Depresjonen knekker meg

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg ble diagnostisert med kraftig depresjon og angst i fjor, etter at jeg kom meg ut av et forhold med psykisk vold. Var først sykemeldt 100% I 2 mnd, før jeg gradvis har trappet ned. Nå er jeg sykemeldt 50% og jobber litt ved siden av.

Føler jeg har kommet meg og blitt meg selv igjen etter dette forholdet. Men depresjonen kommer frem i blant og slipper ikke taket. 

Jeg har ikke noe utdannelse utenom generell studiekompetanse og har prøvd meg på noen studier hvor jeg har sluttet pga mistrivsel. Resultatet av dette er et studielån på noen hundre tusen som må betale ned nå. Jeg jobber som lærervikar og trives som dette, men det er veldig slitsomt å ikke skulle ha en fast inntekt eller noe fast å gå til hver dag. Jobber også litt i butikk, men dette er noe jeg virkelig mistrives med.

Det å ikke ha fast jobb og i tillegg slite med psyken er utrolig slitsomt og i blant har jeg bare lyst til å gi opp. Jeg har hundre tanker i hodet hver dag og jeg får aldri fred.

Jeg er så redd for hva andre synes om meg som ikke har fast jobb og orden på livet. Mange på min alder er nesten ferdig utdannet og vet hva de vil. Jeg har vurdert flere utdannelser, men tør ikke pga studielånet mitt. 

Jeg har i tillegg til dette møtt verdens mest fantastiske fyr og han er et lyspunkt i livet. Det er fortsatt tidlig, men han vet om mitt tidligere forhold og at jeg er sykemeldt pga dette. Men jeg tør ikke å fortelle han om at jeg har så mange bekymringer om dagen, redd jeg skal skremme han vekk.

Ved siste legebesøk spurte jeg om jeg kunne fortsette på 50% sykemelding litt til. Det fikk jeg lov til, men jeg må isåfall ha et møte med psykiatrisk sykepleier neste time. Tar egt all hjelp jeg kan få, men er livredd for å bli satt på medisiner eller lagt inn. Trenger bare hjelp til å få orden på livet og litt ro. Kroppen og hodet er i konstant spenn og stress.

Ville egt bare få ut tankene mine, men er det noen som har noen innspill så settes det pris på:)

Anonymkode: af343...28f

[AnonymBruker]

Fineste deg. Folk utdanner seg i alle aldre så det skal du ikke tenke på. Jeg syntes det er fascinerende at folk er " gammel" og hopper i det,for det er tøft. 

Du virker ikke så gammel og jeg er glad du vil ta mot all hjelp du får. Du blir nok ikke lagt inn men er virkelig medisin det verste som kan skje? 

Samtale med psykiatrisk sykepleier og medisin kan være en god kombo! 

Har selv erfaring med det. 

Jeg er glad du har funnet deg en fin mann og når tiden er inne,så forteller du det du vil. Du skal ikke skamme deg over noe,aldri! 

Håper du finner deg noe annet enn butikk hvis du mistrives der. 

Masse lykke til❤️

Anonymkode: e1a91...cd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Fineste deg. Folk utdanner seg i alle aldre så det skal du ikke tenke på. Jeg syntes det er fascinerende at folk er " gammel" og hopper i det,for det er tøft. 

Du virker ikke så gammel og jeg er glad du vil ta mot all hjelp du får. Du blir nok ikke lagt inn men er virkelig medisin det verste som kan skje? 

Samtale med psykiatrisk sykepleier og medisin kan være en god kombo! 

Har selv erfaring med det. 

Jeg er glad du har funnet deg en fin mann og når tiden er inne,så forteller du det du vil. Du skal ikke skamme deg over noe,aldri! 

Håper du finner deg noe annet enn butikk hvis du mistrives der. 

Masse lykke til❤️

Anonymkode: e1a91...cd6

Tusen takk for så fint svar❤️ det setter jeg veldig stor pris på! 

Er vel bare det at jeg føler jeg henger litt etter de andre på min alder (er i tidlig 20-årene) og at jeg aldri har funnet min plass i voksenlivet.

Tror det som plager meg om dagen er at det tærer veldig på å aldri vite hvor mye penger som kommer inn (nå er det svært lite) og om man har noe å gå til. Jeg har leie som skal betales, og det stresser meg veldig å ikke kunne ha penger til noe utenom det. Vet at jeg kan flytte hjem til foreldre hvis det blir helt krise, men det er det siste jeg har lyst til. Vil jo klare meg selv. Ønsker ikke å hoppe fra jobb til jobb og selv om det er lett å få jobb i butikk så vet jeg at det tærer ekstremt på psyken da jeg ikke trives.

Medisiner er vel ikke det verste nei, men det jeg er mest redd for der er vel at jeg skal få sterke bivirkninger eller at folk skal vite at jeg f.eks går på antidepressiva.

Mannen har sagt at jeg ikke trengte å forklare noen ting, men jeg ønsket allikevel at han skulle vite det pga at det er en stor del av fortiden min. Han støtter meg 100% og det viktigste for han er at jeg har det bra. Er fortsatt i en tidlig fase som sagt, men det er en så god følelse å kjenne på at jeg endelig har funnet noen som setter pris på den jeg er og at jeg kan være helt meg selv med han. Særlig etter mange sårende ord fra eksen om at jeg ikke er elskbar  og ikke verdt omtanke eller kjærlighet...

Føler at det er litt "feil" at ei ung jente skal gå på nav og nesten være uten jobb når man har hele livet foran seg.

Men igjen, tusen takk for fint svar! 

Ts

Anonymkode: af343...28f

[Kindness_support]

Vi har alle hatt forhold og hendelser i livet vi kunne ønske vi var foruten. Det er lett å glemme når alle kun fronter et lykkelig bilde av seg selv på sosiale medier. Sannheten er nok at de fleste av oss sliter, men i ulike grader. Spesielt når man er ung er da man gjerne sliter mest, så stabiliserer det seg gjerne med tiden. Vi gjør oss erfaringer, vi modner og blir ikke lenger så lett påvirkelige. Og, selv om det er en klisje; tiden leger alle sår. Min første kjæreste var en drittsekk, og jeg elsket han! Han var jo tross alt MIN drittsekk. Man blir avhengig av et forhold på lik linje som man blir avhengig av røyk. Vet det ikke er bra for deg, men klarer ikke slutte. Jeg kunne bretta ut om mine ekser, kjærlighetssorger, selvmordsfase osv. Men den tiden er tilbakelagt, og jeg savner ikke noe av verken tiden eller de eksene. Men det var en tøff tid. Gikk på antidepressiva, trøstespiste og drømte meg bort i serier. Hver dag var en kamp. På et tidspunkt sa jeg til meg selv; Jeg skal ikke lenger bekymre meg for ting jeg ikke kan gjøre noe med». Og den mantraen endret livet mitt. Hakkuna Matata. Når det gjelder studier og utdanning må man virkelig bare prøve seg frem. Jeg var usikker på hva jeg ville bli også. Gikk første året kunst og håndverk fordi jeg liker å være kreativ. Vg2 landet jeg på å utdanne meg til barne-og ungdomsarbeider. Så fant jeg ut at der ikke var riktig for meg og tok Vg3 påbygg til generell studiekompetanse. Underveis tok jeg en ekstrajobb i skobutikk og fant ut at jeg elsket å jobbe i detaljhandel, spesielt med ansvaret for det Visuelle, så droppet videre skole og endte opp som butikksjef i stedet i en alder av 22. Så etter samlivsbrudd og flytting endte jeg opp uten jobb og valgte å studere psykolog 1 år. Bare fordi jeg hadde lyst. Så etter det året endte jeg opp med å virkelig finne drømmejobben som Visual Merchandiser i interiørbutikk. Det var ikke en jobb for meg, det var en hobby, et fristed. Så finn noe du liker å gjøre! Og for å gjøre det må du bare teste ut forskjellige yrker før noe klaffer. 
Er singel i dag og alenemamma til 2 barn, men jeg har aldri hatt det bedre. Vi mennesker tilpasser oss, men over tid. Jeg har blitt vandt med å være alene, og trives nå best alene. Men fortsatt åpen for forhold altså, det siste forholdet mitt var ganske bra   Det siste året har jeg fått en alvorlig sykdom i hjernen som har gjort at jeg ikke kunne jobbe mer heller. Eller, til tross for 100% sykemeldt så sniker jeg meg litt på jobb av og til. Elsker jo å være der! Men utdanning og jobb er altså ikke alt det heller. Du må finne roen i sjela de på hvem du er, uten jobb/ kjæreste. Du er bra nok som duner, alt ekstra er bare ekstra 😊 Ikke tenk på hva du vil bli, for du er noe alle rede nå. Gi deg selv pauser, for livets vei er lang å gå. Og det er ingen førstemann til slutten. 

[AnonymBruker]

Du må jo få oppfølging ja... ikke lett å løse dette alene ❤️ 
Ta imot hjelpen!

Sånn herfra, som mentalt frisk, ville jeg jo sagt at om du vil endre livet ditt og jobbsituasjon, så kan du ikke slutte på studier pga mistrivsel. Who cares om du TRIVES under studiene, du må jo ta et studie i noe du vil jobbe med da... kanskje tror vi alle at vi må trives hele tiden med alt vi gjør. Mye i livet handler om å gjøre de smarte tingene, selv om det der og da ikke er gøy. Jeg slet meg gjennom mitt siste år i mastergraden min... det var faktisk skikkelig dritt. Det var absolutt ikke gøy. Nei, jeg trivdes ikke med det der og da. Jeg var studielei og sliten. Men jeg måtte jo fullføre?! Hvordan hadde mitt liv sett ut om jeg hadde tenkt at "næh, dette er jo ikke gøy, jeg må slutte...". Man må tåle å stå i ting som ikke er optimalt, for å klare å utvikle seg å gjøre endringer. Alle mennesker opplever slikt. Det er bar epå Instagram og andre sosiale medier at alle har det bra hele tiden. Alle som utvikler seg og endrer på livet sitt går gjennom tøffe ting på veien dit. Det er helt normalt  

Anonymkode: 705d7...626

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som antidepressiva kunne vært en god hjelp for deg, jeg. Hvem skal få vite at du går på det? Ingen, med mindre du forteller det selv. Det er ikke sånt som folk gidder å snakke om heller, for det er såpass vanlig og lite "spennende". Men du må til lege for å få det, psykiatrisk sykepleier kan ikke skrive ut det (mener jeg).

Bivirkninger på antidepressiva kommer for veldig mange, men det går over i løpet av et par uker. Det er som oftest bare en midlertidig greie mens kroppen venner seg til medisinen.

Du blir neppe lagt inn, da må man være mye sykere enn du er nå. Uansett så er det ikke noe dramatisk å bli lagt inn, man får faste måltider og fast døgnrytme, noen å snakke med, medisiner hvis man behøver det og ellers er det ganske kjedelig - that's it.

Dette kommer til å ordne seg. Du er ikke spesielt langt bak "de andre" og uansett, hvem kan noe for at de blir syke? Ingen. Du må bare være snill med deg selv nå og ta tida til hjelp. ❤️ 

Siden du sier at du sliter med bekymringer vil jeg nevne appen Tankevirus for deg. Det kan hjelpe litt mot bekymringer.

Anonymkode: 93de0...7be

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hei!

Jeg ble diagnostisert med kraftig depresjon og angst i fjor, etter at jeg kom meg ut av et forhold med psykisk vold. Var først sykemeldt 100% I 2 mnd, før jeg gradvis har trappet ned. Nå er jeg sykemeldt 50% og jobber litt ved siden av.

Føler jeg har kommet meg og blitt meg selv igjen etter dette forholdet. Men depresjonen kommer frem i blant og slipper ikke taket. 

Jeg har ikke noe utdannelse utenom generell studiekompetanse og har prøvd meg på noen studier hvor jeg har sluttet pga mistrivsel. Resultatet av dette er et studielån på noen hundre tusen som må betale ned nå. Jeg jobber som lærervikar og trives som dette, men det er veldig slitsomt å ikke skulle ha en fast inntekt eller noe fast å gå til hver dag. Jobber også litt i butikk, men dette er noe jeg virkelig mistrives med.

Det å ikke ha fast jobb og i tillegg slite med psyken er utrolig slitsomt og i blant har jeg bare lyst til å gi opp. Jeg har hundre tanker i hodet hver dag og jeg får aldri fred.

Jeg er så redd for hva andre synes om meg som ikke har fast jobb og orden på livet. Mange på min alder er nesten ferdig utdannet og vet hva de vil. Jeg har vurdert flere utdannelser, men tør ikke pga studielånet mitt. 

Jeg har i tillegg til dette møtt verdens mest fantastiske fyr og han er et lyspunkt i livet. Det er fortsatt tidlig, men han vet om mitt tidligere forhold og at jeg er sykemeldt pga dette. Men jeg tør ikke å fortelle han om at jeg har så mange bekymringer om dagen, redd jeg skal skremme han vekk.

Ved siste legebesøk spurte jeg om jeg kunne fortsette på 50% sykemelding litt til. Det fikk jeg lov til, men jeg må isåfall ha et møte med psykiatrisk sykepleier neste time. Tar egt all hjelp jeg kan få, men er livredd for å bli satt på medisiner eller lagt inn. Trenger bare hjelp til å få orden på livet og litt ro. Kroppen og hodet er i konstant spenn og stress.

Ville egt bare få ut tankene mine, men er det noen som har noen innspill så settes det pris på:)

Anonymkode: af343...28f

Uff, jeg får vondt av å høre historien din. Vil gi deg et råd: prøv å gi litt blaffen i hva andre synes og mener om deg. Konsentrer deg om ditt og litt etter litt med tiden til hjelp vil livets ditt se lysere ut. Når det gjelder den fine fyren du har møtt skulle jeg tro det ville være lurt av deg å redegjøre for hvordan du har det. Det er måten du formidler det på og hans evne til å lytte og forstå som vil være en indikasjon på om han er verd å satse på. Du blir så sliten av å skulle gå rundt og late som om du har det bra når du faktisk sliter og har grunn lit det. Ønsker deg masse lykke til med fremtiden .❤️ 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen❤️

I min situasjon og her jeg bor så virker det som at man ikke får seg fast jobb uten å måtte ha noen form for utdanning eller kompetanse. Så jeg skal bruke tiden fremover til først og fremst ta vare på meg selv, men også å kikke litt rundt på utdanninger eller om det går ann å få en fot innafor i noe jeg har lyst til å drive med. Også skal jeg være dønn ærlig med legen å si at det ikke går så bra om dagen, og høre om medisiner eller evt andre behandlinger kan være en mulighet.

Jeg synes dog at jeg har funnet meg selv igjen etter det ble slutt med ex´n og at jeg har blitt flinkere til å ikke tenke over hva folk synes og mener sånn generelt. Men da det kommer til psyken, så er jeg fortsatt ganske opptatt av dette. Er bare redd jeg skal skremme nye bekjentskaper vekk, eller han fyren som jeg har det veldig fint med. Føler jeg kan være helt meg selv med han, og tenker faktisk overraskende lite over hva han synes og tenker om meg når vi er sammen. Men, psyken min er et sårbart tema for min del, så jeg føler meg veldig blottlagt hvis jeg forteller om det. 

Jeg har ganske tette bånd i familien, men det er faktisk bare foreldrene mine som vet at jeg har slitt og fortsatt sliter litt psykisk. Nå fortalte jeg faktisk han fyren om det at det tærer på psyken å ikke ha fast jobb og gå til og at jeg føler meg litt nede pga situasjonen. Han er en mann av få ord, og er ganske sjenert. Men dette tok han overraskende bra og viste full støtte og forståelse. Sikkert ikke lett for han å vite hva han skal si eller hvordan han skal reagere, men jeg har nå valgt å være helt ærlig med han om sånne ting såpass tidlig. Så slipper jeg å ha en fasade og han slipper å få seg en overraskelse hvis det skulle vise seg at det blir varig mellom oss.

Ts

 

Anonymkode: af343...28f