Hva gjør man når barna sliter etter samlivsbrudd?

[AnonymBruker]

Jeg ble separert for et år siden. Barna tak/tar bruddet svært tungt, og har fått problemer i etterkant. Hvordan ta tak i dette?

- Problemer på skolen. Et barn har begynnende skolevegring, det andre har stoppet faglig utvikling.

- Sosiale problemer. Mindre kontakt med venner, føler seg oversett og nedprioritert i vennskapsrelasjoner. Tar ikke initiativ. Sjeldent besøk eller på besøk til venner. 

- Adferd og søvn. Mye sinne og frustrasjon. Tristhet/gråteanfall. Sliten og energiløs. 

Jeg og far samarbeider greit og snakker sammen. Deler omsorg 50/50. 

Anonymkode: 48650...802

[takinova]

Trist å høre. 

Man starter vel med samtale hos fastlegen som kan henvise videre.

[AnonymBruker]

Nå vet ikke jeg hva som er grunnen til at dere gikk fra hverandre.

Men mange burde tenkt på dette før de gikk fra hverandre. Det er for sent å være bekymret for det nå- Gjelder selvsagt ikke forhold med fysisk- eller psykisk vold, men for alle andre. 

Anonymkode: 6cd4a...2a1

[AnonymBruker]

Man må jo koble på hjelpeapparatet, ikke bare vente på at det skal gå seg til. Mulig 50-50 heller ikke er det beste, det blir for ustabilt.

Jeg er dessverre i en aldersgruppe der flere forhold har røket. Og dessverre ser jeg igjen og igjen at det virkelig ikke går bra når det er snakk om aldersgruppen ca 11-19. Hele fundamentet deres blir røsket bort, i alderen der de er mest sårbare, og alt endrer seg internt for dem også, med alle hormoner det medfører. 

Det går best med de som tok valget før skolealder, da ble det bare raskt den nye normalen. 

Anonymkode: 7de7f...af0

[AnonymBruker]

Dere må jo bare snakke med barna.

Har dere begge ny bolig? Noen ny partner? Er de fornøyd med 50-50 løsningen?

Anonymkode: 38eb5...1e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Nå vet ikke jeg hva som er grunnen til at dere gikk fra hverandre.

Men mange burde tenkt på dette før de gikk fra hverandre. Det er for sent å være bekymret for det nå- Gjelder selvsagt ikke forhold med fysisk- eller psykisk vold, men for alle andre. 

Anonymkode: 6cd4a...2a1

Jeg er i prinsippet enig…. Det var ikke enighet i at brudd var den beste løsningen for våre problemer, men når den ene parten ikke vil mer har man ikke så mye å stille opp med dessverre. 

Anonymkode: 48650...802

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Dere må jo bare snakke med barna.

Har dere begge ny bolig? Noen ny partner? Er de fornøyd med 50-50 løsningen?

Anonymkode: 38eb5...1e6

Kun en part har ny bolig, ingen har ny partner. Barna trives ikke med situasjonen, men er ekstremt lojale og glad i oss begge. Vi er isolert sett gode foreldre, men med svært forskjellig verdisett. 

Anonymkode: 48650...802

[AnonymBruker]

Det er jo en enormt stor krise for barn når foreldre går fra hverandre. Og hvert barn treffes ulikt av dette. Snakk og snakk, og hvis de ikke greier å snakke, få hjelp til å snakke med dem. Her er det noe dere har oversett i prosessen eller ikke forstått.

Anonymkode: 09406...904

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er jo en enormt stor krise for barn når foreldre går fra hverandre. Og hvert barn treffes ulikt av dette. Snakk og snakk, og hvis de ikke greier å snakke, få hjelp til å snakke med dem. Her er det noe dere har oversett i prosessen eller ikke forstått.

Anonymkode: 09406...904

Opplever det som veldig vanskelig å snakke med dem om det som har skjedd, og de vil heller ikke snakke med andre (har fått tilbud mange ganger). Det er også en viss uenighet mellom oss foreldrene i at det er skilsmissen som er rotårsaken til utfordringene, noe som gjør det ekstra vanskelig… Den ene parten anerkjenner tragedien for barns, mens den andre mener det ikke betyr så mye for de…

Anonymkode: 48650...802

[AnonymBruker]

Snakk med barna først. Mulig at 50/50 fordeling ikke er det beste for dem og det er det som er årsaken. Sliter de med det samme når de er hos far?

Anonymkode: aa5e2...fbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Man må jo koble på hjelpeapparatet, ikke bare vente på at det skal gå seg til. Mulig 50-50 heller ikke er det beste, det blir for ustabilt.

Jeg er dessverre i en aldersgruppe der flere forhold har røket. Og dessverre ser jeg igjen og igjen at det virkelig ikke går bra når det er snakk om aldersgruppen ca 11-19. Hele fundamentet deres blir røsket bort, i alderen der de er mest sårbare, og alt endrer seg internt for dem også, med alle hormoner det medfører. 

Det går best med de som tok valget før skolealder, da ble det bare raskt den nye normalen. 

Anonymkode: 7de7f...af0

Min erfaring er at det er vanskelig for de yngste, men at det tar tid før det viser seg. De blir jo «vant» til situasjonen, men de mangler en felles plattform i de viktige årene i livet. Spesielt for barn med diagnoser eller ekstra behov kan det være veldig vanskelig å få stabiliteten de trenger i overgang til f.eks skole. Alt er selvsagt verre der samarbeidet er dårlig. 

Hvis samarbeidet er «bra» kan det jo hende barna føler et press på å komme tilbake til normalen. Når foreldre hater hverandre er det jo i hvert fall tydelig hvorfor de er skilt. For barna dine TS kan det jo fremstå som at det ikke er tydelig, og at dere tar lett på det.

Anonymkode: 38eb5...1e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Kun en part har ny bolig, ingen har ny partner. Barna trives ikke med situasjonen, men er ekstremt lojale og glad i oss begge. Vi er isolert sett gode foreldre, men med svært forskjellig verdisett. 

Anonymkode: 48650...802

Det ironiske er at dette ofte gjør det betydelig verre for barna. 

Ofte er det jo åpenlyse grunner til at det er best å gå. Ene har en elendig atferd (som barna også får med seg), det er høyt konfliktnivå (som også preger barn), ene er ikke god forelder i utgangspunktet (og det er ikke så farlig om denne får mindre plass i livet), ene har det virkelig ikke bra (og det preger barna igjen). 

Om man klarer samarbeidet, er gode foreldre, og er likestilte og gode foreldre, så mener jeg egentlig man bare får stå i det til barna er ute av redet. Men er jo umulig når den ene absolutt vil ut, slik som her. Bare noen refleksjoner fra min side. Ingen kritikk. 

Anonymkode: 7de7f...af0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det ironiske er at dette ofte gjør det betydelig verre for barna. 

Ofte er det jo åpenlyse grunner til at det er best å gå. Ene har en elendig atferd (som barna også får med seg), det er høyt konfliktnivå (som også preger barn), ene er ikke god forelder i utgangspunktet (og det er ikke så farlig om denne får mindre plass i livet), ene har det virkelig ikke bra (og det preger barna igjen). 

Om man klarer samarbeidet, er gode foreldre, og er likestilte og gode foreldre, så mener jeg egentlig man bare får stå i det til barna er ute av redet. Men er jo umulig når den ene absolutt vil ut, slik som her. Bare noen refleksjoner fra min side. Ingen kritikk. 

Anonymkode: 7de7f...af0

Hører med til historien at parten som ville ut ble forelsket i en annen, uten at det ble noe seriøst forhold ut av det. Barna er uansett ikke involvert i det på noe som helst vis, og forholdet til den andre er avsluttet.

Anonymkode: 48650...802

[AnonymBruker]

Jeg ser at dere går i fellen som mange andre foreldre går i - tror ikke at barna fanger opp hva som har skjedd, og hvordan stemningen er mellom dere foreldre. Det er som å leve i en kald krig. 
Stemningen er fullstendig forandret ifht hvordan den var da dere var sammen som en familie.

Barn er som du sier, ekstremt lojale. Så her må dere foreldre ta opp tråden, og være ærlige når dere snakker med dem. Dere må også oppfordre dem til å snakke med en nøytral part. 

Anonymkode: a4de1...690

[AnonymBruker]

Minste var 2 og største 5 da vi brøt opp. De er nå 6 og straks 9. Eldste har autisme og er veldig åpen om at han er lei seg og skulle ønske pappaen bodde her. 

For min del slet jeg akkurat med de samme følelsene som han da jeg var yngre. Så vi har en åpen dialog om det , og jeg er veldig glad for at han sier ifra og åpner seg. Det hjelper barn veldig mye.

Men såklart er det vondt når man selv vet om akkurat hvordan følelsene er. For min del forteller jeg at vi ikke passet som kjærester, men har det bedre kun som venner.

Det aller viktigste er at barna forteller hvordan de har det og er åpne om det og at man som forelder forteller man forstår at det er tungt.

Anonymkode: 1b5b3...5d1