Samboer sier han ikke ønsker dette livet lengre. Vi har to barn. Hva nå?

[AnonymBruker]

Jeg leste en gang om en mann som hadde gledet seg sånn til han og samboer skulle ha barn, men når barnet var noen mnd, under 1 år, så bare gikk han ut døren en dag og kom aldri tilbake. Uten noen forvarsel eller forklaring. Etter mange mange år så kom han tilbake og forklarte at han hadde fått panikk og følte på en stor trang til å komme seg vekk. Tror det var fødselsdepresjon, ihvertfall reaksjon på at barnet ble født. Noe som var utenfor hans kontroll skjedde inni han. Og det var ikke så kjent at dette skjedde med menn da.

Min magefølelse sier meg at din samboer trenger hjelp. Spørs om han tar i mot hjelpen. ♥️🙏

Anonymkode: 45ab2...985

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Spør han om han syns det er så mye bedre å være alene med barna 50%. 

Og han bør komme seg til psykolog.

Anonymkode: d6b4f...405

Hun kan jo ikke overlate to babyer/toddlere til en suicidal og sint mann som ikke vil ha noe med dem å gjørw 😵‍💫

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Så klart. Forhold man ikke trives i er det bare å avslutte. Men ungene må han jo uansett ta seg av.

Anonymkode: a96a4...88a

Bare økonomisk, man ser jo stadig at menn stikker fra barna og ingen kan tvinge dem til samvær når de ikke gidder.

Anonymkode: 309eb...87c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

To barn under 2 år må vel være ganske tøft for begge.  Ønsket mannen 2 barn så tett?  Meget mulig fødselsdepresjon, ikke uvanlig. 

Anonymkode: b5c13...0db

Tenker også dette. 
Tror mannen min har kjent på det samme innimellom i årene som foreldre. Og helt ærlig, det har da jeg også! Tidvis er vi møkkleie enten den ene eller begge to. For min mann hjalp det nok mye da jeg sa at jeg er da søren meg like lei! At vi gjør jo ikke dette fordi det er gøy med søvnløse netter, lite egentid og en selv langt ned på lista…  og våre er det 25 mnd mellom. Hjalp han å høre at det ikke bare var han som opplevde situasjonen slik. 

Samtidig la jeg vekt på at vi fikk snakket om hva vi begge ønsket og trengte for å komme gjennom denne delen av livet. Vi ble bedre til å gi hverandre space og sørge for nødvendig egentid. Men var nesten som om det hjalp bare at han skjønte og ville hjelpe til. Plutselig ble det et mindre problem. Så å snakke om det et alfa og omega.To tette barn er en ekstrem omveltning av livet for noen i 20-årene. Man kan tro man ønsker det til og med… men så forstår man ikke før oppi det hvor klaustrofobisk og slitsomt det faktisk er. 

Han hadde hatt godt av å snakke med noen på «andre siden» også. Har han noen kompiser med eldre barn? Som har overlevd de første slitsomme årene og kan fortelle at det jo ikke blir sånn for alltid? Evt en annen mannsfigur som kan snakke med han? Tror det ville hjelpe mye!

Anonymkode: 1412c...83a

[AnonymBruker]

TS her!
 

Wow! Tusen takk for alle svar! Det settes stor pris på!🙏🏼 

det har vært litt gjentagende spørsmål, så prøver å få svart på de fleste her: 

vi prøvde et år på å bli gravide med førstemann, mens andremann var særdeles uplanlagt. Vi ønsket tette barn, men ikke 1.5 år mellom tette😵‍💫 når det er sagt tok vi en felles avgjørelse på å beholde barnet. 
 

jeg går til psykolog på helsestasjonen, mye grunnet hvordan ting har vært i barndommen min og hvordan han behandlet med som gravid (truet med «ferdigstillelse av livet» rett før fødsel begge gangene), og har også tatt han med. Jeg foreslo også at det kan være en fødselsdepresjon, noe han nektet for, og psykologen sa ikke noe mer til det.. 

 

har dratt han med både til psykolog og familievernkontoret tidligere, men ting skal se så fint ut utad at han ikke faktisk åpner seg opp. Også blir han frustrert og gidder ikke mer fordi det ikke hjelper 😣 

 

pga en midlertidig økonomisk situasjon kan jeg ikke bare flytte fra han her og nå, men jeg tror det beste er å begynne å spare opp midler nå mens jeg kan, så når den midlertidige situasjonen er over så kan vi flytte fra hverandre ganske raskt. 
 

det er en veldig vanskelig situasjon å være i da han er sexavhengig, og er «på» konstant når det er god stemning, men blir potte sur hvis jeg avviser nok ganger.. vi har snakket om samlivsbrudd lenge, men han veksler mellom å fornekte det og å skulle ønske det skjedde i går. 
 

jeg prøver å gjøre det jeg kan for å være der for han og hele familien til enhver tid, gjøre mesteparten av alt hjemme, det tredje skiftet og holde roen (er i permisjon med minste så har full inntekt og). Men jeg føler det må være noe jeg gjør/sier som jeg ikke ser selv som forårsaker alt dette… men han klarer ikke gi noe svar på hva det er, så jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut av det.. 

 

det eneste han sier er at han ønsker mer stabilitet, at det ikke skal nevnes samlivsbrudd, også blir han kjempe sur når jeg forklarer hvorfor jeg ønsker dette (ref f.eks. å ta livet sitt rett før fødslene, blandt mange ting). 
 

men er til syvende og sist enig i at dette ikke er noe jeg kan holde på med… og at han har et ansvar for eget liv, og at jeg ikke kan leve med konstante trusler om selvmord så fort han får litt mer ansvar enn seg selv.. det er bare helt umulig å gå fra han, da han nekter så fort jeg nevner/vil planlegge prosessen med å flytte fra hverandre. Det å bare ta med barna og stikke av er heller ikke noe jeg ønsker å gjøre, og det stiller seg vel heller ikke så populært for familievernkontoret?

Anonymkode: 99ade...c34

[AnonymBruker]

Dette sies ofte hjemme hos oss også 😅 

Har to trassige og viljesterke barn som sliter med søvnen. Ingen avlastning og vi føler noen dager at vi ikke har noe liv. 

Løsningen her hos oss er å snakke skikkelig sammen om problemet, og gi hverandre tid. Stå opp annenhver i helgene med barna. Gi hverandre tid til å få noe egentid med en bytur eller noe annet den andre parten ønsker. Vi er flinke til å spørre hverandre: «Hva trenger du nå»? «Hvordan kan jeg hjelpe deg nå?». For det er ingen tvil om at småbarnslivet kan være ekstremt utmattende til tider, og man mister seg selv helt. «Kan du se for deg et liv uten barn?» kvitrer av og til kjendismødre..Eh, ja. Det kan jeg. Det er et liv jeg ofte drømmer om for tiden. Selv om jeg selvsagt ikke ville vært barna mine foruten. 

Anonymkode: 73dd3...5bc

[AnonymBruker]

Hvis han gjentatte ganger truer med selvmord hadde jeg nok bare svart at han må passe på at han har god livsforsikring som gagner barna før han gjør noe. Sånn truer man ikke med.

Anonymkode: ddd9b...bf1

[Pilleville]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Da sier du at du også har funnet ut at du iblant ikke gidder å ta ansvar for andres behov før dine egne. Så tar du inn på hotell ei natt og lar ham på kjenne på hovedansvaret for barna.

Anonymkode: 539cd...be8

Det hadde eg aldri gjort. Trur du barna hadde hatt det bra?

[AnonymBruker]

Han bryr seg ikke om drg og barna med andre ord men mer sin egen velvære. Ondskap!

Anonymkode: d5aaf...f38

[Irak]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Som overskriften sier… hva gjør vi nå? 
 

samboere og kjærester i snart 9 år. Fikk to tette barn, hvor eldste er under 2 år gammel. Til tross for dette vil jeg si vi har det som plommen i egget, tatt alderen på gutta i betraktning. De sover stort sett natten gjennom, det er relativt lite surving, friske unger, minimalt med trass. 

må påpeke at det ikke er tvillinger. 
 

så fort det er litt sykdom, eller han må være hjemme fra jobb pga sykt barn, det er litt mer trass e.l. så klikker det for han. Han er ikke fysisk, men han er sint, frustrert og distanserer seg selv fra oss. 
han sier han ikke ønsker dette livet, hvor han må dekke andres behov før sine egne. Hvor han ikke kan gjøre hva han vil (som er å reise på jobb, komme hjem, bæsje når han vil og hvor lenge han vil, ha garanti for å sove natten gjennom hver natt etc. han er ikke typen til å dra ut på byen eller sitte og game hele natta). 
 

han kan også tidvis «true» med å ferdigstille livet sitt hvis dette fortsetter… 

samtidig ønsker han ikke å være den som stikker av, men han ønsker heller ikke hjelp. 
 

hva gjør jeg/vi?😵‍💫 

vi er i slutten av 20 åra begge to, med stabile jobber, inntekt, hus etc.

Anonymkode: 99ade...c34

Jeg var nesten i din situasjon. Han truet ikke med å ta liv av seg, men han la seg bare ned. Orket eller gjorde minimalt. Det ble så vanskelig for meg at jeg stilte han et ultimatum. Enten går du og får hjelp, eller så går jeg fra deg. Han skaffet seg hjelp. Det hjalp ingenting. Fikk ulike medisiner som litium, antidepressiva o.l. 

Når det ble skilsmisse derimot og han måtte ta vare på seg selv, kunne han fortelle meg at han trente godt og hadde kuttet alle medisiner. Good for you tenkte jeg da 👏👏👏. Man kan aldri vite hvilken vei det går. 

Eneste du kan gjøre er å sette grenser for din egen del. Orker du å stå i dette med barna dine og han? Helt ærlig? Orker du det? 

[Nonstop1]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

TS her!
 

Wow! Tusen takk for alle svar! Det settes stor pris på!🙏🏼 

det har vært litt gjentagende spørsmål, så prøver å få svart på de fleste her: 

vi prøvde et år på å bli gravide med førstemann, mens andremann var særdeles uplanlagt. Vi ønsket tette barn, men ikke 1.5 år mellom tette😵‍💫 når det er sagt tok vi en felles avgjørelse på å beholde barnet. 
 

jeg går til psykolog på helsestasjonen, mye grunnet hvordan ting har vært i barndommen min og hvordan han behandlet med som gravid (truet med «ferdigstillelse av livet» rett før fødsel begge gangene), og har også tatt han med. Jeg foreslo også at det kan være en fødselsdepresjon, noe han nektet for, og psykologen sa ikke noe mer til det.. 

 

har dratt han med både til psykolog og familievernkontoret tidligere, men ting skal se så fint ut utad at han ikke faktisk åpner seg opp. Også blir han frustrert og gidder ikke mer fordi det ikke hjelper 😣 

 

pga en midlertidig økonomisk situasjon kan jeg ikke bare flytte fra han her og nå, men jeg tror det beste er å begynne å spare opp midler nå mens jeg kan, så når den midlertidige situasjonen er over så kan vi flytte fra hverandre ganske raskt. 
 

det er en veldig vanskelig situasjon å være i da han er sexavhengig, og er «på» konstant når det er god stemning, men blir potte sur hvis jeg avviser nok ganger.. vi har snakket om samlivsbrudd lenge, men han veksler mellom å fornekte det og å skulle ønske det skjedde i går. 
 

jeg prøver å gjøre det jeg kan for å være der for han og hele familien til enhver tid, gjøre mesteparten av alt hjemme, det tredje skiftet og holde roen (er i permisjon med minste så har full inntekt og). Men jeg føler det må være noe jeg gjør/sier som jeg ikke ser selv som forårsaker alt dette… men han klarer ikke gi noe svar på hva det er, så jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut av det.. 

 

det eneste han sier er at han ønsker mer stabilitet, at det ikke skal nevnes samlivsbrudd, også blir han kjempe sur når jeg forklarer hvorfor jeg ønsker dette (ref f.eks. å ta livet sitt rett før fødslene, blandt mange ting). 
 

men er til syvende og sist enig i at dette ikke er noe jeg kan holde på med… og at han har et ansvar for eget liv, og at jeg ikke kan leve med konstante trusler om selvmord så fort han får litt mer ansvar enn seg selv.. det er bare helt umulig å gå fra han, da han nekter så fort jeg nevner/vil planlegge prosessen med å flytte fra hverandre. Det å bare ta med barna og stikke av er heller ikke noe jeg ønsker å gjøre, og det stiller seg vel heller ikke så populært for familievernkontoret?

Anonymkode: 99ade...c34

Du har fått 2 barn på 1,5år, han gir deg i praksis alt ansvar for dem alene, og han blir sur når han føler han ikke får nok sex?

Selv synes han han kan si ifra om at han ikke orker livet med deg og barna lenger, og ønsker å ta selvmord. Mens han blir sint på deg hvis du i det heletatt nevner samlivsbrudd?

Dette er jo en helt uholdbar situasjon for deg å være i. Enten MÅ han gjøre en innsats for å bli bedre, ellers ville jeg bare dratt hvis jeg var deg. Bestill time på familievernkontoret først. Forklar situasjonen enten han møter opp eller ikke. Etter det er det helt ok å bare flytte.

[AnonymBruker]

Har en mann med slike tendenser - ikke like ekstremt, men takler hverdagens utfordringer dårlig og er mye snurt. Oppfører seg generelt som om søvnmangel er mye verre for ham enn for absolutt alle andre. I samtale med venninner og slektninger er dette dessverre ikke helt sjeldent. 

Det at det er kommet mer oppmerksomhet rundt depresjon og spesielt rundt svangerskap/fødsel er jo en god ting, men det handler mest om at diagnosen skal hjelpe folk å få hjelp i 'systemet'. Det er jo ikke enten-eller, der man enten oppfyller kravene til diagnosen (og er fritatt ansvar fra omgivelsene) eller ikke oppfyller kravene (og bare er en drittsekk).

Søvnmangel er en belastning for ALLE, og det er ingen som slipper utenom i småbarnsfasen. Noen har det verre enn andre, men de fleste av oss vil i perioder merke det på psyken. Søvnberøvelse er en torturmetode nettopp fordi det fungerer på alle, og man bikker over til det psykotiske når det vedvarer for lenge.

Da min førstefødte var baby for et års tid siden, hadde jeg perioder der jeg hadde hatt så avbrutt søvn over lang tid, at jeg kjente meg nedstemt. Vi var på ferie på en vakker resort, og alt jeg kunne sitte og tenke på var at jeg ikke fant meningen med noe av dette. At jeg skulle dø fra barnet en dag, og han skulle dø fra sine egne en gang, og det var dårlig gjort mot ham å sette ham til verden. Luftet jeg tankene for mannen, fikk jeg bare en platt "ja ja sånn er det", før han gikk ut med en øl i solen. Jeg oppsøkte ikke noe hjelp for dette, for det gikk over. Og jeg snakket med moren min, som sa hun hadde en lignende eksistensiell angst da hun fødte meg. Mange bøker bekreftet også det samme - det er vanlige reaksjoner.

Poenget er at mannen din, uansett hvilke merkelapper man vil sette på oppførselen, faktisk er pliktig å skjerpe seg. Han har både to barn å ta seg av, som er uskyldige oppi det hele, og en partner som har like lite overskudd. Han kan forsøke å "møte" deg på dette, og diskutere det i fredstid, men han er på ingen måte berettighet til å oppføre seg som om det er synd på ham. 

Har han venner med barn? Har du en dialog med hans foreldre? Jeg ville koblet på noen utenfra. 

Anonymkode: e6af2...093

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ville sagt det samme om ei dame begynte å oppføre seg som et rævhol, sa hun angra på ungene våre og sa hun muligens skulle ta livet av seg. Sånt deler jeg ikke hus med. Men jeg kan hjelpe til med annet husvær, psykolog mm. Kjærlighet er ikke nok, det trengs også ei finger i jorda.

Anonymkode: 539cd...be8

Ja, det ville vi. Vi ville tenkt at hun hadde det veldig vanskelig, og at det måtte være noe alvorlig galt som hun trengte hjelp med, depresjon eller noe. Menn er ofte dårlige til å snakke om følelser i tillegg, noe som ofte forverrer ting.

Anonymkode: 100f0...b45

[AnonymBruker]

Han trenger hjelp, og du bør ikke legge mer stress på han før han har fått det. En mann som truer med å ta livet sitt er farlig, og å legge mer skam på bålet er ikke veien jeg ville gått. (Jeg er ikke profesjonell på dette). 

Anonymkode: a50aa...dd4

[jabx]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

han kan også tidvis «true» med å ferdigstille livet sitt hvis dette fortsetter… 

Ferdigstille?

[Irak]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han trenger hjelp, og du bør ikke legge mer stress på han før han har fått det. En mann som truer med å ta livet sitt er farlig, og å legge mer skam på bålet er ikke veien jeg ville gått. (Jeg er ikke profesjonell på dette). 

Anonymkode: a50aa...dd4

Det virker ikke som han vil ha hjelp...Skal man bare la det skure og gå da?

Det er barn involvert her...

[AnonymBruker]

Kan det være en fødselsdepresjon?

https://lommelegen.dagbladet.no/psykisk-helse/artikkel/fodselsdepresjon-hos-menn/72217063
 

Hvordan var han før barna ble født?

Anonymkode: f0a98...c08

[Irak]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har en mann med slike tendenser - ikke like ekstremt, men takler hverdagens utfordringer dårlig og er mye snurt. Oppfører seg generelt som om søvnmangel er mye verre for ham enn for absolutt alle andre. I samtale med venninner og slektninger er dette dessverre ikke helt sjeldent. 

Det at det er kommet mer oppmerksomhet rundt depresjon og spesielt rundt svangerskap/fødsel er jo en god ting, men det handler mest om at diagnosen skal hjelpe folk å få hjelp i 'systemet'. Det er jo ikke enten-eller, der man enten oppfyller kravene til diagnosen (og er fritatt ansvar fra omgivelsene) eller ikke oppfyller kravene (og bare er en drittsekk).

Søvnmangel er en belastning for ALLE, og det er ingen som slipper utenom i småbarnsfasen. Noen har det verre enn andre, men de fleste av oss vil i perioder merke det på psyken. Søvnberøvelse er en torturmetode nettopp fordi det fungerer på alle, og man bikker over til det psykotiske når det vedvarer for lenge.

Da min førstefødte var baby for et års tid siden, hadde jeg perioder der jeg hadde hatt så avbrutt søvn over lang tid, at jeg kjente meg nedstemt. Vi var på ferie på en vakker resort, og alt jeg kunne sitte og tenke på var at jeg ikke fant meningen med noe av dette. At jeg skulle dø fra barnet en dag, og han skulle dø fra sine egne en gang, og det var dårlig gjort mot ham å sette ham til verden. Luftet jeg tankene for mannen, fikk jeg bare en platt "ja ja sånn er det", før han gikk ut med en øl i solen. Jeg oppsøkte ikke noe hjelp for dette, for det gikk over. Og jeg snakket med moren min, som sa hun hadde en lignende eksistensiell angst da hun fødte meg. Mange bøker bekreftet også det samme - det er vanlige reaksjoner.

Poenget er at mannen din, uansett hvilke merkelapper man vil sette på oppførselen, faktisk er pliktig å skjerpe seg. Han har både to barn å ta seg av, som er uskyldige oppi det hele, og en partner som har like lite overskudd. Han kan forsøke å "møte" deg på dette, og diskutere det i fredstid, men han er på ingen måte berettighet til å oppføre seg som om det er synd på ham. 

Har han venner med barn? Har du en dialog med hans foreldre? Jeg ville koblet på noen utenfra. 

Anonymkode: e6af2...093

Det er jo hans oppgave å ta vare på seg selv. Når man har en partner og barn så tar man det ansvaret. 

[Maggi2]

Det sier mye om hvor elendig tilbudet på helsestasjonen og familievernkontoret er, hvis du har sittet og snakket med dem om at han har truet med selvmord før og etter begge (!) fødslene, og ingen har sagt til deg at du burde ta med deg barna dine og dra. Dette er ikke noe DU gjør galt som du sier. Det er mannen som gjør noe galt.

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dette sies ofte hjemme hos oss også 😅 

Har to trassige og viljesterke barn som sliter med søvnen. Ingen avlastning og vi føler noen dager at vi ikke har noe liv. 

Løsningen her hos oss er å snakke skikkelig sammen om problemet, og gi hverandre tid. Stå opp annenhver i helgene med barna. Gi hverandre tid til å få noe egentid med en bytur eller noe annet den andre parten ønsker. Vi er flinke til å spørre hverandre: «Hva trenger du nå»? «Hvordan kan jeg hjelpe deg nå?». For det er ingen tvil om at småbarnslivet kan være ekstremt utmattende til tider, og man mister seg selv helt. «Kan du se for deg et liv uten barn?» kvitrer av og til kjendismødre..Eh, ja. Det kan jeg. Det er et liv jeg ofte drømmer om for tiden. Selv om jeg selvsagt ikke ville vært barna mine foruten. 

Anonymkode: 73dd3...5bc

Hvis både du og partneren din ofte sier at dere har tenkt å ta deres eget liv, så har dere vel en en slags felles forståelse for at det ikke er alvorlig ment. Men jeg synes dere skal passe på at ungene ikke hører det.

Men du kan ikke likestille det med situasjonen hos TS. Der er det bare han som sier det og blir sint, mens hun prøver å ta mesteparten og tilpasse seg. Det er noe helt annet og jeg synes ikke det er greit ovenfor TS å bagatellisere, hvis det er det du prøver på. TS lever i en situasjon hvor noen blir sint og truer med selvmord jevnlig, nå skriver hun til og med at han gjorde det i graviditetene. TS har to små barn også, men i tillegg lever hun med belastningen av en partner som truer med selvmord. Det er ikke noe "gi hverandre" noe som helst her. 

Du beskriver et jevnbyrdig forhold. TS beskriver et forhold hvor den ene er tatt som gissel for den andres selvmordstrusler. 

[AnonymBruker]

TS, barna dine kan ikke vokse opp med en far som driver å styrer mor med psykisk terror og manipulasjon. Han truer med å ta sitt eget liv, men dere kan ikke snakke om det. Han er sexavhengig og blir sint når han ikke får det som han vil. Han vil ikke leve som nå, men dere kan ikke snakke om det. Når du endelig prøver å si at greit, da flytter jeg, da kan dere ikke snakke om det heller.

Det er jo helt sinnssykt å måtte leve slik for din del. Han har deg i sin hule hånd. Er han psykopat/narcissist?

Du må snakke med noen og gjøre det som er best for deg (og barna). Du kan oppfordre ham til å søke hjelp, men vil han ikke er han et voksent menneske som bestemmer selv. Men helt seriøst, du kan ikke leve slik, TS! For din egen skyld - gjør noe, kom deg vekk. Kanskje ha en venninne eller familien din tilstede når dere skal ta krangelen om han klikker på deg og utagerer fysisk?

Anonymkode: 47b7a...9f5