Hva er dette? Sosial angst?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke opptatt av diagnoser og vet at ingen her inne kan gi meg det heller. Men jeg trenger å vite hva som skjer med meg når en uro jeg har begrenser meg. Et fersk eksempel er fra nå denne morgenen. Jeg har følt meg litt dårlig noen dager (er i slutten av lutealfasen, så det spiller nok en del inn), og er ikke så vel i kroppen noen gang. Jeg har strevd med forholdet til mat og kropp siden jeg var tenåring. Bestemte meg for at jeg skulle ut og jogge runden min uansett hva og ikke la frykten for hva andre måtte tenke vinne. I gangen, når jeg står ferdig påkledd, står jeg og studerer kroppen fra alle vinkler, type «de som kommer kjørende bakfra ser meg sånn», og føler meg bare tjukk og stygg (jeg er helt normalvektig og litt «nett», men føler jeg har 3-5kg mer enn jeg egentlig ønsker). Jeg kommer meg omsider ut likevel og begynner å løpe. Pulsen hamrer og før jeg vet ordet av det, har jeg snudd etter 900 meter og er på full fart hjem. Jeg vil rett og slett ikke være synlig. 
vanligvis er den største jobben å komme seg ut døra, men i dag var det ikke nok. Nå sitter jeg her og må prøve å holde meg sammen for og ikke gråte.

vet ikke helt hva jeg vil oppnå, men setter pris på om dere vil dele noen tanker eller erfaringer om hva som hjelper. Vurderer å prøve på ny senere i dag, eventuelt på mølle. 

Anonymkode: 26f95...db2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er ikke opptatt av diagnoser og vet at ingen her inne kan gi meg det heller. Men jeg trenger å vite hva som skjer med meg når en uro jeg har begrenser meg. Et fersk eksempel er fra nå denne morgenen. Jeg har følt meg litt dårlig noen dager (er i slutten av lutealfasen, så det spiller nok en del inn), og er ikke så vel i kroppen noen gang. Jeg har strevd med forholdet til mat og kropp siden jeg var tenåring. Bestemte meg for at jeg skulle ut og jogge runden min uansett hva og ikke la frykten for hva andre måtte tenke vinne. I gangen, når jeg står ferdig påkledd, står jeg og studerer kroppen fra alle vinkler, type «de som kommer kjørende bakfra ser meg sånn», og føler meg bare tjukk og stygg (jeg er helt normalvektig og litt «nett», men føler jeg har 3-5kg mer enn jeg egentlig ønsker). Jeg kommer meg omsider ut likevel og begynner å løpe. Pulsen hamrer og før jeg vet ordet av det, har jeg snudd etter 900 meter og er på full fart hjem. Jeg vil rett og slett ikke være synlig. 
vanligvis er den største jobben å komme seg ut døra, men i dag var det ikke nok. Nå sitter jeg her og må prøve å holde meg sammen for og ikke gråte.

vet ikke helt hva jeg vil oppnå, men setter pris på om dere vil dele noen tanker eller erfaringer om hva som hjelper. Vurderer å prøve på ny senere i dag, eventuelt på mølle. 

Anonymkode: 26f95...db2

Hvor gammel er du? Sånn angst som dukker opp når vi kvinner nærmer oss 40 er ofte ett resultat av hormonell ubalanse .

Anonymkode: ec62b...a35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hvor gammel er du? Sånn angst som dukker opp når vi kvinner nærmer oss 40 er ofte ett resultat av hormonell ubalanse .

Anonymkode: ec62b...a35

Jeg er 29

Anonymkode: 26f95...db2

[AnonymBruker]

Svaret er jo ganske så mundant. Dersom dette skjer sporadisk så har du en dårlig dag. Du er ukomfortabel, du har hatt en tøff dag (eller uke), du har glemt å lytte til kroppen og ivareta deg selv. Det er udramatisk om slikt skjer en gang i blant. Da lar du det være, fordi vår mentale status verken er eller skal være flatt god - den svinger med livets hendelser. Og i etterkant er du snill med deg selv, og sier «jaja, så hviler jeg litt, og forsøker senere/i morgen. Det går bra.» Det viktigste er å velge å snakke til deg selv som en venn, og ikke en fiende.

Men om dette skjer regelmessig. Om dette hindrer deg fra å trene, treffe mennesker, utvikle deg sosialt eller profesjonelt. Om dette er til hinder for din glede i å utøve hobbyer du egentlig liker etc? Da er det et problem. Og da må du lage en strategi for å mestre det. Med eller uten profesjonell hjelp. Men vet du selv ikke veien ut? Da går du til fastlegen.

Anonymkode: dd963...fd7

[AnonymBruker]

Som det skrives ovenfor her, hvis dette hindrer deg daglig/ofte i å gjøre det du ønsker og leve et normalt liv så kan det hende at det er sosial angst. Det handler jo om frykten for å bli sett og dømt.

Anonymkode: 2eae3...7c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Svaret er jo ganske så mundant. Dersom dette skjer sporadisk så har du en dårlig dag. Du er ukomfortabel, du har hatt en tøff dag (eller uke), du har glemt å lytte til kroppen og ivareta deg selv. Det er udramatisk om slikt skjer en gang i blant. Da lar du det være, fordi vår mentale status verken er eller skal være flatt god - den svinger med livets hendelser. Og i etterkant er du snill med deg selv, og sier «jaja, så hviler jeg litt, og forsøker senere/i morgen. Det går bra.» Det viktigste er å velge å snakke til deg selv som en venn, og ikke en fiende.

Men om dette skjer regelmessig. Om dette hindrer deg fra å trene, treffe mennesker, utvikle deg sosialt eller profesjonelt. Om dette er til hinder for din glede i å utøve hobbyer du egentlig liker etc? Da er det et problem. Og da må du lage en strategi for å mestre det. Med eller uten profesjonell hjelp. Men vet du selv ikke veien ut? Da går du til fastlegen.

Anonymkode: dd963...fd7

 

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Som det skrives ovenfor her, hvis dette hindrer deg daglig/ofte i å gjøre det du ønsker og leve et normalt liv så kan det hende at det er sosial angst. Det handler jo om frykten for å bli sett og dømt.

Anonymkode: 2eae3...7c3

Takk for fine tilbakemeldinger. Jeg stiller meg fullt og helt bak disse ordene! Det skjer nok litt for mye, bare at arenaene det går ut over varierer mye. Jeg løper ofte ute svært tidlig (5-tiden) nettopp for å unngå å bli sett mest mulig. Har heldigvis psykolog, men har ikke snakket så mye om dette da vi ofte har andre fokusområder. Skal tenke litt på å ta med tak i det.

Anonymkode: 26f95...db2