Vanskelige følelser etter fødsel

[AnonymBruker]

Er det normalt at kvinner som har ønsket seg barn hele livet og som har måttet gå gjennom en lang kamp for å få det (typ ivr, donor etc) opplever et antiklimaks når barnet som man har gledet seg sånn til faktisk kommer ut? At man er lei seg og føler at ting ikke er som man hadde håpt selv om alt egentlig er fint. Noen andre? 

Anonymkode: dfa8c...eed

[AnonymBruker]

Ja veldig, veldig vanlig. Man blir så hyperfokusert på å bli gravid og det opptar jo "hele" livet i en sånn prosess. Så "krasjlander" man litt når målet er oppnådd og barnet faktisk er der. Man bruker kanskje så mye tid og fokus på det å faktisk bli gravid at man glemmer litt å forberede seg på tiden etter. Man kan få en sånn "bare jeg får dette barnet blir alt bra"-tankegang. Og så blir det kanskje ikke som forventet/tøffere enn antatt. Veldig mange opplever det  

Anonymkode: cdd02...ebd

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det, fikk totalt sjokk og fødselsdepresjon. 

Anonymkode: 47133...d70

[AnonymBruker]

Samme opplevelse her, skikkelig antiklimaks som du skriver! Be om hjelp på helsestasjon, jeg fikk samtaler der som hjalp endel. Men tok lang tid før jeg klarte å si at jeg slet, så hadde det tøft og følte meg veldig alene i mange måneder før det ble gradvis bedre. Men det vil bli bedre! Nå ser jeg på toåringen og tenker hver dag at vi er verdens heldigste! ❤️ men det tok lang tid å komme videre fra den tøffe starten, skulle ønske jeg fikk/ba om hjelp tidligere. 

Anonymkode: 52966...811

[AnonymBruker]

Fødselsdepresjon?

Anonymkode: eb39e...c34

[AnonymBruker]

Det er kjempevanlig ❤️ Men husk å ha lav terskel for å søke hjelp om det varer lenge eller du føler det påvirker deg veldig i hverdagen.

Anonymkode: 1b8fa...1dd

[AnonymBruker]

Ja, man kan bli så opptatt av å få barnet at man glemmer at man får ansvaret for et menneskebarn i 18-20 år framover. 

Anonymkode: c14d0...5bf

[AnonymBruker]

Veldig spesiell psykologi dette. Det er jo egentlig et stort paradoks. Som fødselsdepresjon med et barn man har ønsket seg hele livet og er godt forberedt på hvor tøft det kan bli og hvor lite søvn man får. Hvor kommer de tunge følelsene fra?!

Selv hadde jeg barseltårer fra helvete. Gråt i 4 døgn og klarte bare ligge på et mørkt rom. Mannen måtte ta døgnkontinuerlig skift og kom inn til meg for amming hver 2-3 time. Han ringte helsestasjonen i bekymring. De ba oss komme dagen etter. Jeg tenkte ‘ikke snakk om’ og at jeg er jo så psykisk syk at jeg ikke fungerer som mamma. Så de fikk bare se hvor ille det var og la bv ta babyen for jeg klarte jo ikke ta meg av det.

Vel dagen etter var jeg helt fin igjen og tok morsrollen på strak arm med renter. Som om dagene før ikke hadde eksistert🙈

Egentlig helt absurd å tenke tilbake på nå 10 år senere😳 Men når jeg leser om barseltårer gir det mening. Skremmende hvordan løpske hormoner kan psyke oss ut sånn til de grader! Og skremmende at vi blir lagt slik. I urtiden klarte nok ikke disse babyene seg så bra😔 For å ikke snakke om i dyreriket hvor også dette skjer innimellom. Dyr som blir forlatt av mammaen fordi de ikke har de rette instinktene og hormonene i orden til å klare å ta seg av barnet. 

Jeg tror det beste vimkan gjøre er å ts tiden til hjelp og ta i mot all den støtten og hjelpen vi kan få. Både av familie, venner og helsestasjonen. De er jo drillet på å håndtere psykisk ubalanse hos mor etter fødsel. Det er kjempevanlig og det er nå rutinemessige spørsmål rundt dette på første tilsyn i hjemmet av helsesykepleier 7-10 dager etter fødsel.

At du kjenner på dette etter en lang prosess med å bli gravid er nok ikke nødvendigvis mer vanlig enn hos kvinner i ubalanse etter fødsel generelt. Man blir nok bare mer observant på det fordi forventningene er så høye i utgangspunktet.

Anonymkode: f4f56...20b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vel dagen etter var jeg helt fin igjen og tok morsrollen på strak arm med renter. Som om dagene før ikke hadde eksistert

var det til syvende og sist rett og slett en "ta deg samme"-situasjon?

Anonymkode: c7888...7b4