Vurderer å droppe morfars begravelse

[AnonymBruker]

Skal prøve å gjøre dette kort. I morgen er det min morfars begravelse. Jeg har liten familie, har ikke kontakt med min far og min mor er død. Det er også min mormor. Min morfar har to halvbrødre som bor en annen plass i landet og jeg har derfor aldri kjent dem veldig godt.

For ett år siden ca ble jeg kontaktet av en mann som påsto at han var barnebarnet til min morfar. At morfar hadde gjort hans mormor gravid, på en tid han var forlovet med min mormor. Men at han aldri vedkjente seg sønnen sin eller tok noe ansvar. Forholdet mitt til min morfar har vært komplisert i å med at han har drukket for mye så lenge jeg kan huske. Han hadde også ett komplisert forhold til min mor som også i perioder også drakk altfor mye, men de siste ti årene av livet sitt var hun edru og forholdet til både meg og min morfar ble bedre. Morfar klarte også i perioder å holde seg unna alkoholen. Jeg spurte så klart min morfar om denne mannens påstander, og han svarte at det var ei jente som påsto at han var barnefaren da hun ble gravid og bodde i nærheten av hvor han var ustasjonert da han var i militæret, men at dette ikke var riktig. Morfar kommer fra en familie som på den tiden hadde betraktelig med penger og sa at han trodde det var grunnen til at hun påsto at det var han. Derfor avfeide jeg så denne mannen og det oppsto en konflikt da vi skrev en del stygt til hverandre.

I går finner jeg så ut at han faktisk er min halv-fetter, via advokaten min som håndterer dødsboet. Det er registrert i folkeregisteret og morfar har betalt bidrag til hans far ble 18. Jeg er helt i sjokk. I går var jeg apatisk, i dag er jeg ganske så forbanna. Hans sønn, min onkel døde tidlig av alkoholproblemer og hadde en dårlig oppvekst. Min mor hadde en søster, en tante som døde før jeg ble født. Hun fikk aldri vite at hun hadde en bror.. hva mormor visste vet jeg ikke, da morfar håndterte økonomien. Nå sitter jeg her og er fullstendig nedkjørt. Jeg gav beskjed til min fetter og han kommer muligens kjørende til begravelsen da han sa han følte for dette, og det er grunnen til at jeg forsatt føler jeg må gå. Etter dette skal vi snakke sammen. 

Jeg gav beskjed til halvbrødrene til morfar som heller aldri har visst noen ting og ble helt sjokkerte. Jeg betrodde meg også til en vennine. Ellers så vet ingen andre dette av de som kommer i begravelsen. Mammas venninner, mine venner, hans venner, kollegaer, naboer.. jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så rasende på han selv om jeg vet at det ikke er til noe nytte nå. Samtidig kjenner jeg på noe glede av at jeg ikke er så alene i verden som jeg trodde da jeg har familie på min alder. Min fetter har også barn. 

Men hvordan kunne han gjøre dette mot sin egen sønn. Mot min mor, mormor osv? Han lot min fetter mormor sitte med skammen som det var på den tiden på ett lite tettsted, faren hans har slitt psykisk pga av dette og det har preget fetteren min. I tillegg plages jeg av så enormt dårlig samvittighet for at jeg bare trodde på det morfar sa og avviste fetteren min. Hadde dette kommet fram i lyset hadde vi muligens fått en annen avslutningen og svar på en del ting jeg lurer på og regner med at min fetter også gjør.

Er det noen gode råd til hva jeg gjør nå? Jeg må jo nesten gå i begravelsen men tanken på å lese det jeg hadde skrevet gjør meg kvalm da jeg er så sinna. 

Anonymkode: 2d624...833

[Makavelli]

Du må ikke gå om du ikke har lyst.

[AnonymBruker]

Gjør det du synes passer deg best. Da vil du ikke angre senere 

Anonymkode: f2758...eb0

[AnonymBruker]

Dere er alle offer. Hva om du går for å få en avslutning? 

Anonymkode: a6d2f...e7f

[AnonymBruker]

Det høres faktisk ut som en ganske  vanlig historie. 

Anonymkode: edb82...36d

[AnonymBruker]

Hvis du føler behov for å gå i begravelsen, så går du uavhengig av omstendighetene. 

 

Når det kommer til farskapet så er det ikke sikkert din morfar er biologisk far selvom han har betalt barnebidrag. På den tiden var det ikke mulighet for gentester og det ble derfor påstand mot påstand og mange som er dømt til farskap uten mulighet til å motbevise det. 

Hva som er riktig kan kun en gentest vise.. 

Anonymkode: e22ec...0b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dere er alle offer. Hva om du går for å få en avslutning? 

Anonymkode: a6d2f...e7f

Ja, det er bare det at å holde en tale om han når han i alle disse årene hae løyet føles så rart. Jeg må jo også si dette til flere på ett tidspunkt da det kommer ett barnebarn til i begravelsen. Samtidig så skal blandt annet en tidligere kollega av min morfar si noen ord og bestevenninna til min mor, å forstår jo at mannen ikke bare var slem for det er jo ingen. Du har kanskje rett og det er jo gode ting han også har gjort som kan bidra til at jeg muligens kan prøve på slippe litt på det enorme sinne jeg føler på. 

Anonymkode: 2d624...833

[C8H10N4O2]

Spørndeg selv hva du tror du kommer til å angre mest på noen år fram i tid; at du dro i begravelsen, eller at du droppa den.

Dette bestemmer du helt selv, hvis du virkelig ikke vil i begravelsen, så dropper du det.

Og du, på den tiden ble det neppe utført noen dna-test. Morfar kan ha blitt dømt juridisk til farskap uten at han faktisk var det biologisk. Jeg har en lignende situasjon i min slekt, der en som ble sagt var far ble fradømt farskapet, men det er stor sannsynlighet for at han var biologisk. Dette tilbake til 50-tallet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, det er bare det at å holde en tale om han når han i alle disse årene hae løyet føles så rart. Jeg må jo også si dette til flere på ett tidspunkt da det kommer ett barnebarn til i begravelsen. Samtidig så skal blandt annet en tidligere kollega av min morfar si noen ord og bestevenninna til min mor, å forstår jo at mannen ikke bare var slem for det er jo ingen. Du har kanskje rett og det er jo gode ting han også har gjort som kan bidra til at jeg muligens kan prøve på slippe litt på det enorme sinne jeg føler på. 

Anonymkode: 2d624...833

Du trenger ikke holde tale. Ingen forventer det. 

Anonymkode: a6d2f...e7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvis du føler behov for å gå i begravelsen, så går du uavhengig av omstendighetene. 

 

Når det kommer til farskapet så er det ikke sikkert din morfar er biologisk far selvom han har betalt barnebidrag. På den tiden var det ikke mulighet for gentester og det ble derfor påstand mot påstand og mange som er dømt til farskap uten mulighet til å motbevise det. 

Hva som er riktig kan kun en gentest vise.. 

Anonymkode: e22ec...0b8

Det er sant, men etter å ha lest gjennom mailene med min fetter og snakket med han skikkelig for første gang så har visst morfar innrømmet i retten at han var barnefaren. Min fetter tilbøy seg også å ta en test så vi skulle være sikre.

Anonymkode: 2d624...833

[AnonymBruker]

C8H10N4O2 skrev (2 minutter siden):

Spørndeg selv hva du tror du kommer til å angre mest på noen år fram i tid; at du dro i begravelsen, eller at du droppa den.

Dette bestemmer du helt selv, hvis du virkelig ikke vil i begravelsen, så dropper du det.

Og du, på den tiden ble det neppe utført noen dna-test. Morfar kan ha blitt dømt juridisk til farskap uten at han faktisk var det biologisk. Jeg har en lignende situasjon i min slekt, der en som ble sagt var far ble fradømt farskapet, men det er stor sannsynlighet for at han var biologisk. Dette tilbake til 50-tallet.

Ja dette var i 1960. Nå er det ikke alle som ligner på sine slektninger, men når jeg har fått se bilder av fetteren min både av oppveksten og som voksen så ser jeg likhetstrekk både med mamma og morfar. 

Anonymkode: 2d624...833

[AnonymBruker]

Du får aldri muligheten igjen. Jeg ville gått, men droppet tale dersom det ikke føles riktig. 
 

Av erfaring vet jeg at barnebidrag ikke nødvendigvis betyr biologisk slektskap. 

Anonymkode: 6cd0f...62b

[C8H10N4O2]

Siden fetteren din har snakka om test, så ville i alle fall jeg gått for det.

[AnonymBruker]

Legger til at hans mormor forsatt lever, men med dårlig helse og er dement. Jeg har mye spørsmål, så vurderer å spørre min fetter om jeg kan oppsøke henne, det er jo ofte slik at de som er demente husker det som ligger langt tilbake best. Men samtidig avfeide jeg han og var ikke noe hyggelig da jeg trodde på morfar, så vet ikke om det er innafor å spørre. Samtidig er hun jo veldig gammel nå og skal jeg få svar på noe så har jeg nok ikke så mye tid på meg. Jeg lurer mest på om han fulgte med eller hadde noe kontakt og brydde seg noe om hvordan hans sønn hadde det.

Morfar satt i uskiftet bo og hadde forsatt betraktelig med penger selv om mye er borte, og dermed har fetteren min jo rett på 25 prosent av arven. Samtidig tenker jeg at jeg har jo fått en del av min morfar opp gjennom årene også etter jeg ble 18. Så det virker for meg ikke helt som en rettferdig fordeling. Samtidig vil jeg ikke fremstå som jeg ønsker å kjøpe meg noe forhold med min fetter heller. Hva vil en rettferdig fordeling være her?

Anonymkode: 2d624...833

[AnonymBruker]

Når du har tenkt tanken, spurt om råd her, så er saken at;

Da skal du ikke gå. Tror du allerede har bestemt deg og ber om bekreftelse, og det skal du få fra meg. ikke gå! 
Livet er rått, og familie er de som sårer mest, lykke til, det går bra. Klem ❤️

Anonymkode: 1d1c0...772

[Sparkling_Pink]

Det var miljøer tilbake i tid hvor unge kvinner oppga tilfeldige fedre til barna sine for å få bidrag. Jeg ville gått i begravelsen, beklaget min dårlige oppførsel og takket ja til gentest.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er viktig å huske at vi, her i dag, ser denne saken ut fra vår verdensforsåelse i dag.

I 1960 var ting veldig annerledes, og du vet ingenting om hva som den gangen skjedde. Hvordan tok din morfars foreldre dette, for eksempel? Fedre/foreldre, spesielt i familier med formuer, hadde ofte veldig mye å si over sine barn på den tiden, og det var ikke lett å stå imot. Ikke hvis storfamilien så på dette som en skam fordi din morfar valgte å ikke gifte seg med barnets mor, eller hun valgte å ikke gifte seg med ham. Du vet heller ikke noe om barnets mor la tilrette for at din morfar kunne få samvær med barnet. Og det å ikke ha noen kontakt med sin førstefødte, det vil jeg tro kan ha vært tøft for din morfar. For eksempel er det nærliggende å spørre seg "hvorfor begynte egentlig morfar å drikke? hva var det som var så vanskelig for morfar at han selvmedisinerte med alkohol og ikke greide å snakke om det?".

Poenget er at det er stor sannsynlighet for at din morfar ikke var en drittsekk, men at han har slitt med dette resten av livet. Hvis det stemmer, så er det heller ikke usannsynlig at din morfar ikke taklet å innrømme noe da du spurte, fordi det ble for vondt for ham. Spesielt menn av den generasjonen lærte ofte ikke å uttrykke følelser, de skulle være private, og problemer var noe man bare skulle takle, men absolutt ikke snakke om. Det å få vite at hans sønn var død kan ha gjort at din morfar ble ytterligere minnet over alt han hadde gått glipp av, og kanskje skyldfølelse om han hørte at sønnen ikke hadde hatt det bra og også hadde slitt med alkohol.

Vi har en ikke helt ulik sak i vår familie, og tro meg, far i dette tilfelle har slitt hele livet med dette. Og ble den gangen også rådet av fagfolk til å holde seg unna. Vårt familiemedlem greier ikke snakke om dette, og det er nok en livssorg som blir med i grava.

 

Det sinnet du føler nå er forståelig. Men det kan godt være du finner ut mer som vil gjøre at du forstår mer av din morfars valg, også hvorfor han nektet for det hele. Da kan det være du vil angre på at du ev. ikke gikk i begravelsen.

Dette var, tross alt, bare en liten del av hvem din morfar var. Ikke døm hele ham pga. dette ene som det er tydelig at han ikke har visst hvordan han skulle takle på en god måte.

 

Kondolerer med tapet av din morfar! ❤️

 

Mitt råd er å gå i begravelsen, forresten. Ikke minst fordi det vil gi deg og din fetter et sterkt felles minne som kan bli veldig verdifullt for dere begge to i fremtiden! ❤️

Anonymkode: fc159...a8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Legger til at hans mormor forsatt lever, men med dårlig helse og er dement. Jeg har mye spørsmål, så vurderer å spørre min fetter om jeg kan oppsøke henne, det er jo ofte slik at de som er demente husker det som ligger langt tilbake best. Men samtidig avfeide jeg han og var ikke noe hyggelig da jeg trodde på morfar, så vet ikke om det er innafor å spørre. Samtidig er hun jo veldig gammel nå og skal jeg få svar på noe så har jeg nok ikke så mye tid på meg. Jeg lurer mest på om han fulgte med eller hadde noe kontakt og brydde seg noe om hvordan hans sønn hadde det.

Morfar satt i uskiftet bo og hadde forsatt betraktelig med penger selv om mye er borte, og dermed har fetteren min jo rett på 25 prosent av arven. Samtidig tenker jeg at jeg har jo fått en del av min morfar opp gjennom årene også etter jeg ble 18. Så det virker for meg ikke helt som en rettferdig fordeling. Samtidig vil jeg ikke fremstå som jeg ønsker å kjøpe meg noe forhold med min fetter heller. Hva vil en rettferdig fordeling være her?

Anonymkode: 2d624...833

Arven styres vel av antall barn. Om din bestefar hadde tre barn, så skal arven etter ham (ikke din mormors andel) i utgangspunktet deles på tre, og så fordeles blant disses etterfølgere hvis alle hadde barn. Om en av etterkommerne ikke hadde barn fordeles arven på de to andre søsknene, eller om de er døde deres barn.

I dette tilfellet ville jeg fått hjelp fra advokat, slik at det ikke blir noe rot, for det er det siste du og din fetter trenger.

Om du og din fetter ender med å få et godt forhold så vil det i seg selv kanskje være den viktigste arven etter din morfar, både for deg og din fetter, men også for deres barn. ❤️ 

Anonymkode: fc159...a8b

[Tipaa]

Hvor er moren til denne fetteren? Er jo henne som arver etter din morfar, ikke fetteren i seg selv.

Ville absolutt gått for DNA test når det er arv inne i bildet.

[AnonymBruker]

Tipaa skrev (21 minutter siden):

Hvor er moren til denne fetteren? Er jo henne som arver etter din morfar, ikke fetteren i seg selv.

Ville absolutt gått for DNA test når det er arv inne i bildet.

Nei, det er faren hans som er morfars sønn. De har ikke og er ikke gift så hun har ingen arverett. Ettersom hans far og min mor er død er vi de to eneste arvingene. 

Anonymkode: 2d624...833