16 år og gravid..

[Vinterkyss]

Hei alle sammen:) Har lest en hel del her inne, men har ikke sett at noen er i min situasjon.

Jeg er 16 år, går første året på vgs og er gravid. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har alltid ment at 16-17 år og mamma er forferdelig ungt, og alltid tenkt at hvis JEG kom opp i den situasjonen ville i alle fall JEG være fornuftig og ta abort. Vel.. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg mener fortsatt jeg er for ung, og at abort nok ville vært det lureste, men på en annen side er det tross alt min lille baby som hlder på å utvikle seg der inne. Jeg er sammen med pappa'n, vi har vært sammen i et halvt år, og har det kjempefint sammen. Han er 22 med fast jobb, og god inntekt. Når jeg fortalte det til han var han ikke i tvil om hva han ville, han mener det ikke er no annen utvei enn abort, noe jeg skjønner veldig godt. Han er innstilt ¨på å bli pappa seinere, men som han selv sier, han vil ikke være en middels god far, og han vil ikke at barnet vårt skal få en middels god oppvekst. Jeg skjønner han, som sagt, og er enig til en viss grad. Jeg tror likevel at det ville gått kjempebra om vi hadde bestemt oss for å beholde. Dette ble kanskje langt og rotete, men jeg er bare ute etter noen synspunkter fra dere, da jeg er forferdelig forvirra, lei meg, og ikke minst redd.

Vinterkyss

[MammaSarius]

Skjønner at dette er veldig vanskelig for deg.

Anbefaler deg å ta kontakt med Amathea. De kan hjelpe deg å se på de ulike alternativene og vil kunne fungere som støtte uansett hva du velger å gjøre.

[Cathie]

Skjønner at du ikke synes dette er lett!

Men ber deg om å huske på at hvis du tar abort pga at kjæresten sier det, og det i ettertid skulle vise seg at du sliter med det og angrer, så er det veldig lett å gi han skylden for det, og det kan bli vanskelig for forholdet...

Lytt til deg selv og dine ønsker!

Masse masse lykke til

[Jaheira]

Sier det samme som brukeren over meg. Ta kontakt med Amathea. De vil kunne hjelpe og støtte deg uansett hva du velger.

[Gjest Gjest]

Venninnen min fikk barn da hun var 17.. Det var veldig ungt, og hun gikk glipp av mye av ungdomstiden.

Nå er hun imidlertid 24 år og har skolegutt. Og hun er kjempe god mor!!!!!

En annen jente jeg gikk på skole med ble også gravid, men da på ungdomsskolen, hun var 15 år og tok abbort. hun har slitt med dette i ettertid..

Men det er veldig forksjell på folk. Det er et tøfft valg å ta abbort, men det er og tøfft å bli mor som 16 åring, du er jo fortsatt bare et barn. Men er man innstillt så klarer man det. Det som er viktig er å ha voksne rundt seg som kan hjelpe. Du bør jo få tatt ferdig utdanningen din..

Diskuter det med foreldrene dine eller noen voksne du stoler på. Fordeler og ulemper.

JEg skjønner deg veldig godt, du har jo et begynnende liv i magen din, men fortsatt bare et foster.. Men man må også tenke på barnets beste..

Lykke til

[Villstyring]

Her får du svar fra en jevnaldrende!

Er selv 17, og har tenkt MYE over akkurat det der..

Tenker veldig likt som deg!

Tror jeg vile endt opp med å beholde, for det er som du sier din baby som utvikler seg der inne.. Men dette er vanskelig..

Gjør som ovennevnte har foreslått, og snakk med kjæresten..

Håper det går bra, og ta gjerne kontakt med meg om du vil snakke!

Lykke til, og la meg vite hvordan det går!

Endret 7. mars 2006 av Villstyring

[Gjest Piper]

En utrolig vanskelig situasjon, for som du selv sier er det ikke like lett å gjøre det du har sagt du ville gjort.

Håper du har litt tid til å tenke, for det er visse ting du bør tenke over:

Du er ikke ferdig på skolen, og det er slitsomt å studere med et lite barn. Selvfølgelig kan det gå bra, men det er som sagt ikke lett.

Du får mye mindre søvn, for du kan risikere å måtte opp flere ganger i løpet av natten. Dette igjen går ut over skolen, din eget psyke + forholdet du har til kjæresten din.

Han vil ikke ha dette barnet, og det igjen kan gjøre ting ekstra vanskelig. Han kan klandre deg for at du gjorde et valg for han, og det igjen kan være utrolig forstyrrende for deres forhold.

Har dere god nok økonomi til å ta dere av et barn? Det er ikke lett å leve på en lønn, og spesielt ikke om en skal forsørge et lite barn. Det er mye en behøver til den lille som for eksempel:

klær,vogn, bilsete, seng, sengeklær, flasker, kluter, stellematte, bleier, dagmamma/barnehage osv

Det kan være lett å glamorisere det at dere nå skal bli deres lille familie, men det er den tøffeste jobben man noen gang kan velge. Selvfølgelig er det mye positivt også, men når man er 16 har man kanskje ikke den tolmodigheten en behøver å ha for å kunne ta seg av et lite barn.

Jeg håper virkelig du tenker deg godt om, for det er som sagt hardt arbeid. Du er fortsatt ung, og ønsker kanskje å være mye sammen med vennene dine, det vil du ikke få like mye tid til. Venner kan ta avstand fra deg, fordi de ønsker fortsatt å være frie, og du er kanskje ikke like "gøy" lengre siden du må være hjemme for det meste.

Tenk, tenk og tenk litt mer, og la for all del kjæresten din få et ord med i laget, for han skal tross alt være en pappa for barnet om det kommer.

[Gjest Piper]

Skjønner at du ikke synes dette er lett!

Men ber deg om å huske på at hvis du tar abort pga at kjæresten sier det, og det i ettertid skulle vise seg at du sliter med det og angrer, så er det veldig lett å gi han skylden for det, og det kan bli vanskelig for forholdet...

Lytt til deg selv og dine ønsker!

Masse masse lykke til 

←

Du behøver kanskje ta med den andre siden også. Om hun velger å beholde barnet uten at kjæresten vil dette, kan hun risikere at han klandrer henne for det, og det kan også bli vanskelig for forholdet. En kan ikke bare se det fra kvinnens side, for han kan faktisk risikere å bli ufrivillig far.

Endret 7. mars 2006 av Piper

[Gjest 2324]

Jeg skjønner godt at du er i en vanskelig situasjon, og jeg aner virkelig ikke hva jeg ville gjort om jeg var i dine sko, jeg tror nok at jeg hadde vlagt abort, men det er veldig lett å si når man ikke står oppe i situasjonen.

For å ta forhold biten, en abort er en stor utfordring for de fleste forhold, men det vil det jo også være om du velger å beholde barnet mot kjærestens vilje. Ikke lett dette her, har du foreldre du kan snakke med? Evt en annen voksen som kjenner deg og din situasjon?

[Flowery]

Du bør tenke deg godt om. Slik jeg leser innlegget ditt, virker du ABSOLUTT IKKE klar for abort. Ikke la andre presse deg til det hvis du selv ikke vil. Det kan bli veldig vanskelig å leve med senere.

Snakk med foreldre og/eller andre voksne rundt deg. Kanskje de vil støtte deg og hjelpe deg så du får fortsette med utdannelse osv. Ville sjekket alle muligheter før jeg tok en avgjørelse ihvertfall.

[Trampe]

Jeg sier meg enig med Piper. Dette er vanskelig uansett hva du velger. Tenk, tenk og tenk ennå litt til... og lykke til med valget ditt.

[Gjest Gjest_Vinterkyss_*]

Hei, og tusen takk for svar:) Jeg vet veldig godt at forholdet til kjæresten min kan bli vanskelig, samme hva vi velger å gjøre. Han har vært umulig å snakke med om andre løsninger enn abort, og det gjør det vanskelig å snakke med han om saken i det hele tatt. Jeg er overbevis om at vi hadde klart det om vi virkelig hadde gått inn for det, men vil bli forferdelig vanskelig hvis han velger å ikke være der for meg. Jeg var hos legen i går, og skal på sykehuset i morgen for GU og UL i morgen, og er sånn sett alerede på vei mot en abort, er bare forferdelig redd for at dette blir "hans" avgjørelse. (At jeg gjør det fordi han pusher på det, ikke fordi det er det jeg føler er rett)

Jeg er så forferdelig forvirra, og skulle ønske jeg kunne klart å bestemt meg fort, for hva som både vil være best for meg, mannen, og barnet. Jo flere dager jeg går med spiren i magen, jo mer knytta blir jeg jo til det..

[Flowery]

Hvor langt er du på vei?

[Gjest Gjesta]

Siden dere står på hver deres side i forhold til abort/ikke abort så ville jeg tatt utgangspunkt i om JEG kunne klart å gi dette barnet det det trenger,og ikke i forhold til at han har en godt betalt jobb og at dere ville klart dere på den måten.

Som andre sier her så er det å få barn en minst like stor påkjenning for forholdet som en abort vil kunne være, spesielt når den ene parten i utgangspunktet ikke vil det.

Jeg sier ikke at du skal etterkomme hans ønske om å ta abort,men jeg ville ikke tatt han med i beregningen hvis jeg hadde beholdt det. Hvertfall ikke slik innstillingen hans er nå.

[MammaSarius]

Ring Amathea!

Uansett hvilken avgjørelse du tar er det viktig at du ikke føler deg presset. De tilbyr og par-samtaler!

[Gjest Gjest_Vinterkyss_*]

Jeg er ca 8 uker på vei. Får vel vite det mer sikkert i morgen. Jeg har ikke sagt noe om det til mamma, og vil ikke si noe før jeg har bestemt meg. En venninne av meg ble gravid for et års tid siden, når hun var 16, og da sa mamma "vi skal i alle fall ikke ha noen tenåringsgraviditeter her i huset" Hun sa det med et smil, og mente det vel ikke helt som det hørtes ut, men jeg foretrekker likevel å ikke si noe helt enda. Videre har kjæresten min sagt at han skal være her for meg og barnet, at han skal stille opp, men at han ikke vet hvordan hans følelser overfor meg vil bli, iogmed at jeg da vil ta en avgjørelse som han er så veldig imot. Han sier han absolutt tror han vil fortsette å være sammen med meg, men for meg er ikke å tro godt nok i en sånn situasjon.

Jeg vil forresten være 17 når barnet eventuelt kommer.

[Flowery]

Jeg synes ikke verken din mor eller kjæresten din høres så veldig vanskelige ut. Jeg ville snakket med din mor og tatt kjæresten med på UL og til Amathea.

[Titti72]

Det du må ta stilling til er om du kan ta deg av barnet selv. Ikke regn med kjæresten din sin lønning eller innsats som far og kjæreste.

Synd å si det, men mest sansynlig blir du stående alene som foreldre, og da er det godt at valget er tatt etter de kriteriene og ikke et rosenrødt "mor/farn/barn" filter.

[Gjest Gjest]

Vil bare gi deg en og ønske deg lykke til uansett hva di bestemmer deg for! Jeg husker hvor nervøs jeg var den gangen jeg trodde jeg var gravid. Da mensen kom to uker for sent var jeg nesten et nervevrak, så jeg tør nesten ikke tenke på hvordan du har det...

[Gjest Gjest_Vinterkyss_*]

Titti72: Det min kjæreste er litt usikker på er om han vil klare å være sammen med meg om vi får et barn, ikke om han vil være der for barnet. Han er innstilt på både å være sammen med barnet, og være der for meg, som en venn om ikke annet. Han er en utrolig real gutt, han er bare, naturlig nok, redd for å bli far uten selv å ville det.