Mann som ikke forstår at man må gjøre en innsats i livet

[AnonymBruker]

Problemstilling som har vært tatt opp hundrevis av ganger her inne, dette, men jeg må bare lage en tråd likevel.

Jeg har vært sammen med mannen min i snart 20 år, og vi har to barn sammen. Mannen min har alltid vært litt «tafatt», og innser ikke at han selv har ansvar for eget liv - og jeg er SÅ utrolig lei av alle konsekvenser dette får i dagliglivet vårt.

Eksempler på problemområder:

- Han er kraftig overvektig (BMI på 35), og har en rekke helseplager som følge av dette. Men han er overhode ikke villig til å trene, og vil helst ikke engang være med på fysiske aktiviteter vi gjør sammen som familie. Jeg har alltid trent mye, og er mye ute sammen med barna, vi går på ski nå om vinteren, i skogen eller på fjellet om sommeren osv.

- Mannen gidder ikke finne på noe som helst med barna, men sitter bare og scroller på mobilen eller spiller tv-spill hver kveld (han gidder ikke engang game med barna, til tross for at de begge to gjerne ønsker at pappa skulle bli med på dette 😅). Han kjefter og smeller mye på barna, og de opplever ham ofte som «sur» (og spør meg hvorfor han er så sur). Samtidig klager han over dårlig relasjon til barna, at de er mye «greiere» mot meg, og at det er mye lettere for meg å få dem til å gjøre som jeg vil. 

- Han havner til stadighet i konflikter på jobb, og bytter jobb «i eninga». Tror han har hatt 12 ulike arbeidsgivere i løpet av årene vi har vært sammen, fordi han alltid ender med å havne på kant med noen. Så bytter han jobb og tror alt skal bli så mye bedre - men det blir det jo ikke, så lenge han ikke innser at han må jobbe med seg selv.

- og selvsagt alt det klassiske som at han bare ikke gidder å ta tak i ting og tang hjemme, han balanserer søppel på toppen av en stappfull søppelkasse istedenfor å ta ut søpla, han gidder ikke fylle på doruller på doen selv om han har brukt opp siste rest, gidder ikke sette ny såpeflaske i dusjen selv om han har brukt opp resten av det som var igjen osv osv osv

Resultatet av alt dette, er selvsagt at jeg er konstant frustrert og sliten, sexlysten er drept for mange år siden, jeg er lei av å høre «sutring» over kjipe kolleger og sjefer alle steder han jobber, og jeg er lei av å bestandig måtte dra lasset hjemme.

Har prøvd å ta det opp med ham en million ganger på konstruktive måter - men hvordan i all verden skal man nå frem og få ham til å forstå at det er HAN som sitter med nøkkelen til å skape et bedre liv? Vi har god økonomi, velfungerende barn og i utgangspunktet er alle rammebetingelser til stede for å ha et veldig godt liv. Men høy livskvalitet fordrer jo også at man er villig til å gjøre en innsats selv, og jobbe med det man kan (som også handler om å utvikle seg selv).

Noen som har greid å nå frem til mannen sin om problemstillinger som dette? Jeg opplever at han helst bare vil «vegetere» seg gjennom livet med scrolling på mobil og dataspill, mens han bestandig velger minste motstands vei (og skylder på alle andre for alt  som ikke går som han ønsker i livet) 🙄

Anonymkode: 0836b...501

[AnonymBruker]

Vet det har blitt standard å foreslå ADHD-utredning her på Kvinneguiden. Jeg sier ikke at det er sikkert at mannen din har ADHD. Men du spør om forslag og ADHD-utredning er det eneste jeg kommer på med unntak av å gå fra mannen. 

Anonymkode: dbf1c...006

[AnonymBruker]

Alder? Er han godt voksen er nok personligheten så å si hogd i stein. Noe som fikk meg til å tenke var en sammenlikning med trær, hvordan de kan bøyes og formes mens de er unge, men når de vokser seg store blir stammen fast og nestem umulig å rokke... ikke for å være negativ. Dere kan jo prøve parterapi, kanskje han sliter med noe som ingen vet om, og som han har vanskelig for å uttrykke?

Lykke til.💜

Anonymkode: 39a08...ea4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vet det har blitt standard å foreslå ADHD-utredning her på Kvinneguiden. Jeg sier ikke at det er sikkert at mannen din har ADHD. Men du spør om forslag og ADHD-utredning er det eneste jeg kommer på med unntak av å gå fra mannen. 

Anonymkode: dbf1c...006

Hmm, jo, han kunne sikkert blitt utredet for det (han er utredet «i huet og ræva» for omtrent alt mulig annet siden han har så mye helseplager grunnet usunn livsstil og kraftig overvekt 😅). Samtidig ser jeg ikke egentlig at han har noen av de klassiske symptomene på det.

Han begynte på antidepressiva for noen år siden, etter at jeg i en lignende tråd på KG fikk råd om at han kanskje kunne være deprimert. Det ble kanskje ørlite bedre av det, iallfall surheten og aggresjonen hans. Men han er fortsatt like tafatt og uvillig til å se at han selv har ansvar for eget liv, og at det er mye han kan gjøre for å endre alt han klager på i livet sitt.

ts

Anonymkode: 0836b...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Alder? Er han godt voksen er nok personligheten så å si hogd i stein. Noe som fikk meg til å tenke var en sammenlikning med trær, hvordan de kan bøyes og formes mens de er unge, men når de vokser seg store blir stammen fast og nestem umulig å rokke... ikke for å være negativ. Dere kan jo prøve parterapi, kanskje han sliter med noe som ingen vet om, og som han har vanskelig for å uttrykke?

Lykke til.💜

Anonymkode: 39a08...ea4

Han er 45. Vi har prøvd parterapi 3 ganger med ulike terapeuter, men synes vel egentlig ikke vi har fått noe særlig ut av det…

Og ja, du har nok rett i at det er vanskelig å forme en voksen person, og han har nok alltid vært tafatt - men alt blir så mye tydeligere (og problemene så mye større) når man får barn og det blir mye mer å følge opp. Og ikke minst blir det også mer merkbart etter som årene går - når overvekten og helseplagene bare øker på, og når det blir stadig flere «dustesjefer» og «drittarbeidsgivere» 🙄

ts

Anonymkode: 0836b...501

[Mona123]

Han har jo alltid vært sånn, og du har jo akseptert dette i 20 år. 

Forskjellen er at du nå er lei. 

Er to valg, han forandrer seg og blir noe annet eller du kan velge han bort. 

Det er egentlig bare ett av alternativene du faktisk kan kontrollere, så svaret er egentlig ganske klart. 

 

(ikke gidd han, du er altfor bra) 

[Flintis]

Hm.. hvordan får han alle disse jobbene da?

[Klokkeblomst_85]

Hvorfor er du fortsatt sammen med han? Altså; hva har dere sammen som kjærester? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hmm, jo, han kunne sikkert blitt utredet for det (han er utredet «i huet og ræva» for omtrent alt mulig annet siden han har så mye helseplager grunnet usunn livsstil og kraftig overvekt 😅). Samtidig ser jeg ikke egentlig at han har noen av de klassiske symptomene på det.

Han begynte på antidepressiva for noen år siden, etter at jeg i en lignende tråd på KG fikk råd om at han kanskje kunne være deprimert. Det ble kanskje ørlite bedre av det, iallfall surheten og aggresjonen hans. Men han er fortsatt like tafatt og uvillig til å se at han selv har ansvar for eget liv, og at det er mye han kan gjøre for å endre alt han klager på i livet sitt.

ts

Anonymkode: 0836b...501

Meg du siterte. Jeg vil si han har de klassiske symptomene for ADHD, men spørsmålet er både om han er rammet hardt nok og om han kan ta seg sammen hvis han vil. Om han klarer å ta seg sammen, men bare gidder ikke så er det nok ikke ADHD. 

Når jeg sier klassiske symptomer så sikter jeg til:
- Skjermavhengighet. Folk med ADHD jakter på dopamin hele tiden. Det finnes selvsagt mange som er skjermavhengige uten at det er ADHD

- Regelmessig bytter jobb og tror at alt vil bli mye bedre da. Man lærer aldri at det er en selv som er problemet, og ikke alle andre. 

- Ofte i konflikter. 

- Alt arbeid er et ekstremt ork, så det gjøres ikke. 

Nå kan man selvsagt ha problemene du lister opp uten å ha ADHD. Men som sagt så spurte du om forslag og det var dette jeg kom på. 

Anonymkode: dbf1c...006

[AnonymBruker]

Du er jo litt tafatt du og hvis du har vært misfornøyd i mange år uten å gjøre noe med det.

Anonymkode: 7915c...e65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Meg du siterte. Jeg vil si han har de klassiske symptomene for ADHD, men spørsmålet er både om han er rammet hardt nok og om han kan ta seg sammen hvis han vil. Om han klarer å ta seg sammen, men bare gidder ikke så er det nok ikke ADHD. 

Når jeg sier klassiske symptomer så sikter jeg til:
- Skjermavhengighet. Folk med ADHD jakter på dopamin hele tiden. Det finnes selvsagt mange som er skjermavhengige uten at det er ADHD

- Regelmessig bytter jobb og tror at alt vil bli mye bedre da. Man lærer aldri at det er en selv som er problemet, og ikke alle andre. 

- Ofte i konflikter. 

- Alt arbeid er et ekstremt ork, så det gjøres ikke. 

Nå kan man selvsagt ha problemene du lister opp uten å ha ADHD. Men som sagt så spurte du om forslag og det var dette jeg kom på. 

Anonymkode: dbf1c...006

Edit: ADHD handler om alvorlig mangel på impulskontroll og alvorlig mangel på å klare å gjøre handlingene som er best for en på lang sikt.  Det er også en mangel på evnen til å tenke konsekvenser. 

Anonymkode: dbf1c...006

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden er du sammen med ham?? 

Anonymkode: a08a5...282

[AnonymBruker]

Han er jo antagelig ganske alvorlig deprimert med andre sykdommer i tillegg. Stå på folk som deg, gjør bare alt verre i en slik situasjon. Tror nok det beste er mye mer helsehjelp samt ta en pause fra hverandre en stund, både for helsen og om dere bør være sammen.

Anonymkode: 67fd6...5f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du er jo litt tafatt du og hvis du har vært misfornøyd i mange år uten å gjøre noe med det.

Anonymkode: 7915c...e65

Hvis du leste HI, så har vi to barn som også vil lide under et eventuelt samlivsbrudd. Han ville garantert ha krevd 50 % foreldrerett, som vil si at barna hadde fått et utrolig kjipt liv halvparten av tiden, med en far som er helt uinteressert i å tilbringe tid med dem, uinteressert i å lage sunn mat til dem, uinteressert i å følge opp fritidsaktivitetene deres osv. Men likevel ikke «svikter» nok til at han ikke ville ha fått innvilget å ha barna 50 %.

Den økonomiske situasjonen ville også ha blitt vesentlig vanskeligere (vi bor i et veldig dyrt område), og konsekvensen ville antakelig ha blitt at vi måtte flyttet bort fra her vi bor nå, barna ville ha blitt revet bort fra et veldig trygt og godt oppvekstmiljø hvor de har mange gode vennskap etc.

Jeg vil ikke si det er tafatt - jeg vil si det er å tenke litt lenger enn bare på mine egne behov.

ts

Anonymkode: 0836b...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Han er jo antagelig ganske alvorlig deprimert med andre sykdommer i tillegg. Stå på folk som deg, gjør bare alt verre i en slik situasjon. Tror nok det beste er mye mer helsehjelp samt ta en pause fra hverandre en stund, både for helsen og om dere bør være sammen.

Anonymkode: 67fd6...5f4

Som jeg skrev i et innlegg litt over her, så går han på antidepressiva og har gjort det i flere år (har prøvd flere ulike typer), uten at det egentlig har gjort ting så veldig mye bedre.

ts

Anonymkode: 0836b...501

[AnonymBruker]

Du er en enabler, husker ikke det norske ordet for det. Du har tatt opp dette med han hundre ganger, han endrer seg ikke og du er der fremdeles. Hvorfor skal han endre seg? Det har jo ingen konsekvenser for han, her er du fremdeles etter 20 år og han har det tydeligvis helt greit. Om han ikke vil endre seg, så har du to valg: akseptere tingenes tilstand og fortsette livet sånn som det er nå, eller ikke akseptere det og gå. 
Ingen her på kg vet hva som er rett for deg og din familie. Du skriver dere har forsøkt parterapi flere ganger, uten særlig virkning, er det da vits i å forsøke for fjerde gang?? 
 

Ei venninne var i et forhold med en mann og de hadde ett felles barn og han hadde et litt eldre barn fra før. Han hadde en kronisk sykdom han absolutt ikke tok vare på og brukte all tid og energi på bedriften sin. Min venninne ble lei av at han ikke fulgte opp egen helse eller familie. Det var hun som tok vare på felles barn og bonusbarnet da den var der. Han lovet bot og bedring, det skjedde selvsagt ikke. Så hun gikk. Og ved å gå «tvang» hun han til å ta mer ansvar for eget og felles barn ved at han faktisk måtte ta ansvar halvparten av tiden. Fordi hun var ikke der, hun hjalp han ikke. Han måtte derfor nedprioritere firmaet sitt den uken han hadde ungene. Han måtte prioritere helsen sin for å kunne være alene med barna den uka. Ved å gå tvang hun frem et bedre forhold mellom far og barn. Ikke sikkert dette er en løsning som fungerer for alle samlivsbrudd, men min venninne opplevde at han ble mer til stede som far. Noe å tenke på 😊 

Anonymkode: c8c0c...9e3

[AnonymBruker]

Og i mine øyne er du er tafatt som blir værende.

Dette er ikke noe nytt. Dere har vært gjennom terapi uten at det har skjedd noe varig endring, han ønsker ikke å gjøre noen endring. Det har han vist deg flere ganger.

Hvis du vil ha en endring, må du gjøre det selv.

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han ville garantert ha krevd 50 % foreldrerett

Men der er ingen automatikk at han får det. Det er naturlig at man viderefører ordningen som er før et brudd etterpå.

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Den økonomiske situasjonen ville også ha blitt vesentlig vanskeligere (vi bor i et veldig dyrt område), og konsekvensen ville antakelig ha blitt at vi måtte flyttet bort fra her vi bor nå, barna ville ha blitt revet bort fra et veldig trygt og godt oppvekstmiljø hvor de har mange gode vennskap etc.

Det er klart at det økonomiske vil preges ved et brudd. Sånn er det for alle. Men du skriver dere har en god økonomi. Det kan ikke bli såååå ille ved et brudd da??

Men for all del. Bare bli hos han du. Du vet hva du får. Du har valgt å få hele to barn med en udugelig mann. Han ble ikke udugelig over natta. Det vet du også. Barn får vennskap også ved andre skoler. Dette er bare unnskyldninger.

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Noen som har greid å nå frem til mannen sin om problemstillinger som dette?

Du må være ekstremt pedagogisk for å ha et håp å klare å nå fram hos han. Spør han hva han ønsker å oppnå med livet, båndet med ungene og hva han tenker skal til for at det skal skje osv osv. Alt må være hans ide. Og det kan ikke være et spor av anklager eller dine tanker, og kun smådrypp her og der.

Kanskje en podcast på i bakgrunnen om hvordan blir får et bedre liv, bedre tilknytning til barn og partner

Anonymkode: 12c45...e2b

[AnonymBruker]

Desverre er han nok bare en idiot. En tjukk idiot.

Anonymkode: b7525...e60

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg virkelig aldri orka, fatter ikke at du gidder, får avsmak for typen bare av å lese om ham. Og nei, du er ikke sjebnebestemt til å måtte bli, du kan gå, selv om det koster litt.

Anonymkode: ef497...f78

[AnonymBruker]

Du valgte han som livspartner.

Han kommer ikke til å forandre seg.

Hva slags svar ønsker du egentlig? 

Anonymkode: f834c...295