16 år og gravid..

[Frida Frosk]

Jeg synes også det ble mye glorifisering av å få barn så tidlig i denne tråden. Jeg har ei venninne som ble gravid som femtenåring. Hun bar fram barnet fordi hun ikke turde å fortelle det til noen før det var for sent å ta abort.

I dag er barnet hennes 8 år, og selv om barnet er det absolutt mest betydningsfulle i livet hennes, så sier hun at kunne hun valgt på nytt ville hun tatt abort den gangen. Hun har ingen utdannelse, og selv om moren hennes stillte masse opp for henne med barnepass så føler hun at hun har mistet utrolig mye av ungdomstida si.

Jeg vil ikke råde deg til abort, men ber deg tenke over at det antakelig blir veldig tøfft økonomisk, med mindre du har foreldre som kan ta den biten. Når venner går på byen, reiser på sydenturer, festivaler o.l må du oftest bli hjemme. I tillegg blir det nok vanskelig å fullføre videregående.

Uansett hva du bestemmer deg for, så håper jeg at det blir det rette for deg.

[Gjest Gjest]

For all del, jeg tenker absolutt IKKE at det å få baby vil være bare kos og idyll. Jeg forstår hvor mye tid, tålmodighet og ansvar det å få et barn vil kreve. Jeg maler absolutt ikke bildet rosenrødt.

←

Ikke for å være ekkel, men du ANER ingenting om hvordan det faktisk ER å få barn før du har fått det. Det gjør man uansett ikke, om man er 16 eller 35. Det er antakeligvis den største omveltningen vi gjør i livene våre, og andres erfaring eller hva man selv tror er ikke nok. Og ærlig talt tror jeg man takler den erfaringen mye bedre, både for seg selv og til beste for barnet, om man selv ikke nærmest er et barn.

Og for å gi litt annet input en alle rosenrøde fortellinger om hvor bra det har gått å få barn som tenåring:

Ei jeg kjenner fikk barn da hun var 16-17. Dette har ikke gått spesielt bra, verken for henne eller ungen (som nå er tenåring). Mora har fortsatt ingen utdannelse, og hun har ikke greid å gi ungen den oppveksten jeg iallfall syns unger fortjener. Ikke fordi ungen ikke har fått mat og klær, men fordi det har skortet på omsorgen og evnen til å ta ansvar/forstå hvor mye ansvar det faktisk innebærer å ha barn.

[Gjest Piper]

Om en sekstenåring hadde spurt meg om jeg ville anbefalte henne å gå inn for å bli gravid nå, så hadde jeg sagt at jeg på det sterkeste anbefalte å vente. Det er ikke bare idyll å få barn som sekstenåring.

Men i dette tilfellet er det allerede en graviditet og en voksende mage.

Nå er spørsmålet abort eller ikke. DET er etter mitt syn et annet spørsmål enn om man skal velge å bli gravid. Nå handler det om å velge å avslutte en graviditet.

Jeg synes det er vanskelig å si at et annet menneske bør ta abort.

Så derfor velger jeg her å gi det samme rådet som jeg ville gitt min atten år gamle stesønn om han kom hjem og sa han skulle bli pappa.

Det ER tidlig. Det ER ikke ideellt. Men det ER også gjennomførbart, og et hvert barn som kommer til verden vil bringe med seg glede.

←

Men det blir jo helt annerledes da, for din stesønn kunne jo risikert at han ikek ble hørt i dette. Det er jo ikke han som er gravid, for han ahr jo "bare" gjort en gravid.

Jeg sier ikke at man skla anbefale noen å ta abort, men dette er tross alt snakk om en 16 år gammel jente. Hun kan være så moden hun bare vil, men hun er fortsatt bare 16 år. Hun våger heller ikke si noe til moren, og det igjen bør si oss en del om hennes modenhet.

Når jeg snakker om glorifisering, går det på de som ble gravid tidlig og som bare slneger ut det går så fint så. Alle sider bør legges frem, for det er tøft å oppdra et barn selv som voksen, og på mange måter verre som ung. En har ikke livserfaring, og kan derfor velge løsninger som kanskje ikke en voksen ville gjort.

Jeg anbefaler ikke i det hele tatt, men mener man bør se flere sider av det. En sak er å være gravid, en annen er å ta seg av dette barnet når det vel kommer og med alt det innebærer.

[Gjest Gjest_Vinterkyss_*]

Sa fra til min mor i går, og vi hadde en lang samtale. Hadde hele tiden tenkt å si det til henne, men ville vente en stund så det hadde fått sunket inn hos meg og kjæresten først. Mamma sier hun vil støtte meg uansett hva jeg gjør, og det er kjempefint å vite. Ellers var jeg på undersøkelse i dag, og fant ut at jeg er ca 7 uker på vei. Skal til samtale med en ansatt der om en og en halv uke, så har heldigvis enda litt tid til å tenke, tenke mer, og tenke enda litt til, som en av dere råda meg til å gjøre:)

Vinterkyss

[Gjest Gjest]

Jeg skrev dette før Vinterkyss var innom med siste innlegget, men vil ikke helt la vær å legge det ut heller, så jeg har krympet det ned for å ikke la det ta overhånd.

Å ikke ville si noe til sin mor kan si like mye om moren som om den gravide…

Mange vil sikkert si dette er en skrekkhistorie, men når det er såpass mange skrekkhistorier om hvor ille det går med unge mødre her, ser jeg ingen grunn til å la vær å fortelle om hvor ille det KAN gå når en i utgangspunktet selv ikke ønsker abort, men blir presset eller overtalt til det.

Jeg kjenner ei som gikk gjennom noe liknende, men var ørlite yngre (tett på 16 år). Hun var hele tiden gjennomtenkt, visste mye om hvilke utfordringer som stod foran henne, hadde undersøkt på amathea om hvordan hun skulle ta utdannelsen osv. Alt gikk greit helt til hun gikk til helsesøster for å snakke om alt det en graviditet innebærer, om hun burde uroe seg for at hun ikke var kvalm, hva hun burde spise og ikke spise osv, vanlige spørsmål førstegangsmødre har. Hun ville IKKE at foreldrene skulle vite om det før hun var minst 12 helt 16 uker på vei, for hun var ganske sikker på at de kom til å presse henne til abort. Selv ville hun enten beholde barnet, eller adoptere det bort, hun var ikke helt sikker på hva hun ville velge.

Problemet var bare at helsesøster var av den gamle skolen, “foreldre vet alltid best”, glemte at jenta selv var en forelder, og tok kontakt med moren til jenta. Samme dag bestilte de time hos legen for henne, for å få ordnet med abort. Etter det har hun slitt med skyld, selvmordstanker, og er nå 20 år og har 4 selvmordsforsøk bak seg. Det er jævlig å se en jente som var så glad, lykkelig og harmonisk bli til det vraket hun er i dag.

Jeg nekter å tro at denne jenta hadde hatt det verre i dag om hun hadde fått føde barnet.

Til Vinterkyss: Nei, du vet ikke hvor mye strev det innebærer å ha et barn, men det gjør langt i fra alle 26 åringer heller, og mange 26 åringer tenker ikke særlig over at det faktisk er strev. Du har en barnefar som er positiv til det å bli FAR, selv om han ikke er sikker på om hele pakken “mor, far, barn” er noe han er moden nok for, så vil han stille opp for barnet og deg som det han er, og alltid kommer til å være, barnets far. Våg å stol på det. Det kan være at forholdet er for ferskt til at du kan være “sikker” på at det varer evig, men ingen forhold er sikre, om de nå har vart i et halvt år, eller et halvt liv.

Det jeg kjenner fra venneflokken min er at blant de som har tatt abort er det kun de som har vært skråsikre fra dag en som har sluppet unna psykiske problemer i ettertid. De som har vurdert å beholde barnet, og følt de har hatt en realistisk mulighet til det (grei økonomisk situasjon, greit forhold, ingen store helseproblemer osv) har uten unntak slitt i flere år etterpå. Alle har gått å tenkt “dette hadde jo gått bra…”. De eneste som har sluppet unna problemer har vært de hvor det har vært store tungtveiende årsaker til aborten, helse, voldelig samboer, osv, de har kunnet tenke “ok, barnet hadde ikke hatt det bra her”.

I hvilken gruppe tror du at du er? Du har som du selv sier en samboer som er villig til å stille opp for barnet, han har grei økonomi (noe som gjør at om det verste skulle skje så har du rett på økonomisk bidrag fra han), du har så vidt jeg har forstått god helse, og virker gjennomtenkt.

Økonomisk sett har du som samboer rett på engangstønaden på ca 30.000 og barnetrygd. Kontantstøtten er det såpass mye fram og tilbake om at jeg er ikke sikker på hva som gjelder der når det blir aktuelt.

Blir du mot formodning alenemor så har du rett på barnetrygd for et barn til, støtte til barnepass, muligens bostøtte osv. Du lever ikke fett på det, men så sant du har et moderat forbruk (lite tobakk, alkohol, ikke bruker 2000 på en bukse hver måned osv) så klarer du deg fint. Men økonomiske råd får du sikkert på Amathea, jeg tar bare litt fra hukommelsen her.

Jeg kan ikke råde deg til verken det ene eller andre, annet enn ikke se deg blind på statistikker, men se kun på din egen situasjon. Statistikk tar kun hensyn til det som kan måles, alder, hvor lange forholdet har vart osv. De sier ingenting om hvordan hvert enkelt forhold var.

Lykke til!

[Titti72]

Jeg kjenner flere som har tatt abort og de har ikke fått psykiske skader av dette. De angrer heller ikke på sitt valg og tenker sjeldent på det i dag eller i de årene som har gått siden det ble gjort. De vet at det var for dem et fornuftig valg og de var fra 16-25 år når de gjorde dette.

Jeg lurer på om aller dere som skriver om psykiske problemer som oppstår i ettertid, faktisk har tatt abort og så blitt skikkelig syk på sinnet av det etterpå?

For jeg syns det høres ut som om nesten alle her inne mener at tar du abort så blir du skadet for resten av livet og kommer aldri til å bli glad igjen og gjest over her påstår at 4 selvmordsforsøk er pga abort (!) noe som jeg ikke tror 5 øre på.

Det er kun skremselspropaganda uten tvil i mine øyne.

Det finnes "lykkelige" aborter også. Hvis du ikke er motstander av abort så ser du på "slimklumpen" i magen som en "slimklump" eller noe annet, og ikke et fullskapt barn som sutter på totten og er klar til å leges i vogga. Og da tar man sin avgjørelse basert på det. Jeg har faktisk ikke hørt om noen i min nærhet som har frika ut på noen som helst måte eller angret noe særlig over en abort, og de har hatt barn før aborten eller fått senere, og den ene er med en mann som er steril så de får ikke "hans" barn.

[Gjest Miss.Chanel]

synes denne 16-åringen virker ganske oppegående jeg.

lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner flere som har tatt abort og de har ikke fått psykiske skader av dette. De angrer heller ikke på sitt valg og tenker sjeldent på det i dag eller i de årene som har gått siden det ble gjort. De vet at det var for dem et fornuftig valg og de var fra 16-25 år når de gjorde dette.

Jeg lurer på om aller dere som skriver om psykiske problemer som oppstår i ettertid, faktisk har tatt abort og så blitt skikkelig syk på sinnet av det etterpå?

For jeg syns det høres ut som om nesten alle her inne mener at tar du abort så blir du skadet for resten av livet og kommer aldri til å bli glad igjen og gjest over her påstår at 4 selvmordsforsøk er pga abort (!) noe som jeg ikke tror 5 øre på.

Det er kun skremselspropaganda uten tvil i mine øyne.

Det finnes "lykkelige" aborter også. Hvis du ikke er motstander av abort så ser du på "slimklumpen" i magen som en "slimklump" eller noe annet, og ikke et fullskapt barn som sutter på totten og er klar til å leges i vogga. Og da tar man sin avgjørelse basert på det. Jeg har faktisk ikke hørt om noen i min nærhet som har frika ut på noen som helst måte eller angret noe særlig over en abort, og de har hatt barn før aborten eller fått senere, og den ene er med en mann som er steril så de får ikke "hans" barn.

←

Bra skrevet.

[hecuba]

Det finnes "lykkelige" aborter også. Hvis du ikke er motstander av abort så ser du på "slimklumpen" i magen som en "slimklump" eller noe annet, og ikke et fullskapt barn som sutter på totten og er klar til å leges i vogga. Og da tar man sin avgjørelse basert på det. Jeg har faktisk ikke hørt om noen i min nærhet som har frika ut på noen som helst måte eller angret noe særlig over en abort, og de har hatt barn før aborten eller fått senere, og den ene er med en mann som er steril så de får ikke "hans" barn.

←

Ja, selfølgelig er det personer som tar aborter uten noen videre tanker over det. Jeg har vært borti jenter som sier "jeg har ikke tenkt å la en liten drittunge ødelegge for meg" og jeg har vært borti jenter som har tatt opp til 9 aborter og nå må ut av fylket fordi legene her mener de er ansvarsløse og ikke eier moral og ikke vil behandle dem.

Så du har rett, ikke alle får varige mèn, og det er bra for de.

Men jeg tror man fort kan få dype sår dersom man vil ha barnet, men blir tvunget/presset til noe annet. Akkurat som folk som ikke vil ha barnet har rett til å ta en avgjørelse, har jo de som vil ha barnet rett til å ta en avgjørelse.

Dersom man får varige mèn kan jo dette være nettopp fordi man ikke fikk lov til å ta denne avgjørelsen selv?

Jeg synes det er bra at trådstarter vet hva hun vil. Da er sannsynligheten mye større for at ting går bra.

[Gjest Gjest]

Ja, selfølgelig er det personer som tar aborter uten noen videre tanker over det. Jeg har vært borti jenter som sier "jeg har ikke tenkt å la en liten drittunge ødelegge for meg" og jeg har vært borti jenter som har tatt opp til 9 aborter og nå må ut av fylket fordi legene her mener de er ansvarsløse og ikke eier moral og ikke vil behandle dem.

Så du har rett, ikke alle får varige mèn, og det er bra for de.

Men jeg tror man fort kan få dype sår dersom man vil ha barnet, men blir tvunget/presset til noe annet. Akkurat som folk som ikke vil ha barnet har rett til å ta en avgjørelse, har jo de som vil ha barnet rett til å ta en avgjørelse.

Dersom man får varige mèn kan jo dette være nettopp fordi man ikke fikk lov til å ta denne avgjørelsen selv?

Jeg synes det er bra at trådstarter vet hva hun vil. Da er sannsynligheten mye større for at ting går bra. 

←

Hehe, tror du fikk fram poenget mitt bedre enn det jeg gjorde ja… (Jeg er den gjesten over med venninnen som sliter ennå)

[Gjest cecilia]

Gjør det du føler er riktig, er mitt råd.

Ønsker deg lykke til hva enn du måtte velge

[Gjest Gjest_Vinterkyss_*]

Når jeg leser her inne på forumet blir jeg igrunn litt trist. Så mange gravide kvinner som snakker om det å få barn, og gleder seg over magen sin og som har sine kjære som gleder seg med dem. Var jo sånn jeg så for meg at det skulle bli den dagen jeg ble gravid. At jeg og samboeren skulle glede oss over det sammen. Dere er heldige:)

[Titti72]

Ja, selfølgelig er det personer som tar aborter uten noen videre tanker over det. Jeg har vært borti jenter som sier "jeg har ikke tenkt å la en liten drittunge ødelegge for meg" og jeg har vært borti jenter som har tatt opp til 9 aborter og nå må ut av fylket fordi legene her mener de er ansvarsløse og ikke eier moral og ikke vil behandle dem.

Jeg synes det er bra at trådstarter vet hva hun vil. Da er sannsynligheten mye større for at ting går bra. 

←

Litt ekstremt svar fra deg syns jeg. Ingen av mine venninder har den holdningen til abort som du beskriver her.

Det er vel ingen ved sine fulle 5 som kaller en spire for "en drittunge som ødelegger liv", og de med 9 aborter bak seg trenger jeg vel ikke si noe om.

Det er vanlige folk også som deg og meg, som går på jobb hver dag og ikke er ekstreme i tankegangen, de finner bare ut at å sette barn til verden bare fordi man bommet med p-piller eller kondom ikke er det beste utgangspunktet til å skaffe seg unger. Å få barn syns jeg er et såpass alvorlig skritt å ta, så man bør vite 110 % at det er det man ønsker seg. Finnes nok av de ungene som ikke har så super oppvekst fordi mor/far har sviktet i barndommen.

Det er igrunn rart at i dag må vi være 18 år for å stemme.....

Vi må være 18 år for å kjøpe øl. og det samme for å kjøre bil. Men barn..... Nei da holder det bare at du klarer å dra ned buksa di....

En av de viktigste tingene jeg håper å lære bort til min datter er at hun må tenke seg om før hun risikerer og bli gravid. At å ta abort ikke er en skam og heller ikke et "feil" valg å ta. At å føde og oppdra et barn når hun selv er et barn ikke er noe å trakte etter. Hun vil alltid ha et valg. Og like viktig er valg av barnefaren. Der er vi mange som har brent oss....

Ellrs er jeg enig med deg ang. TS.

[Gjest Piper]

Du har som du selv sier en samboer som er villig til å stille opp for barnet, han har grei økonomi (noe som gjør at om det verste skulle skje så har du rett på økonomisk bidrag fra han), du har så vidt jeg har forstått god helse, og virker gjennomtenkt.

Lykke til!

←

Samboer? Hvor har du fått det i fra, at hun er samboer med barnefaren? Som jeg har fått med meg er hun 16 år gammel, og har vært KJÆRESTE med barnefaren i 6 måneder.

Endret 8. mars 2006 av Piper

[Gjest Gjest]

Samboer? Hvor har du fått det i fra, at hun er samboer med barnefaren? Som jeg har fått med meg er hun 16 år gammel, og har vært KJÆRESTE med barnefaren i 6 måneder.

←

Skrev ganske enkelt feil, og som gjest får jeg ikke kommet meg inn på egne innlegg å rettet opp slike feil. Antok det ikke var SÅ om å gjøre at jeg la ut enda et innlegg bare for å korrigere det at jeg brukte feil ord i farten.

[Gjest Gjest]

Ja, selfølgelig er det personer som tar aborter uten noen videre tanker over det. Jeg har vært borti jenter som sier "jeg har ikke tenkt å la en liten drittunge ødelegge for meg" og jeg har vært borti jenter som har tatt opp til 9 aborter og nå må ut av fylket fordi legene her mener de er ansvarsløse og ikke eier moral og ikke vil behandle dem.

Så du har rett, ikke alle får varige mèn, og det er bra for

←

Dette her var overraskende spekulativt skrevet av Hecuba, som ofte har så mye fornuftig å si. Personer som tar aborter uten å tenke mye over det behøver slettes ikke være ondskapsfulle, egoistiske, uansvarlige kjerringer slik du framstiller det. Faktisk kan det tenkes de er svært så veloverveide, vet hvordan embryo ser ut i den 7 uke som vinterkyss er i nå, og vet hva det er de avslutter.

Det jeg vil si er at jo lenger du venter, jo vanskeligere blir det å avslutte. Når det gjelder psykiske vanskeligheter, så er det nettopp derfor det lønner seg å snakke med fagpersoner så tidlig som mulig. Ofte er det slik at jenter overhode ikke har lyst på barn når de er 15, og gjerne skulle hatt en unnskyldning for å ta abort, men siden de har 0 peiling på menneskets utvikling, forestiller de seg embryoet som en unge de kapper hodet av. Det blir helt galt. Jo mer informasjon du har, jo lettere er det å unngå å angre i ettertid. Du vet hva som venter deg.

[Gjest Bertine]

Hei!

Jeg har et søskenbarn, hun er 17 år og har nettopp funnet ut at hun er gravid. Barnefaren er ganske lunken i forholdt til det, han vil ikke ta stilling til dette barnet. Hun fortalte det til moren sin, etter at søsteren min rådet henne til å gjøre det, og moren hennes er den beste støtten hennes akkurat nå. Ser at du har fortaldt det til moren din, kjempe bra!

Mange jenter er utrolig redde for å fortelle foreldrene sine hva som er hendt, samtidig går det glipp av foreldrenes støtte!

Foreldrene til søskenbarnet mitt er en helt fantastisk støtte for henne, og det er resten av familien vår også. Hun ble kjempe fortvilet da hun fant ut at hun var gravid, gråt og nektet for at det var sant.

Men en ting var hun klar på hele veien... hun ville ikke ta abort.

Når du skriver at du ikke ønsker å ta abort, så bør du ikke gjøre det.

Vi på forumet kan komme med historier om hvor bra noen jenter har klart seg når de ble mor i ung alder, og noen sier du ikke kommer til å få ett liv/vil angre.

Det er du som lever livet ditt, akkurat nå. Det er du som må bestemme hvordan du vil forme livet ditt.

Kjæresten din må ha vært klar over at du kunne bli gravid når dere hadde sex. Han må ta ansvaret nå, han kan ikke bare si til deg at abort er eneste utvei. Dere har laget dette barnet sammen, er det ikke på tide å ta ansvar?

Lykke til ivertfall!

[foxie]

Jeg var 18 år...gikk på vidregående og var gravid. Har ikke angret ett sekund på at jeg beholdt det. Har også tatt all utdannelse etterpå, og er fortsatt sammen med barnefaren...15 år senere.Hva du enn velger..............det går bra!!!! lykke til.

[Gjest gjesta]

Jeg var 18 år da jeg ble gravid. Hadde vært sammen med barnefaren i 3 år.

Han ville ikke bli pappa og sa at dersom jeg tok abort så skulle vi forlove oss :evil:

Snakk om å kjøpslå.

Jeg snakket med moren min og fikk beskjed at uansett hva jeg bestemte meg for så ville hun støtte meg.

Jeg husker ennå fortvilelsen og hvor alene jeg følte meg. Ville egentlig ikke ta abort men følte meg tvunget til det.

Aborten var tøff. Det ble ingen forlovelse. Jeg ønsket ikke. Forholdet varte en to år til.

Jeg har aldri angret på aborten. Da jeg fikk barn som 24-åring så skjønte jeg hvor umoden jeg var som 18-åring.

Du må gjøre det som er riktig for deg. Ikke for alle andre. Det er faktisk deg som må leve med valget ditt. Velger du å få barnet så må du være forberedt på å bli alene på et eller annet tidspunkt.

Jeg har vært alene med barn i mange år. Det er tøft, men det går. Det er fullt mulig å ta utdannelse etter at du har fått barn, men det er ekstra krevende.

Bruk de rundt deg du kan snakke med og ta gjerne kontakt med Amathea. Jeg har vel et relativt positivt inntrykk av de selv om de helst ser at du bærer fram barnet.

Som sagt. Gjør hva som er riktig for deg og husk at du skal leve med valget ditt.

Sender det en og ønsker deg lykke til uansett hva du velger.

[Gjest Gjest_Vinterkyss_*]

Når jeg snakka med kjæresten min i går sa han at han var redd for å si at han fortsatt vil være sammen med meg om jeg får barnet, fordi han da tror at jeg helt sikkert vil beholde det.. Hvordan skal det tolkes? At han egentlig mener han vil være med meg, men sier at han ikke vet for å få meg til å ta abort?