Hvor langt må man falle før man får hjelp?

[AnonymBruker]

SosialIntrovert skrev (10 minutter siden):

Det var det jeg trodde også. Jeg er ikke på et nivå der DPS er riktig sted for meg, og jeg forstår at de må prioritere de som er i akutt krise eller har alvorlige lidelser. Samtidig betyr ikke det at jeg ikke ville hatt stor nytte av samtaler med en fagperson.

Jeg tror noe av utfordringen er at de fagfolkene rundt meg, som har sett hvordan jeg har håndtert situasjonen over tid, har sett seg blind på styrken jeg har vist. De ser at jeg står i det, at jeg fungerer, at jeg tar ansvar – og derfor tror de kanskje ikke helt på at jeg også kjenner på behovet for støtte. Men det å håndtere noe på utsiden betyr ikke at man ikke kan føle seg overveldet på innsiden.

For meg handler dette ikke om at jeg ikke klarer meg, men om at jeg ønsker å ta vare på meg selv før det går for langt. Jeg mener vi må bli flinkere til å anerkjenne at også de som "fungerer" kan ha behov for støtte, nettopp for å unngå at de en dag ikke gjør det.

Samme skjedde med meg. De ser en samlet og sterk person, og forstod derfor ikke alvoret. Men nå var situasjonen min ille da, sterkt svekket livskvalitet og funksjon. 

Det kan jo være at lavterskeltilbud i kommunen kunne vært en start for deg da? 

Anonymkode: 6c225...329

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg forstår argumentet ditt, men jeg mener at denne tankegangen er kortsiktig. Å begrense psykisk helsehjelp til kun de med akutt funksjonsfall betyr i praksis at vi lar folk gå så lenge uten hjelp at de må bli sykmeldte, utbrente eller uføre før systemet tar dem på alvor.

Det koster langt mer for samfunnet å vente til folk møter veggen enn å tilby tidlig intervensjon. Vi vet at psykiske lidelser, langtidssykemeldinger og uføretrygd er store kostnadsdrivere i helse- og velferdssystemet. Hvis flere fikk hjelp før de ble syke nok til å falle ut av arbeid og dagligliv, ville vi sett en betydelig reduksjon i kostnadene knyttet til tapt arbeidskraft, NAV-støtte og langvarige behandlingsløp.

Å styrke psykisk helsehjelp i førstelinjen er derfor ikke en utgift, men en investering i folkehelsen og samfunnsøkonomien. Forskning viser at forebygging gir store økonomiske gevinster i det lange løp. Og akkurat som vi ikke venter med å behandle høyt blodtrykk til pasienten får hjerneslag, burde vi heller ikke vente med å behandle psykisk helse til folk kollapser.

Når det gjelder privat psykolog, er det dessverre ikke et alternativ for alle. Noen har ikke råd, uansett hvor mye de prioriterer. Å si at man bare må betale selv, er i praksis å si at psykisk helsehjelp er en luksus for dem som har penger. Jeg mener psykisk helse er like viktig som fysisk helse, og at alle burde ha tilgang til behandling – uavhengig av økonomi.

Anonymkode: 8395e...7bb

I første linjetjenesten finnes det en god del muligheter, men det virker som du ikke forstår forskjell på første linje og andre linjetjenesten. Og det vil koste enormt mye penger om alle ønsker det skulle fått psykisk oppfølging i 2.linjetjenesten.

Førstelinje 👇

https://www.helsenorge.no/psykisk-helse/psykisk-helsehjelp-for-voksne/#psykisk-helsehjelp-i-kommunen-din

«Psykisk helsehjelp i kommunen din

Kommunen du bor i har en rekke tilbud om behandling og støtte til personer som trenger psykisk helsehjelp, og til deres pårørende. For å få et slikt tilbud kan du kontakte fastlegen din eller kommunen.

Her er noen av tilbudene du kan benytte deg av:

Rask psykisk helsehjelp

Rask psykisk helsehjelp er et kommunalt lavterskel behandlingstilbud for personer over 16 år med ulike typer angst, og mild eller moderat depresjon. Her kan du også få hjelp med søvnproblemer og begynnende rusmiddelproblemer.

Tjenesten er gratis og gir direkte hjelp uten henvisning fra lege. Målet er at du skal få tilbud om hjelp innen én til to uker slik at tilstanden din ikke forverres.

Tjenesten er etablert eller under etablering i 75 kommuner/bydeler. Kommuner som ikke benytter eller enda har opprettet Rask psykisk helsehjelp, kan ha lignende lavterskel tilbud.

Psykolog i kommunen

Kommuner er pålagt å ha ansatt psykologer i helse- og omsorgstjenesten. Mange av disse gir tilbud om kortvarig behandling av lette og moderate psykiske vansker og lidelser. Tilbudet er gratis. Kontakt kommunen eller fastlegen din.

Oppsøkende team

I de fleste kommunene finnes det oppsøkende tjenester til personer som ikke klarer å møte opp selv, og kanskje har mer alvorlige og sammensatte problemer. Da får du hjelp der du bor eller i nærmiljøet ditt. Kontakt kommunen din hvis du ønsker å få hjelp hjemme.

Det finnes også tverrfaglige behandlings- og oppfølgingsteam som hjelper deg hvis du har psykiske vansker og rusproblemer. Eksempler på oppsøkende, tverrfaglige behandlingsteam er FACT og ACT-team.

Kommunale frisklivssentraler

Mer enn halvparten av kommuner og bydeler i Norge har en frisklivssentral, der du kan få hjelp til endring av livsstil og mestring av ulike plager og sykdommer. Noen av dem kan også hjelpe deg med å mestre depresjon og belastninger, søvnvansker og alkoholproblemer.»

Anonymkode: 372ae...588

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg skjønner poenget ditt, og ja – det ville krevd en betydelig styrking av psykisk helsevern hvis alle med livsbelastninger skulle få oppfølging. Men jeg mener fortsatt at det er en feilslutning å tenke at tidlig hjelp er en urealistisk luksus.

Når store deler av statsbudsjettet går til NAV, er ikke løsningen å kutte mer i helse, men å investere smartere. Vi vet at en stor andel av de som ender opp med langtidssykemelding eller uføretrygd, har en psykisk belastning som kunne vært håndtert tidligere. Når vi lar folk gå for lenge uten hjelp, skyver vi bare kostnaden foran oss – og den blir til slutt langt større enn den ville vært med forebyggende tiltak.

Jeg er enig i at man må ta ansvar for egen helse, men det betyr ikke at man skal være overlatt til seg selv. Psykologer hjelper ikke bare folk med alvorlige diagnoser, men også med å forebygge at belastninger utvikler seg til nettopp det.

Dessuten, hvis psykisk helse blir en tjeneste som bare er tilgjengelig for dem som kan betale for seg, betyr det i praksis at vi har et system hvor økonomi avgjør hvem som får muligheten til å fungere optimalt. Og det mener jeg ikke er en rettferdig eller bærekraftig løsning.

Anonymkode: 8395e...7bb

Men nå er det ingen som har sagt at psykisk helse kun skap bli en tjeneste for de som kan betale for det.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du har krav på å få hjelp, TS. Problemet er DPS virker å gi avslag på ren automatikk, virker som de knapt leser henvisningen. 
Det som er veldig viktig er at legen din forstår og formidler godt nok videre til DPS. Det er også viktig at legen din klager evnt avslag og ikke gir seg på dine vegne. 

Hvis DPS ikke kan hjelpe, så skal du henvises til noen andre. 

Anonymkode: 6c225...329

Om man ikke oppfyller kriterier for helsehjelp på det nivået man søker så er det ingenting som heter at man har krav på det.

Anonymkode: 372ae...588

[AnonymBruker]

Høres ut som du kunne gått til en coach 

Anonymkode: 18bea...e54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du har krav på å få hjelp, TS. Problemet er DPS virker å gi avslag på ren automatikk, virker som de knapt leser henvisningen. 
Det som er veldig viktig er at legen din forstår og formidler godt nok videre til DPS. Det er også viktig at legen din klager evnt avslag og ikke gir seg på dine vegne. 

Hvis DPS ikke kan hjelpe, så skal du henvises til noen andre. 

Anonymkode: 6c225...329

Det at man har krav på hjelp er en sannhet med modifikasjoner. Ja, man har krav på øyeblikkelig hjelp, når det er fare for liv og helse. Men det er en vesentlig forskjell på nødvendig helsehjelp og øyeblikkelig helsehjelp. Det står til og med i vedlegg man får fra sykehuset, at «vi har vurdert at du har ikke rett til nødvendig helsehjelp», eller «vi har vurdert at du har rett til nødvendig helsehjelp». Det er stavfestet i lovverket, og det er prioriteringsveilederen som avgjør om man får hjelp.

Rett til øyeblikkelig hjelp

Første ledd slår fast at pasienter har rett til øyeblikkelig hjelp fra spesialisthelsetjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-1. Kommentarer til bestemmelsen finnes i Helsedirektoratets rundskriv til spesialisthelsetjenesteloven § 3-1.

Rett til nødvendig helsehjelp

Det fremgår av andre ledd at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten når pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og den forventede ressursbruken står i et rimelig forhold til den forventede nytten.

//

Det vil da si at det må være verdt bruk av ressurser å behandle pasienten.

Hilsen noen som har vært i psykiatrien siden 2012.

 

Anonymkode: f75f5...d02

[AnonymBruker]

Så er det jo mye man kan gjøre selv også da...
At livet skjer i form av samlivsbrudd og dårlige forhold betyr ikke at man ikke kan gjøre ting selv for å få det bedre. At livet er STRESS, er jo absolutt noe men kan påvirke selv i stor grad, og jobbe med de stressreduserende tiltakene. Det er ikke alltid det er så mye mer hjelp å hente hos andre med mindre man er svært traumatisert eller har behov for medisiner til diagnose etc. De normale tunge tingene i livet kan man ofte jobbe mye med helt selv. Noen ganger raskere effekt enn å vente på hjelp i det offentlige. 

Evt kan man jo også gå privat. Mye lettere å få hjelp antagelig.

Jeg syntes selv at livet var stress og skjønte at det kunne jo ikke fortsette slik.
Så jeg fikk ryddet unna noen av ungenes aktiviteter, fikk snakket med sjefen om er fleksibilitet i jobben, begynte på yoga og har gjort de 75 minuttene med rolig yin yoga totalt hellige hver tirsdag kveld (helt magisk forresten), og jeg ble nazi på å få trent ordentlig styrke minst en gang i uka, og like nazi på legen leggetid og å ikke drikke koffein annet enn til frokost. Samt d-vitaminene om vinteren, grønne planter inne og så ofte tur i naturen som mulig i sommerhalvåret. Totalen av dette var helt fullstendig fantastisk og livet er nå balansert og fint. Så lenge jeg passer på alle disse viktige tingene, er alt annet som kommer kastet på jobb og privat mye mer håndterlig enn det føltes for få år siden   For livet skjer, og jeg må være rustet fysisk og mentalt. Så jeg tenker at et minste minimum er å passe på ting som kosthold, aktivitet, lys, frisk luft og søvn, sammen med stressmestring som i yoga aller meditasjon og mindfullness. Når alt det er på plass over tid og livet fortsatt er vanskelig må man jo finne ut hvor skoen trykker. Er jobbsituasjonen håpløs, ja da må man legge en plan for å endre den. Nye studier? Søke andre jobber på andre måter? Ting blir ikke alltid så mye bedre av å få tilgang til noen å snakke med om hvor vanskelig livet er. Det står veldig ofte på en selv tilslutt uansett.

Skriver dette fordi jeg opplever at du kanskje er nettopp der at det er såpass "mild grad" av problematikk, at det like gjerne er at du kan hjelpe deg selv. Og kanskje er det også derfor du ikke får hjelp, fordi det forventes at man tar tak i endel ting selv først. 

Anonymkode: 11625...098

[AnonymBruker]

SosialIntrovert skrev (16 timer siden):

Jeg har lenge tenkt at jeg burde søke hjelp. Ikke fordi jeg har gitt opp, men fordi jeg kjenner på hele meg at det jeg står i, tærer på kreftene mine. Jeg vil ta grep før jeg når bristepunktet. Jeg vil jobbe med gamle mønstre, håndtere stresset på en sunnere måte, og sikre at jeg kan opprettholde den styrken jeg trenger i hverdagen.

Men systemet fungerer ikke sånn.

Når jeg tok opp dette, ble jeg møtt med at situasjonen min ikke var "alvorlig nok" for henvisning til psykolog. Jeg forstår at kapasiteten er sprengt. Jeg forstår at mange har det verre enn meg. Men hvor langt må man falle før systemet faktisk griper inn?

Jeg har stått i en konstant beredskapstilstand i mange år. Først i et forhold preget av vedvarende kritikk og emosjonell slitasje, der jeg alltid måtte være på vakt. Etter bruddet fortsatte belastningen – jeg måtte reparere ettervirkningene, samtidig som jeg sto alene med omsorgen for et barn med angst, traumer og store utfordringer i hverdagen. Jeg har håndtert det. Jeg har alltid stått i det. Men det krever enormt med krefter, og jeg merker at det ikke er bærekraftig i lengden.

Likevel er ikke det nok. Fordi jeg fungerer. Fordi jeg fortsatt står opp om morgenen, tar ansvar og gjør det som kreves av meg.

Så hva er egentlig alvorlig nok?

Er det først når jeg ikke lenger klarer å stå opp? Når jeg mister evnen til å fungere som omsorgsperson? Når jeg må sykmeldes? Når jeg møter veggen så hardt at det ikke finnes noen vei tilbake?

Vi blir stadig fortalt at vi må ta psykisk helse på alvor. At vi må be om hjelp før det går for langt. At forebygging er viktig. Men når vi faktisk gjør det, møter vi en vegg. "Ikke alvorlig nok."

Systemet svikter oss. Vi blir fortalt at vi må være proaktive, men når vi er det, får vi høre at vi skal klare oss selv. Og når vi til slutt ikke klarer mer, hva får vi da høre?

  Vis skjult innhold

"Du burde ha bedt om hjelp tidligere."

Så jeg spør igjen:

Hvor langt må man falle før man får hjelp?

Så gå privat. Slutt å forvente at staten skal betale alt.

Anonymkode: 16f24...a1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så gå privat. Slutt å forvente at staten skal betale alt.

Anonymkode: 16f24...a1a

De som har råd til det kan gå privat hvis de ønsker det. Det er flott. Staten må betale for de som ikke kan betale 1000 kr timen minst. Sykemelding på toppen av det. 

Anonymkode: a7221...514

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De som har råd til det kan gå privat hvis de ønsker det. Det er flott. Staten må betale for de som ikke kan betale 1000 kr timen minst. Sykemelding på toppen av det. 

Anonymkode: a7221...514

Fra 1600 og opp koster det privat. Få som strever kraftig har råd til det 

Anonymkode: b3ed9...83f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Så gå privat. Slutt å forvente at staten skal betale alt.

Anonymkode: 16f24...a1a

Jeg tror du bevisst unngår hovedbidskapet til TS for å finne noe å kritisere.

1. Hovedbudskapet handler slik jeg leser det om at man ikke får forebyggende hjelp, men må vente til det har gått så langt at veien tilbake blot lang, knotete og kanskje ikke gjennomførbar.

2. Jeg leser ikke dette som at TS forventer at staten skal betale alt. Heller tvert i mot så har TS et veldig godt poeng i at å tilby hjelp tidligere kan være svært så besnærende for samfunnet i lengden.

Anonymkode: 8395e...7bb