16 år og gravid..

[hecuba]

Jeg vil råde deg til 1) ikke ta denne avgjørelsen på grunnlag av andre 2) regn med at dette blir hovedsakelig din jobb og legg en plan for hvordan du skal klare deg de neste årene(ikke baser det på inntekten til en gutt du har vært sammen med i et halvt år).

Jeg kjenner ei jente som ble gravid da hun var 15, en som ble da hun var 16, en da hun ble 17, to som 18 og en som 19. Utifra dette kan jeg si at den eneste som har fullført vgs rakk å gjøre det før hun ble gravid. Ingen av de andre har fullført vgs/går på skole og de er avhengige av foreldrene sine.

Av jentene som har fått barn, er ingen sammen med barnefaren, mens de som er gravide fremdeles er sammen med barnefaren. Grunnen til dette er nok splittelser og uenighet om hvorvidt barnefaren ville beholde barnet eller ikke. Så det har ikke vært lett for disse jentene. Det har ikke vært en dans på roser. De har ofret kjæreste og skole for å oppdra et barn. De har tatt ansvar, og det skal de ha ros for. Men som du ser har det ikke vært lett.

Jeg ønsker deg lykke til. Dette er din avgjørelse. Ikke la andre ta den for deg.

Endret 7. mars 2006 av hecuba

[:-) anna]

Kjære deg.

Dersom du ønsker barnet så synes jeg du skal velge å bære det fram.

Det kommer til å bli tøffe tak, og det vil bety at du må forsake en del. Kanskje blir livet ditt annerledes enn du hadde planlagt. Men det betyr ikke at det ikke blir bra! Det blir bare annerledes. Og som mor kan jeg love deg at det kommer til å være en avgjørelse du aldri vil angre på, uansett.

Jeg er stemor til en gutt som nå er 18 år. Da han ble født var moren 17 og faren 20. Jeg ser absolutt at det har hatt konsekvenser for ham at foreldrene hans var så unge. For eksempel har han vært tilstede i en turbulent tid av livet deres, mens de studerte og flyttet mye rundt. Men han hadde nok ikke ønsket det annerledes. Fordi han men unge foreldre har fått være med på veldig mye som andre barn ikke får. Og ikke minst får han ha unge besteforeldre som han har et spesielt og unikt forhold til.

Jeg har to råd til deg. Det ene er å tenke over hvordan du helst ville at situasjonen skulle være akkurat nå:

- ville du helst at alt skulle ha vært som før, og at du aldri hadde blitt gravid eller

- ville du helst at de rundt deg støttet deg hundre prosent slik at du slapp å være i tvil om det riktige er å beholde barnet eller ikke.

Om du greier å gi deg selv et sannferdig svar på det spørsmålet så tror jeg også du er på veien til å ta en avgjørelse.

Mitt andre råd er å sette deg ned sammen med moren din og snakke alvorlig om dette. Sagt hva du tenker og hva du ønsker, og bedt om hennes råd.

Men vær forberedt på at det kan bli en huskestue uten like, og at hun kan gå i lås og si ting hun ikke mener fordi hun blir fortvila. Da må du prøve å gi henne litt tid til å fordøye ting.

Også får du en god klem fra meg. Du virker som en moden ung jente og jeg ønsker deg alt godt samme hva avgjørelsen din blir. Du er nok sterkere enn du tror.

[Gjest Gjesta]

Titti72: Det min kjæreste er litt usikker på er om han vil klare å være sammen med meg om vi får et barn, ikke om han vil være der for barnet. Han er innstilt på både å være sammen med barnet, og være der for meg, som en venn om ikke annet. Han er en utrolig real gutt, han er bare, naturlig nok, redd for å bli far uten selv å ville det.

←

Ja,det er godt mulig han vil. Men i forholdt til økonomien så ville jeg tatt utgangspunkt i at jeg selv klarte å forsørge både meg og barnet og ikke ta utgangspunkt i hans økonomiske situasjon. Det er er hvertfall det poenget mitt er og slik jeg forstod Titti også.

[Gjest Gjest_Vinterkyss_*]

hecuba: Jeg har også flere bekjente som er gravide/foreldre og alle disse holder faktisk fortsatt sammen:) Den yngste er 16, den eldste er 18 og mamma til 2.. Dette er selvfølgelig ikke en garanti for at mitt forhold vil holde, men et bevis på at det KAN gå bra.

[Smashing]

Jeg ønsker deg alt godt, og håper at det ordner seg for deg. Jeg vil ikke si hva jeg mener. Det å komme med råd her blir for dumt fra meg som ikke har noe peiling på dette. Det jeg kan si er at hadde min mamma tatt abort da hun var 17, ville ikke jeg vært her i dag..

[Gjest 2324]

Selvfølgelig kan det gå bra, men rent statistisk er nok det motsatte mest sannsynlig. I slik situajosner er det kanskje best og forberede seg på det verste og håpe på det beste.

[Caramba]

hecuba: Jeg har også flere bekjente som er gravide/foreldre og alle disse holder faktisk fortsatt sammen:) Den yngste er 16, den eldste er 18 og mamma til 2.. Dette er selvfølgelig ikke en garanti for at mitt forhold vil holde, men et bevis på at det KAN gå bra. 

←

Klart det kan gå bra og jeg håper det for din del. Uansett er det lurt å alltid planlegge fremtiden slik at man vil kunne ta vare på seg selv. Jeg er alikevel sikker på at du vil få god støtte hos dine foreldre og barnets far. Dette er en avgjørelse som du må ta selv.

Kanskje det er lurt å snakke med din mor? Gi henne en sjanse til å hjelpe deg?

[Vinterkyss]

Ja, det vil kanskje være det beste. Snakke med mamma mener jeg. Tror det blir godt å komme seg til sykehuset i morgen, og kanskje få prata ordentlig med noen der? Uansett venter jeg til i morgen med å si noe til min mor.

[hecuba]

hecuba: Jeg har også flere bekjente som er gravide/foreldre og alle disse holder faktisk fortsatt sammen:) Den yngste er 16, den eldste er 18 og mamma til 2.. Dette er selvfølgelig ikke en garanti for at mitt forhold vil holde, men et bevis på at det KAN gå bra. 

←

18 år og mamma til to? Og sammen med barnefaren ennå? Jeg ser ikke på det som noen vinst, jeg. Når man har barn, er vel ikke å holde sammen i 1-2 år så altfor lenge? Jeg kjenner mange på min alder som har vært sammen med kjæresten i 2-3 år og alle er enig at forholden er turbulente og usikre og at barn overhodet ikke passer inn.

Når både yngstemann og eldstemann du kjenner ikke er ferdige på vgs engang, har man vel kanskje ikke kommet til det stadiet i livet hvor man møter på disse tingene som får folk til å vokse fra hverandre uansett? Når vidre utdanning, jobb, studentliv +++ blir et tema er det ingen garanti for å holde sammen når man ikke har barn, jeg tror faktisk ikke et barn gjør det bedre. Trangen for å komme seg vekk blir kanskje sterkere for barnefaren? Ikke vet jeg. Men det er en smule naivt å tro at et forhold skal vare for evig når man er så ung. Jeg tror ikke man har et sterkt nok forhold å bygge videre på etter et halvt år. Beklager, men jeg synes av den grunn at man ikke skal ta en avgjørelse basert på om man vil være sammen med barnefaren eller ikke. Dersom du vil ha barnet og han ikke, og du velger å gi etter, er det et ganske alvorlig overtramp gjort mot deg ganske tidlig i et forhold. En gutt du har kjent/vært sammen med i et halvt år et virkelig ikke verdt å ta en avgjørelse som kan skade deg for livet.

Jeg sier ikke at det ikke kan gå bra. Men jeg synes det er naivt å regne med at det kommer til å gjøre det. På lang sikt tror jeg dette vil bli en påkjenninng for forholdet.

Endret 7. mars 2006 av hecuba

[Gjest Gjest_Vinterkyss_*]

Vil bare si tusen takk til alle som har svart : ) Håper jeg er litt klarere i tankene etter å ha vært på sykehuset i morgen:)

Vinterkyss

[:-) anna]

Lykke til i morgen. Pass på å si at du ikke har bestemt deg.

Og ta en telefon til Amathea!!!!

Kan anbefale de på det sterkeste!!!

[Gjest Gjest]

Videre har kjæresten min sagt at han skal være her for meg og barnet, at han skal stille opp, men at han ikke vet hvordan hans følelser overfor meg vil bli, iogmed at jeg da vil ta en avgjørelse som han er så veldig imot. Han sier han absolutt tror han vil fortsette å være sammen med meg, men for meg er ikke å tro godt nok i en sånn situasjon.

←

Jeg kan ikke vite sikkert at jeg og samboeren forblir sammen etter barnet er født, det kan ingen. Jeg kan bare som du selv sier, TRO, og håpe.

Jeg vil bare vri på en ting her, hvordan blir dine følelser for han om han indirekte “presser” deg til en avgjørelse som du er i mot? Jeg klarer bare ikke se for meg at et forhold kan overleve noe slikt…

Slik du framstiller han virker det som om han “bare” er redd for å bli far, og det er ikke så unaturlig. Samboeren min (som nærmer seg 30) er fortsatt fram og tilbake om han tør dette her, selv om det var planlagt. Tror de fleste, kanskje med unntak av de som virkelig har PRØVD i flere år, har slike glimt, uansett alder, kjønn og livet ellers. Så det er ikke unike følelser dere sitter med, tror nesten det er verre for de som blir gravide, og innbiller seg at nå blir alt rosenrødt og fint.

Utdannelse kan du ta som privatist i det tempoet du selv vil, økonomisk sett får du en del støtte, så rent praktisk sett går det greit når du får tatt kontakt med Amathea og får oversikten over hva du har rett på.

Det meste ordner seg, bare fornuften og viljen er der, og det virker som du har rikelige mengder av begge

[Gjest Gjest]

Jeg er bortimot 100% sikker på at det forholdet ryker etterhvert... Et barn krever alt, og er han ikke klar så... Ikke ofte jeg vil anbefale en abort. Men hadde du vært min datter ville jeg anbefalt å vente ja...

[hecuba]

Jeg er bortimot 100% sikker på at det forholdet ryker etterhvert... Et barn krever alt, og er han ikke klar så... Ikke ofte jeg vil anbefale en abort. Men hadde du vært min datter ville jeg anbefalt å vente ja...

←

Du anbefaler ikke abort med mindre det er fare for liv! Du har ingen anelse om hvordan det vil kunne komme til å påvirke vedkommende psykisk!

Selfølgelig tror jeg alle som har svart her ikke ville anbefalt en 16-åring å vente dersom hunikke allerede var gravid. Denne avgjørelsen er trådstarter sin.

[Gjest Miss.Chanel]

De fleste menn blir aldri klare, så det du skriver er så tåpeli att!

(til gjesten over her altså)

Endret 7. mars 2006 av LOLITA LEMPICKA

[Gjest Gjest_Vinterkyss_*]

Jeg er bortimot 100% sikker på at det forholdet ryker etterhvert... Et barn krever alt, og er han ikke klar så... Ikke ofte jeg vil anbefale en abort. Men hadde du vært min datter ville jeg anbefalt å vente ja...

Jeg vet ikke hva jeg skal si til det. Jeg kan selvfølgelig ikke være 100%sikker på at forholdet vårt vil holde hvis jeg bærer fram ungen. Men det kan jeg heller ikke om jeg velger å ta abort. Det jeg er sikker på, er at han vil være der for ungen, uansett. Selvfølgelig har jeg et lite håp om at han skal begynne å glede seg over å bli pappa etter hver som magen vokser og det blir mer virkelig, men dette har jeg ingen garanti på. Det jeg prøver å si er at det ikke er den avgjørende faktoren som gjør at jeg bestemmer meg. Jeg tror jeg vil ha den ungen. :/

[Holly Hobbie]

Saa lenge DU oensker barnet tror jeg at du vil angre dersom du tar abort, saa jeg tror du har gjort et lurt valg.

Lykke til med alt som skal skje fremover! Selv om det blir toeft tror jeg du klarer aa ta vare paa et lite barn, du virker hvertfall veldig moden i det du skriver her inne. Haaper du faar stoette av de rundt deg.

[Gjest Gjest]

De fleste menn blir aldri klare, så det du skriver er så tåpeli att!

(til gjesten over her altså)

←

Det der er barnslig tull. Og en som er gravid selv er neppe den rette til å gi noen svar til en som ber om råd i den retning. Beklager, men jeg synes det er litt for ungt og for usikkert å få barn i en alder av 16. Sjekk trådene om barnefordeling og øvrige problemer om du ikke skjønner hva jeg mener.

Det handler om resten av livet. Jeg har sett mange mange som ender opp aleine på hybel, vennene forsvinner, mannen stikker og får seg ny dame. problemene tårner seg opp... økonomien er skral og så videre i all evighet.

[:-) anna]

Jeg må bare få si at du imponerer meg Vinterkyss.

Du er seksten år og i en situasjon som ikke var planlagt.

Likevel virker du både rolig og fornuftig.

Å bære fram barnet er ikke det enkleste valget i den situasjonen du er i. Men det er viktig å følge hjertet ditt og magefølelsen.

Jeg ønsker deg virkelig lykke til!!

[Leanne]

Vet ikke om jeg kan komme med så mange gode råd, for det er vel ikke noe fasit svar på hva du bør gjøre.

Selv ble jeg gravid da jeg var 18 og fødte en nydelig datter da jeg var 19. Alikevel var nok min situasjon litt annerledes da graviditeten var planlagt. Men da jeg ble gravid hadde jeg gått gk og vk1, men hadde et pause år fra skolen.

Mens jeg gikk gravid tok jeg allmennfaglig påbygning som privatist (ikke undervisning, kun eksamner i alle fag). Og i høst startet tuppa i barnehage og jeg første året på videre utdanning.

Så det er mulig å skaffe seg utdanning selv om en velger å få barn tidlig, men da er det viktig at du har et nettverk rundt deg som står klare til å hjelpe deg!

Hvis ikke kjæresten engang vil diskutere andre løsninger enn abort tror jeg desverre du ikke kan regne med så mye støtte fra hans side. Men jeg anbefaller virkelig å kontakte Amathea og eventuelt familievernkontoret for å få ordnet parsamtaler hvor dere får hjelp til å prate sammen.

Din mor, venner og annen familie blir viktige støttespillere gjennom svangerskapet og også etter fødselen hvis du velger å beholde barnet. Og velger du abort trenger du også den samme støtten, derfor synes jeg du bør fortelle moren din om situasjonen din så fort som mulig.

Lykke til!

Send meg en pm hvis du vil