Medisin rett etter en master?? Hjelp!!

[AnonymBruker]

Hei! Som tittelen tilsier er jeg i en liten krise med tanke på hva jeg skal gjøre med studier, jobb og utdanning..🥴

Er 27 år og blir ferdig med en master i sivilingeniør fra ntnu. Jeg har hele mitt liv egentlig hatt lyst til å bli lege, og kjenner langt inn i sjela at jeg ikke vil jobbe i industri eller som siving. Fagfeltet jeg har valgt er et svakt marked i Norge og få jobber med en lønn som heller ikke er like sterk som andre siving.
Jeg har gode nok karakterer til å komme inn hvor jeg vil i Norge på medisin. 
 

Hva gjør jeg? Det økonomiske er et problem. Jeg har 1 år igjen av studielån. Vurderer å kombinere studiene med jobb (kanskje en phd). Noen som studerer medisin som kan si om dette er mulig?

Er jeg for gammel?

Er dette mulig? Siden jeg har master i biotek, vil mye av pensumet til medisin komme greit! 

Har jeg virkelig kastet bort 5 år av livet mitt på å bli siving?

Er dette økonomisk gunstig?

hva anbefaler dere? Vil egentlig bare blir lege så fort som mulig, men har ingen jobbe enda som kan dekke det

Anonymkode: ee27d...ec6

[AnonymBruker]

Vet du jeg har en ting å si til deg. Om du vil bli lege så blir du det. Gjør det nå.

Det du har gjort er ikke bortkastet, det er garantert ting der som du kan bruke og ha nytte av i medisinen. Tror og at leger som har en bredere plattform med seg blir bedre og mer empatiske.

Jeg har selv en kunstutdanning og flere av de jeg gikk med har siden blitt leger, etter å ha gjennomført lange utdannelser i noe helt annet.

Anonymkode: b1a25...8b0

[AnonymBruker]

En PhD ved siden av medisinstudiene? Da tror jeg du vil slite… Veldig mange blir forsinket på PhD fordi løpet er tøft på tre år, og så skal du studere medisin i tillegg?! 

Anonymkode: 3a0d5...96a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

En PhD ved siden av medisinstudiene? Da tror jeg du vil slite… Veldig mange blir forsinket på PhD fordi løpet er tøft på tre år, og så skal du studere medisin i tillegg?! 

Anonymkode: 3a0d5...96a

Jeg som skriver dette har forresten en PhD i medisin. 

Anonymkode: 3a0d5...96a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg som skriver dette har forresten en PhD i medisin. 

Anonymkode: 3a0d5...96a

Hva foreslår du ar jeg gjør da?:)) 

den phd’en jeg evt blir tatt opp på skal være veldig overkommelig også. Har man ikke mye mer frihet med phd?

Anonymkode: ee27d...ec6

[AnonymBruker]

Skaff deg relevant jobb, lev som en fattig student og spar penger et par år. Da kan du legge deg opp nok til å leve på studentbudsjett gjennom et studium til. 

Anonymkode: 1c5bd...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva foreslår du ar jeg gjør da?:)) 

den phd’en jeg evt blir tatt opp på skal være veldig overkommelig også. Har man ikke mye mer frihet med phd?

Anonymkode: ee27d...ec6

Hvis du mener det er deltid for deg å ta den phd'en så kan jo det være det som finaniserer medsisinutdannelsen din. Ellers må du leve av deltidsobb i helger og ferier?

Anonymkode: b1a25...8b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva foreslår du ar jeg gjør da?:)) 

den phd’en jeg evt blir tatt opp på skal være veldig overkommelig også. Har man ikke mye mer frihet med phd?

Anonymkode: ee27d...ec6

Du har frihet som stipendiat, ja, men det er også veldig mye arbeid som faktisk skal gjøres i løpet av tre år. Du har frihet mtp når du skal gjøre jobben - såfremt du ikke skal utføre forsøk eller feltarbeid som du ikke styrer selv. Men du har ikke frihet mtp at du skal gjøre jobben. Og ja, du kan faktisk bli sagt opp hvis du ikke har tilstrekkelig progresjon. Hvor mange timer har døgnet ditt? Det er en fulltidsjobb. For de fleste er det mer enn en fulltidsjobb.  Jeg tror også både veileder og personalansvarlig  vil bli svært lite imponert over at du tar et fulltidsstudium i tillegg til PhD. En PhD koster staten mange millioner kroner, og fakultetet og veileder personlig legger mye jobb i både søknadsprosess for å få forskningsmidler og oppfølging av stipendiater. 
Jeg vil foreslå at du får deg en deltidsjobb for å tjene til livets opphold mens du studerer. 

Anonymkode: 3a0d5...96a

[AnonymBruker]

Vil du som lege si "du er 27 år, du er alt for gammel til å følge drømmen din!" og "du valgte ikke drømmestudiet da du var yngre, nå har du kastet bort fem år, du er 27 år og for gammel til å ombestemme deg" "du er 4-5 år eldre enn gjennomsnittlig førsteårs student, du er så gammel at du bør droppe det" ?

Er det holdningene du ønsker gå videre med når du skal jobbe med mennesker?  Eller gjelder disse holdningene bare deg selv?

Anonymkode: e1aca...898

[Romkom]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva gjør jeg? Det økonomiske er et problem. Jeg har 1 år igjen av studielån. Vurderer å kombinere studiene med jobb (kanskje en phd). Noen som studerer medisin som kan si om dette er mulig?

Er jeg for gammel?

Er dette mulig? Siden jeg har master i biotek, vil mye av pensumet til medisin komme greit! 

Det er ikke mulig å kombinere med en phd, vil selvfølgelig være noen som klarer det men sannsynligheten er lav. Men du kan jo greit finansiere livsopphold utenom lån ved å jobbe, vet om flere som gjør det. Det mest aktuelle vil vel dessverre være som pleieassistent siden det lite sannsynlig er biotek jobber hvor du kan jobbe kveld/aften.

Du er ikke for gammel hvis du ikke syns det selv.

Utenom 1. året vil nok ikke medisin komme noe enklere av at du har en master i biotek og ikke særlig mye første året heller.

[AnonymBruker]

Jeg har svart deg før og, jeg tror du skal følge magefølelsen og ta medisin. De færreste er vel 19 år når de starter så du er nok ikke så mye eldre enn mange andre studenter som starter opp på medisin.

Det å ta en phd i et annet fag vil kun distrahere deg, og som en over sier, det er ikke riktig bruk av felleskapets penger.

Anonymkode: b1a25...8b0

[AnonymBruker]

Jeg startet medisinstudiet som 26 åring etter å ha tatt en master fra før. Var ikke noe problem, var også flere med siv ing og rundt min alder på studiet. I Oslo er det enda større sjanse for å møte på «eldre» medstudenter. Go for it! Men skal sies at selv om de fleste leger er glad i jobben sin anbefaler de ikke barna sine å bli leger. Er mye jobb for lite belønning og mye ansvar. Tipper man kan få veeldig mye bedre arbeidsvilkår som siv.ing. Lykke til uansett 🙂

Anonymkode: 5ed1a...b36

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal følge drømmen. Sivilingeniør fra NTNU er ikke småtteri, så du har tydeligvis gode arbeidsvaner så kan ikke se for meg at medisin blir noe problem for deg. Er du såpass strukturert kan du kanskje jobbe ved siden av for å minke noe på lån. 

Anonymkode: db84c...855

[AnonymBruker]

Hvorfor må staten og skattebetalerne finansiere din n-te utdanning? Etter medisin får du plutselig en åpenbaring om at du egentlig skulle bli psykolog for å hjelpe de små med å finne seg selv i den store verden. Forstår du virkelig ikke hvor komisk dette høres ut? Du vet ikke engang hvordan det egentlig er å være lege, men en drøm har du.  Du har ikke engang prøvd deg ut i rollen som sivilingeniør.

Jeg beklager de tøffe ordene, men dette forekommer meg som lite gjennomtenkt.

Anonymkode: a89bb...118

[AnonymBruker]

Jeg så forresten på masteren du har fra før, og jeg tror du vil ha begrenset nytte av den på medisin. Cellebiologien og kjemien er kanskje nyttig å ha i bunn, men det vil ikke ta deg langt. Du kan ikke regne med å bruke mindre tid på studiene enn medstudentene dine bare fordi du har denne masteren. 

Anonymkode: 3a0d5...96a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvorfor må staten og skattebetalerne finansiere din n-te utdanning? Etter medisin får du plutselig en åpenbaring om at du egentlig skulle bli psykolog for å hjelpe de små med å finne seg selv i den store verden. Forstår du virkelig ikke hvor komisk dette høres ut? Du vet ikke engang hvordan det egentlig er å være lege, men en drøm har du.  Du har ikke engang prøvd deg ut i rollen som sivilingeniør.

Jeg beklager de tøffe ordene, men dette forekommer meg som lite gjennomtenkt.

Anonymkode: a89bb...118

Vel, hvis det skulle kreves at alle som starter på et studium skulle vite hvordan det egentlig er å jobbe som det man skal bli, hadde det blitt uteksaminert veldig få her i landet. Uansett yrkesretning. Og du begynner å finne opp fra løse luften en teori om at TS kommer til å ville bli psykolog etter medisinstudiene, hvor tar du det fra? Du oser misunnelse og bitterhet. Har du i det hele tatt utdannelse selv? 

Anonymkode: b27cf...71f

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hvorfor må staten og skattebetalerne finansiere din n-te utdanning? Etter medisin får du plutselig en åpenbaring om at du egentlig skulle bli psykolog for å hjelpe de små med å finne seg selv i den store verden. Forstår du virkelig ikke hvor komisk dette høres ut? Du vet ikke engang hvordan det egentlig er å være lege, men en drøm har du.  Du har ikke engang prøvd deg ut i rollen som sivilingeniør.

Jeg beklager de tøffe ordene, men dette forekommer meg som lite gjennomtenkt.

Anonymkode: a89bb...118

Det er veldig mange som tar medisinutdannelsen etter først å ha gjort noe annet, og da gjerne et annet krevende studium. Du skal bare være glad for at folk vil noe med livet sitt og ønsker å følge drømmene sine. 20-årene er for mange en tid hvor de blir mer klar over hvem de er i verden og hvor de passer inn, det er en prosess det der.

[AnonymBruker]

Du er ikke for gammel (herlighet, du er bare 27!), men å ta medisinstudiet samtidig med en phd er vås så det skal du droppe.

Økonomisk sett er det nok ikke et lønnssomt valg med tanke på livslønn og total arbeidsmengde, men du skal jo trives i jobben du velger også. 

Mitt råd til deg vil være å forsøke å jobbe som sivilingeniør en stund for å få erfaring med hvordan jobben faktisk er. I denne perioden kan du også legge deg opp litt penger. Dersom du etter å ha forsøkt yrket fortsatt ønsker å studiere medisin så søker du medisinstudier og livnærer deg ved helge-og kveldsjobbing innen helsevesenet samt midlene du har lagt deg opp. Da får du også erfaring med hvordan det er å jobbe innen helse. 

Anonymkode: 6e6f6...7e5

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er stor sjanse for å angre på det. Sorry for veldig negativt innlegg.

Det er ikke noen drøm å jobbe som lege, tvert i mot er det ofte som et mareritt. Du skriver ikke hva du ønsker å jobbe med innenfor medisin, men jeg kjenner mange med ulike spesialiseringer, og ingen av dem elsker jobben sin. En ting er faget, det liker de alle sammen og synes er veldig interessant. Men alt rundt jobben er prisen de betaler.

Lange og tette vakter. Ofte over 60 arbeidstimer i uka (planlagt). De må jobbe ekstra hele tiden. Jobbe når som helst på døgnet.

Lønna står ikke i stil med det du ofrer for jobben. Man føler at man ofrer både tid, helse og familie/venner for den. Goder er ikke-eksisterende. For ikke å snakke om hvor mange år man går uten inntekt. Det er lite støtte å få, leger har ikke nærheten en like sterk fagforening som f.eks sykepleiere, og ikke samme samholdet.

Det sosiale er krevende; det er sosiale utfordringer eller problematiske maktstrukturer nesten uansett hvor du er. Pasienter kan være ekstremt krevende og vanskelige. LIS-leger som dolker hverandre i ryggen for faste stillinger eller for å grabbe til seg obligatoriske prosedyrer. Du kommer selvsagt til å ha nydelige kolleger også, men mange vil være kyniske, egoistiske og direkte slemme. Og tro meg; ingen av de overordnede bryr seg.

Man skal virkelig brenne for faget og "the mission" om man skal bli lege. Til og med de som elsker mennesker får empati-fatigue etter noen år. Du velger ikke en karriere som lege, du velger et liv. Man må tidlig bli vant til å stå alene, ingen holder deg i hånda, ikke en gang i starten. Og presset øker for hver krone budsjettet kuttes med, og det skjer hvert år.

Så tenk deg nøye om, særlig om du i utgangspunktet ikke har økonomi til å studere så lenge. Da ofrer du mer enn dine medstudenter må.

Nå aner jeg ikke hva du er interessert i, men om du ikke vil jobbe som bioingeniør har du andre alternativer. Du kan f.eks bygge på med mer tekniske mastere, eller ledelse. Da får du fortsatt jobbe med mennesker, og med din bakgrunn kan du jobbe med utvikling av helseteknologi. Lønna er ikke langt under det en lege får betalt, og arbeidstidene er langt mer levelig. Men du får selvfølgelig ikke jobbet direkte med mennesker som trenger hjelp, om det er det du brenner for.

Anonymkode: 84e16...259

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg tenker at det er stor sjanse for å angre på det. Sorry for veldig negativt innlegg.

Det er ikke noen drøm å jobbe som lege, tvert i mot er det ofte som et mareritt. Du skriver ikke hva du ønsker å jobbe med innenfor medisin, men jeg kjenner mange med ulike spesialiseringer, og ingen av dem elsker jobben sin. En ting er faget, det liker de alle sammen og synes er veldig interessant. Men alt rundt jobben er prisen de betaler.

Lange og tette vakter. Ofte over 60 arbeidstimer i uka (planlagt). De må jobbe ekstra hele tiden. Jobbe når som helst på døgnet.

Lønna står ikke i stil med det du ofrer for jobben. Man føler at man ofrer både tid, helse og familie/venner for den. Goder er ikke-eksisterende. For ikke å snakke om hvor mange år man går uten inntekt. Det er lite støtte å få, leger har ikke nærheten en like sterk fagforening som f.eks sykepleiere, og ikke samme samholdet.

Det sosiale er krevende; det er sosiale utfordringer eller problematiske maktstrukturer nesten uansett hvor du er. Pasienter kan være ekstremt krevende og vanskelige. LIS-leger som dolker hverandre i ryggen for faste stillinger eller for å grabbe til seg obligatoriske prosedyrer. Du kommer selvsagt til å ha nydelige kolleger også, men mange vil være kyniske, egoistiske og direkte slemme. Og tro meg; ingen av de overordnede bryr seg.

Man skal virkelig brenne for faget og "the mission" om man skal bli lege. Til og med de som elsker mennesker får empati-fatigue etter noen år. Du velger ikke en karriere som lege, du velger et liv. Man må tidlig bli vant til å stå alene, ingen holder deg i hånda, ikke en gang i starten. Og presset øker for hver krone budsjettet kuttes med, og det skjer hvert år.

Så tenk deg nøye om, særlig om du i utgangspunktet ikke har økonomi til å studere så lenge. Da ofrer du mer enn dine medstudenter må.

Nå aner jeg ikke hva du er interessert i, men om du ikke vil jobbe som bioingeniør har du andre alternativer. Du kan f.eks bygge på med mer tekniske mastere, eller ledelse. Da får du fortsatt jobbe med mennesker, og med din bakgrunn kan du jobbe med utvikling av helseteknologi. Lønna er ikke langt under det en lege får betalt, og arbeidstidene er langt mer levelig. Men du får selvfølgelig ikke jobbet direkte med mennesker som trenger hjelp, om det er det du brenner for.

Anonymkode: 84e16...259

Jeg har ikke utdanning i helsevesenet i det hele tatt:) Så bioingeniør er jeg absolutt ikke 

Jeg har en sivilingeniørgrad i kjemi. Og da er det fort industrien som er arbeidsmarkedet. Dit vil jeg egt ikke inn i

Anonymkode: ee27d...ec6