Maa man vaere "perfekt" for aa faa barn?

[Holly Hobbie]

Litt inspirert av en annen traad her - er det ikke akseptabelt aa faa egne, biologiske barn hvis man ikke har "perfekt" helse? Jeg, for eksempel, har noe ryggplager, som sannsynligvis henger sammen med at jeg har et ben kortere enn det andre. Mannen min hadde astma i barndommen og er fortsatt allergisk for hund. Er det uansvarlig aa foere disse genene videre!?

Jeg synes ikke det. Vi har alle ett eller annet men saa lenge man ikke vet at man har en alvorlig sykdom, saa burde det vel vaere helt greit aa formere seg? Synes det blir en skummel tankegang at bare "perfekte" mennesker skal forplante seg...minner om en lite hyggelig ideologi.

Hva synes dere?

[Gjest Piper]

Jeg er enig med deg, for en kan ikke sile ut alle de som har en eller annen form for "feil". Jeg tror ikke det ville blitt mange barn da, for ganske mange har en eller annen form for "feil".

[Susan Sto Helit]

Synes man skal tenke seg om en ekstra gang hvis man har en alvorlig sykdom eller "feil" man kan overføre til barnet. Men da mener jeg alvorlig!

De fleste mennesker har da noen små "feil", de færreste er perfekte. Det hadde vært idiotisk å forvente at de bare var de som hadde perfekt helse som fikk barn. Da hadde det nesten vært bedre med en IQ grense!

[Gjest Tvileren]

Litt inspirert av en annen traad her - er det ikke akseptabelt aa faa egne, biologiske barn hvis man ikke har "perfekt" helse?

←

Hei Popelka,

jeg kan svare deg, siden jeg regner med det er min tråd som har inspirert deg (fra prøver til tviler?).

Ingen av oss er perfekte, vi har alle en skavank på den ene eller andre måten, vi bærer med oss recessive sykdomsgen osv, så selvsagt er det akseptabelt å få barn uten å ha perfekt helse. Noe annet hadde vært umulig. Men det er klart, noen kunne likevel sikkert godt tenkt seg om både en og to ganger før de bestemte seg for at det er så bråviktig å føre genene sine videre. Det betyr ikke at jeg støtter en nazi-ideologi, bare at jeg mener at man iblant bør vurdere livet som skal komme, ikke bare sine egne følelser.

Når jeg nevnte min og min manns helse i den andre tråden, så var det som et svar til alle de jeg har møtt som snakker om hvor fantastisk det er "å skape et barn sammen" eller "å få et barn som ligner på oss", og alle de som mener at "et adoptivbarn blir jo aldri ditt eget". Jeg benekter selvsagt ikke at dette nok er en utrolig opplevelse, jeg mente det som et apropos om at det ikke å føre sine egne gener videre, å skape en liten "mini-me", ikke nødvendigvis er det beste alternativet for alle og enhver.

I møte med andre har jeg ofte følt at for å adoptere må jeg ha en unnskyldning. Det holder ikke at jeg ikke føler sterkt nok for å bli gravid, for som gjest i det andre innlegget sa:

når man tenker på hvor mange kvinner som har gjennomgått dette opp gjennom tidene og flere attpå til gjort det flere ganger, så kan det vel ikke være så ille?

Og hvis det ikke var min tråd du tenkte på, så sier jeg unnskyld for at jeg brøt meg inn i tråden din.

[Susan Sto Helit]

I møte med andre har jeg ofte følt at for å adoptere må jeg ha en unnskyldning. Det holder ikke at jeg ikke føler sterkt nok for å bli gravid.

Og hvis det ikke var min tråd du tenkte på, så sier jeg unnskyld for at jeg brøt meg inn i tråden din. 

←

Må bare kommentere avbrekket ditt jeg...

Synes dere er utrolig voksne og reflekterte som tenker på at det faktisk går an å adoptere uten at dette er en "siste utvei". Synes derfor dere høres ut som gleimrende foreldre uansett metoden dere velger å få barn på! Barnet blir garantert like mye "deres" uavhengig av om dere adopterer eller ikke. Det er jo måten dere oppdrar det på som former det som person for resten av livet.

Dersom du føler deg usikker på om du ønsker å gå gjennom en graviditet og fødsel, så synes jeg du skal tenke ordentlig over hva du/dere vil, og vurdere adopsjon som det reelle alternativet det burde være!

Det er mange som får barn som ikke burde være foreldre. Jeg synes ikke det høres ut som dere er noen av dem!

Lykke til! Det står respekt av tenkemåten din! Flere burde tenkt som deg!

[Holly Hobbie]

Jeg er absolutt ikke motstander av adopsjon, det har ingenting med det aa gjoere.... Men det mest naturlige, dersom man kan faa egne barn, er jo aa foede dem selv. Det er jo gaatt litt "mote" i aa adoptere blant kjendiser i Hollywood, men jeg tror man skal vaere litt forsiktig med aa tro at det er saa mye enklere aa gaa gjennom en adopsjonsprosess kontra en graviditet...tror det kan vaere vel saa stressende psykisk. Og man har en del ekstra faktorerer aa tenke paa naar det gjelder barneoppdragelsen (identitetsspoersmaal etc.) som man "slipper" ved aa foede sine barn. Derfor vil jeg ikke oppfordre alle og enhver som vil ha barn om aa adoptere, hvertfall ikke naar de kan faa egne.

[Gjest Gjesta]

Jeg har to sykdommer. Den ene er det bare fare for at overføres dersom pappaen har den samme eller noe, jeg husker ikke helt, det er ihvertfall helt udramatisk for meg å få barn, men jeg kan bli dårligere i forb. med et svangerskap.

Den andre vet de ikke hvorfor jeg fikk, ble oppdaget i tenårene og er den som har plaget meg mest de siste årene.

Men ingen leger fraråder barn, så jeg vil nok prøve å få egne.

Likevel har jeg ikke noe enormt ønske om å reprodusere meg selv, jeg kan egentlig like gjerne tenke meg å adoptere, så tiden får vise

[Gjest Tvileren]

Jeg er absolutt ikke motstander av adopsjon, det har ingenting med det aa gjoere.... Men det mest naturlige, dersom man kan faa egne barn, er jo aa foede dem selv. Det er jo gaatt litt "mote" i aa adoptere blant kjendiser i Hollywood, men jeg tror man skal vaere litt forsiktig med aa tro at det er saa mye enklere aa gaa gjennom en adopsjonsprosess kontra en graviditet...tror det kan vaere vel saa stressende psykisk. Og man har en del ekstra faktorerer aa tenke paa naar det gjelder barneoppdragelsen (identitetsspoersmaal etc.) som man "slipper" ved aa foede sine barn. Derfor vil jeg ikke oppfordre alle og enhver som vil ha barn om aa adoptere, hvertfall ikke naar de kan faa egne.

←

Det vil da ikke jeg heller, og hvis du leste tråden min så vet du også at jeg er sterkt opptatt av problemene som en adopsjon medfører. Jeg har bare vågd å pirke borti spørsmålet om videreføring av egne gener alltid er det beste.

[Arkana]

Vel, jeg har en alvorlig sykdom, som heldigvis sjelden er arvelig, men sjansen er jo der. Det er også en sjanse for at jeg selv skal få problemer med et svangerskap, f.eks. fare for for tidlig fødsel, betydelig økt fare for keisersnitt, babyen har en 20% sjanse for å få en neonatal form av sykdommen min o.l. Tanken har aldri slått meg at jeg skal la være å få barn fordi de kan få min sykdom, og jeg har heller ikke hørt at leger fraråder mennesker med min sykdom å få egne barn.

Ja, jeg har vært gjennom veldig mye, men jeg har ikke hatt et fælt liv. Nå har jeg vært i remisjon i 10 år, jeg ville kanskje sett annerledes på det om jeg hadde måttet leve med symptomene resten av livet.

Jeg tror ikke det er så mange, uansett sykdom eller handicap, som skulle ønske at de ikke hadde blitt født. Jeg forstår at det er vanskelig for friske mennesker å forestille seg hvordan det er å leve livet med en alvorlig sykdom eller et alvorlig handicap, men jeg synes det blir feil å anta at disse menneskene ikke har et godt liv, at sykdommen/handicapet overskygger alle gleder eller at de skulle ønske de ikke hadde levd.

[Holly Hobbie]

Er enig med deg, Arkana!

Tvileren - jo, jeg saa ettterpaa hva du skrev i din egen traad. Men denne handlet forsaavidt ikke om adopsjon.

[Gjest Gjest]

Tanken har aldri slått meg at jeg skal la være å få barn fordi de kan få min sykdom, 

←

Men kanskje det burde det?

[Gjest Hilde K S]

Litt inspirert av en annen traad her - er det ikke akseptabelt aa faa egne, biologiske barn hvis man ikke har "perfekt" helse?

←

Da hadde det jammen ikke vært født mange barn!

[Kelsey]

Kjæresten min har en alvorlig sykdom som antageligvis har en dominant arvegang. Det betyr at det kanskje er 50% sjanse for at våre barn får samme sykdommen. Dette er en forholdsvis alvorlig sykdom, som i verste fall kan føre til det jeg vil kalle et stort handicap (blindhet).

Allikevel er jeg nå gravid, og vi har heller aldri vurdert å ikke få barn (selv om akkurat denne graviditeten ikke var planlagt). Det blir liksom meningsløst og sitte å vurdere for og imot, det er jo så mange ting som ville telle inn og til slutt er det ikke en gang sikkert at barna vil arve sykdommen i hele tatt. Det som i hvert fall er sikkert er at barna vil få et liv med gleder og sorger på lik linje med alle andre barn som blir født, og jeg tror det skal ytterst mye til før noen ønsker at de ikke var født!

Skulle barnet vårt være så uheldig å ha sykdommen så vet vi jo i det minste hva vi går til, og den har nære omsorgspersoner som også har samme sykdommen (far og bestemor). På den siden hadde det kanskje vært enda verre, med tanke på omstillingen for oss osv, om vi fikk et barn med en sykdom/handicap vi ikke kunne forutse.

Vel, det her var vel mer om vår situasjon. Jeg ser ingen grunn til at folk med små eller store plager ikke skulle få barn, selv om det er arvelige plager, så lenge de føler at de er i stand til det selv.

[Arkana]

Men kanskje det burde det?

←

Nei, jeg ser ikke hvorfor. Jeg har hatt et fantastisk liv, og jeg ville levd det om igjen uten å blunke, sykdom og alt. Det har gjort meg til den personen jeg er i dag. Å ikke få barn blir som å si at min sykdom ikke gjør livet mitt verdt å leve, og det er absolutt ikke sant.

[Gjest Gjest]

Synes man skal tenke seg om en ekstra gang hvis man har en alvorlig sykdom eller "feil" man kan overføre til barnet. Men da mener jeg alvorlig!

←

I min familie er det ryggmargsbrokk, som kan være arvelig. Ja, jeg tenker jo på det, men ikke fordi jeg vil skåne et evt barn fra å bli født. Det er jo mange ganger større sjanse for at det blir friskt, og uansett kan ha et fint liv med sykdommen sin. Det kan også dø.

Burde ikke jeg få barn? Den tanken har aldri slått meg.

[Susan Sto Helit]

I min familie er det ryggmargsbrokk, som kan være arvelig. Ja, jeg tenker jo på det, men ikke fordi jeg vil skåne et evt barn fra å bli født. Det er jo mange ganger større sjanse for at det blir friskt, og uansett kan ha et fint liv med sykdommen sin. Det kan også dø.

Burde ikke jeg få barn? Den tanken har aldri slått meg.

←

Jeg har aldri sagt at du ikke burde få barn. Jeg har kun sagt at folk bor tenke over hva de gjør når de setter et barn til verden. Man har ingen garanti for å få et friskt barn. Uansett om begge foreldrene er friske.

Men dersom man vet at barnet "Mest sansynlig" eller "veldig sannsynlig" kommer til å få en alvorlig sykdom, fordi dette er arvelig belastet i familien, synes jeg man skal tenke seg om en ekstra gang.

Gjør jeg dette kun fordi jeg ønsker å få et barn, eller gjør jeg dette også fordi jeg føler at vi har noe positivt å tilby dette barnet når det kommer til verden?

Føler man fortsatt at det er riktig å få barn, så er det sansynligvis det.

Det er ikke min jobb å bestemme hvem som skal bli foreldre. Hadde det vært min jobb, hadde vi hatt IQ og EQ grense for alle foreldre. (Samt at de måtte forklare at de virkelig ønsket dette barnet.)

(Snakk om utopi!)

[Holly Hobbie]

Nei, takk og lov for at man ikke trenger statens/andre instansers tillatelse for aa bli gravid...det hadde vaert et sykt samfunn.

[Gjest 2324]

Nei, takk og lov for at man ikke trenger statens/andre instansers tillatelse for aa bli gravid...det hadde vaert et sykt samfunn.

←

Jeg synes i grunn ikk det jeg. Nå tenker jeg ikke i forhold til arvelige sykdommer og slik, jeg tror nok at det er et større problem at folk som overhodet ikke skulle hatt barn, på grunn av personlige egenskaper/egnethet, reproduserer seg.

[Holly Hobbie]

Milah: Tror du undervurderer 99% av alle foreldre hvis du virkelig mener det...

[Gjest *Snart medlem*]

Jeg skal gi kortversjonen av hva jeg mener om saken i denne posten.

Dersom det er en så alvorlig sykdom at barnet kommer til å lide unødvendig overlast, synes jeg at man bør tenke seg veldig godt om. Med dette mener jeg at allergier og dårlig rygg ikke burde stanse noen fra å få barn, men dersom barnet har stor sjanse for å bli blind, bli sittende i rullestol fra ung alder osv, burde man faktisk tenke over motivene sine bak å få barn. Jeg synes av hensyn til barnet selv at det ikke er forsvarlig å sette et barn med store funksjonshemminger til verden.