Venninne som spør om jeg har besøkt familien i det siste

[AnonymBruker]

Jeg har en gammel vennine som ringte i går. Hun ville prate og høre hvirdan det har gått siden sist. Hva har du gjort osv. Jeg har forklart for henne, og egentlig for alle jeg kjenner at jeg har ikke kontakt med mine foreldre. Årsaken er at min mor har en dramatisk og narcissistisk personlighetsforstyrrelse. Eller egentlig er hun psykopat, men det høres mer balansert ut med narcissisme. Jeg besøker derfor aldri mine foreldre. Min venninne spurte meg i løpet av samtalen om jeg hadde vært i hjembyen og besøkt mine foreldre. Min venninne er ca 40 år. Da lurer jeg på, når de spør slik, er det fordi de liker å plage, en skags erting? Er det fordi de sammenligher meg med andre de kjenner, kanskje med seg selv, eller er det fordi de ikke husker at jeg har sagt at min mor er psykopat og plager oss om vi kommer på. besøk. Hun snakket sånn hyggelig i telefonen til meg, som om det var hyggelig å dra på besøk. Og da jeg avkreftet besøk til mine foreldre, undret hun seg. Hvordan skal jeg forklare for slike halv idioter hvordan det er å vokse opp med en psykopat, så de forstår det en gang for alle?

Kan dere vanlige mennesker forklare meg hvorfor man må spørre om igjen og om igjen om et menneske besøker foreldrene, selv når man har vært åpen om at det er relativt store problemer ved kontakt? Er det kanskje at jeg ikke har fortalt detaljert nok? Jeg visste ikke at det var så viktig å levere fra traumer. Siden jeg blir lei meg av å tenke på dette, så trodde jeg det var legitimt å ikke snakke til andre om det.

Anonymkode: 7deef...a3a

[AnonymBruker]

Høres ut som kusina mi.

Jeg besøker ikke mine foreldre og hun presterte å sitte på overfylt café og spørre; men besøker du de ikke? Hvorfor ikke det?? (Hun vet godt om min narsissistiske far som lager drama ut av alt) Hun spurte også høyt på caféen: hvem er faren til ungen din? Vet du det? (Selvfølgelig vet jeg jo det haha, alle vet det -  har bare ikke kontakt og hun vet det også) sagt i en hyggelig tone med et teit smil om munnen. Det var ubehagelig, uthengende og hun vet egentlig bedre.
 

Men noen gjør alt for å «være bedre» eller noe sånt, det er litt vanskelig å forstå syns jeg for jeg kunne aldri ha snakket sånn til en venninne, noen i familie eller bekjent. 
 

Og man skal ikke trenge å forklare at man ikke orker kontakt med psykopater av foreldre. «Men det er jo foreldrene dine» kunne hun si, som om hun forsøker å skyve på en dårlig samvittighet. Hun er over førti og begynner å ligne veldig på sin mors væremåte- null filter og stygg væremåte til tider.

Noen ser ting kun fra sitt ståsted og har ikke evne til å forstå at ting er annerledes for andre. Jeg kom meg en gang ut av et voldelig forhold og samme nevnte person presterte å spørre meg hvorfor jeg valgte så vanskelig sti, med å velge voldelige menn… Det verste er at hun jobber tett med mennesker.
 

Veldig anstrengende med slike, de nedlatende og belærende kommentarene setter seg. 

Anonymkode: c9de5...2fa

[AnonymBruker]

Mange av de som har et bra forhold til sine egne foreldre greier ikke se for seg at noen foreldre ikke er verdt å ha kontakt med og de tror ikke at det er så ille som det faktisk er. Så derfor glemmer de at ditt familieforhold ikke er som deres.

Anonymkode: 261cd...de1

[AnonymBruker]

Jeg lurer veldig på dette selv. Min svigermor skal hele tiden snakke om min mor selv om hun vet godt hvordan min oppvekst var preget av omsorgssvikt og vold.

Jeg vil jo bevare det gode forholdet til svigermor og da er det ikke mye man får sagt, men det plager meg skikkelig hver gang hun skal snakke om min mor. Prøver bare å bytte tema, men blir så perpleks hver gang, tenker hva faen er poenget og blir ganske såra og sint.

Anonymkode: 41d79...556

[AnonymBruker]

Hei, 

min umiddelbare tanke er at det kanskje kan ha skjedd noe. Noen har blitt syke, brukket et bein eller kanskje så syke/psyke at huset ser helt falleferdig ut.

Men jeg er i samme båt som deg, og har selv ingen kontakt med min mor. Og hadde jeg fått en sånn telefon av en gammel venninne hadde jeg blitt irritert, og gjentatt at jeg ikke har noe kontakt for å beskytte meg selv og mine barn. Jeg ville ikke ha visst noe om henne, og det eneste jeg vil vite er om hun er død slik at jeg faktisk kan ta med mine barn tilbake til byen jeg vokste opp i.

Anonymkode: fbf62...b1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg lurer veldig på dette selv. Min svigermor skal hele tiden snakke om min mor selv om hun vet godt hvordan min oppvekst var preget av omsorgssvikt og vold.

Jeg vil jo bevare det gode forholdet til svigermor og da er det ikke mye man får sagt, men det plager meg skikkelig hver gang hun skal snakke om min mor. Prøver bare å bytte tema, men blir så perpleks hver gang, tenker hva faen er poenget og blir ganske såra og sint.

Anonymkode: 41d79...556

Har du et godt forhold til svigermor, bør du kunne si fra at du ikke ønsker å snakke om moren din. Gjør det bare klinkende klart for henne, på en rolig og saklig måte, dere trenger da ikke bli uvenner av den grunn? 

Anonymkode: 38b64...512

[exictence]

Bare svar at det dessverre fremdeles er sånn at kontakt ikke er gjeldende.

[AnonymBruker]

exictence skrev (8 minutter siden):

Bare svar at det dessverre fremdeles er sånn at kontakt ikke er gjeldende.

Ja, men jeg blir lei meg og hyper, når oppfølgingsspørsmålet kommer "hvorfor ikke". Da må jeg forklare at min mor er svært syk. Hun har vært voldelig og manipulativ mot meg, og at jeg hadde ikke noen god barndom. Videre forteller jeg at det er vanskelig for andre å forstå, når de har hatt en bra familie som tok vare på dem som barn. Da er jeg liksom i gang og tenker de tankene.. En barndom kan ikke repareres. Man blir retraumatisert av slike spørsmål. Jeg ønsker ikke å ha kontakt med denne gamle venninnen heller. Jeg dropper alle slike folk. Det blir for vanskelig når de skal pirke i gamle sår. Bedre å være alene. Det er så fint å sitte alene, se på skyene, og oppleve at det er ingen der som spør. Når menneskeje kommer inn døren, så kommer uro og spørsmål. Jeg holder meg helst med de som forstår, og der jeg slipper å forklare igjen og igjen. Hilsen TS.

Anonymkode: 7deef...a3a

[AnonymBruker]

Hvis det er slik at du har forklart det før, kan du svare 'nei, og du vet hvorfor'. Enkelte ting er ikke åpne for diskusjon eller forklaring, og det er lov å svare 'det ønsker jeg ikke å gå nærmere inn på'. 

Anonymkode: 135f3...a24

[Daria]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mange av de som har et bra forhold til sine egne foreldre greier ikke se for seg at noen foreldre ikke er verdt å ha kontakt med og de tror ikke at det er så ille som det faktisk er. Så derfor glemmer de at ditt familieforhold ikke er som deres.

Anonymkode: 261cd...de1

Som en med et godt forhold til egen familie har jeg sikkert gjort meg skyldig i dette uten å tenke over det - ens egen normal blir så lett andres normal. 

En annen følge av at man er seg selv nærmest er at man ikke nødvendigvis har lengst framme i minnet det man egentlig vet om andre. Å spørre om man har snakket med foreldrene sine i det siste er et ganske standard konversasjon-spørsmål som lett kan glippe ut i et ubevoktet øyeblikk selv om man burde vite svaret. Men da er det også helt greit å bare si at dette har vi snakket om før og skifte tema.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg lurer veldig på dette selv. Min svigermor skal hele tiden snakke om min mor selv om hun vet godt hvordan min oppvekst var preget av omsorgssvikt og vold.

Jeg vil jo bevare det gode forholdet til svigermor og da er det ikke mye man får sagt, men det plager meg skikkelig hver gang hun skal snakke om min mor. Prøver bare å bytte tema, men blir så perpleks hver gang, tenker hva faen er poenget og blir ganske såra og sint.

Anonymkode: 41d79...556

Har du prøvd å snakke med svigermor om det? Ikke når du er irritert eller sint fordi hun nettopp har sagt noe sånt, men på et tidspunkt der det er god stemning og ligger til rette for forsiktig dialog. Fortell henne at dette er alt for vanskelig å snakke om uten videre, og at det er best at hun ikke nevner moren din, ihvertfall ikke i sånne settinger. 

Anonymkode: c008c...d7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har du prøvd å snakke med svigermor om det? Ikke når du er irritert eller sint fordi hun nettopp har sagt noe sånt, men på et tidspunkt der det er god stemning og ligger til rette for forsiktig dialog. Fortell henne at dette er alt for vanskelig å snakke om uten videre, og at det er best at hun ikke nevner moren din, ihvertfall ikke i sånne settinger. 

Anonymkode: c008c...d7e

Her svarte jeg ikke ts, men hun som hadde problemer med svigermoren. 

Jeg tenker at denne tilnærmingen kan fungere med folk man bryr seg om og ønsker å ha en god relasjon til.

Men noen folk - litt fjernere, sånn som kusina som én lenger opp nevnte - mangler bare sosiale antenner eller er aktivt ute etter å provosere. Dem bør man bare prøve å unngå, tror jeg.

Anonymkode: c008c...d7e

[AnonymBruker]

Slutt å forklar til alle og enhver.

Svar kort og konsist at du ikke har kontakt med dine foreldre, hvis noen spør. Du trenger ikke utbrodere eller forklare deg. De som kjenner deg kjenner deg, de andre trenger du hverken overbevise eller bry deg om hva tenker. 

Anonymkode: 96e8e...bb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Har du prøvd å snakke med svigermor om det? Ikke når du er irritert eller sint fordi hun nettopp har sagt noe sånt, men på et tidspunkt der det er god stemning og ligger til rette for forsiktig dialog. Fortell henne at dette er alt for vanskelig å snakke om uten videre, og at det er best at hun ikke nevner moren din, ihvertfall ikke i sånne settinger. 

Anonymkode: c008c...d7e

Eller ta denne løsningen "Vet du, jeg vet du mener det godt, men jeg har fått beskjed av min lege om å ikke snakke om min mor. Det skaper unødvendig stress for meg." 

Du slipper å forklare, hun slipper å ha en mening (legens ord er lov), du har ikke reagert på henne som svigermor, du forteller bare hva legen har bedt deg om.

Anonymkode: 96e8e...bb7

[AnonymBruker]

Det er synd at så mange her automatisk tenker det verste om folk når de stiller spørsmål de kanskje ikke burde stilt. Ikke alle har onde intensjoner, det kan være en glipp, eller faktisk en måte vise at man bryr seg på når man stiller spørsmål om ting man vet er "stort" i den andres liv. Det kan komme av bekymring også, kanskje de er redd for at familien plager deg. Vet disse menneskene at du ikke under noen omstendigheter ønsker å snakke om familien? Hvorfor kan man ikke gi de tvilen til gode, og rolig svare at man ikke vil snakke om det med mindre man tar det opp selv? 

Anonymkode: c5eb6...54f

[AnonymBruker]

TS, det kan være såpass enkelt at det bare går på automatikk og at hun glemmer når du har fortalt. Det unnskylder ikke, det er kjipt gjort å glemme og stiller på linje med å spørre en som er utsatt for vold eller overgrep hvordan gjerningsmannen har det om dagen.. men VELDIG mange tuner helt ut og spør "helt streite" spørsmål om familie og ditt og datt og får ikke med seg selv etter mange runder hvordan det stresser og plager den de spør.

Dette er lavterskel i forhold til ditt, men jeg har ei som spør nesten HVER dag hvordan jeg har det, og det er ikke et sånt "halla åssen går det", men som at hun vil ha rapport fordi hun vet at jeg har slitt med fysisk sykdom over tid og bryr seg. Men for meg er det slitsomt og ikke et fokus jeg vil ha å kjenne etter og/eller utbrodere hele tiden. Jeg hopper over hver gang jeg kan og spør heller henne tilbake samt legger til noe skøy eller vitser det bort. Det går også fint an å ta det opp som noe man gjerne ikke ønsker å snakke om, eller ta det som en oppvask og si at vi kan ta denne praten nå og så legger vi dette temaet dødt for fremtiden. Nå er min venninne hakket mer kompetent enn din slik du legger det frem, så jeg vet at hvis det virkelig plager meg og jeg sier fra så slutter hun, men jeg ønsker ikke at det skal ligge noen sperringer der så lenge det ikke er traumatisk, slik det forståelig nok er når du stadig blir minnet på barndom og foreldre som har sviktet så grovt.

Anonymkode: 4f772...d72

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som er sånn. Har en følelse av at hun dels er fryktelig nysgjerrig, og dels vil ha noe å snakke om til andre. 
Har innsett at hun bare er sånn, og faktisk ikke mener noe ondt med det.. 

Anonymkode: ad7d1...b08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, men jeg blir lei meg og hyper, når oppfølgingsspørsmålet kommer "hvorfor ikke". Da må jeg forklare at min mor er svært syk. Hun har vært voldelig og manipulativ mot meg, og at jeg hadde ikke noen god barndom. Videre forteller jeg at det er vanskelig for andre å forstå, når de har hatt en bra familie som tok vare på dem som barn. Da er jeg liksom i gang og tenker de tankene.. En barndom kan ikke repareres. Man blir retraumatisert av slike spørsmål. Jeg ønsker ikke å ha kontakt med denne gamle venninnen heller. Jeg dropper alle slike folk. Det blir for vanskelig når de skal pirke i gamle sår. Bedre å være alene. Det er så fint å sitte alene, se på skyene, og oppleve at det er ingen der som spør. Når menneskeje kommer inn døren, så kommer uro og spørsmål. Jeg holder meg helst med de som forstår, og der jeg slipper å forklare igjen og igjen. Hilsen TS.

Anonymkode: 7deef...a3a

Nei, du må ikke forklare noe som helst! Du burde heller bare bytte tema og begynne å snakke om noe helt annet! Og blir hun sur så kan du si at hun ikke har noe med dette å gjøre og at du IKKE vil snakke med henne om det!

Anonymkode: 345a7...4c5

[exictence]

AnonymBruker skrev (På 1.2.2025 den 10.23):

Ja, men jeg blir lei meg og hyper, når oppfølgingsspørsmålet kommer "hvorfor ikke". Da må jeg forklare 

Anonymkode: 7deef...a3a

Nei, du må ikke forklare. Som oppfølgings spørsmål kan du bare svare at jeg vil helst ikke snakke om det.

Da tror jeg neppe de vil fortsette å grave.

Jeg forstår deg ❤️