Gravid i tredje trimester, emosjonelt sliten og krangler mye med min mor

[AnonymBruker]

Hei dere! 
Jeg trenger å få ut litt frustrasjon samt. få litt råd. 
 

Jeg er i midten av 30 årene, gift og mor til en gutt på 14 år. Vi er endelig blitt gravide etter 8 år med prøving hvor 3 av dem gjennom en tøff IVF prosess. 
 

Til vanlig er jeg veldig rasjonell, flink til å tone meg inn på andres følelser og generelt setter andre før meg selv, problemet i svangerskapet er at jeg har satt mer grenser og prioritert mer meg selv og min familie (sønn og mann). 
 

Her kommer utfordringen: 

Min mor er singel og har vært inn og ut av forhold siden skilsmissen med min far da jeg var 9 år (Jeg er enebarn). Hun har aldri helt funnet roen og har vel sagt at nå på «sine eldre dager» (hun er 58 år) blitt for sær for å finne seg en mann. 
På grunn av hun har vært alene har hun naturligvis vært mye med oss (altså meg, min mann og sønn). Hun har dårlig råd så vi hjelper henne mye økonomisk, samtidig som vi har bistått med å betale ned mastercardgjeld og hjelp til med forfalte regninger. 
Min mor er lite selvstendig og har hele veien trengt mye hjelp fra meg, typ være med til tannlege, fastlege, ringe for å fikse ting osv (typ rørlegger, NAV osv). Hun har ingen angst diagnose (som jeg vet om), men hun er en som ikke liker å gå utenfor komfortsonen sin. 
 

I svangerskapet har jeg ikke hatt like stort overskudd til å ta vare på henne som før, i tillegg til at jeg opplever selv å være mer følsom / emosjonell. Det har vært et tøft svangerskap oppkast, bekkenløsning og nå svangerskapsforgiftning. 
 

Min mor har reagert med å bli enda mer «needy» og oppmerksomhetssyk. Hun og sønnen min har og har alltid hatt en kjempe nært forhold (som er supert). Hun er flink til å komme på besøk og gi han oppmerksomhet. 

Det som er vanskelig er at det virker som hun ser for seg at hun er en del av «pakka», altså at hun er det fjerde medlemmet i «min familie». Dvs meg, sønnen og mannen. 
I jula hadde jeg hengt opp tre strømper foran peisen og da ble hun kjempe lei seg for at hun ikke hadde fått sin egen julestrømpe, så jeg måtte fikse en til henne også- hun var også veldig klar på hvordan godis hun likte. 
Jeg, min mann og sønnen vår har en tradisjon på at vi pynter juletre, lager nissegrøt og ser på julefilmer på lille julaften. Dette er noe som hun har klart å «snike» seg med på.

I år ønsket jeg et familiebilde av oss tre, med magen foran juletreet, jeg spurte min mor om hun kunne ta det. Hun reagerte med å bli lei seg for ho følte seg ekskludert med at hun ikke kunne være med på bildene (det må sies at vi hadde tatt mange bilder med henne og sønnen min og det ble tatt bilder av meg, henne og sønnen) alikevel reagerte hun. 
 

Nå har hun begynt å mase om at hun vil være med på fødsel og at hun vil være tilstede på sykehuset. Jeg har sagt at fødsel er det kun meg og mannen som skal være med på. Vi avtalte at hun kunne bo hjemme hos oss de dagene vi er på sykehuset for å passe på sønn. 
 

Nå har hun sluttet å mase om å være med på fødsel, men hun er helt desperat på at hun vil komme på barsel med en gang baby er ute. Selvom jeg har sagt at selvfølgelig skal hun få se baby, men jeg må bare se an formen litt. 
 

Nå har masingen gått over til at hun er livredd for at de andre besteforeldrene skal få se og holde babyen før henne. Og hver bidige dag må jeg forsikre henne om at hun skal få se og holde babyen først. Jeg må legge til at hun alltid har vært sjalu hvis vi har tilbringt tid med svigerfamilie eller med min far og stemor. Siden min mor er alene er hun alltid velkommen til å være med både til svigers og til min far, men dette er noe hun selv ikke vil. Det som er vanskelig er at vi ofte må tilbringe dagen etter med henne, for hun føler seg ekskludert / alene. 

Det er mye mer som har skjedd opp gjennom tiden, men det er for mye å skrive. 
 

Men i dette svangerskapet har jeg satt grenser for min mor og sagt at jeg trenger ro og hvile. Jeg kan heller invitere når du kan komme på besøk. Det har resultert i mye krangling, hvor min mor føler på at hun ikke blir prioritert, at hun blir presset ut av livene våre og at hun bare er alene. 
 

Så jenter, hva gjør jeg? 

Anonymkode: 2c006...d86

[AnonymBruker]

Din mor er utrolig barnslig. Det er bra du setter grenser nå, men ser for meg hun kommer til å renne ned dørene hos dere når babyen kommer. Hva sier din mann til dette? 

Synes det er helt vilt at dere betaler regninger for henne. Kan hun ikke få økonomisk verge? 

Anonymkode: ddc3d...e06

[AnonymBruker]

Herregud jeg hadde blitt helt kvalt av den dama. At du ikke har klikka for lenge siden 

Anonymkode: dc4e3...d02

[AnonymBruker]

Du er mor for din mor, noe som er helt feil. Jeg håper at du klarer å holde på disse grensene du har satt. Jeg tror du må være utrolig tydelig på at hun faktisk ikke er en del av kjernefamilien, om du klarer. Hun kommer nok til å bli sur, lei seg, furten og all verden, men du skal jo ikke brenne opp alt du har av energi på å trøste en godt voksen dame som ikke orker å innse realitetene. 

Anonymkode: 30f77...38a

[AnonymBruker]

Jeg hadde krevd at hun tok kontakt med lokal dps. Hun trenger hjelp! Det er ikke normalt at en dame på 58 oppfører seg som dette! Hun er jo som en furten tenåring. At du orker dette. Hun trenger behandling for pengebruken sin, angsten sin og sjalusien sin. 

Anonymkode: 75911...c39

[AnonymBruker]

Her har det nok dessverre utviklet seg til en skikkelig "codependency"/medavhengighet for moren din og det er kanskje noe du burde ta en ordentlig prat med henne om.

Skjønner det er sårt for dere begge i en situasjon, du med dårlig samvittighet og henne med en konstant frykt for å ikke være like mye verdt som resten for deg. Tror terapi kan hjelpe dere, må nok bli privat da offentlig er et helvete å få foten innenfor mm du har liv og død problemer (snakker av erfaring). 

Det vil ikke bli noe bedre mm dere prater sammen i hvert fall. 

Anonymkode: 8d302...6dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei dere! 
Jeg trenger å få ut litt frustrasjon samt. få litt råd. 
 

Jeg er i midten av 30 årene, gift og mor til en gutt på 14 år. Vi er endelig blitt gravide etter 8 år med prøving hvor 3 av dem gjennom en tøff IVF prosess. 
 

Til vanlig er jeg veldig rasjonell, flink til å tone meg inn på andres følelser og generelt setter andre før meg selv, problemet i svangerskapet er at jeg har satt mer grenser og prioritert mer meg selv og min familie (sønn og mann). 
 

Her kommer utfordringen: 

Min mor er singel og har vært inn og ut av forhold siden skilsmissen med min far da jeg var 9 år (Jeg er enebarn). Hun har aldri helt funnet roen og har vel sagt at nå på «sine eldre dager» (hun er 58 år) blitt for sær for å finne seg en mann. 
På grunn av hun har vært alene har hun naturligvis vært mye med oss (altså meg, min mann og sønn). Hun har dårlig råd så vi hjelper henne mye økonomisk, samtidig som vi har bistått med å betale ned mastercardgjeld og hjelp til med forfalte regninger. 
Min mor er lite selvstendig og har hele veien trengt mye hjelp fra meg, typ være med til tannlege, fastlege, ringe for å fikse ting osv (typ rørlegger, NAV osv). Hun har ingen angst diagnose (som jeg vet om), men hun er en som ikke liker å gå utenfor komfortsonen sin. 
 

I svangerskapet har jeg ikke hatt like stort overskudd til å ta vare på henne som før, i tillegg til at jeg opplever selv å være mer følsom / emosjonell. Det har vært et tøft svangerskap oppkast, bekkenløsning og nå svangerskapsforgiftning. 
 

Min mor har reagert med å bli enda mer «needy» og oppmerksomhetssyk. Hun og sønnen min har og har alltid hatt en kjempe nært forhold (som er supert). Hun er flink til å komme på besøk og gi han oppmerksomhet. 

Det som er vanskelig er at det virker som hun ser for seg at hun er en del av «pakka», altså at hun er det fjerde medlemmet i «min familie». Dvs meg, sønnen og mannen. 
I jula hadde jeg hengt opp tre strømper foran peisen og da ble hun kjempe lei seg for at hun ikke hadde fått sin egen julestrømpe, så jeg måtte fikse en til henne også- hun var også veldig klar på hvordan godis hun likte. 
Jeg, min mann og sønnen vår har en tradisjon på at vi pynter juletre, lager nissegrøt og ser på julefilmer på lille julaften. Dette er noe som hun har klart å «snike» seg med på.

I år ønsket jeg et familiebilde av oss tre, med magen foran juletreet, jeg spurte min mor om hun kunne ta det. Hun reagerte med å bli lei seg for ho følte seg ekskludert med at hun ikke kunne være med på bildene (det må sies at vi hadde tatt mange bilder med henne og sønnen min og det ble tatt bilder av meg, henne og sønnen) alikevel reagerte hun. 
 

Nå har hun begynt å mase om at hun vil være med på fødsel og at hun vil være tilstede på sykehuset. Jeg har sagt at fødsel er det kun meg og mannen som skal være med på. Vi avtalte at hun kunne bo hjemme hos oss de dagene vi er på sykehuset for å passe på sønn. 
 

Nå har hun sluttet å mase om å være med på fødsel, men hun er helt desperat på at hun vil komme på barsel med en gang baby er ute. Selvom jeg har sagt at selvfølgelig skal hun få se baby, men jeg må bare se an formen litt. 
 

Nå har masingen gått over til at hun er livredd for at de andre besteforeldrene skal få se og holde babyen før henne. Og hver bidige dag må jeg forsikre henne om at hun skal få se og holde babyen først. Jeg må legge til at hun alltid har vært sjalu hvis vi har tilbringt tid med svigerfamilie eller med min far og stemor. Siden min mor er alene er hun alltid velkommen til å være med både til svigers og til min far, men dette er noe hun selv ikke vil. Det som er vanskelig er at vi ofte må tilbringe dagen etter med henne, for hun føler seg ekskludert / alene. 

Det er mye mer som har skjedd opp gjennom tiden, men det er for mye å skrive. 
 

Men i dette svangerskapet har jeg satt grenser for min mor og sagt at jeg trenger ro og hvile. Jeg kan heller invitere når du kan komme på besøk. Det har resultert i mye krangling, hvor min mor føler på at hun ikke blir prioritert, at hun blir presset ut av livene våre og at hun bare er alene. 
 

Så jenter, hva gjør jeg? 

Anonymkode: 2c006...d86

Å herregud, er nesten umulig å tro at en godt voksen kvinne kan være så lite moden. Høres mer ut som at du er moren hennes, ikke at hun er moren din. Det er veldig leit å høre at du ikke har en mor som forstår morsrollen bedre og er følelsesmessig voksen.💔

Jeg har dessverre ikke konkrete råd, bortsett fra å på en forsiktig måte få henne til å snakke med fagfolk (gjerne psykolog). Du nemlig fortjene bedre enn en «mamma» som er egentlig bare et barn. 

 

 

Anonymkode: e5b0e...316