Hvor langt må man falle før man får hjelp?

[SosialIntrovert]

Jeg har lenge tenkt at jeg burde søke hjelp. Ikke fordi jeg har gitt opp, men fordi jeg kjenner på hele meg at det jeg står i, tærer på kreftene mine. Jeg vil ta grep før jeg når bristepunktet. Jeg vil jobbe med gamle mønstre, håndtere stresset på en sunnere måte, og sikre at jeg kan opprettholde den styrken jeg trenger i hverdagen.

Men systemet fungerer ikke sånn.

Når jeg tok opp dette, ble jeg møtt med at situasjonen min ikke var "alvorlig nok" for henvisning til psykolog. Jeg forstår at kapasiteten er sprengt. Jeg forstår at mange har det verre enn meg. Men hvor langt må man falle før systemet faktisk griper inn?

Jeg har stått i en konstant beredskapstilstand i mange år. Først i et forhold preget av vedvarende kritikk og emosjonell slitasje, der jeg alltid måtte være på vakt. Etter bruddet fortsatte belastningen – jeg måtte reparere ettervirkningene, samtidig som jeg sto alene med omsorgen for et barn med angst, traumer og store utfordringer i hverdagen. Jeg har håndtert det. Jeg har alltid stått i det. Men det krever enormt med krefter, og jeg merker at det ikke er bærekraftig i lengden.

Likevel er ikke det nok. Fordi jeg fungerer. Fordi jeg fortsatt står opp om morgenen, tar ansvar og gjør det som kreves av meg.

Så hva er egentlig alvorlig nok?

Er det først når jeg ikke lenger klarer å stå opp? Når jeg mister evnen til å fungere som omsorgsperson? Når jeg må sykmeldes? Når jeg møter veggen så hardt at det ikke finnes noen vei tilbake?

Vi blir stadig fortalt at vi må ta psykisk helse på alvor. At vi må be om hjelp før det går for langt. At forebygging er viktig. Men når vi faktisk gjør det, møter vi en vegg. "Ikke alvorlig nok."

Systemet svikter oss. Vi blir fortalt at vi må være proaktive, men når vi er det, får vi høre at vi skal klare oss selv. Og når vi til slutt ikke klarer mer, hva får vi da høre?

Spoiler

"Du burde ha bedt om hjelp tidligere."

Så jeg spør igjen:

Hvor langt må man falle før man får hjelp?

Endret 2. februar av SosialIntrovert
Litt småfikser.

[AnonymBruker]

Btdt

På min gravstein kommer de til å skrive: "høytfungerende". Det er mitt kors å bære: jeg er høytfungerende til tross for det jeg bærer med meg. Til og med i mine mest suicidale øyeblikk har jeg ikke blitt trodd eller ivaretatt, tvert i mot. De klager på at jeg er kontrollfreak, at jeg er hyperselvstendig og ikke ber om hjelp, men når jeg ber om hjelp får jeg til svar hvor bra jeg klarer meg selv. 🤪

Anonymkode: 63752...396

[AnonymBruker]

Vel, det er mange som går til psykolog privat. Det er jo nesten nødt til å være sånn at symptomtrykk og funksjonsfall må være utslagsgivende for å få behandling i det offentlige. Ellers må vi betale helt enormt mye mer i skatt. Alle har livsbelastninger og livssmerte. Håper du kan bruke litt penger på psykolog, for å få sortert litt. Mange må det selv om de ikke har så mye å rutte med.

Anonymkode: 3088c...7ce

[Stoltskeiv]

Jeg tror det er ekstremt tilfeldig på hvem som får hjelp og ikke. Selv fastlegen mente at det ikke er sikkert at dps vil ta meg i mot fordi jeg fungerte greit i hverdagen til tross for at angsten gjorde at jeg hadde masse tvangshandlinger, og scannet kroppen pga. helseangst. Men det gikk ikke utover studier. Jeg fikk svar 2 måneder etter henvisningen til legen, så da kom jeg inn på inntakssamtale over timer fordelt på noen måneder. Et halvt år etter fikk jeg plass. Så det gikk relativt kjapt
 

Vi var ganske sikre på at jeg ikke kom til å komme inn, men vi prøvde den veien og hadde en plan B. Men jeg kom inn uten at jeg hadde falt helt ned, og jeg undres fortsatt over det, fordi jeg klarte meg gjennom hverdagen, selvom jeg hadde angstsymtpomer fra helvetet. Men jeg var ikke sykemeldt, og kom meg på forelesninger. Og jeg hadde profesjonelle å snakke med som ikke driver med behandling i mellomtiden da jeg ventet.

Endret 2. februar av Stoltskeiv

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Btdt

På min gravstein kommer de til å skrive: "høytfungerende". Det er mitt kors å bære: jeg er høytfungerende til tross for det jeg bærer med meg. Til og med i mine mest suicidale øyeblikk har jeg ikke blitt trodd eller ivaretatt, tvert i mot. De klager på at jeg er kontrollfreak, at jeg er hyperselvstendig og ikke ber om hjelp, men når jeg ber om hjelp får jeg til svar hvor bra jeg klarer meg selv. 🤪

Anonymkode: 63752...396

Det er så ufattelig idiotisk. Har man ressurser så får man ikke hjelp. Man må være helt arbeidsufør og det kan ikke være elementer i livssituasjonen som forklarer problemene. Da regnes de som midlertidige og er man ressurssterk antar de da det til slutt går over. 

Anonymkode: b3ed9...83f

[Blått]

Jeg fikk også det. Ikke alvorlig nok og har for mye lyst til å leve 😊 det er ikke nok å være alvorlig deprimert, ha masse angst og jobbe med triggere for å bli et normalt menneske. Siden jeg orker å stå opp, studere og jobbe med meg selv.. Jeg orker ikke å gå hjem dag inn og dag ut, men det er utrolig tungt å ta i det alene. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Btdt

På min gravstein kommer de til å skrive: "høytfungerende". Det er mitt kors å bære: jeg er høytfungerende til tross for det jeg bærer med meg. Til og med i mine mest suicidale øyeblikk har jeg ikke blitt trodd eller ivaretatt, tvert i mot. De klager på at jeg er kontrollfreak, at jeg er hyperselvstendig og ikke ber om hjelp, men når jeg ber om hjelp får jeg til svar hvor bra jeg klarer meg selv. 🤪

Anonymkode: 63752...396

Et paradoks i seg selv...Her til lands får man omtrent ikke hjelp før man har den ene foten er i grava, og den andre på et bananskall...

Jeg har vært psykotisk uten å bli innlagt. Så sliten var jeg av alle belastningene rundt meg. Heldigvis så har jeg klart meg selv om. 

Anonymkode: 49960...be5

[Blått]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er så ufattelig idiotisk. Har man ressurser så får man ikke hjelp. Man må være helt arbeidsufør og det kan ikke være elementer i livssituasjonen som forklarer problemene. Da regnes de som midlertidige og er man ressurssterk antar de da det til slutt går over. 

Anonymkode: b3ed9...83f

Jeg har også hørt at jeg har masse ressurser og er ikke en posisjon der de oppfatter at jeg trenger hjelp. Takk og lov for mental helse som jeg har ringt sikkert 40 ganger i år. «Vi er her, alltid. Lov meg at du ringer tilbake dersom du trenger noen». ❤️ Flott gjeng!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Vel, det er mange som går til psykolog privat. Det er jo nesten nødt til å være sånn at symptomtrykk og funksjonsfall må være utslagsgivende for å få behandling i det offentlige. Ellers må vi betale helt enormt mye mer i skatt. Alle har livsbelastninger og livssmerte. Håper du kan bruke litt penger på psykolog, for å få sortert litt. Mange må det selv om de ikke har så mye å rutte med.

Anonymkode: 3088c...7ce

Jeg forstår argumentet ditt, men jeg mener at denne tankegangen er kortsiktig. Å begrense psykisk helsehjelp til kun de med akutt funksjonsfall betyr i praksis at vi lar folk gå så lenge uten hjelp at de må bli sykmeldte, utbrente eller uføre før systemet tar dem på alvor.

Det koster langt mer for samfunnet å vente til folk møter veggen enn å tilby tidlig intervensjon. Vi vet at psykiske lidelser, langtidssykemeldinger og uføretrygd er store kostnadsdrivere i helse- og velferdssystemet. Hvis flere fikk hjelp før de ble syke nok til å falle ut av arbeid og dagligliv, ville vi sett en betydelig reduksjon i kostnadene knyttet til tapt arbeidskraft, NAV-støtte og langvarige behandlingsløp.

Å styrke psykisk helsehjelp i førstelinjen er derfor ikke en utgift, men en investering i folkehelsen og samfunnsøkonomien. Forskning viser at forebygging gir store økonomiske gevinster i det lange løp. Og akkurat som vi ikke venter med å behandle høyt blodtrykk til pasienten får hjerneslag, burde vi heller ikke vente med å behandle psykisk helse til folk kollapser.

Når det gjelder privat psykolog, er det dessverre ikke et alternativ for alle. Noen har ikke råd, uansett hvor mye de prioriterer. Å si at man bare må betale selv, er i praksis å si at psykisk helsehjelp er en luksus for dem som har penger. Jeg mener psykisk helse er like viktig som fysisk helse, og at alle burde ha tilgang til behandling – uavhengig av økonomi.

Anonymkode: 8395e...7bb

[AnonymBruker]

Har du prøvd å spørre en annen lege om henvisning? 

Syns ikke kommunal hjelp var noe bra, men om du trenger noen å prate med og lufte ting, så kan det jo være noe for deg?

Å om du er uheldig nok å møte veggen, så vil du komme deg gjennom det. Er det andre ting du tror kan hjelpe deg? 

 

Jeg har fått hjelp flere ganger, men er feildiagnosert og ikke fått hjelp med det jeg sliter med. Ocd. Har vært isolert hele mitt voksne liv, men føler ikke min sak er alvorlig, så blir flaut å spørre om å fjerne diagnosen som står og bruke systemet til det, men kan ikke ha en feil diagnose stå der og påvirke meg i det offentlige som om jeg skal i jobb, få barn, førerkort og alt sånnt. 

Mener ikke å sprekke boblen, en det kan hende det å ha noen å få en virkelig god klem av å lufte tankene kan hjelpe deg like mye som det psykologi kan, fordi de ikke bestandig hjelper i det hele tatt desverre. Mange timer hos psykolog er ikke av nyttighet. Sier det om du kjenner den føelslen av at om du kommer deg inn dit vil det løse seg og de løfte ting vekk, men de gjør ikke det. Vi bærer det med oss uansett, å det er så slitsomt.

Pust, mediter, gråt, gå en tur, lag noe, snakk med noen. Veien er lang og kronglete og har ikke nødvendigvis en mal. Men du kan klare å komme til et bedre sted, selv uten den hjelpen og selv om det skulle gå dårligere enn det gjør nå også. Bare fortsett å vær ❤️

Anonymkode: 25d09...e2e

[AnonymBruker]

SosialIntrovert skrev (2 timer siden):

Så hva er egentlig alvorlig nok?

Er det først når jeg ikke lenger klarer å stå opp? Når jeg mister evnen til å fungere som omsorgsperson? Når jeg må sykmeldes? Når jeg møter veggen så hardt at det ikke finnes noen vei tilbake?

Hvis du tenker på hjelp i form av DPS eller avtalespesialist er svaret på disse spørsmålene i hovedsak ja. I Norge er det bestemt at det er de med moderat til alvorlig psykisk lidelse som skal få tilbud om hjelp. Moderat til alvorlig måles gjerne i funksjonsfall, f.eks. på de områdene du beskriver. Jeg vil tro at du kan få hjelp i førstelinjen, og det kan du søke om selv når du vil. De skal ta de mildere sakene. Politikerne har ikke lagt opp til at det offentlige skal finansiere noe særlig forebyggende tiltak, i alle fall ikke i form av psykologisk hjelp før man blir ordentlig dårlig. 

Anonymkode: bd7b4...cb6

[AnonymBruker]

SosialIntrovert skrev (2 timer siden):

Jeg har lenge tenkt at jeg burde søke hjelp. Ikke fordi jeg har gitt opp, men fordi jeg kjenner på hele meg at det jeg står i, tærer på kreftene mine. Jeg vil ta grep før jeg når bristepunktet. Jeg vil jobbe med gamle mønstre, håndtere stresset på en sunnere måte, og sikre at jeg kan opprettholde den styrken jeg trenger i hverdagen.

Men systemet fungerer ikke sånn.

Når jeg tok opp dette, ble jeg møtt med at situasjonen min ikke var "alvorlig nok" for henvisning til psykolog. Jeg forstår at kapasiteten er sprengt. Jeg forstår at mange har det verre enn meg. Men hvor langt må man falle før systemet faktisk griper inn?

Jeg har stått i en konstant beredskapstilstand i mange år. Først i et forhold preget av vedvarende kritikk og emosjonell slitasje, der jeg alltid måtte være på vakt. Etter bruddet fortsatte belastningen – jeg måtte reparere ettervirkningene, samtidig som jeg sto alene med omsorgen for et barn med angst, traumer og store utfordringer i hverdagen. Jeg har håndtert det. Jeg har alltid stått i det. Men det krever enormt med krefter, og jeg merker at det ikke er bærekraftig i lengden.

Likevel er ikke det nok. Fordi jeg fungerer. Fordi jeg fortsatt står opp om morgenen, tar ansvar og gjør det som kreves av meg.

Så hva er egentlig alvorlig nok?

Er det først når jeg ikke lenger klarer å stå opp? Når jeg mister evnen til å fungere som omsorgsperson? Når jeg må sykmeldes? Når jeg møter veggen så hardt at det ikke finnes noen vei tilbake?

Vi blir stadig fortalt at vi må ta psykisk helse på alvor. At vi må be om hjelp før det går for langt. At forebygging er viktig. Men når vi faktisk gjør det, møter vi en vegg. "Ikke alvorlig nok."

Systemet svikter oss. Vi blir fortalt at vi må være proaktive, men når vi er det, får vi høre at vi skal klare oss selv. Og når vi til slutt ikke klarer mer, hva får vi da høre?

  Skjul innhold

"Du burde ha bedt om hjelp tidligere."

Så jeg spør igjen:

Hvor langt må man falle før man får hjelp?

Du kan søke til rask psykisk helsehjelp i kommunen. 

Anonymkode: b320a...511

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg forstår argumentet ditt, men jeg mener at denne tankegangen er kortsiktig. Å begrense psykisk helsehjelp til kun de med akutt funksjonsfall betyr i praksis at vi lar folk gå så lenge uten hjelp at de må bli sykmeldte, utbrente eller uføre før systemet tar dem på alvor.

Det koster langt mer for samfunnet å vente til folk møter veggen enn å tilby tidlig intervensjon. Vi vet at psykiske lidelser, langtidssykemeldinger og uføretrygd er store kostnadsdrivere i helse- og velferdssystemet. Hvis flere fikk hjelp før de ble syke nok til å falle ut av arbeid og dagligliv, ville vi sett en betydelig reduksjon i kostnadene knyttet til tapt arbeidskraft, NAV-støtte og langvarige behandlingsløp.

Å styrke psykisk helsehjelp i førstelinjen er derfor ikke en utgift, men en investering i folkehelsen og samfunnsøkonomien. Forskning viser at forebygging gir store økonomiske gevinster i det lange løp. Og akkurat som vi ikke venter med å behandle høyt blodtrykk til pasienten får hjerneslag, burde vi heller ikke vente med å behandle psykisk helse til folk kollapser.

Når det gjelder privat psykolog, er det dessverre ikke et alternativ for alle. Noen har ikke råd, uansett hvor mye de prioriterer. Å si at man bare må betale selv, er i praksis å si at psykisk helsehjelp er en luksus for dem som har penger. Jeg mener psykisk helse er like viktig som fysisk helse, og at alle burde ha tilgang til behandling – uavhengig av økonomi.

Anonymkode: 8395e...7bb

Ja, det er vi nok alle enige i, i prinsippet. Men det vil likevel bety enormt mye mer bevilgninger til helse å ha en slik revolusjon innen psykisk helse. Da veldig mange har livsbelastninger som muligens bør bearbeides i forebyggingsøyemed. Dessverre blir det meste innen helse bygget ned i årene som kommer, fordi altfor stor del av statbudsjettet går til NAV. Så det er dessverre helt utopist at man skal kunne få offentlig betalt psykolog uten at man har et alvorlig funksjonsfall over tid. Da må man selv ta ansvar. Psykologen kan ikke gjøre så mye annet for deg enn å vise det veien videre, så mye kan du gjøre selv også, når du er noe oppegående.

 

 

Anonymkode: 3088c...7ce

[SosialIntrovert]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har du prøvd å spørre en annen lege om henvisning? 

Syns ikke kommunal hjelp var noe bra, men om du trenger noen å prate med og lufte ting, så kan det jo være noe for deg?

Å om du er uheldig nok å møte veggen, så vil du komme deg gjennom det. Er det andre ting du tror kan hjelpe deg? 

 

Jeg har fått hjelp flere ganger, men er feildiagnosert og ikke fått hjelp med det jeg sliter med. Ocd. Har vært isolert hele mitt voksne liv, men føler ikke min sak er alvorlig, så blir flaut å spørre om å fjerne diagnosen som står og bruke systemet til det, men kan ikke ha en feil diagnose stå der og påvirke meg i det offentlige som om jeg skal i jobb, få barn, førerkort og alt sånnt. 

Mener ikke å sprekke boblen, en det kan hende det å ha noen å få en virkelig god klem av å lufte tankene kan hjelpe deg like mye som det psykologi kan, fordi de ikke bestandig hjelper i det hele tatt desverre. Mange timer hos psykolog er ikke av nyttighet. Sier det om du kjenner den føelslen av at om du kommer deg inn dit vil det løse seg og de løfte ting vekk, men de gjør ikke det. Vi bærer det med oss uansett, å det er så slitsomt.

Pust, mediter, gråt, gå en tur, lag noe, snakk med noen. Veien er lang og kronglete og har ikke nødvendigvis en mal. Men du kan klare å komme til et bedre sted, selv uten den hjelpen og selv om det skulle gå dårligere enn det gjør nå også. Bare fortsett å vær ❤️

Anonymkode: 25d09...e2e

Takk for gode ord. For min del er situasjonen at jeg er pårørende til et barn som strever. Jeg føler meg helt sikker på at både hun og jeg kommer hel igjennom dette. Samtidig vet jeg at denne veien ville vært så utrolig mye lettere om jeg også kunne fått noen å snakke med.

Det er ikke til å legge under en stol at å stå i en slik situasjon over lang tid gjør noe med en. Likevel er det ingen automatikk i at pårørende får oppfølging, selv om vi er en helt sentral del av barnets støtteapparat. For meg er det ufattelig rart at samtaleterapi hos BUP ikke utløser noen form for oppfølging til foresatte. Det er velkjent at sterke og støttende omsorgspersoner er en av de viktigste faktorene for barns bedring – hvorfor prioriteres da ikke støtte til de som står i dette døgnet rundt?

[SosialIntrovert]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du kan søke til rask psykisk helsehjelp i kommunen. 

Anonymkode: b320a...511

Da jeg stod midt i barnefordelingssaken, fikk jeg faktisk et par timer hos psykolog via legevakten.

Jeg følte meg egentlig trygg i saken, men det var så ekstremt mye skittkasting fra barnets mor og hennes familie at jeg trengte en nøytral tredjepart. Noen som kunne si rett ut om jeg var rasjonell, eller om jeg var så fanget i situasjonen at jeg ikke så det selv.

Støtten fra mine nærmeste hjalp ikke på dette. Jeg trengte en profesjonell vurdering. Og disse to timene hos psykolog var akkurat det jeg trengte. De hjalp meg å fjerne den lille tvilen som hadde sneket seg inn, og ga meg styrken tilbake.

Så ja, hvis situasjonen virkelig skulle eskalere, finnes det alltid muligheter for akutte samtaler. Det finnes også hjelpetelefoner, som for eksempel Foreldresupport, som jeg har kommet over. Det er gode tilbud, men de kan ikke erstatte tett oppfølging med en psykolog som kjenner historien din over tid. Den kontinuiteten mangler i de akutte tjenestene.

En annen ting som kunne vært en stor støtte, er støttegrupper for foreldre i lignende situasjoner. Men slike tilbud ser ikke ut til å finnes i mitt område – noe som kanskje ikke er så rart. De som virkelig trenger det, har ofte ikke overskuddet til å starte opp noe slikt selv.

[AnonymBruker]

Du har krav på å få hjelp, TS. Problemet er DPS virker å gi avslag på ren automatikk, virker som de knapt leser henvisningen. 
Det som er veldig viktig er at legen din forstår og formidler godt nok videre til DPS. Det er også viktig at legen din klager evnt avslag og ikke gir seg på dine vegne. 

Hvis DPS ikke kan hjelpe, så skal du henvises til noen andre. 

Anonymkode: 6c225...329

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Ja, det er vi nok alle enige i, i prinsippet. Men det vil likevel bety enormt mye mer bevilgninger til helse å ha en slik revolusjon innen psykisk helse. Da veldig mange har livsbelastninger som muligens bør bearbeides i forebyggingsøyemed. Dessverre blir det meste innen helse bygget ned i årene som kommer, fordi altfor stor del av statbudsjettet går til NAV. Så det er dessverre helt utopist at man skal kunne få offentlig betalt psykolog uten at man har et alvorlig funksjonsfall over tid. Da må man selv ta ansvar. Psykologen kan ikke gjøre så mye annet for deg enn å vise det veien videre, så mye kan du gjøre selv også, når du er noe oppegående.

 

 

Anonymkode: 3088c...7ce

Jeg skjønner poenget ditt, og ja – det ville krevd en betydelig styrking av psykisk helsevern hvis alle med livsbelastninger skulle få oppfølging. Men jeg mener fortsatt at det er en feilslutning å tenke at tidlig hjelp er en urealistisk luksus.

Når store deler av statsbudsjettet går til NAV, er ikke løsningen å kutte mer i helse, men å investere smartere. Vi vet at en stor andel av de som ender opp med langtidssykemelding eller uføretrygd, har en psykisk belastning som kunne vært håndtert tidligere. Når vi lar folk gå for lenge uten hjelp, skyver vi bare kostnaden foran oss – og den blir til slutt langt større enn den ville vært med forebyggende tiltak.

Jeg er enig i at man må ta ansvar for egen helse, men det betyr ikke at man skal være overlatt til seg selv. Psykologer hjelper ikke bare folk med alvorlige diagnoser, men også med å forebygge at belastninger utvikler seg til nettopp det.

Dessuten, hvis psykisk helse blir en tjeneste som bare er tilgjengelig for dem som kan betale for seg, betyr det i praksis at vi har et system hvor økonomi avgjør hvem som får muligheten til å fungere optimalt. Og det mener jeg ikke er en rettferdig eller bærekraftig løsning.

Anonymkode: 8395e...7bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du har krav på å få hjelp, TS. Problemet er DPS virker å gi avslag på ren automatikk, virker som de knapt leser henvisningen. 
Det som er veldig viktig er at legen din forstår og formidler godt nok videre til DPS. Det er også viktig at legen din klager evnt avslag og ikke gir seg på dine vegne. 

Hvis DPS ikke kan hjelpe, så skal du henvises til noen andre. 

Anonymkode: 6c225...329

Dps prioriterer etter sin egen prioriteringveileder. Det er enkelte tilstander og alvorlighetsgrader de tar inn. Øvrige henvisninger vurderes og tas inn i nedre rekke, når de som har rettigheter gjennom prioriteringsveilederen er prioritert. 

Anonymkode: 7af92...9e5

[SosialIntrovert]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du har krav på å få hjelp, TS. Problemet er DPS virker å gi avslag på ren automatikk, virker som de knapt leser henvisningen. 
Det som er veldig viktig er at legen din forstår og formidler godt nok videre til DPS. Det er også viktig at legen din klager evnt avslag og ikke gir seg på dine vegne. 

Hvis DPS ikke kan hjelpe, så skal du henvises til noen andre. 

Anonymkode: 6c225...329

Det var det jeg trodde også. Jeg er ikke på et nivå der DPS er riktig sted for meg, og jeg forstår at de må prioritere de som er i akutt krise eller har alvorlige lidelser. Samtidig betyr ikke det at jeg ikke ville hatt stor nytte av samtaler med en fagperson.

Jeg tror noe av utfordringen er at de fagfolkene rundt meg, som har sett hvordan jeg har håndtert situasjonen over tid, har sett seg blind på styrken jeg har vist. De ser at jeg står i det, at jeg fungerer, at jeg tar ansvar – og derfor tror de kanskje ikke helt på at jeg også kjenner på behovet for støtte. Men det å håndtere noe på utsiden betyr ikke at man ikke kan føle seg overveldet på innsiden.

For meg handler dette ikke om at jeg ikke klarer meg, men om at jeg ønsker å ta vare på meg selv før det går for langt. Jeg mener vi må bli flinkere til å anerkjenne at også de som "fungerer" kan ha behov for støtte, nettopp for å unngå at de en dag ikke gjør det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dps prioriterer etter sin egen prioriteringveileder. Det er enkelte tilstander og alvorlighetsgrader de tar inn. Øvrige henvisninger vurderes og tas inn i nedre rekke, når de som har rettigheter gjennom prioriteringsveilederen er prioritert. 

Anonymkode: 7af92...9e5

Jeg vet det. Men jeg vet av egen erfaring at det virker som de knapt nok leser noen henvisninger. Fikk selv avslag, hvor fastlegen min klagde inn avslaget. 1 uke senere ble avslaget gjort om. Fastlegen hadde ikke gitt ny informasjon. 

Anonymkode: 6c225...329