16 år og gravid..

[Lourdes]

Når jeg leser her inne på forumet blir jeg igrunn litt trist. Så mange gravide kvinner som snakker om det å få barn, og gleder seg over magen sin og som har sine kjære som gleder seg med dem. Var jo sånn jeg så for meg at det skulle bli den dagen jeg ble gravid. At jeg og samboeren skulle glede oss over det sammen. Dere er heldige:)

←

Jeg føler med deg. Hadde det likt sånn sett. Det som man alltid har forestillt seg at er en lykkelig periode i livet, oppleves som et helvete når man plutselig uforberedt står der.

Nå er du mye yngre enn det jeg er, men jeg synes at du virker veldig fornuftig og rolig. Er veldig imponert. Jeg vil ikke råde deg til hverken det ene eller det andre, bare til å tenke nøye igjennom det og snakke med både nær famile og venner samt Amathea.

Når det gjelder forholdet ditt til kjæresten, så vil jeg bare si at man aldri har noen garanti for at det holder samme om man er ung eller gammel, gift eller ugift osv. Folk og følelser forandrer seg. Jeg kan også nevne historier om folk jeg kjenner som har opplevd det ene eller det andre, men ser ikke helt poenget. Du virker som en smart jente som har forstått at alle situasjoner er unike. Du kjenner deg selv best og er dermed best egnet til å vite hvordan du kan velge det som blir mest riktig for deg.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Når jeg snakka med kjæresten min i går sa han at han var redd for å si at han fortsatt vil være sammen med meg om jeg får barnet, fordi han da tror at jeg helt sikkert vil beholde det.. Hvordan skal det tolkes? At han egentlig mener han vil være med meg, men sier at han ikke vet for å få meg til å ta abort? 

←

Blir spekulasjoner dette, men kan det være at han vil være sikker på at om du beholder barnet, så er det DITT valg? At han ikke vil havne i en situasjon om et års tid hvor du kan si “du LOVDE å være sammen med meg!”, når forholdet i utgangspunktet viste seg å ikke holde (pga andre grunner enn barnet).

På meg høres det ut som om det kan være noe slikt, at han ikke vil love mer enn han kan holde. Med tanke på at han stiller opp for barnet, men har nok sunn fornuft til å ikke kunne si at et forhold varer evig, barn eller ikke barn, så høres ikke det direkte “skremmende” ut i mine ører. Faktisk heller at han er like fornuftig som deg, og ikke har store rosa skylapper.

[Gjest pie]

Ser det er mange solskinnshistorier om å beholde barnet her, og bare negative historier fra motsatt side. Det er kanskje å vente på et graviditetsforum. Tenkte allikevel jeg skulle fortelle min historie også, som en bitteliten motvekt (håper jeg)..

Jeg var 15 da jeg ble gravid, barnefaren var 17. Vi hadde vært sammen i ca 1/2 år, sånn som dere.

Jeg hadde igrunnen ønsket meg barn noen år - noen ideer om hvor stilig det hadde vært å være Norges yngste mor, fulgt av mange romantiske ideer om "den ideelle lille kjernefamilien", at kjæresten min skulle sitte og beundre magen min, at jeg skulle få en nydelig liten unge som aldri skrek, aldri bæsjet på seg, og oppdro seg på egen hånd. Jeg var garantert mer barnslig enn deg, men jeg mistenker at om noen år vil du også se tilbake og tenkte hvor mye du har modnet deg på den tiden..

Kjæresten min derimot ville absolutt ikke ha barn, og aktet å forlate meg om jeg beholdt barnet. Moren min frarådet også på det sterkeste å beholde det. Men det som fikk størst utslag var vel at jeg var en veldig skoleflink unge, hadde store planer når det gjaldt utdannelse, og jeg skjønte tilslutt at det var vanskelig å kombinere med barn.

Så ja, jeg tok abort.

Det var faktisk ikke en negativ opplevelse. Lege og sykepleiere var kjempehyggelige, kjæresten min var med på sykehuset og holdt meg i hånden hele tiden mens jeg var våken, og jeg hadde ingen fysiske ettervirkninger i det hele tatt.

Selvfølgelig har jeg tenkt på "barnet mitt" i ettertid. Ikke daglig, ikke engang ukentlig alltid, men når jeg blir mindt på det.

Det ville vært 8 år nå. Forestiller meg at det ville vært en jente, og at hun ville arvet farens blonde krøller og min oppstoppernese. At hun ville vært en veldig snill og seriøs jente og lærernes gullunge.

Men jeg klarer ikke å forestille meg henne som en del av livet mitt idag, og det er veldig mange år siden jeg angret det aller minste på at jeg tok abort. Har vært barnevakt noen ganger i etterkant, og det slår meg hele tiden hvor lite det stemmer overens med forestillingene mine og hvor dårlig jeg er med barn..

Jeg og kjæresten er fremdeles sammen, på 9. året nå, til tross for mange dystre spådommer om det motsatte. Og den flotte utdannelsen gikk i vasken uansett, det var morsommere å feste seg gjennom videregående enn å pugge..

[Ciara]

Jeg synes det er veldig mange som skriver utsagn à la "om noen år vil du skjønne hvor ung og umoden du er". Dette er nedlatende og fullstendig nytteløse utsagn!

Vinterkyss er 16 år, og hvor moden hun eller andre er som 25 har ingenting med saken å gjøre, for hun kan ikke vente med å ta en avgjørelse til hun er 25. Hun må ta avgjørelsen som 16-åring, og det tror jeg hun kommer til å klare helt fint.

Uansett hva du gjør, Vinterkyss, så vil det ikke bli en dans på roser. Hovedsaken er at du klarer å velge alternativet du kan leve med. Jeg ønsker deg masse lykke til, og håper du fortsetter å skrive her framover så vi får høre hvordan det går med deg uansett hva du gjør

[Diktern]

Jeg vil bare presisere at dette er DIN avgjørelse, ikke kjærstens! Jeg synes han virker umoden. Du blei ikke gravid på egen hånd, han får se å ta ansvar uansett hva du velger.

Jeg ville i hvertfall basert avgjørelsen på at du kanskje blir alenemor - ta det med i betraktninga!

[Gjest Vinga i.i]

Vinterkyss... Her må du ta en avgjørelse som du vet at du kan leve med for resten av ditt liv. For den eneste du står til ansvar for, både nå og senere- er i bunn og grunn deg selv. Dine avgjørelser, dine konsekvenser, ditt ansvar. Om du finner styrken i deg selv, klarer du det utroligste, selv om du innimellom, eller kanskje til og med ofte, kommer til å tvile på det når du er som mest sliten.

Ser at mange kaller dette en uheldig situasjon. Det trenger det absolutt ikke å være. Det kommer an på personen det gjelder, og etter det du skriver her, Vinterkyss, synes jeg du virker som en reflektert og ansvarsfull ung kvinne. Ung, ja. Manglende livserfaring, ja. Men er det bare negativt, da? Jeg tror ikke det.

Ble selv uplanlagt gravid som 18-åring, og fødte sønnen min rett etter at jeg fylte 19. Nå er jeg 22 og venter barn nr. 2. Denne gangen planlagt. Jeg er ingen supermamma, bare en helt vanlig, norsk ung kvinne, med de samme tankene, ønskene, lengslene og drømmene som de fleste andre på min alder. Jeg vet at jeg greier det jeg setter meg fore at jeg skal greie.

Jeg begynte å øvelseskjøre og tok sertifikatet etter fødselen. Jeg tok flere privatisteksamener etter fødselen (begynte å lese med stor mage).

Alt koker ned til: Hva VIL du? Har du guts, utholdenhet og mot til å gjennomføre det du VIL? Ikke miste deg selv totalt, selv om du har den totaltoppslukende oppgaven som ansvaret for et annet liv 24/7 er? Du kjenner deg selv best. Husk det. Stol på deg selv.

Ja, det er til tider fryktelig slitsomt å ha barn. Den som sier noe annet, lyver.

Men samtidig er det det aller største som har skjedd meg, og jeg føler meg heldig.

Er yngste"mor" i alle sammenhenger, nå som sønnen min er 3 år og jeg "bare" 22. Her på Østlandet er det ikke normen å få barn så tidlig. Men hvorfor følge flokken for enhver pris? Jeg er fortsatt sammen med barnefaren, det har sikkert litt og si for min positive vinkling av erfaringen, men jeg er sikker på at skulle vi ikke vært sammen nå, så hadde jeg likevel ikke angret på at jeg fikk barn. Ikke det aller minste.

Ønsker deg så inderlig lykke til, Vinterkyss.

[Gjest Trulselinemor]

Hei!

Jeg håper det går bra med deg og at du gjør det du vil og ikke det kjæresten din vil. Det er din kropp og du bestemmer over den. Godt du har en mor som støtter deg.

[Gjest Gjest]

En utrolig vanskelig situasjon du har kommet opp i.

Men jeg henger meg på alle her som sier at det er din kropp og din avgjørelse. Barnefaren har vært med på det, og burde vite at har man sex kan det få konsekvenser.

Jeg har ei venninde som ble gravid som 18 åring. Kjæresten hennes på 19 år fikk overtalt henne til å ta abort siden han mente at de var for unge. Det endte med at hun tok abort og forholdet tok slutt rett etter.

Noen år senere giftet hun seg, og det viste seg etter en stund at mannen hennes ikke kunne få barn. Han har heller ikke vært villig til å prøve andre måter å få barn på enn den naturlige. Adopsjon har også for hans del vært uaktuelt. Hun har alltid angret på aborten hun tok når hun var 18, og det ble vanskeligere for henne å forsone seg med avgjørelsen etter at de fant ut at mannen hennes ikke kunne få barn. Venninden min er idag 44 år, og sørger enda over aborten.

Ungdomskjæresten som hun ble gravid med er idag gift og har 2 barn.

Selv var jeg godt over 30 da jeg ble gravid. Barnefaren ville ikke ha barn, men jeg valgte å beholde det, og har ikke angret ett sekund selv om forholdet til barnefaren tok slutt etter en stund. Det var den ene gangen jeg ble gravid, har ikke vært det før eller senere, og har heller ikke brukt prevansjon siden jeg var 20 år. Jeg er også 44 nå.

Det jeg vil si med dette innlegget er at som ung så tar man det nesten som en selvfølge at en dag så skal man ha mann og barn. Men man tenker ikke over at det er ingen selvfølge at man får barn.

Man kan være heldig å bli gravid uten problemer, men man kan også oppleve at man kun blir gravid den ene gangen, og det kan være bittert å tenke på i ettertid.

Synes du virker både moden å reflektert. Du er heldig som har en mor som støtter deg uansett hvilket valg du tar.

Ønsker deg lykke til.

[Gjest Gjest]

Hvordan går det med deg, Vinterkyss?

[Gjest Gjest_Vinterkyss_*]

Hei.

Tusen takk til alle som har svart. Har vært fint å høre deres meninger. Har ikke hatt tilgang på nett på nesten to uker, så har ikke fått svart. Var i trondheim sist helg, og da finn jeg veldig vondt i magen, og begynte å blø, så kjæresten min kjørte meg på legevakta. De henviste meg til gyn.pol, der dem sa at jeg spontanaborterte. Vet ikke helt hva jeg skal tenke og føle om det helt enda.

Likevel har jeg vel ikke stort her inne og gjøre lenger, derfor sier jeg tusen takk, og lykke til alle dere prøvere, gravide, og mammaer der ute:)

Vinterkyss

[Gjest Gjesta]

[Gjest Gjest]

Hei Vinterkyss!

Jeg har fulgt interessert med på denne tråden.

Du er sikkert full av forskjellige følelser nå!

Håper alt går godt med deg!

[Gjest Gjest]

Hei Vinterkyss

Du er en oppegående jente og er sikkert fullstendig klar over dette, men jeg vil bare minne deg på at det nå er på tide med skikkelig prevensjon. Jeg vil også minne deg på dagen-derpå pillen hvis uhellet skulle være ute igjen.

For din egen del så håper jeg at du nå venter med barn til du er ferdig på Videregående og helst får deg litt mer utdannelse etter det. Benytt muligheten du har som ung til å reise og oppleve litt før barna og alvoret kommer for fullt.

Lykke til, stor klem til deg.

[Leanne]

Vet ikke helt hva jeg skal si men vil bare gi deg en

[Gjest Gjest]

Det var jeg som spurte hvordan det gikk med deg. Håper alt går bra med deg.

[Gjest ~Ronja~]

[Gjest miiip]

Til Vinterkyss: Vil bare si at jeg er imponert over hvordan du har takla hele denne situasjonen. Lykke til videre.

[BitteLille]