Hva angrer dere på i livet?

[AnonymBruker]

Angrer på at jeg ikke ga etter for spiseforstyrrelsen tidligere. Var ekstremt overvektig de første 30 årene av livet mitt. Har undertrykt anorexien siden barneskolen og endte med overspising og bulimi i to tiår. Som førte til ekstrem overvekt. Hadde jeg gitt etter så hadde jeg sluppet all den løshuden jeg sliter med nå. Veldig rar ting å angre på, men det er min hemmelige tanke. 

Anonymkode: 90fa6...d17

[AnonymBruker]

Angrer på yrkesvalget. Skulle aldri blitt lege. Brukte 11 år av livet mitt på å være flink og stille lydig til og nå innser jeg plutselig at livet føles tomt. Arbeidsoppgavene går i vesentlig grad i det samme, som i mange av de andre yrkene, men de andre yrkene tar ikke en tredjedel av ungdommen din. Ei heller må man våkne midt på natten og kjøre av gårde eller jobbe ubetalt overtid. Hjelpe folk kan man gjøre på fritiden. Det er ikke en motivasjon jeg burde tatt hensyn til.

Hvis du har høye karakterer og vakler mellom medisin og andre studier, ta heller et friår eller et årstudium, snakk med folk for å få innsikt i alternativene. Vi har bare ett liv, og en jobb er bare en jobb.

Anonymkode: cff6b...e0f

[AnonymBruker]

At jeg aldri klarte å spare noe penger til barna mine som nå er 16 og 18. Men er ufør. 

Anonymkode: 2d919...3c9

[AnonymBruker]

Det blir feil å si at jeg angrer, for jeg gjorde det beste jeg kunne med de forutsetningene jeg hadde. Men kunne jeg gitt råd til meg selv som ung hadde det blitt:

- Stå opp for deg selv, ikke finn deg i så mye drittbehandling. Om folk på jobb behandler deg dårlig, finn ny med en gang. Det er ingen premie for å holde ut psykisk mishandling, heller tvert imot.

- Det samme gjelder dårlige venner og kjærester: kutt dem ut om de ikke oppfører seg. Vær ærlig med deg selv om hvem folk er, aksepter at de faktisk er sånn, og så ta stilling til om det er bra nok eller ikke.

- Ikke vær for pliktoppfyllende på jobb, da forventer de at det er din standard og du kan aldri slappe av. Ikke får du bedre betalt for det heller, og i helse er det også ofte trynefaktor som gir deg f.eks faste stillinger eller de "beste" operasjonene.

- Ikke ta deg selv så seriøst. Kjenn mer etter hva som gir deg noe, ikke lev etter den malen du har laget i hodet på hva suksess er.

- Gi mer faen. Ting er ikke så stort og alvorlig som det virker.

- Ikke la frykt og bekymringer styre deg så mye.

- Det er så mye viktigere å vite at du får barn med riktig mann, enn til riktig tidspunkt.

Hadde jeg fått, og klart å følge, disse rådene ville jeg spart meg for mye vondt. Det hadde gjort meg i stand til å være en bedre venn, kjæreste og ansatt. Og gitt bedre rom for å fokusere på å bedre min økonomiske situasjon.

Anonymkode: 48f89...314

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Angrer på lærerutdanning. 

Anonymkode: d5003...278

Samme her.

Anonymkode: ee468...d1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kort oppsummert: en kapitalistisk, hypergami høne som gleder seg til konservative, gammeldagse ting tett koblet med penger og økonomi. Vi vet alle sammen at det er litt for mange sånne som dere både på psykologi og medisinstudiet. Ikke rart at vi har begynt å få så dårlige helsetjenester når tjenestene er okkupert av denne type "helsepersonell" som staten dessverre har autorisert. 

Du glemte også å nevne at mannen må selvsagt være over "ditt nivå" på alle måter, og han må vel bare være "glad" for at han kan "få ei" som er lavere enn han på alle måter. Jeg måtte bare påpeke nivåer siden jeg vet veldig godt at det er penger, utseende, "prestisje" som er det eneste som florerer oppe i hodet deres. 

Ja, nå vil du finne "strategier" for å angripe med diverse ord som man har funnet opp de siste årene 😂

Anonymkode: 55dc1...11f

Forventer du at alle medisinstudenter er autister som sitter å ni-pugger dag ut og dag inn for å redde verden, fremfor å kombinere studietiden/jobben med et sosialt liv slik som alle andre? Bare fordi man studerer medisin så betyr det ikke at man må dø for jobben og ofre alt. Og selv om man ikke lever for å jobbe så betyr det ikke at man gjør en dårlig jobb. Heller tvert i mot, de som jobber alt for mye og sliter seg ut er gjerne de som også gjør flest feil.

Alt jeg ønsker meg er et godt liv, økonomisk frihet og mye tid til familie. Det må vel være lov selv om man studerer medisin?

ts

Anonymkode: 5164f...425

[AnonymBruker]

Jeg angrer også på at jeg ble lege, dessverre. Synes arbeidstidene er så ugunstige, og nå i midten av 30-årene og med 10 års erfaring merker jeg at jeg tåler nattevakter dårligere og dårligere.

Anonymkode: 7bc88...788

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg angrer også på at jeg ble lege, dessverre. Synes arbeidstidene er så ugunstige, og nå i midten av 30-årene og med 10 års erfaring merker jeg at jeg tåler nattevakter dårligere og dårligere.

Anonymkode: 7bc88...788

Kunne du tenkt deg å jobbet som lege med bedre arbeidstider? For eksempel fastlege, dermatolog eller lignende?

Anonymkode: 5164f...425

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg angrer også på at jeg ble lege, dessverre. Synes arbeidstidene er så ugunstige, og nå i midten av 30-årene og med 10 års erfaring merker jeg at jeg tåler nattevakter dårligere og dårligere.

Anonymkode: 7bc88...788

Hvilken spesialisering?

Mannen gGår bakvakt, og blir knapt forstyrret natt. Har i det hele tatt greiere arbeidstider enn meg med unntak av at ha må inn dag hver niende uke. 

Anonymkode: a9402...cfb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvilken spesialisering?

Mannen gGår bakvakt, og blir knapt forstyrret natt. Har i det hele tatt greiere arbeidstider enn meg med unntak av at ha må inn dag hver niende uke. 

Anonymkode: a9402...cfb

Telefonen var ikke helt på lag her 😂 Beklager skrivefeil.

Anonymkode: a9402...cfb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kunne du tenkt deg å jobbet som lege med bedre arbeidstider? For eksempel fastlege, dermatolog eller lignende?

Anonymkode: 5164f...425

Hatet allmennmedisin under turnus, så det frister på ingen måte. Kan være jeg bytter spesialisering, ja... Men det føles jo som å "starte på nytt" og det er ikke bare-bare å faktisk få disse ettertraktede stillingene når jeg ikke er flyttbar, heller. 

Anonymkode: 7bc88...788

[snurk]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette er et veldig klassisk kjennetegn for generasjon z. De forventer at de skal skli rett inn i fleksible toppjobber med hjemmekontor når de er nyutdannet, de skal jobbe i max 15 år, og så skal de hvile på laurbærene med to årlige feriereiser frem til de dør av alderdom. Hjernene deres er totalt sprengt vekk av TikTok og YouTube.

Anonymkode: be1b7...457

Dette merker jeg faktisk veldig godt i jobben min. Jeg er selv milleniumsgenerasjonen. De som er gen z klager på hvorfor de må gjøre visse "kjedelige" arbeidsoppgaver og hvorfor ikke bare jeg kan gjøre dem selv. JEG har gjort oppgavene selv i årevis men nå har jeg jobbet meg oppover og er ferdig med denne typen oppgaver. Gen z skjønner ikke hvorfor de ikke bare kan gå rett fra studie og velge og vrake i de beste arbeidsoppgavene uten å være villig til å jobbe seg opp 🙄 På mange måter en utrolig utfordrende generasjon å jobbe med...

[snurk]

Jeg angrer egentlig ikke på så mye. Det er klart at dersom jeg kunne gått tilbake i tid så ville jeg gjort om på enkelte ting for å optimere utfallet, men vil ikke si at det er noe jeg angrer på sånn sett.

Det er dog en ting jeg virkelig angrer på og det er at eldste barnet mitt ble plassert i barnehage når hun bare var 10 mnd. Hun gråt og jeg gråt - hver eneste dag. Jeg vet at hun var dypt ulykkelig over adskillelse mellom oss, og det var egentlig jeg også. Men jeg "måtte" tilbake i jobb, og alle betrygget med at alle barn elsker barnehagen og det går seg til osv. Etter flere måneder med tårer og frustrasjon hadde det enda ikke gått seg til, og jeg angrer virkelig på at jeg ikke fulgte morsinstinket og tok henne ut fra barnehagen. Vi hadde helt sikkert funnet ut av det økonomiske selv om det ville blitt stramt og arbeidsgiver hadde blitt alt annen enn fornøyd, men alt det er uviktig i det lange løp. Så det angrer jeg virkelig på. Jeg skulle ønske at jeg hadde vært en bedre mamma for henne (det er flere små ting som går på min egen uerfarenhet på daværende tidspunkt) og det skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne gjort om ❤️

[AnonymBruker]

At det var så tabubelagt å vere transe, at jeg ikke gikk ut av skapet da jeg var 20 år og fikk meg en mer kvinneleg jobb.

Anonymkode: b7f95...143

[AnonymBruker]

Angrer på alle årene jeg har brukt på skole, bortsett fra folkehøgskolen hvor jeg møtte mine beste venner.
Skulle valgt en annen karrierevei, men hvordan arbeidslivet blir er ikke alltid så lett å forutse.

Angrer på at jeg ikke kjøpte Bitcoin da det dukket opp (på dette tidspunktet ante jeg ikke at dette eksisterte engang).

Angrer på at jeg ikke begynte med sparing da jeg var veldig ung, men økonomi var aldri et tema hos oss. 

Ellers er jeg fristet til å si at jeg angrer på at jeg ikke valgte å bli en annen person.

 

Anonymkode: c7af0...715

[sjokoladeelskeren]

Angrer på at jeg ikke reiste mer og oppdaget verden da jeg var ung fordi jeg tenkte jeg måtte spare så mye.

[AnonymBruker]

sjokoladeelskeren skrev (6 timer siden):

Angrer på at jeg ikke reiste mer og oppdaget verden da jeg var ung fordi jeg tenkte jeg måtte spare så mye.

Er du ikke 80, så kan du jo reise ennå

Anonymkode: c5548...929

[sjokoladeelskeren]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er du ikke 80, så kan du jo reise ennå

Anonymkode: c5548...929

Joda, men er ikke det samme å reise når man har små barn

[Chupacabra]

Nutz skrev (På 1.2.2025 den 13.29):

Angrer på at jeg ikke kjøpte bitcoin da den kom

Det var ikke så gode muligheter til å kjøpe og selge i 2009, men du kunne ha minet dem.

Utfordringen ville jo ha vært å vente i 16 år

De fleste som minet tidlig solgte dem alt for tidlig, mistet privat nøkkel eller ble frastjålet dem da børsene ble hacket.

Tror faktisk at du har det litt bedre enn han som kjøpte to pizzaer i 2010 for 10000 bitcoins (nesten 12 milliarder NOK i dag).

Eller alle de som solgte tusenvis av bitcoins for mellom 1 og 100 dollar.

[AnonymBruker]

40 år gammel mann her, syntes dette var en interessant tråd som fikk meg til å reflektere litt.

Jeg angrer på at jeg lot meg påvirke av andre i ungdommen, noe som førte til at vi gjorde litt hærverk og småtyverier. Det var ikke noe stort, men likevel helt utenfor min karakter. Selvfølgelig har jeg mitt ansvar også. Jeg lærte raskt hvem det var verdt å være venn med og hvem det ikke var. De jeg hang med da har dessverre fått et vanskelig liv i dag, preget av narkotika og lovbrudd. Jeg tror ikke jeg kunne gjort så mye for å endre den utviklingen.

Jeg angrer litt på at jobben tok overhånd i mange år, spesielt fra jeg var rundt 25 og frem til Covid-tiden. Det ble mye reising og lite tid til venner. Jeg mistet kontakten med mange, og har fortsatt ikke fått den helt tilbake. Samtidig som jeg angrer på det, har jeg også fått oppleve mye gjennom jobben, og jeg trives veldig godt med det jeg gjør. Jeg burde bare vært flinkere til å finne en bedre balanse. Jeg angrer også på at jeg ikke har tatt mer initiativ til å gjenoppta kontakten med gamle venner, men de gangene vi møtes (et par ganger i året...) har vi det fortsatt veldig fint.

Tidligere hadde jeg flere nære venninner, og jeg angrer på at jeg lot dem forsvinne ut av livet mitt. Jeg fikk samboer tidlig og klarte ikke å opprettholde vennskapene. Jeg hadde vært intim med flere av dem før jeg fikk samboer, og var redd for at det skulle føre til problemer eller at jeg skulle være utro da vi hadde lett for å være intime. Flere av dem var ganske frampå etter jeg ble samboer, og i ettertid har jeg fått vite at noen ønsket mer enn å bare være venner. Jeg skulle gjerne hatt venninner nå, siden samtalene ofte blir dypere og mer meningsfulle enn de jeg har med guttevenner. 

Når jeg ser tilbake, har det blitt altfor mange timer på Facebook, Kvinneguiden etc og foran TV-en—tid jeg heller kunne brukt sammen med venner.

Anonymkode: 2efc7...065