Hvor ofte skjer det mirakler?

[Tough cookie]

Da tenker jeg på folk som får forbønn for sykdom og blir friske, eller folk som ikke blir bedt for i det hele tatt, men som likevel kvikner til.

 

[AnonymBruker]

Tough cookie skrev (1 time siden):

Da tenker jeg på folk som får forbønn for sykdom og blir friske, eller folk som ikke blir bedt for i det hele tatt, men som likevel kvikner til.

Jeg var forkjøla forrige uke, men kviknet til igjen, så her har du en 😄

Anonymkode: 6df2c...e9f

[AnonymBruker]

OFTE og sjeldent snakket om for en god grunn! 

Anonymkode: ca1b7...208

[Tough cookie]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

OFTE og sjeldent snakket om for en god grunn! 

Anonymkode: ca1b7...208

Har du noen eksempler?

[AnonymBruker]

Jeg har oppvokst i religiøst miljø og har aldri  vitnet ett eneste mirakel. 

Anonymkode: c8bdc...4fc

[AnonymBruker]

Jeg tror at det som kalles for mirakler, skjer daglig en eller annen plass i verden. 

Anonymkode: e71c7...d64

[Capitan Fracassa]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror at det som kalles for mirakler, skjer daglig en eller annen plass i verden. 

Anonymkode: e71c7...d64

Spørsmålet da er hva som skal til for å kalle noe mirakel. Det kalles mirakel at et barn blir født, at to begynner å elske hverandre, at noen overlever en ulykke, eller at folk blir friske fra sykdommer.

Men hva er det som gir grunn til å kalle noe av dette mirakler?

[AnonymBruker]

Jeg  vet ikke…. Jeg tror egentlig ikke på mirakler, men jeg  tror at tro, vilje og tankekraft kan endre en persons handlingsmønster og psyke, og dermed kan ting endres. Dette kamuflert som religiøse mirakler. 
 

jeg har ikke selv en dyp tro. Jeg er Åpen for religion, men er ikke med i et trossamfunn eller en religiøst kultur. Jeg forstår bønnens makt i form av at om man ber for noe lenge nok blir det et mantra som endrer en persons mentalitet, på samme måte som en som føler seg stygg skal se på seg selv i speilet hver dag og si pene ting om kroppen sin. Dette har en bevist positiv effekt. Jeg tror det å be til Gud om mirakler fungerer litt på samme måte.

likevel har jeg en historie jeg tenker på innimellom. For flere år siden var mitt barn alvorlig sykt. Hen var inn og ut av sykehus, flere operasjoner, responderte ikke på medisiner. Legene var rådville, og så ingen løsning. Vi ble gitt opp av sykehusene og fikk beskjed om at hen måtte leve med disse utfordringene (ikke forenlig med livskvalitet). Mannen min og jeg hadde det også svært vanskelig midt oppi dette, og flere år inn i historien dro han og jeg alene på en helgetur til et annet land. Vi vandret rundt i et gammelt strøk og plutselig følte jeg en enorm tiltrekning mot å gå en spesiell retning. Det var som om en varm kraft dro meg bortover selvom jeg ikke ante hvor jeg skulle og hvor jeg var. Til slutt kom jeg til en katolsk kirke som var i ferd med å åpne for nattverd. Det var mange prester der, og en av de gikk mot meg, og uten videre la han hendene på hodet mitt og ba. Jeg aner ikke hva han sa, men da han var ferdig fortalte han meg på engelsk at han så min sorg, min styrke og mine vansker. Han sa han ikke visste hva jeg sto i, hva som var galt, men at han så jeg sleit med noe på noen andres vegne. Han ba mannen min og jeg delta i gudstjenesten og nattverden. Han ba meg også gå til en annen prest og få penn og papir, skrive ned hva jeg trengte hjelp med, og så skulle han og de andre prestene lese lappen etterpå og «be for den som trenger hjelp, og den du sørger over. Vi skal også be for deg». Vi gjorde som vi fikk beskjed om, men snakket ikke med presten igjen etter nattverden. 
 

tre uker etter vi kom hjem fra turen ble barnet vårt så godt som friskt. Det er lang vei igjen, men barnet begynte på skolen igjen, responderte på medisiner, og kunne til slutt trappe ned på medisinene. Barnet lever i dag på lave doser medisiner, og har et tilnærmet normalt liv, i alle fall så godt det går med den diagnosen. Dette etter utallige år der barnet omtrent har bodd på sykehuset. 
 

jeg vet ikke om det er et mirakel, eller om det har en sammenheng med møtet med presten. Uansett var det en sterk opplevelse, og jeg er takknemlig for omsorger presten viste oss. Jeg vet at mitt barn kan få tilbakefall når som helst, men etter å ha vært igjennom det hen har vært igjennom, blitt gitt opp av alle sykehus og ha hatt et liv uten kvalitet, til å nå kunne nyte de siste årene av tenårene som så godt som frisk, det er et mirakel for meg, uavhengig av hva årsaken bak det er.

Anonymkode: 60886...4aa

[Tough cookie]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg  vet ikke…. Jeg tror egentlig ikke på mirakler, men jeg  tror at tro, vilje og tankekraft kan endre en persons handlingsmønster og psyke, og dermed kan ting endres. Dette kamuflert som religiøse mirakler. 
 

jeg har ikke selv en dyp tro. Jeg er Åpen for religion, men er ikke med i et trossamfunn eller en religiøst kultur. Jeg forstår bønnens makt i form av at om man ber for noe lenge nok blir det et mantra som endrer en persons mentalitet, på samme måte som en som føler seg stygg skal se på seg selv i speilet hver dag og si pene ting om kroppen sin. Dette har en bevist positiv effekt. Jeg tror det å be til Gud om mirakler fungerer litt på samme måte.

likevel har jeg en historie jeg tenker på innimellom. For flere år siden var mitt barn alvorlig sykt. Hen var inn og ut av sykehus, flere operasjoner, responderte ikke på medisiner. Legene var rådville, og så ingen løsning. Vi ble gitt opp av sykehusene og fikk beskjed om at hen måtte leve med disse utfordringene (ikke forenlig med livskvalitet). Mannen min og jeg hadde det også svært vanskelig midt oppi dette, og flere år inn i historien dro han og jeg alene på en helgetur til et annet land. Vi vandret rundt i et gammelt strøk og plutselig følte jeg en enorm tiltrekning mot å gå en spesiell retning. Det var som om en varm kraft dro meg bortover selvom jeg ikke ante hvor jeg skulle og hvor jeg var. Til slutt kom jeg til en katolsk kirke som var i ferd med å åpne for nattverd. Det var mange prester der, og en av de gikk mot meg, og uten videre la han hendene på hodet mitt og ba. Jeg aner ikke hva han sa, men da han var ferdig fortalte han meg på engelsk at han så min sorg, min styrke og mine vansker. Han sa han ikke visste hva jeg sto i, hva som var galt, men at han så jeg sleit med noe på noen andres vegne. Han ba mannen min og jeg delta i gudstjenesten og nattverden. Han ba meg også gå til en annen prest og få penn og papir, skrive ned hva jeg trengte hjelp med, og så skulle han og de andre prestene lese lappen etterpå og «be for den som trenger hjelp, og den du sørger over. Vi skal også be for deg». Vi gjorde som vi fikk beskjed om, men snakket ikke med presten igjen etter nattverden. 
 

tre uker etter vi kom hjem fra turen ble barnet vårt så godt som friskt. Det er lang vei igjen, men barnet begynte på skolen igjen, responderte på medisiner, og kunne til slutt trappe ned på medisinene. Barnet lever i dag på lave doser medisiner, og har et tilnærmet normalt liv, i alle fall så godt det går med den diagnosen. Dette etter utallige år der barnet omtrent har bodd på sykehuset. 
 

jeg vet ikke om det er et mirakel, eller om det har en sammenheng med møtet med presten. Uansett var det en sterk opplevelse, og jeg er takknemlig for omsorger presten viste oss. Jeg vet at mitt barn kan få tilbakefall når som helst, men etter å ha vært igjennom det hen har vært igjennom, blitt gitt opp av alle sykehus og ha hatt et liv uten kvalitet, til å nå kunne nyte de siste årene av tenårene som så godt som frisk, det er et mirakel for meg, uavhengig av hva årsaken bak det er.

Anonymkode: 60886...4aa

Så de som ikke tror, ikke har sterk nok vilje eller tankekraft har en dårligere sjanse til å bli frisk tenker du?

Ts

Endret 1. februar av Tough cookie

[AnonymBruker]

Jeg ble fortalt at av en at han som barn opplevde at en kraft tok tak i armene hans og løftet de opp. Akkurat da falt et mindre barn fra en gren i treet over han rett i armen hans. Han sverger en usynlig kraft gjorde dette. Jeg tror på det. 

En annen person fortalte meg at han kjørte bil og hørte en stemme si, "ta på deg sikkerhetsbelte". Han gjorde det og kjørte forbi en trafikkontroll.

Ingen av disse er kristne. De har nok ikke bedt om noe gjennom noe tradisjonell kristen bønn som du lurer på her.

Jeg har opplevd at helt fremmede mennesker kommer bort til meg og forteller meg at jeg er healer. Viste seg å være sant.

Jeg var i en bilulykke og opplevde at bilen ble snurret rundt og flippet over på taket før den traff fjellveggen. Jeg klatret ut med bare en mindre skade. Bilen var aldri ani fjellveggen. Siste jeg så var fjellveggen komme imot, men bilen var aldri borti et fjell. Bilen var like hel. Jeg har senere blitt vist hva som skjedde og det sto et hvitt vesen i hvert sitt motsatte hjørne av bilen og så snurret de den rundt. Og så flippet den ene bilen over på taket. Det var da jeg kom på at fronten på bilen ikke var knust i det hele tatt.

Jeg får også hjelp til å bli frisk av noe som plager meg av noen som er helt hvite og veldig vennlige. De er ikke mennesker, men har skikkelsen til et menneske. Og de kler seg som Jesus og disiplene gjorde. De kaller seg for hjelperne. Siste året har de oppfordret meg masse til å be. De sier det er viktig å være i kontakt med Gud. Og at Gud hjelper om man ber. Jeg er ikke kristen. Jeg er healer og synsk.

Føler jeg har opplevd masse mirakler. 

Anonymkode: d19bd...47f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg  vet ikke…. Jeg tror egentlig ikke på mirakler, men jeg  tror at tro, vilje og tankekraft kan endre en persons handlingsmønster og psyke, og dermed kan ting endres. Dette kamuflert som religiøse mirakler. 
 

jeg har ikke selv en dyp tro. Jeg er Åpen for religion, men er ikke med i et trossamfunn eller en religiøst kultur. Jeg forstår bønnens makt i form av at om man ber for noe lenge nok blir det et mantra som endrer en persons mentalitet, på samme måte som en som føler seg stygg skal se på seg selv i speilet hver dag og si pene ting om kroppen sin. Dette har en bevist positiv effekt. Jeg tror det å be til Gud om mirakler fungerer litt på samme måte.

likevel har jeg en historie jeg tenker på innimellom. For flere år siden var mitt barn alvorlig sykt. Hen var inn og ut av sykehus, flere operasjoner, responderte ikke på medisiner. Legene var rådville, og så ingen løsning. Vi ble gitt opp av sykehusene og fikk beskjed om at hen måtte leve med disse utfordringene (ikke forenlig med livskvalitet). Mannen min og jeg hadde det også svært vanskelig midt oppi dette, og flere år inn i historien dro han og jeg alene på en helgetur til et annet land. Vi vandret rundt i et gammelt strøk og plutselig følte jeg en enorm tiltrekning mot å gå en spesiell retning. Det var som om en varm kraft dro meg bortover selvom jeg ikke ante hvor jeg skulle og hvor jeg var. Til slutt kom jeg til en katolsk kirke som var i ferd med å åpne for nattverd. Det var mange prester der, og en av de gikk mot meg, og uten videre la han hendene på hodet mitt og ba. Jeg aner ikke hva han sa, men da han var ferdig fortalte han meg på engelsk at han så min sorg, min styrke og mine vansker. Han sa han ikke visste hva jeg sto i, hva som var galt, men at han så jeg sleit med noe på noen andres vegne. Han ba mannen min og jeg delta i gudstjenesten og nattverden. Han ba meg også gå til en annen prest og få penn og papir, skrive ned hva jeg trengte hjelp med, og så skulle han og de andre prestene lese lappen etterpå og «be for den som trenger hjelp, og den du sørger over. Vi skal også be for deg». Vi gjorde som vi fikk beskjed om, men snakket ikke med presten igjen etter nattverden. 
 

tre uker etter vi kom hjem fra turen ble barnet vårt så godt som friskt. Det er lang vei igjen, men barnet begynte på skolen igjen, responderte på medisiner, og kunne til slutt trappe ned på medisinene. Barnet lever i dag på lave doser medisiner, og har et tilnærmet normalt liv, i alle fall så godt det går med den diagnosen. Dette etter utallige år der barnet omtrent har bodd på sykehuset. 
 

jeg vet ikke om det er et mirakel, eller om det har en sammenheng med møtet med presten. Uansett var det en sterk opplevelse, og jeg er takknemlig for omsorger presten viste oss. Jeg vet at mitt barn kan få tilbakefall når som helst, men etter å ha vært igjennom det hen har vært igjennom, blitt gitt opp av alle sykehus og ha hatt et liv uten kvalitet, til å nå kunne nyte de siste årene av tenårene som så godt som frisk, det er et mirakel for meg, uavhengig av hva årsaken bak det er.

Anonymkode: 60886...4aa

For en fin historie. Du var desperat etter hjelp og hjelpen fant deg. Det er sånn jeg leser dette. 

Anonymkode: d19bd...47f

[AnonymBruker]

Tough cookie skrev (49 minutter siden):

Så de som ikke tror, ikke har sterk nok vilje eller tankekraft har en dårligere sjanse til å bli frisk tenker du?

Ts

Absolutt ikke. Poenget her er jo at jeg sier at jeg selv ikke er troende. Jeg likevel religion har en hensikt. En bønn blir som et mantra som i seg selv endrer holdninger, tankemønstre og psyke. 
 

Om man f.eks lever i et voldelig forhold og ber Gud om styrke til å forlate situasjonen gjentakende over lang tid, så tror jeg ikke på at det finnes en Gud som gir den styrken. Jeg tror På styrken i det man ber om, at det i seg selv gjør en sterkere og ruster til å stå i situasjonen og forlate den voldelige. Jeg tror altså på psykologi, ikke på Gud. Jeg tror at det å ønske noe, trenge noe og ruste seg selv opp er det viktige, og det tror jeg man kan få gjennom å be. Ikke fordi det finnes en Gud som mottar bønnen, men at bønnen blir en slags samtale med en selv som gir en indre drivkraft. En vilje til å tenke positivt i en vanskelig situasjon og en slags trøst i det som er vanskelig.

man behøver ikke tilhøre en religion eller ha en religiøs overbevisning for å klare å tenke positivt, optimistisk eller beholde håpet i en vanskelig situasjon, men jeg tror det hjelper nettopp fordi det å be blir som et mantra. 

jeg tror at ens vilje til å tolke noe som et mirakel også er ulikt fra person til person. Har man en religiøs overbevisning handler troen i det store og det hele om mirakler, dermed tolker man mer som mirakler. At noen blir for eksempel blir frisk fra en sykdom kan for noen være et mirakel, men for en annen handler om tilfeldigheter slik som endring av kosthold som gjør at man responderer på medisin, ny godkjent medisin, ny lege på sykehuset etc. en religiøs person vil ikke se på omstendighetene, og kun omtale det som et mirakel. 
 

 

Anonymkode: 60886...4aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

For en fin historie. Du var desperat etter hjelp og hjelpen fant deg. Det er sånn jeg leser dette. 

Anonymkode: d19bd...47f

Jeg vet ikke, jeg kan ikke forklare det. Helt ærlig så var det en sterk historie der og da, men ingenting jeg reflekterte over i ettertid, selv ikke da vi kom hjem. Etter at barnet mitt ble friskere, så tenkte jeg heller ikke på det, ikke for mange måneder etterpå. Mannen min og jeg har heller aldri snakket om det, for det var så surrealistisk og så sterkt. Vi er ikke kristne, og jeg tror Ikke han forstod hva som skjedde med meg der og da. Vi gjorde ingenting annerledes for at barnet skulle bli friskere eller respondere på medisinen, heller. Det bare skjedde. 
 

det er mulig hjelpen fant meg. Jeg er uansett takknemlig for opplevelsen og prestens omtanke og genuine kjærlighet, uavhengig om det er relatert til mitt barns rekonvalesens. 

Anonymkode: 60886...4aa

[AnonymBruker]

Sånn jeg ser det kan sykdom i noen tilfeller være noe får fordi en skal lære noe. En skrev seg opp til det før en kom til dette livet

Anonymkode: a0fe3...7af

[Capitan Fracassa]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Sånn jeg ser det kan sykdom i noen tilfeller være noe får fordi en skal lære noe. En skrev seg opp til det før en kom til dette livet

Anonymkode: a0fe3...7af

Sånn jeg ser det, er dette fri fantasi, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

[Irak]

At min datter ble så frisk som hun kan bli fra en aggressiv spiseforstyrrelse, er et mirakel for meg. 

Fra å leve på 500 kcal om dagen, knuse tallerkner veggimellom, barrikadere seg inne på rommet av frykt for å spise...Kort sagt helvete på jord. Unner ikke min verste fiende og oppleve noe sånt som dette.

Idag lager hun selv middag to ganger i uka, spiser vanlige mengder mat, og jeg ser at hun koser seg med maten. 

Tro kan flytte fjell ⛰️ 

Klarer man å tro på det så har man en sjanse. 

Positiv tankekraft har så mye og si for vår psykiske og fysiske helse. 

Så tenker jeg det er et mirakel hver gang et barn blir født. Jeg hadde to ks, og er evig takknemlig for den nødutgangen der. Uten den så hadde jeg ikke vært i live idag.

[K.B.]

Tough cookie skrev (På 29.1.2025 den 21.31):

Da tenker jeg på folk som får forbønn for sykdom og blir friske, eller folk som ikke blir bedt for i det hele tatt, men som likevel kvikner til.

 

Mirakler er per definisjon den minst sannsynlige forklaringen på en hendelse.. Les litt Hume.