Hvordan utvikle dating til å bli et forhold?

[Vakthavende]

Etter å ha vært på en del dater og ennå ikke funnet drømmepartneren, har jeg gjort noen refleksjoner.

Personlighet:
Det å ha mye til felles, som verdier, interesser og livstempo i livet, er tydeligvis ikke nok. Jeg kjenner jo flere par, og det slår meg at hver av dem er ganske forskjellige, seg i mellom.
Vi kan alle jobbe for å bli den beste, og mest tilfredse utgaven av oss selv, for å være posisjonert når vi endelig møter den rette.  Men når alt kommer til alt: i hvor stor grad er det viktig å være lik hverandre? Er det sånn at det fungerer best å være ulike sånn at man utfyller hverandre, men kanskje like på noen parametre sånn at det fungerer på ett vis? 

Kjemi:
Det vanlige dating-forløpet er to-tre dates ute, tredje-fjerde date blir hjemmebesøk og middag,  noen ganger blir det overnatting ++. Så, etter det, møtes man kanskje kun ute igjen, og man skjønner at den andre tviler eller ikke var så interessert, og til slutt må krype til korset. Men når et datingforløp har gått så langt, så lurer man på hvorfor det plutselig blir slutt. 
Jeg har selv vært gjennom flere slike forløp, og både endt opp med å bli avvist og være den som avviser. Det å avvise er også sårt. Her er en tilsynelatende fin person, men instinktet sier at å fortsette denne relasjonen, vil bare være å kaste bort tiden, kjemien vil (nok) aldri komme, og det å fortsette å date vil i beste fall bare presse frem en falsk følelse av forelskelse. 
Men min teori er at den kjemien som kreves, er vanskelig å jobbe for å oppnå, det må være en viss kjemi der i utgangspunktet. Jo mer man er med hverandre og blir trygg på hverandre, jo mer vil det utvikle seg i positiv retning. 
Så det jeg lurer på: må man rett og slett bare ha flaks fra start for at kjemien skal klaffe, eller er det noe spesielt man må gjøre etter tre-fire dates for å få det til å vare? For å si det på en annen måte: er det noen som har drevet med nett/app-dating og ikke hatt trua i starten, og så har det snudd i positiv retning senere? 

 

Endret 2. februar av Vakthavende
Uthevet spørsmålene i teksten. Kortet ned tittelen, to ganger.

[AnonymBruker]

De som passer sammen faller naturlig.

Anonymkode: a12e6...f27

[AnonymBruker]

Fine refleksjoner! Har tenkt lignende selv i min søken etter partner. Jeg har forsøkt å gi mange sjanser til dem jeg egentlig merket fra start ikke var en god match, men uten hell. Det tok nemlig lang tid før jeg utviklet følelser for min eks, men der tror jeg vi hadde den grunnleggende kjemien og humoren fra start. Og det er få mennesker man har det med. Nettdating er virkelig som å spille bingo. Tenker på når man møter og samhandler med ulike menn i hverdagen i f.eks jobbsammenheng, hvor få av dem jeg egentlig kunne tenkt meg å være i forhold med. Så ja. Føles som å lete etter nåla i høystakken til tider. Møter man folk i virkeligheten får man «luket» ut de man ikke har kjemi med, mens på Tinder aner man jo ikke og må dermed dra på mange «mislykkede» dater.

Anonymkode: 1b13b...72d

[AnonymBruker]

Fine tanker! Når det kommer til personlighet tror jeg kanskje at man må være like for det meste men at man kan ha litt av disse ulikhetene som gjør at man utfyller hverandre. Så 80/20 kanskje? 

Jeg tror dette med type menneske er viktig! Hvilket type e menneske er du? jeg observere ofte par med enten to rolige typer eller to energiske typer. Men så vet jeg jo par som en er en gravstøtte og den andre er løs kanon, og de får det jo også til å funke. 
 

når det kommer til kjemi har jeg dessverre ikke noe svar. Jeg tror det er mye flaks her. Mange kan ha kjemi, men allikevel bli avvist på date 4 fordi de ikke har riktig bakgrunn, riktig med assets eller det og det utseendet. Fordi jeg tror mange i datingmarkedet har gjort seg opp mange meninger om hva de ser etter, og er ikke åpen for å slå seg ned basert på kjemi som hovedvekt.  

det er helt grusomt hvordan man avviser på date 5. Jeg har dessverre selv vært den som har avvist eller ghoster på date 4-5 og selv blitt ghosted på så sent som date 8.. 

Anonymkode: 59df4...845

[Irak]

Vakthavende skrev (15 timer siden):

Etter å ha vært på en del dater og ennå ikke funnet drømmepartneren, har jeg gjort noen refleksjoner.

Personlighet:
Det å ha mye til felles, som verdier, interesser og livstempo i livet, er tydeligvis ikke nok. Jeg kjenner jo flere par, og det slår meg at hver av dem er ganske forskjellige, seg i mellom.
Vi kan alle jobbe for å bli den beste, og mest tilfredse utgaven av oss selv, for å være posisjonert når vi endelig møter den rette.  Men når alt kommer til alt: i hvor stor grad er det viktig å være lik hverandre? Er det sånn at det fungerer best å være ulike sånn at man utfyller hverandre, men kanskje like på noen parametre sånn at det fungerer på ett vis? 

Kjemi:
Det vanlige dating-forløpet er to-tre dates ute, tredje-fjerde date blir hjemmebesøk og middag,  noen ganger blir det overnatting ++. Så, etter det, møtes man kanskje kun ute igjen, og man skjønner at den andre tviler eller ikke var så interessert, og til slutt må krype til korset. Men når et datingforløp har gått så langt, så lurer man på hvorfor det plutselig blir slutt. 
Jeg har selv vært gjennom flere slike forløp, og både endt opp med å bli avvist og være den som avviser. Det å avvise er også sårt. Her er en tilsynelatende fin person, men instinktet sier at å fortsette denne relasjonen, vil bare være å kaste bort tiden, kjemien vil (nok) aldri komme, og det å fortsette å date vil i beste fall bare presse frem en falsk følelse av forelskelse. 
Men min teori er at den kjemien som kreves, er vanskelig å jobbe for å oppnå, det må være en viss kjemi der i utgangspunktet. Jo mer man er med hverandre og blir trygg på hverandre, jo mer vil det utvikle seg i positiv retning. 
Så det jeg lurer på: må man rett og slett bare ha flaks fra start for at kjemien skal klaffe, eller er det noe spesielt man må gjøre etter tre-fire dates for å få det til å vare? For å si det på en annen måte: er det noen som har drevet med nett/app-dating og ikke hatt trua i starten, og så har det snudd i positiv retning senere? 

 

Her var det mye greier...Tenker at man har det gøy sammen, og viser hverandre at man respekterer og setter pris på hverandre er en av de største forutsetningene. 

For min del er det veldig viktig at han har humor, og ikke tar seg så høytidelig. Byr på seg selv. At han viser interesse for meg og mitt liv. Er nysgjerrig på meg som individ. Det er veldig koselig. Er ikke så mye som skal til for min del, bare jeg forstår at han genuint bryr seg om meg. Jeg er veldig glad i det enkle. 

Syns mange styrer så vannvittig mye med dette dating greiene, at jeg blir nesten litt skremt. 

[Tomatplanten]

Irak skrev (1 time siden):

Syns mange styrer så vannvittig mye med dette dating greiene, at jeg blir nesten litt skremt. 

Kan det være fordi å finne en partner er en av de vanskeligste ‘utfordringene’ unge voksne står overfor i dag? De enkle reglene (laws of attraction) fungerer ikke i verden som den er har blitt nå

[Irak]

Tomatplanten skrev (5 minutter siden):

Kan det være fordi å finne en partner er en av de vanskeligste ‘utfordringene’ unge voksne står overfor i dag? De enkle reglene (laws of attraction) fungerer ikke i verden som den er har blitt nå

Det er mye som ikke fungerer i dagens samfunn 😂 Er bare å lukke øynene og gå forbi. Det gjør jeg. Er blid og hyggelig med alle uansett hvordan de behandler meg. Jeg har mine egne metoder for å finne en aktuell partner. Den mannen som klarer å få meg med på en date. Han er god for å si det sånn 😂 Bare det er en bragd i seg selv 😆😆😆

Virker på meg som at det er så mange som stresser med det. Det lyser lang vei av veldig mange forvirrede mennesker her inne slik jeg tolker det. Om jeg føler meg forvirret så tar jeg heller et steg tilbake. Tenker meg litt om. Det er mange måter å vise at man liker noen på 😉 

 

[AnonymBruker]

Jeg brukte lengre tid enn "3-4 dater" for å bli kjent med min kjæreste. Kanskje den overnattingen +++ kommer litt vel kjapt - og ting blir kleint etter det. Man trenger ikke "teste seksuell kompabilitet" før tiden er inne, evt. før følelsene ikke lar seg styre lengre.

Sexen utvikler man sammen, og det tar minst et år før den ekte seksuelle personligheten kommer frem (etter at forelskelsen har lagt seg). 

Kanskje vi kan lage en tommelfingerregel; Ikke ligg med noen før du rett og slett ikke greier å la være, da er kjemi og forelskelse sannynligvis på plass - i alllefall oftere enn ikke  

 

Anonymkode: be469...dbf

[AnonymBruker]

Utsett å ha en seksuell relasjon så tidlig. Eller ikke legg mer i sex enn at det bare er det… 

Jeg har hatt sex med alle mine kjærester på 1. date, men det var jo så mye kjemi at vi ikke klarte å la være. Tror egentlig ikke kjemi kan utvikles, er den ikke det etter et par møter, så kommer den aldri 

Anonymkode: e0ef5...b03

[AnonymBruker]

Om kjemien er der, man passer sammen mtp verdier, er på noenlunde samme sted i livet og det livet man ser for seg i framtiden lar seg kombinere med hverandres, da tror jeg utgangpunktet for et forhold er bra. Som voksen er dette ting det er naturlig og fornuftig å avklare i løpet av de første datene. Om kun den ene vil ha barn er det ikke liv laga. Heller ikke om begge har små barn og ingen har mulighet til å flytte på seg for å bo sammen før det har gått 10+ år. Et forhold utvikles naturlig over tid. Etter kun 5 dater bør man ønske å tilbringe mest mulig tid med sin potensielle kjæreste. Om man ikke ønsker det, er det ikke riktig person.  

Anonymkode: 5fa7d...4cf

[Vakthavende]

Irak skrev (På 3.2.2025 den 7.18):

Her var det mye greier...Tenker at man har det gøy sammen, og viser hverandre at man respekterer og setter pris på hverandre er en av de største forutsetningene. 

For min del er det veldig viktig at han har humor, og ikke tar seg så høytidelig. Byr på seg selv. At han viser interesse for meg og mitt liv. Er nysgjerrig på meg som individ. Det er veldig koselig. Er ikke så mye som skal til for min del, bare jeg forstår at han genuint bryr seg om meg. Jeg er veldig glad i det enkle. 

Syns mange styrer så vannvittig mye med dette dating greiene, at jeg blir nesten litt skremt. 

Av det som er uthevet så tror jeg at jeg kan tikke av på det meste. Men humor... jeg kan ikke si at jeg slår rundt meg med vitser om alt og ingenting, men det å ha det gøy sammen handler om så mye mer enn humor. Jeg blir litt skuffet når jeg ser så mange profiler hvor det står "jeg faller for deg hvis du får meg til å le". Jeg har også blitt avvist med begrunnelsen at jeg ikke fikk henne til å le! 

Hvis det er noe som gjør hele datinggreien vanskelig, så er det disse kravene. Hvor ofte skal jeg få noen til å le i et livslangt forhold? Hvilke kvaliteter er det som får et forhold til å vare i en hverdag, med jobb og barneoppdragelse, store og små hendelser som setter sitt preg på et liv? 

Jeg vet ikke, kanskje styrer du og andre også når kravet er at noen skal få dere til å le, mens det å bygge et forhold handler om helt andre ting. 

Endret 6. mars av Vakthavende
1.rev: la til et nytt avsnitt nederst. 2.: rettet en skrivefeil.

[Irak]

Vakthavende skrev (9 minutter siden):

Av det som er uthevet så tror jeg at jeg kan tikke av på det meste. Men humor... jeg kan ikke si at jeg slår rundt meg med vitser om alt og ingenting, men det å ha det gøy sammen handler om så mye mer enn humor. Jeg blir litt skuffet når jeg ser så mange profiler hvor det står "jeg faller for deg hvis du får meg til å le". Jeg har også blitt avvist med begrunnelsen at jeg ikke fikk henne til å le! 

Hvis det er noe som gjør hele datinggreien vanskelig, så er det disse kravene. Hvor ofte skal jeg få noen til å le i et livslangt forhold? Hvilke kvaliteter er det som får et forhold til å vare i en hverdag, med jobb og barneoppdragelse, store og små hendelser som setter sitt preg på et liv? 

Jeg vet ikke, kanskje styrer du og andre også når kravet er at noen skal få dere til å le, mens det å bygge et forhold handler om helt andre ting. 

Å smile og le sammen er viktig. Om det er for at man har det gøy sammen, eller får hverandre til å le. 

Positivitet er viktig for meg. Er det jeg bygger det på. Er mange måter og være sammen på en naturlig måte. 

Er ikke et krav at han må få meg til å le hele tiden. Det forventer jeg ikke. 

[Trolltunge]

Dating blir ikke et forhold før det klaffer for begge. Helt normalt å date veldig mange man ikke viste seg å passe sammen med. 

Slikt blir ofte enkelt når man treffer den rette. Da går det nesten slik av seg selv. 

[AnonymBruker]

Vakthavende skrev (På 2.2.2025 den 15.54):

Etter å ha vært på en del dater og ennå ikke funnet drømmepartneren, har jeg gjort noen refleksjoner.

Personlighet:
Det å ha mye til felles, som verdier, interesser og livstempo i livet, er tydeligvis ikke nok. Jeg kjenner jo flere par, og det slår meg at hver av dem er ganske forskjellige, seg i mellom.
Vi kan alle jobbe for å bli den beste, og mest tilfredse utgaven av oss selv, for å være posisjonert når vi endelig møter den rette.  Men når alt kommer til alt: i hvor stor grad er det viktig å være lik hverandre? Er det sånn at det fungerer best å være ulike sånn at man utfyller hverandre, men kanskje like på noen parametre sånn at det fungerer på ett vis? 

Kjemi:
Det vanlige dating-forløpet er to-tre dates ute, tredje-fjerde date blir hjemmebesøk og middag,  noen ganger blir det overnatting ++. Så, etter det, møtes man kanskje kun ute igjen, og man skjønner at den andre tviler eller ikke var så interessert, og til slutt må krype til korset. Men når et datingforløp har gått så langt, så lurer man på hvorfor det plutselig blir slutt. 
Jeg har selv vært gjennom flere slike forløp, og både endt opp med å bli avvist og være den som avviser. Det å avvise er også sårt. Her er en tilsynelatende fin person, men instinktet sier at å fortsette denne relasjonen, vil bare være å kaste bort tiden, kjemien vil (nok) aldri komme, og det å fortsette å date vil i beste fall bare presse frem en falsk følelse av forelskelse. 
Men min teori er at den kjemien som kreves, er vanskelig å jobbe for å oppnå, det må være en viss kjemi der i utgangspunktet. Jo mer man er med hverandre og blir trygg på hverandre, jo mer vil det utvikle seg i positiv retning. 
Så det jeg lurer på: må man rett og slett bare ha flaks fra start for at kjemien skal klaffe, eller er det noe spesielt man må gjøre etter tre-fire dates for å få det til å vare? For å si det på en annen måte: er det noen som har drevet med nett/app-dating og ikke hatt trua i starten, og så har det snudd i positiv retning senere? 

 

Hvor gammel er du og hvilke apper har du prøvd deg på? Ikke minst tar du mye initiativ selv på appene eller lar du damene komme til deg? Spør fordi jeg skal prøve meg selv om noen uker. Mann 53

PS! Når det gjelder kjemi/følelser/forelskelsen så bør nok den dukke opp ganske raskt som andre også skriver. Ellers blir det litt tungt å holde ting i gang for å prøve å tvinge frem kjemien.

Anonymkode: 69883...925

[Vakthavende]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvor gammel er du og hvilke apper har du prøvd deg på? Ikke minst tar du mye initiativ selv på appene eller lar du damene komme til deg? Spør fordi jeg skal prøve meg selv om noen uker. Mann 53

PS! Når det gjelder kjemi/følelser/forelskelsen så bør nok den dukke opp ganske raskt som andre også skriver. Ellers blir det litt tungt å holde ting i gang for å prøve å tvinge frem kjemien.

Anonymkode: 69883...925

Jeg er tidlig i 30årene og bruker mest Hinge og Tinder. Har også hatt noe suksess med Bumble. 

Det siste stemmer nok ja. Men for å gjøre dette til en bred og relevant diskusjon for flere, så tror jeg det er viktig å ikke gå inn med for mange krav i møte med en potensiell partner. 

[Trolltunge]

Vakthavende skrev (33 minutter siden):

Av det som er uthevet så tror jeg at jeg kan tikke av på det meste. Men humor... jeg kan ikke si at jeg slår rundt meg med vitser om alt og ingenting, men det å ha det gøy sammen handler om så mye mer enn humor. Jeg blir litt skuffet når jeg ser så mange profiler hvor det står "jeg faller for deg hvis du får meg til å le". Jeg har også blitt avvist med begrunnelsen at jeg ikke fikk henne til å le! 

Hvis det er noe som gjør hele datinggreien vanskelig, så er det disse kravene. Hvor ofte skal jeg få noen til å le i et livslangt forhold? Hvilke kvaliteter er det som får et forhold til å vare i en hverdag, med jobb og barneoppdragelse, store og små hendelser som setter sitt preg på et liv? 

Jeg vet ikke, kanskje styrer du og andre også når kravet er at noen skal få dere til å le, mens det å bygge et forhold handler om helt andre ting. 

I et livsvarig forhold utvikler man gjerne en intern humor. Man kjenner hverandre jo veldig godt etterhvert. 

Undersøkelser viser at gjensidig godhet og raushet er hva som gir varig godt forhold. Begge to må ha det godt i forholdet, så ja det krever en del, men å være glad i sin partner og ønsker partner godt blir jo relativt naturlig for veldig mange også. Dem dette ikke blir naturlig for har det med å ryke på det. Selvsentrert egoisme dreper forhold. Å bruke partner som søppelkasse for all dritt man kan føle og tenke også. Partner skal man behandle best, ikke verst. En del skjønner ikke det, og det blir det ikke godt forhold av, og neppe varig. Alle stabile par jeg kjenner går virkelig inn for å være gode mot hverandre. Så feiler man litt som mennesker selvfølgelig, men i gode forhold blir slikt reparert. 

Å le er ganske så lett når man har det godt sammen. 

Endret 6. mars av Trolltunge
Skriveleif

[AnonymBruker]

Vakthavende skrev (6 minutter siden):

Jeg er tidlig i 30årene og bruker mest Hinge og Tinder. Har også hatt noe suksess med Bumble. 

Det siste stemmer nok ja. Men for å gjøre dette til en bred og relevant diskusjon for flere, så tror jeg det er viktig å ikke gå inn med for mange krav i møte med en potensiell partner. 

Viktig å vise interesse for andre sine liv, både med nysgjerrighet og ydmykhet. 

Anonymkode: 69883...925

[Vakthavende]

Trolltunge skrev (31 minutter siden):

I et livsvarig forhold utvikler man gjerne en intern humor. Man kjenner hverandre jo veldig godt etterhvert. 

Undersøkelser viser at gjensidig godhet og raushet er hva som gir varig godt forhold. Begge to må ha det godt i forholdet, så ja det krever en del, men å være glad i sin partner og ønsker partner godt blir jo relativt naturlig for veldig mange også. Dem dette ikke blir naturlig for har det med å ryke på det. Selvsentrert egoisme dreper forhold. Å bruke partner som søppelkasse for all dritt man kan føle og tenke også. Partner skal man behandle best, ikke verst. En del skjønner ikke det, og det blir det ikke godt forhold av, og neppe varig. Alle stabile par jeg kjenner går virkelig inn for å være gode mot hverandre. Så feiler man litt som mennesker selvfølgelig, men i gode forhold blir slikt reparert. 

Å le er ganske så lett når man har det godt sammen. 

Jeg merker meg det: utvikle en intern humor. Det gjelder også flere av de vennene jeg har. Det var ikke humor som førte oss sammen, det kan jeg ikke tro. Men når man har kjent hverandre en stund så er det annen sak. Man utvikler ikke sånt på noen få dater. Man må legge noe annet i det enn at man bare skal få hverandre til å le. Når det står sånn i teksts form, så ser det sikkert litt ampert ut. Men jeg begynner å bli lei hele datingkonseptet. Det går nesten ikke an å møte noen og komme i snakk med noen lenger. Alle er så travel med sitt. Hei og hadet, så må man i beste fall klare å stoppe noen i farten i deres travle singelliv.

Det er noe annet når man er i full jobb og man ikke har noe sånt miljø lenger man hadde i studiedagene, alle var fremmed for hverandre i starten av studiene og hyppe på alt det man klarte å få ut av en studenttilværelse den energien man hadde i 20årene. Nå må man virkelig jobbe for saken, og det krever at den i andre har samme innstilling. 

Endret 6. mars av Vakthavende

[Trolltunge]

Vakthavende skrev (11 minutter siden):

Jeg merker meg det: utvikle en intern humor. Det gjelder også flere av de vennene jeg har. Det var ikke humor som førte oss sammen, det kan jeg ikke tro. Men når man har kjent hverandre en stund så er det annen sak. Man utvikler ikke sånt på noen få dater. Man må legge noe annet i det enn at man bare skal få hverandre til å le. Når det står sånn i teksts form, så ser det sikkert litt ampert ut. Men jeg begynner å bli lei hele datingkonseptet. Det går nesten ikke an å møte noen og komme i snakk med noen lenger. Alle er så travel med sitt. Hei og hadet, så må man i beste fall klare å stoppe noen i farten i deres travle singelliv. 

Å finne den rette har aldri vært enkelt. Vi som fant vårt menneske har nesten alle sammen kjent på samme frustrasjon i forhold til hvor vanskelig til umulig det er. Så traff vi omsider den rette, og DA blir det andre boller, for den rette er helt faktisk en person hvor begge ønsker hverandre. Det har det med å skje plutselig også. Fra å være "umulig " og til at det er lett er å møte den rette. Så det gjelder å ikke gi opp, og slik har det vært før også. 

Jeg hadde faktisk kuttet ut dating da jeg brått traff min mann på byen. Jeg var lei. Mann etter mann som mente at han hadde vist tilstrekkelig interesse for meg som person når han hadde konkludert med at jeg var fin nok for ham, og mann etter mann som derfor tøt meg hodet fullt om sine fortreffeligheter, kun for å markedføre seg selv godt. Glemte visst at jeg også var et helt menneske. Pluss noen jeg helt reelt burde ha fakturert for å bli brukt som psykolog/livsmentor. Jeg var jo så god til å lytte. 🙄

Du dette er vanskelig, har vært det og vil være det til noen eventuelt finner formelen for at kjærlighet oppstår. Vedkommende kommer til å bli søkkrik isåfall. 

Så stå på! Helt reelt at man må treffe på mange frosker før det klaffer, men når det først klaffer er det verdt alt sammen.

SÅ kommer livet og alle utfordringer man må møte sammen, men det er en annen historie. 🤣

Endret 6. mars av Trolltunge

[AnonymBruker]

Vakthavende skrev (På 2.2.2025 den 15.54):

Etter å ha vært på en del dater og ennå ikke funnet drømmepartneren, har jeg gjort noen refleksjoner.

Personlighet:
Det å ha mye til felles, som verdier, interesser og livstempo i livet, er tydeligvis ikke nok. Jeg kjenner jo flere par, og det slår meg at hver av dem er ganske forskjellige, seg i mellom.
Vi kan alle jobbe for å bli den beste, og mest tilfredse utgaven av oss selv, for å være posisjonert når vi endelig møter den rette.  Men når alt kommer til alt: i hvor stor grad er det viktig å være lik hverandre? Er det sånn at det fungerer best å være ulike sånn at man utfyller hverandre, men kanskje like på noen parametre sånn at det fungerer på ett vis? 

Kjemi:
Det vanlige dating-forløpet er to-tre dates ute, tredje-fjerde date blir hjemmebesøk og middag,  noen ganger blir det overnatting ++. Så, etter det, møtes man kanskje kun ute igjen, og man skjønner at den andre tviler eller ikke var så interessert, og til slutt må krype til korset. Men når et datingforløp har gått så langt, så lurer man på hvorfor det plutselig blir slutt. 
Jeg har selv vært gjennom flere slike forløp, og både endt opp med å bli avvist og være den som avviser. Det å avvise er også sårt. Her er en tilsynelatende fin person, men instinktet sier at å fortsette denne relasjonen, vil bare være å kaste bort tiden, kjemien vil (nok) aldri komme, og det å fortsette å date vil i beste fall bare presse frem en falsk følelse av forelskelse. 
Men min teori er at den kjemien som kreves, er vanskelig å jobbe for å oppnå, det må være en viss kjemi der i utgangspunktet. Jo mer man er med hverandre og blir trygg på hverandre, jo mer vil det utvikle seg i positiv retning. 
Så det jeg lurer på: må man rett og slett bare ha flaks fra start for at kjemien skal klaffe, eller er det noe spesielt man må gjøre etter tre-fire dates for å få det til å vare? For å si det på en annen måte: er det noen som har drevet med nett/app-dating og ikke hatt trua i starten, og så har det snudd i positiv retning senere? 

 

Da har du oppdaget noe veldig vesentlig. «Like barn leker best» betyr ikke at vi er helt like, at vi gjør de samme tingene, liker de samme tingene, tenker de samme tingene. Men en holdning som er lik, til hva som trengs for at forholdet skal fungere. 
Du vil aldri finne en som er helt lik deg.

Se etter like holdninger og verdier, og gå for tiltrekning og skap kjemi.

Anonymkode: 53768...c33