Aldri fått en klem av mamma. Å vokse opp med en psykisk voldelig mor

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en psykisk voldelig mor. Jeg har aldri fått en klem av henne, hun har aldri sagt at hun er glad i meg og jeg har ikke fått den støtten man må kunne forvente fra en forelder. Aldri fått skryt av noe som helst, kun enorme mengder kritikk. Mamma blir veldig fort sint, og hun blir ekstremt sint, roper "jævla idiot" osv. til meg. Når hun blir sint mister hun det helt. Som barn var jeg veldig redd når hun ble sint. Samtidig var hun ekstremt kontrollerende og overbeskyttende, lot meg nesten ikke gjøre noen ting som "alle andre" på min alder fikk lov til (helt ufarlige ting). Hun kom også alltid med små stikk (noe hun gjør fremdeles), f.eks. på kroppen min. Jeg har bedt henne slutte, men det bryr hun seg ikke om. 

Som følge av dette har jeg slitt mye med ekstremt lav selvfølelse, jeg er veldig konfliktsky og mye redd, stresser mye og er nevrotisk. Jeg var i et langt forhold med en mann som behandlet meg dårlig og har hatt mye angst. I tenårene slet jeg med selvmordstanker og gikk til BUP. Skal selvsagt ikke legge all skylden for det jeg sliter med på moren min, men oppveksten min med henne som mor har utvilsomt vært en medvirkende årsak. Jeg har hatt store relasjonelle vansker, som har påvirket både vennskap og kjærlighetsforhold. Verst har vært den ekstremt lave selvfølelsen. Jeg har blitt diagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse. 

Jeg er i slutten av 20-årene nå, og bor heldigvis ikke i samme by som moren min lenger. Egentlig ønsker jeg jo å kutte kontakten med mamma helt, av hensyn til min egen psykiske helse. Ønsker ikke å ha henne i livet mitt. Jeg ønsker også å skjerme mine fremtidige barn fra henne. Jeg har begrenset kontakt med henne. Men av flere sammensatte årsaker er det ikke et reelt alternativ å kutte kontakten helt, dessverre, da det blant annet medfører at jeg også må kutte ut andre personer jeg er veldig glad i.  

Det er vondt å skrive dette for det er tross alt snakk om moren min. Men jeg sliter sånn med å forstå hvorfor hun behandler sine nærmeste slik og ikke forsøker å endre på det. Jeg forstår at hun sliter med sitt, men skulle ønske hun jobbet med seg selv for eksempel i form av å søke hjelp, for det har virkelig vært forferdelig hjemme i oppveksten, og jeg får fremdeles vondt i hele meg av å se henne. Skulle virkelig ønske at det ikke var sånn. Jeg føler en sorg over den mammaen jeg ikke fikk, og har vært mye misunnelig på venninnene mine - jeg så jo hvor godt forhold de alle hadde til sine mødre, de var så snille og ga til og med meg omsorg jeg aldri fikk av min mor, selv om jeg bare var venn av barna deres. Selv unnlot jeg alltid å ha besøk hjemme hos meg fordi jeg var så flau av mamma. 

Kanskje noen her inne har noen råd eller tanker rundt dette? Føler meg ganske alene med å ha et så elendig forhold til min mor, men vet at jeg er nok langt fra den eneste som har det slik. 

Anonymkode: 72edf...36f

[AnonymBruker]

Det var leit å lese. Vet andre i familien din hvordan du har hatt det? Ikke så rart at du har det vanskelig. Men basert på det du skriver, høres det ut som du tar eierskap til din historie og kontroll over eget liv. Det må vel være et første steg til å få det bedre. Jeg heier på deg! Du høres veldig tøff og veldig klok ut.

Anonymkode: bbbdf...4fc

[AllahBallah]

Du skriver du er i slutten av 20 åra, tipper moren din begynner å bli «eldre».

Kanskje på tide med et oppgjør med henne? Konfrontere henne litt angående den manglende kjærligheten i oppveksten.

Ikke for å skape mer splittelse, men kanskje det motsatte. Forståelse og forsoning.

Har du søsken som opplever henne likt?

Hva med far, hvordan har han vært?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg har gode råd, annet enn en klem fra en medsøster. Det høres ut som du beskriver min mor og. Jeg har ikke klart å bryte med min mor, så jeg synes du er sterk!!!

Det tok meg mange år før jeg faktisk innså at min mor er klassisk narsissist. Hun skjeller meg fortsatt ut over ting som ikke engang angår meg, kritiserer alt jeg gjør, hvordan jeg har det hjemme osv. Jeg har gjort det bra karrieremessig, men ifølge henne har jeg bare hatt flaks og hun har faktisk spurt om jeg har liggi meg oppover😦 Da jeg var ung fikk jeg ofte høre at hun skulle ønske jeg var død eller aldri født. Jeg har prøvd å ta det opp med henne, men hun "gaslighter" fullstendig! Typisk narsissist. 

Jeg har for lengst gitt opp å jakte skryt, anerkjennelse eller noen som helst form for ros eller i det hele tatt en tanke om at jeg har gjort noe bra. 

Jeg tror faktisk ikke moren din kommer til å annerkjenne at hun har gjort noe galt, og at du går derfra bare enda mer skuffet og såret. Har du klart å bryte, så er det best å se fremover.

Anonymkode: 86d6d...718

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har vokst opp med en psykisk voldelig mor. Jeg har aldri fått en klem av henne, hun har aldri sagt at hun er glad i meg og jeg har ikke fått den støtten man må kunne forvente fra en forelder. Aldri fått skryt av noe som helst, kun enorme mengder kritikk. Mamma blir veldig fort sint, og hun blir ekstremt sint, roper "jævla idiot" osv. til meg. Når hun blir sint mister hun det helt. Som barn var jeg veldig redd når hun ble sint. Samtidig var hun ekstremt kontrollerende og overbeskyttende, lot meg nesten ikke gjøre noen ting som "alle andre" på min alder fikk lov til (helt ufarlige ting). Hun kom også alltid med små stikk (noe hun gjør fremdeles), f.eks. på kroppen min. Jeg har bedt henne slutte, men det bryr hun seg ikke om. 

Som følge av dette har jeg slitt mye med ekstremt lav selvfølelse, jeg er veldig konfliktsky og mye redd, stresser mye og er nevrotisk. Jeg var i et langt forhold med en mann som behandlet meg dårlig og har hatt mye angst. I tenårene slet jeg med selvmordstanker og gikk til BUP. Skal selvsagt ikke legge all skylden for det jeg sliter med på moren min, men oppveksten min med henne som mor har utvilsomt vært en medvirkende årsak. Jeg har hatt store relasjonelle vansker, som har påvirket både vennskap og kjærlighetsforhold. Verst har vært den ekstremt lave selvfølelsen. Jeg har blitt diagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse. 

Jeg er i slutten av 20-årene nå, og bor heldigvis ikke i samme by som moren min lenger. Egentlig ønsker jeg jo å kutte kontakten med mamma helt, av hensyn til min egen psykiske helse. Ønsker ikke å ha henne i livet mitt. Jeg ønsker også å skjerme mine fremtidige barn fra henne. Jeg har begrenset kontakt med henne. Men av flere sammensatte årsaker er det ikke et reelt alternativ å kutte kontakten helt, dessverre, da det blant annet medfører at jeg også må kutte ut andre personer jeg er veldig glad i.  

Det er vondt å skrive dette for det er tross alt snakk om moren min. Men jeg sliter sånn med å forstå hvorfor hun behandler sine nærmeste slik og ikke forsøker å endre på det. Jeg forstår at hun sliter med sitt, men skulle ønske hun jobbet med seg selv for eksempel i form av å søke hjelp, for det har virkelig vært forferdelig hjemme i oppveksten, og jeg får fremdeles vondt i hele meg av å se henne. Skulle virkelig ønske at det ikke var sånn. Jeg føler en sorg over den mammaen jeg ikke fikk, og har vært mye misunnelig på venninnene mine - jeg så jo hvor godt forhold de alle hadde til sine mødre, de var så snille og ga til og med meg omsorg jeg aldri fikk av min mor, selv om jeg bare var venn av barna deres. Selv unnlot jeg alltid å ha besøk hjemme hos meg fordi jeg var så flau av mamma. 

Kanskje noen her inne har noen råd eller tanker rundt dette? Føler meg ganske alene med å ha et så elendig forhold til min mor, men vet at jeg er nok langt fra den eneste som har det slik. 

Anonymkode: 72edf...36f

Takk for at du deler dette. Dette må være så ufattelig vondt å vanskelig for deg.

Dette innlegget fikk meg faktisk til å ta til tårene og det takker jeg faktisk for. Jeg har en tenåringsdatter som akkurat nå strever med det du har gått igjennom. Å stå i dette sammen med henne har ført til at jeg må stenge mine egne følelser inne for å holde hodet over vannet, og nå var det faktisk utrolig godt å kjenne på at det slapp litt taket.

Men, det var ikke det jeg skulle skrive om. Min datter har en mor som har vært voldelig både fysisk og psykisk, mest psykisk. I barneskole alder innså jeg at det ikke var håp i å redde dette og valgte å fjerne barnet fra situasjonen.

Jeg ble anbefalt fra mange kanter å få mor ut av livet til barnet, men desverre i dette tilfellet så forventes det at man skal forsøke allikevel. Det ble forsøkt samvær i alle varianter uten at barnet klarte å føle seg trygg. Allikevel så fikk jeg ikke medhold i å frata mor foreldreansvar.

Mor flyttet etterhvert langt bort, og det var en stor lettelse for barnet, men samtidig veldig sårt. Det ble forsøkt feriesamvær under tilsyn, men etterhvert ble jeg nødt til å stanse det helt.

Nå er vi der at mor viser interresse en gang i året og reiser hit for å treffe henne. Jeg ser en rød tråd i at det er kun etter press fra andre i hennes familie. Hver gang det skjer så er det nye runder med veldig vonde tanker som inkluderer ønske om å dø.

I tillegg til dette samværet kommer det små stikk innimellom skriftlig og det er stort sett for å snakke ned meg. Aldri spørsmål om hvordan hun har det eller annen positiv interresse.

En følge av alle disse tingene er traumer, angst og depresjon. Jeg og fagfolk jobber systematisk med henne, og det samme gjør hun selv. Hun er kjempeflink, men det beste vi kan håpe på er at hun lærer seg å håndtere det. Det vil nok følge henne resten av livet som du beskriver her.

Derfor kjære TS føler jeg så utrolig med deg, og derfor gikk innlegget ditt så voldsomt inn på meg.

Jeg har ingen gode råd til deg desverre utover at jeg skulle ønske det var lettere å få kuttet kontakten mellom mor og barn helt.

Du som voksen har makten til å gjøre dette. Om du kjenner på hele deg at det er noe du trenger så har jeg lyst å si at du burde prøve det. Smertene og savnet etter det du hadde vil nok ikke forsvinne, men kanskje det kan hjelpe at du har fått tatt et slags oppgjør?

Jeg har så lyst å gi deg en god bamseklem nå, for jeg vet du kunne trengt det ❤️

Anonymkode: 63704...546

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er vondt å skrive dette for det er tross alt snakk om moren min. Men jeg sliter sånn med å forstå hvorfor hun behandler sine nærmeste slik og ikke forsøker å endre på det. Jeg forstår at hun sliter med sitt, men skulle ønske hun jobbet med seg selv for eksempel i form av å søke hjelp, for det har virkelig vært forferdelig hjemme i oppveksten, og jeg får fremdeles vondt i hele meg av å se henne

Noen mødre, som min, din og et par andre til her i tråden, har et mørke og smerte i seg som for dem er så sterk og kraftig og fæl, at de bare klarer å regulere det ved å få det ut på noen. Og hat man en datter blir det en selvsagt boksesekk. Det er som å balansere på en kniv å ha sympati med dem, jeg har sympati for min mor. Hun må ha hatt det vanskelig og grusomt for å behandle meg sånn, jeg vet hun har en forferdelig oppvekst selv. Men jeg kan ikke synes så synd på henne og ønske å hjelpe henne mer enn meg selv. Det er en sympati på avstand. Hun ødela mitt liv. 

Anonymkode: 81d3b...e99

[AnonymBruker]

Kjære TS. Mitt råd er at du begrenser kontakt ytterligere. De som du er så glad i, slik du beskriver, blir kanskje brukt av din mor for å få deg til å ha kontakt. Kanskje de ikke forholder seg til henne som den syke, men at de tror det er du som er syk. Det er kanskje slike historier de blir fortalt der de er. De blir manipulert. Da kan spillet fortsette. Dersom du bryter helt med din mor og alle rundt henne, vil du merke at symptomene dine forsvinner, og du vil bli helt frisk. Da trenger du ikke psykologer og hjelp lenger, fordi du klarer deg selv. Om du bryter vil følelseslivet ditt få tillate seg å heles. Hvorfor gjør du ikke det?

Anonymkode: a18d4...54f

[AnonymBruker]

Som sagt har jeg en slik mor selv, eneste måten jeg kan ha kontakt med henne er å ikke inkludere henne i mitt liv i det hele tatt. Ringer hun og spør hva jeg gjør er svaret Ikke så mye. Spør hun hvordan det går, er svaret helt ok. Alltid. De få, fååå gangene jeg har glemt meg og sagt noe som foregår, om det så er helt trivielt, blir det blåst opp, brukt, stress og mas, og en måte å rakke ned på meg på.

Har min mor lagret som "psykisk syk" på telefonen min som en ekstra påminnelse om det når hun ringer. 

Jeg har aldri hatt en mamma som elsker, bryr seg og er der for meg. Jeg er snart 40 år og når ting blir veldig skremmende, som utredning i ukjent helsesituasjon, så gråter jeg en skvett over at jeg ikke har noe "hjem" å dra til, noens armer som holder meg og byrden min en kort stund, en klem, en trygghet. Men sånn er det, vet ikke om jeg noen gang vokser fra det på en måte, men jeg måtte slutte å ønske, håpe, ha behov. Moren min kan lukte hva jeg trenger, og gjøre helt motsatt. 

Anonymkode: 81d3b...e99