Det er naturlig å korrigere hverandre som foreldre for å skåne barna?

[AnonymBruker]

Jeg mener vi aldri er ferdig utlært. Hvis den ene ser at det er rom for forbedring så må det være lov å si i fra?

Mannen er mindre emosjonelt påkoblet barna. Yngste har bynt å vist tegn på en del bekymring i det siste. Mest ovenfor meg. Mannen «orker» ikke snakke om slikt, så han får det «liksom» ikke med seg, om dere skjønner. Barnet har nevnt flere kvelder på rad om skumle tanker og bekymringer. 
 

Da barnet våknet og kom inn til oss i natt var jeg snar til å holde rundt og gi trygghet. Mannen la seg demonstrativt med ryggen til og virket irritert over at barnet vekker oss. 
Jeg prøver å «roe» barnet med å vise at jeg ligger rolig, puster som om jeg sover, og holder rundt. Når barnet gir tegn til å bli mer og mer våkent, sukker mannen høyt slik at vi føler frustrasjonen. Jeg tenker at dette er det siste barnet trenger. At det i tillegg skal føle at det ikke er ok å våkne og søke trygghet. 
 

Jeg sa til mannen at nå kan vi sove og ikke bry oss om at vi ble vekt. Mannen svarer meg surt at hvis det er slik at jeg skal korrigere han, så kan jeg like gjerne oppdra barn alene fremover?!

Jeg kunne selvfølgelig ha valgt og vente til i morgen med å si noe. Men vet med hans adhd at det må sies der og da for å huske det til senere. Men jeg angret i det jeg sa det. Siste jeg ønsket var å eskalere situasjonen. For dette gikk hvertfall utover barnet. Og det tok svært lang tid før barnet roet seg.

 

Anonymkode: c776d...bb7

[AnonymBruker]

Du har rett. En slik mann må korrigeres.

Anonymkode: 17d83...66b

[AnonymBruker]

Er du sammen med en egoistisk og umoden mann, eller tror du at det er håp, TS? Dersom dette er slik han har vært siden dere fikk barn, så hadde jeg begynt å forberede meg mentalt og økonomisk på å oppdra barna alene. 

Anonymkode: d7773...004

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er du sammen med en egoistisk og umoden mann, eller tror du at det er håp, TS? Dersom dette er slik han har vært siden dere fikk barn, så hadde jeg begynt å forberede meg mentalt og økonomisk på å oppdra barna alene. 

Anonymkode: d7773...004

Vet ikke helt hva du sikter til. For det er jo ikke slik at jeg i realiteten vil få 100% foreldreansvar selv om han «truer» med slikt. Hadde vi gått fra hverandre og barnet vært alene med far i natt, hvordan ville det påvirket barnet? Ts

Anonymkode: c776d...bb7

[AnonymBruker]

Jeg har også vært upedagogisk og sur midt på natta. Snakk med han om det på dagtid. 

Anonymkode: 334cf...9a6

[AnonymBruker]

Der og da, midt på natta var et helt feil tidspunkt «å korrigere». Og fordi han sukket og ikke pustet slik at han latet som han sov? Du kan ikke bestemme hans oppførsel og tanker i så detalj. 
Jeg tenker du har bedre tilfeller til å irettesette ham, og må se an alvorlighetsgraden av forteelsen før du «korrigerer». Midt på natta i påfør av barna er ikke tid og sted. 
Og du hadde ikke nødvendigvis rett der og da. Det er ok å komme til dere for trygghet, men da skal man legge seg til å sove og ikke «vise tegn til å bli mer og mer våkent». Om det er greit å sukke demonstrativt over det kan diskuteres. 

Anonymkode: 44e74...42c

[AnonymBruker]

Foreldre som demonstrativt viser at det er slitsomt med barn som er redde bør få et spark bak! 

Noen voksne møter barn på en måte de aldri ville gjort med andre voksne. Ingen ville sukket slik hvis en voksen fortalte om redsel for syke foreldre feks. Nei forresten, noen med lite empati og folkeskikk ville det. 

Jeg ville også blitt litt gretten av at han demonstrativt snur ryggen. Å trøste redde barn er da ikke kun ditt ansvar.

Nei, full støtte fra meg her. Han høres kjip ut, i en situasjon hvor barnet trenger han mest

Anonymkode: 95c4f...004

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Vet ikke helt hva du sikter til. For det er jo ikke slik at jeg i realiteten vil få 100% foreldreansvar selv om han «truer» med slikt. Hadde vi gått fra hverandre og barnet vært alene med far i natt, hvordan ville det påvirket barnet? Ts

Anonymkode: c776d...bb7

Barnet ville lært at det er ok å komne til dere, og der må man ligge stille og sove. 

Anonymkode: 44e74...42c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Barnet ville lært at det er ok å komne til dere, og der må man ligge stille og sove. 

Anonymkode: 44e74...42c

Jeg tror barnet ville lært at det ikke nytter å søke trøst og trygghet om natta. Og sikkert blitt enda mer engstelig 

Anonymkode: 95c4f...004

[AnonymBruker]

Ja. Jeg er ærlig med kjæresten min om jeg plukker opp noe, men så er han også obs på det selv. Så vi prater om det og hvordan vi kan løse det.

Han er åpen for konstruktiv kritikk og vil alltid bli bedre for barna sine. 

Nå har vi helt likt syn på barneoppdragelse, men litt forskjellige fremgangsmåter. Min er bedre og det likte han fra starten av og søker veiledning på den biten.

Eks derimot. Vel, er en grunn til at vi ble skilt og jeg har foreldreansvaret🤷

Anonymkode: 3ca0d...ccf

[AnonymBruker]

Du tolker veldig rart. Du hører sukking og tolker det som han er sur. Kanskje var han det (kanskje han er kjempetrøtt og trenger å fungere på jobb i morgen) eller kanskje ikke, det vet du uansett ikke. Å drive med voksenoppdragelse midt på natten er bare teit, du kunne valgt et bedre tidspunkt. At man som foreldre kan støtte og hjelpe hverandre med oppdragelse er ikke det samme som at det er greit å pirke på og korrigere hver minste ting. Dette barnet fikk det det trengte hos deg og ville ikke hatt det noe bedre om far også dullet og trøstet samtidig. Du overdriver hvis du mener at fars oppførsel den natten var problematisk for barnet. Det er utrolig slitsomt å ha en partner som mener at hen har rett i alt, særlig barneoppdragelse, og at den andre tar mye feil og trenger korrigering. Du må seriøst skjerpe deg, man kan ikke holde på sånn. 

Anonymkode: 4000a...1ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ja. Jeg er ærlig med kjæresten min om jeg plukker opp noe, men så er han også obs på det selv. Så vi prater om det og hvordan vi kan løse det.

Han er åpen for konstruktiv kritikk og vil alltid bli bedre for barna sine. 

Nå har vi helt likt syn på barneoppdragelse, men litt forskjellige fremgangsmåter. Min er bedre og det likte han fra starten av og søker veiledning på den biten.

Eks derimot. Vel, er en grunn til at vi ble skilt og jeg har foreldreansvaret🤷

Anonymkode: 3ca0d...ccf

Pleier dere å ta opp sånt om natten, mens dere halvsover? Med et barn til stede også? 

Anonymkode: 932bd...cf4

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet?

Anonymkode: 0f70a...339

[Virrevirrevapp]

Dere må prates på dagtid om hvordan dere skal takle det når barnet er redd på natta.

[AnonymBruker]

Vi har diskutert bestandig og gitt og tatt, men de konstruktive samtalene har aldri vært midt på natta når man er trøtt og det er helt naturlig å bli irritert over å bli vekket.

Det er selvfølgelig også helt naturlig og riktig at et barn som er redd får trøst, det er ikke det jeg mener - men jeg har aldri vært på mitt mest pedagogiske når jeg er trøtt og egentlig sover!

Snakk om det når dere er uthvilte en formiddag eller ettermiddag, ikke når dere er trøtte, sultne eller sure fra før av. Og ikke ta en anklagende tone, legg det fram som at dere sammen må finne en løsning som funker både for dere og for barnet. 

Med mindre barnet er et år, så kan man stille krav til barnet også. Det gjorde vi hele veien når de ble bittelitt eldre. Det er greit å komme i senga vår, men da må du ligge rolig. Vi hadde også madrass på gulvet i perioder, hvor avtalen var at om barnet var redd i egen seng, så kunne de komme og legge seg der, men også stille og rolig. Ved ordentlige mareritt var det selvfølgelig noe annet, men vi merket jo forskjell på det.

Bekymringer og tanker er det lurt å snakke om på ettermiddagen med barnet, i god tid før leggetid. Sånt går jo gjerne i perioder. Vi har ihvertfall ikke god erfaring med å ta sånt på sengekanten, men i stua eller på kjøkkenet, sånn at man rekker å få det ut av systemet før man legger seg. Om natta løser man ikke verdensproblemer, da sover man. Det kan man fint lære barn også. Og at de da har tilbud om å ligge enten i foreldresenga eller på madrass ved siden av. Så kan man snakke om det på dagtid. Fortell gjerne barnet hva det kan tenke på istedenfor hvis sånne tanker dukker opp om natta (husker du da vi var der, det var fint, husker du da vi badet på ferie/besøkte den dyrehagen/da vi spilte det spillet som var så morsomt). Ingen har godt av å ligge og gruble om natta.

Men til spørsmålet ditt: ja, vi har korrigert og veiledet hverandre. Men i halvsøvne om natta er det null vits!

Anonymkode: 4fbca...de7

[Hactar]

Ja, det er konstruktivt å kunne evaluere oppdragelsesmetodene man bruker og bli enige om en endring, men ikke midt i situasjonen med barnet til stede.

Idet du reagerte på mannens oppførsel, kunne du tatt med deg barnet på barnets rom, i stedet for å slenge ut en kommentar som du ved nærmere ettertanke kunne forutsett ikke ville bli tatt godt imot. Men dere var begge trøtte og reaksjonene ble deretter. 

I dag bør kan dere diskutere hvordan dere skal møte barnet på natt. Det er ikke sikkert at den beste løsningen er at barnet kommer inn i deres seng, dersom det fører til at ingen sover. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du har rett. En slik mann må korrigeres.

Anonymkode: 17d83...66b

Merkelig at det alltid er kvinnen som har vetorett på korreksjoner og barneoppdragelse på KG...

Anonymkode: 72c33...e9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ingen ville sukket slik hvis en voksen fortalte om redsel for syke foreldre feks.

Du mener ingen ville sukket hvis de ble vekket av en voksen midt på natten som var bekymret for ting som er helt meningsløst....?

Anonymkode: 72c33...e9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg mener vi aldri er ferdig utlært. Hvis den ene ser at det er rom for forbedring så må det være lov å si i fra?

Mannen er mindre emosjonelt påkoblet barna. Yngste har bynt å vist tegn på en del bekymring i det siste. Mest ovenfor meg. Mannen «orker» ikke snakke om slikt, så han får det «liksom» ikke med seg, om dere skjønner. Barnet har nevnt flere kvelder på rad om skumle tanker og bekymringer. 
 

Da barnet våknet og kom inn til oss i natt var jeg snar til å holde rundt og gi trygghet. Mannen la seg demonstrativt med ryggen til og virket irritert over at barnet vekker oss. 
Jeg prøver å «roe» barnet med å vise at jeg ligger rolig, puster som om jeg sover, og holder rundt. Når barnet gir tegn til å bli mer og mer våkent, sukker mannen høyt slik at vi føler frustrasjonen. Jeg tenker at dette er det siste barnet trenger. At det i tillegg skal føle at det ikke er ok å våkne og søke trygghet. 
 

Jeg sa til mannen at nå kan vi sove og ikke bry oss om at vi ble vekt. Mannen svarer meg surt at hvis det er slik at jeg skal korrigere han, så kan jeg like gjerne oppdra barn alene fremover?!

Jeg kunne selvfølgelig ha valgt og vente til i morgen med å si noe. Men vet med hans adhd at det må sies der og da for å huske det til senere. Men jeg angret i det jeg sa det. Siste jeg ønsket var å eskalere situasjonen. For dette gikk hvertfall utover barnet. Og det tok svært lang tid før barnet roet seg.

 

Anonymkode: c776d...bb7

Han har adhd og sliter nok med å regulere seg når han er trøtt. Ja det er dårlig gjort siden han er forelder men du kan heller ikke skifte ut hans hjerne og gi han masse overskudd. Dette er nok mannen sånn som han er når han er sliten. 

Anonymkode: 3a609...cca

[AnonymBruker]

Har selv en på 12 som kommer inn klokka 1 og vekker meg. Jeg sliter med å være pedagogisk når jeg er veldig trøtt og akkurat har sovner for å si det slik. Da er det nå må du legge deg å sove. 😅 Jeg kan ikke være våken hver natt og greie hverdagen. 

Anonymkode: 3a609...cca