Har ikke vært tydelig nok ang. bosted

[AnonymBruker]

For nesten 10 år siden flyttet jeg og mannen min til mitt hjemsted. Jeg er fra byen og han fra bygda. Lå delvis i kortene at vi på slikt skulle flytte til bygda hans. Men jeg har vært nøye på å aldri love noe, det har nok allikevel blitt sett på som en satt fremtidsplan for hans del. Årene har gått, vi eier enebolig, har gode jobber og to barn. 
De siste årene har han ymtet frempå dette med flytting, men for meg er det nå helt uaktuelt. For 10 år siden kunne jeg faktisk se det for meg, men det har endret seg med tiden. Bygda flyttes fra og skolene legges ned en etter en. 
Han er lei seg, føler seg rådvill og nærmest lurt nå som jeg har sluppet bomben med at det blir ikke flytting. Barna ønsker det heller ikke. Han er forståelig nok, svært fortvilet - det samme er svigerfamilien. 
 

Vet ikke hva jeg vil med denne posten annet enn å kaste få et råd eller noen med lignende erfaringer? Er det «dårlig gjort» av meg? 

Anonymkode: 29abb...bed

[AnonymBruker]

Jeg synes du høres veldig konfliktsky ut. Du har vist hva han har ønsket, latt han leve med ønsker og drømmer og nå river du teppe av under han. Ikke rart han er fortvilet. Synes du gjemmer deg bak unnskyldning at du ikke har lovet noe, når du er fult klar over hva han har forhåpning om.

Anonymkode: 0e8fe...f1d

[Ulven]

I det man har bosatt seg et sted og fått barn tenker jeg at man har lagt bort drømmen om å flytte. Barna deres skal ikke utsettes for en flytting fordi far har en drøm om å bo på hjemstedet.

At dere ikke tok denne praten på en skikkelig måte da dere ble et par er jo synd, men etter min mening er det toget gått nå. 

[AnonymBruker]

Han får enten komme over det og fortsette å bo der du og barna bor. Eller flytte alene hjem til bygda. Ikke la deg overtale til noe annet.

Anonymkode: 97743...342

[AnonymBruker]

Så du har egentlig lurt han? 

Anonymkode: 70940...e0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Han får enten komme over det og fortsette å bo der du og barna bor. Eller flytte alene hjem til bygda. Ikke la deg overtale til noe annet.

Anonymkode: 97743...342

Finnes ikke noe mer psyko-kvinne grep enn å skrive som dette. Før man aner ordet av det, så er det plutselig jeg og barna. Nei du psyko-kvinne, det er ikke like mye han og ungene. Snakk ikke som ungene tilhører mor. 

Anonymkode: 65d2a...562

[AnonymBruker]

Minner meg om de mennene som delvis har lovet at det er et giftemå og barnl i vente frem i tid, men etter hvert som tiden går og mannen ikke frir så blir kvinnen totalt knust når mannen har bestemt seg for å ikke få barn og i hvertfall ikke gifte seg. 

Udugelige mennesker som er umulig å forholde seg til. Samme gjelder deg ts. 

 

Anonymkode: 8ef51...74b

[AnonymBruker]

Er det et gårdsbruk inne i bildet her?

Anonymkode: 07fc6...d6c

[Blått]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

For nesten 10 år siden flyttet jeg og mannen min til mitt hjemsted. Jeg er fra byen og han fra bygda. Lå delvis i kortene at vi på slikt skulle flytte til bygda hans. Men jeg har vært nøye på å aldri love noe, det har nok allikevel blitt sett på som en satt fremtidsplan for hans del. Årene har gått, vi eier enebolig, har gode jobber og to barn. 
De siste årene har han ymtet frempå dette med flytting, men for meg er det nå helt uaktuelt. For 10 år siden kunne jeg faktisk se det for meg, men det har endret seg med tiden. Bygda flyttes fra og skolene legges ned en etter en. 
Han er lei seg, føler seg rådvill og nærmest lurt nå som jeg har sluppet bomben med at det blir ikke flytting. Barna ønsker det heller ikke. Han er forståelig nok, svært fortvilet - det samme er svigerfamilien. 
 

Vet ikke hva jeg vil med denne posten annet enn å kaste få et råd eller noen med lignende erfaringer? Er det «dårlig gjort» av meg? 

Anonymkode: 29abb...bed

Så greia her er at han har i mange år gått og håpet på at dere skal flytte, fordi at du ikke har vært tydelig med han når det kommer til dette temaet? Det høres ut som om han føler seg lurt og veldig såret. Det virker nesten som du har levd litt i "dersom jeg ikke sier ja, så gir han opp etter hvert" men nå har døren truffet deg i ansiktet. For meg så er det som du har gjort, det er et grovt brudd på tilliten og det ville ødelagt mye, for meg. 

Og, ja, det er dårlig gjort av deg. Ikke at du ikke vil flytte, men at du har vært uærlig og ikke tydelig om saken. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Minner meg om de mennene som delvis har lovet at det er et giftemå og barnl i vente frem i tid, men etter hvert som tiden går og mannen ikke frir så blir kvinnen totalt knust når mannen har bestemt seg for å ikke få barn og i hvertfall ikke gifte seg. 

Udugelige mennesker som er umulig å forholde seg til. Samme gjelder deg ts. 

 

Anonymkode: 8ef51...74b

Det var det første som slo meg også faktisk, og jeg kjenner minst to damer dette har skjedd med som nå er i slutten av 30-åra og føler på at den drømmen er knust. Jeg føler med mannen til TS, som har gitt et tiår av livet til det som primært er hennes ønske, og nå har hun sagt at "det blir ikke noe av". Hvorfor er det bare 1 som bestemmer? Ikke noe familieråd, en felles beslutning, ikke en tanke om å vike, bare "nei"? Det er sært, og ganske slemt. "Jeg har vært nøye med å ikke love" ?? Altså what.

Anonymkode: 0a3ca...3de

[AnonymBruker]

Dette må en ta en skikkelig prat om FØR en får barn. 

Anonymkode: 4f78f...c34

[AnonymBruker]

Hvorfor har du ikke vært tydeligere når du vet at han har gått og ventet på å flytte? Det er ganske dårlig gjort ja. 

Anonymkode: b7e1a...188

[Tufsla&Vifsla]

Men hvorfor har ikke han stått hardere på at dtete må de diskutere ordentlig, når det i praksis er han som vil flytte? 

Det er greit at TS muligens kunne vært tydeligere etterhvert som hun har skjønt at flytting er uaktuelt. Samtidig: hvis det - fortstt - etter barn og hus-etablering der de bor nå, har vært så viktig for samboer å flytte har ikke HAN tatt opp dette på en ordentlig måte? 

Vil man noe, flytte/barn/jordomseiling-whatever, som en selv mener er superviktig, så kan man ikke overlate ansvaret for at dette skal gjennomføres på partner. Det holder ikke å si "jamen, jeg sa jo for XXX år siden at jeg ville slik og sånn, men NÅ vil partner ikke.....". En må jo selv ta opp temaet og være villig til å ta en skikkelig prat/diskusjon med partneren om dette er noe en selv veldig gjerne vil og ikke overlate til den som er fornøyd å ta det opp. 

At TS for over 10 år siden var åpen for at de senere skulle kunne flytte til hans hjemsted betyr ikke at hun har "lurt" ham, når hun  nå, 10 år senere, med hus og barn som også er etablerte, ikke ønsker dette. Livet skjer - og det man trodde blir ikke alltid sånn. Hver og en av oss har ansvar for å stikke fingern i jorda og se på og evt jobbe for det som er viktig for oss selv. Så også samboeren til TS. 

Det er dog klart at TS og samboeren må prate ordentlig om dette, han må evne å forklare hvorfor dette er så viktig for ham og hun må jo også kunne gi tydelige tilbakemeldinger på hvor hun står nå. Vanskelige samtaler, absolutt, men om forholdet skal overleve må det til. 

 

 

[AnonymBruker]

Blått skrev (2 timer siden):

Så greia her er at han har i mange år gått og håpet på at dere skal flytte, fordi at du ikke har vært tydelig med han når det kommer til dette temaet? Det høres ut som om han føler seg lurt og veldig såret. Det virker nesten som du har levd litt i "dersom jeg ikke sier ja, så gir han opp etter hvert" men nå har døren truffet deg i ansiktet. For meg så er det som du har gjort, det er et grovt brudd på tilliten og det ville ødelagt mye, for meg. 

Og, ja, det er dårlig gjort av deg. Ikke at du ikke vil flytte, men at du har vært uærlig og ikke tydelig om saken. 

Han må da klare å stå opp for seg selv om det var så viktig å flytte. Da tar en det opp FØR en planlegger barn.

Enhver med litt fornuft river ikke barna bort fra skole og venner og flytter til en bygd verken barn eller partner ønsker å bo.

 

Anonymkode: 4f78f...c34

[nordlending]

Det upraktiske her er vel også hva som hadde skjedd etter hvert om dere flytter. Hvis dere flytter til hans hjemsted må sikkert barna flytte hjemmefra for å gå på skole etter hvert, mens de ikke må det nå? Får dere begge jobb på hjemstedet hans? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Finnes ikke noe mer psyko-kvinne grep enn å skrive som dette. Før man aner ordet av det, så er det plutselig jeg og barna. Nei du psyko-kvinne, det er ikke like mye han og ungene. Snakk ikke som ungene tilhører mor. 

Anonymkode: 65d2a...562

Men barna vil jo heller ikke flytte. Min mor flyttet med meg og min bror når jeg var 10 år og han gikk på ungdomsskolen. Det var fælt. Ble dratt vekk fra venner og skole. Jeg tilpasset meg på ett vis, men husker det fortsatt som ganske traumatisk. Min bror klarte aldri å tilgi min mor for dette. Når jeg fikk barn var jeg veldig bestemt for å aldri utsette barna for dette. Så ble boende i deres miljø til de flyttet ut. 

Anonymkode: c7761...a84

[AnonymBruker]

nordlending skrev (1 minutt siden):

Det upraktiske her er vel også hva som hadde skjedd etter hvert om dere flytter. Hvis dere flytter til hans hjemsted må sikkert barna flytte hjemmefra for å gå på skole etter hvert, mens de ikke må det nå? Får dere begge jobb på hjemstedet hans? 

Og så virket det også ut ifra HI at bygda fraflyttes, så det er muligens ikke noe miljø for ungdommer å vokse opp i uansett tenker jeg. (siterte deg bare for at jeg syns det passet som en forlengelse av ditt innlegg som jeg er enig i)

Jeg er litt delt da; jeg syns du har vært unnvikende og ikke helt ærlig, TS, samtidig som jeg mener at dette burde mannen tatt opp litt mer jevnlig opp gjennom. Klart man slår røtter når man har bodd samme stedet i 10 år snart.

Men så tenker jeg på barna, TS. Hvis de ikke vil flytte så syns jeg at de har en sterk stemme også. Mannen er den eneste som vil flytte (pluss svigerfamilien som vil ha sønnen sin tilbake), så om dere hadde pratet om det før du satte foten ned og sa klart "nei" så hadde det vel blitt nei uansett? 

Anonymkode: 28a44...4f5

[exictence]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Minner meg om de mennene som delvis har lovet at det er et giftemå og barnl i vente frem i tid, men etter hvert som tiden går og mannen ikke frir så blir kvinnen totalt knust når mannen har bestemt seg for å ikke få barn og i hvertfall ikke gifte seg. 

Udugelige mennesker som er umulig å forholde seg til. Samme gjelder deg ts. 

 

Anonymkode: 8ef51...74b

Virkelig?

Er man ikke sjef selv for sitt eget liv. Lar man andre stå til ansvar for hva man selv ønsker å gjøre? 

At partneren er usikker og ikke vet hva hun/han vil, men vil se det an med tiden, vil ikke si at det er hans/hennes feil at partneren ikke får ønskene oppfylt. Det er ens eget ansvar over sitt eget liv. Om man velger å satse på en fremtid sammen står man til ansvar for selv. 

Kanskje fremtiden ikke går som man ønsker. Det er trist. Jeg har opplevd det, og jeg har gått. Men jeg ser jo ikke på meg selv som offer for det. Vel, jeg skulle gått tidligere, men jeg gjorde ikke det. Trist. Mye kan jeg egentlig skylde på ham. men det var nå jeg som valgte å være i det livet. Ferdig med det.