Utstøtt i samfunnet

[AnonymBruker]

Er det noen andre som opplever dette? At man blir frastøtt alle rundt seg. Enten dette gjelder vennegjengen, kolleger på jobb eller familie. Saken er at man forsøker å gjøre det riktige, men gang på gang blir utstøtt i form av subtile tilbakemeldinger og reaksjoner. eksempel: blir alltid hilst velkommen sist.. blir sjeldent fulgt opp i samtale… blir ikke anerkjent i samtaler… temaer jeg prater om blir vridd på negativt for meg. 
dette er ikke nødvendigvis store ting, men små ting som kommer stadig vekk og som til sammen blir veldig stort. 
spesifikke eksempler: får aldri komplimenter hvis jeg har klipt håret, får ikke gehør for å komme med forslag til et nytt produkt jeg har kjøpt, blir hilst på til sist. 
 

for å forklare bedre oppleves det som man blir utestengt uten at jeg klarer å finne en god grunn til hvorfor, dette skjer i det subtile, men av alle rundt meg. Det føles ut som samfunnet dytter meg ut og som jeg er dømt til å ende opp ufør og utenfor samfunnet. Man sier jo at hvis alle andre rundt er problemet, er man problemet selv, men jeg prøver virkelig å gjøre mitt beste og vise omsorg for de rundt meg.

Anonymkode: e5fc7...cdb

[AnonymBruker]

Er du stygg? Er du overvektig? Snakker du dialekt? Mangler du høyere utdannelse?

Alt dette gjør at majoriteten oppfører seg nedrig.

Deter de som har problemer, ikke du.

Anonymkode: 305bd...f77

[AnonymBruker]

Jeg har den vanskelige jobben med å inkludere meg selv, det er ingen andre som gjør det. Sånn ellers opplever jeg det ikke som en målrettet og bevisst utestenging av meg. Jeg faller bare utenfor en mengde aktiviteter.

 Jeg tenker det er forskjell på å vise omsorg for andre og det å ta plass ved å inkludere deg selv. Uten at jeg med sikkerhet kan vite om min strategi passer i ditt liv.

Anonymkode: f6b06...056

[AnonymBruker]

Jeg er ikke stygg, ikke overvektig, snakker ikke dialekt og har høyere utdannelse. Hvorfor skal dette uansett spille en rolle? Jeg ser på alle som like mye verdt uavhengig av dette! Gjør ikke alle deg? Hvert fall majoriteten i samfunnet skulle man tro.. 

Anonymkode: e5fc7...cdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har den vanskelige jobben med å inkludere meg selv, det er ingen andre som gjør det. Sånn ellers opplever jeg det ikke som en målrettet og bevisst utestenging av meg. Jeg faller bare utenfor en mengde aktiviteter.

 Jeg tenker det er forskjell på å vise omsorg for andre og det å ta plass ved å inkludere deg selv. Uten at jeg med sikkerhet kan vite om min strategi passer i ditt liv.

Anonymkode: f6b06...056

Jeg har prøvd å involvere meg på ulike måter men faller uansett utenfor/ blir ikke satt pris på/ blir nedprioriter fremfor andre mennesker. På hvilken måte faller du utenfor aktiviteter? 

Anonymkode: e5fc7...cdb

[AnonymBruker]

Har det likedan. Naboene gidder ikke engang hilse så hvorfor skal jeg engang orke. Har trukket meg fra alt. Har høyere utdanning (master) men er ufør. Man er bare ikke med og livet glir forbi som sand mellom hendene.

Anonymkode: 4fc69...c2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har det likedan. Naboene gidder ikke engang hilse så hvorfor skal jeg engang orke. Har trukket meg fra alt. Har høyere utdanning (master) men er ufør. Man er bare ikke med og livet glir forbi som sand mellom hendene.

Anonymkode: 4fc69...c2b

Det er rart hvordan dette kan treffe mennesker som forsøker å gjøre sitt beste. Jeg ønsker å forstå mekanismen bak dette, føler det skjer med flere og jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Blir nesten overtroisk og at noen mennesker sender ut en energi som skriker fare til de rundt. 

Anonymkode: e5fc7...cdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Er det noen andre som opplever dette? At man blir frastøtt alle rundt seg. Enten dette gjelder vennegjengen, kolleger på jobb eller familie. Saken er at man forsøker å gjøre det riktige, men gang på gang blir utstøtt i form av subtile tilbakemeldinger og reaksjoner. eksempel: blir alltid hilst velkommen sist.. blir sjeldent fulgt opp i samtale… blir ikke anerkjent i samtaler… temaer jeg prater om blir vridd på negativt for meg. 
dette er ikke nødvendigvis store ting, men små ting som kommer stadig vekk og som til sammen blir veldig stort. 
spesifikke eksempler: får aldri komplimenter hvis jeg har klipt håret, får ikke gehør for å komme med forslag til et nytt produkt jeg har kjøpt, blir hilst på til sist. 
 

for å forklare bedre oppleves det som man blir utestengt uten at jeg klarer å finne en god grunn til hvorfor, dette skjer i det subtile, men av alle rundt meg. Det føles ut som samfunnet dytter meg ut og som jeg er dømt til å ende opp ufør og utenfor samfunnet. Man sier jo at hvis alle andre rundt er problemet, er man problemet selv, men jeg prøver virkelig å gjøre mitt beste og vise omsorg for de rundt meg.

Anonymkode: e5fc7...cdb

Jeg tror du er i feil vennegjeng og på en arbeidsplass med litt dårlig arbeidsmiljø. Finn dine folk, altså en ny gjeng, som du er mer på bølgelengde med. Folk som ikke er overfladiske. 
 

Ellers er det vanlig nå til dags at naboer ikke hilser og at folk ikke lenger prater med bekjente på butikken. Samfunnet har blitt mer lukket muligens pga mobilen. 

Anonymkode: 8e89d...91a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg tror du er i feil vennegjeng og på en arbeidsplass med litt dårlig arbeidsmiljø. Finn dine folk, altså en ny gjeng, som du er mer på bølgelengde med. Folk som ikke er overfladiske. 
 

Ellers er det vanlig nå til dags at naboer ikke hilser og at folk ikke lenger prater med bekjente på butikken. Samfunnet har blitt mer lukket muligens pga mobilen. 

Anonymkode: 8e89d...91a

Hva er isåfall mekanismen bak disse miljøene? Er jeg en trussel? Er jeg kjedelig? Er jeg slem på noe vis? Hvorfor blir jeg utstøtt i disse miljøene (og også andre miljøer)..

Er det dynamikken i vennegjengen som trenger en «utstøtt» for å holde balansen i gang? Er det jobben som trenger en «søppelbøtte» å snakke om? 

Anonymkode: e5fc7...cdb

[AnonymBruker]

Kan du være litt paranoid? At dette er bare noe du føler og tror men egentlig ikke stemmer med virkeligheten ? 

Anonymkode: b9a98...042

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hva er isåfall mekanismen bak disse miljøene? Er jeg en trussel? Er jeg kjedelig? Er jeg slem på noe vis? Hvorfor blir jeg utstøtt i disse miljøene (og også andre miljøer)..

Er det dynamikken i vennegjengen som trenger en «utstøtt» for å holde balansen i gang? Er det jobben som trenger en «søppelbøtte» å snakke om? 

Anonymkode: e5fc7...cdb

På jobben din er det nok noen lite empatiske individer som sprer gift om enkelte utvalgte medarbeidere fordi de har spisse albuer og ønsker å fremheve seg selv. Du er neppe den første kollegaen som utsettes for dette og blir neppe den siste. Det er vanlig på mange arbeidsplasser. 
 

Det kan hende at du er i en overfladisk vennegjeng som må sjarmeres med humor og underholdes for at de skal godta deg skikkelig. De vil ikke prate om dypere tema eller noe som spesifikt ikke interesserer dem. Legg merke til hva samtalene dem imellom går ut på? Er det jobb, barn og ting som mote og hva andre mennesker gjør? Baksnakker de andre så baksnakker de sikkert deg også. 
 

Du sender neppe faresignaler ut men er du veldig snill og skjelden står opp for deg selv så blir du snart plukket ut som søppelbøtte for individer med liten evne til empati. Disse individene er det utrolig mange av i samfunnet. Bare spør psykologene! 

Anonymkode: 8e89d...91a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Det er rart hvordan dette kan treffe mennesker som forsøker å gjøre sitt beste. Jeg ønsker å forstå mekanismen bak dette, føler det skjer med flere og jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Blir nesten overtroisk og at noen mennesker sender ut en energi som skriker fare til de rundt. 

Anonymkode: e5fc7...cdb

Har forsøkt med selvrefleksjon. Å se meg selv utenifra. Analysere hvert leveår og hvordan det gikk, relasjoner og hvordan de fungerte og ikke fungerte. I grupper er jeg alltid «den stille» men om jeg forsøker,  tar initiativ til å prate. blir jeg likevel oversett.
 

Har vokst opp med vold, psykisk mishandling og mobbing. Kan kanskje ha noe med det å gjøre, at man ubevisst bærer preg og utstråler noe negativt selv om man later som om alt er strålende.

Jeg er dypttenkende, analyserende og alvorlig/seriøs som person. De fleste er mer glade, lystige og bekymringsfrie er mitt inntrykk. Er som å være på helt feil planet. Lurer virkelig på hva det første folk legger merke til ved meg, er. Jeg har inntrykk av at folk mistolker meg som «enkel»… fordi jeg er stille og alvorlig. Overhørte da jeg var innom en interiørbutikk forleden dag, en dekoratør og en butikkansatt sa stille mens de gløtta mot meg:  hun der… hun er litt… enkel i hodet for å si det sånn… (de mente det nok som i ubegavet) og så gløtta de på meg mens de ikke ante at jeg fikk det med meg. De skulle bare visst… men man får aldri sjansen til å vise hvem man er og man blir tungsinnet og deprimert av mange sånne hendelser over tid. Da er det enklere å bare trekke seg tilbake og være alene da. Det er jo helt nytteløst. 

Anonymkode: 4fc69...c2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Kan du være litt paranoid? At dette er bare noe du føler og tror men egentlig ikke stemmer med virkeligheten ? 

Anonymkode: b9a98...042

Det stemmer med virkeligheten, men jeg opplever at mange spør spørsmål som dette enten på grunn av at de ubevisst eller bevisst vil skåne seg selv mot å være en person som «frastøter» seg folk. 

Anonymkode: e5fc7...cdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

På jobben din er det nok noen lite empatiske individer som sprer gift om enkelte utvalgte medarbeidere fordi de har spisse albuer og ønsker å fremheve seg selv. Du er neppe den første kollegaen som utsettes for dette og blir neppe den siste. Det er vanlig på mange arbeidsplasser. 
 

Det kan hende at du er i en overfladisk vennegjeng som må sjarmeres med humor og underholdes for at de skal godta deg skikkelig. De vil ikke prate om dypere tema eller noe som spesifikt ikke interesserer dem. Legg merke til hva samtalene dem imellom går ut på? Er det jobb, barn og ting som mote og hva andre mennesker gjør? Baksnakker de andre så baksnakker de sikkert deg også. 
 

Du sender neppe faresignaler ut men er du veldig snill og skjelden står opp for deg selv så blir du snart plukket ut som søppelbøtte for individer med liten evne til empati. Disse individene er det utrolig mange av i samfunnet. Bare spør psykologene! 

Anonymkode: 8e89d...91a

Hva er da utsagnet om at hvis det er alle andre det er noe galt med, så er det noe galt med deg. Jeg er enig i det du sier, og tror det er en form for kultur som man ønsker å være en del av, hvis man kkke er med å utestenge blir man utestengt selv. 
 

Trist at det er sånn, det skaper mange tapere i samfunnet som kunne vært gode ressurser.. 

 

Skal prøve å finne ut hva slags samtaletemaer som går igjen. Hvordan vet du at psykologene mener dette?

Anonymkode: e5fc7...cdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Har forsøkt med selvrefleksjon. Å se meg selv utenifra. Analysere hvert leveår og hvordan det gikk, relasjoner og hvordan de fungerte og ikke fungerte. I grupper er jeg alltid «den stille» men om jeg forsøker,  tar initiativ til å prate. blir jeg likevel oversett.
 

Har vokst opp med vold, psykisk mishandling og mobbing. Kan kanskje ha noe med det å gjøre, at man ubevisst bærer preg og utstråler noe negativt selv om man later som om alt er strålende.

Jeg er dypttenkende, analyserende og alvorlig/seriøs som person. De fleste er mer glade, lystige og bekymringsfrie er mitt inntrykk. Er som å være på helt feil planet. Lurer virkelig på hva det første folk legger merke til ved meg, er. Jeg har inntrykk av at folk mistolker meg som «enkel»… fordi jeg er stille og alvorlig. Overhørte da jeg var innom en interiørbutikk forleden dag, en dekoratør og en butikkansatt sa stille mens de gløtta mot meg:  hun der… hun er litt… enkel i hodet for å si det sånn… (de mente det nok som i ubegavet) og så gløtta de på meg mens de ikke ante at jeg fikk det med meg. De skulle bare visst… men man får aldri sjansen til å vise hvem man er og man blir tungsinnet og deprimert av mange sånne hendelser over tid. Da er det enklere å bare trekke seg tilbake og være alene da. Det er jo helt nytteløst. 

Anonymkode: 4fc69...c2b

Man burde ikke bli behandlet på den måte selvom man har en annen væremåte enn hva som er «normen». I tilfeller hvor man er usikker og utrygg burde dette være en arena for selvsikre mennesker å ta litt ansvar for inkludering, ikke frastøte vedkomne. At folk prater sånn om folk de ikke kjenner er hodeløst og burde være frastøtende i seg selv.. 

Anonymkode: e5fc7...cdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva er da utsagnet om at hvis det er alle andre det er noe galt med, så er det noe galt med deg. Jeg er enig i det du sier, og tror det er en form for kultur som man ønsker å være en del av, hvis man kkke er med å utestenge blir man utestengt selv. 
 

Trist at det er sånn, det skaper mange tapere i samfunnet som kunne vært gode ressurser.. 

 

Skal prøve å finne ut hva slags samtaletemaer som går igjen. Hvordan vet du at psykologene mener dette?

Anonymkode: e5fc7...cdb

Litt psykologi har jeg studert, noe forskning har jeg lest på hobbybasis. Omtrent 10% av befolkningen har en velutviklet evne til empati. 1% av befolkningen skårer høyt på tester for psykopati i ulik grad. De fleste er på skala mellom empatiske og uempatiske og det er helt normalt og ingen diagnose. Så har du mekanismer innenfor gruppepsykologi som spiller inn.
 

Her i Norge har jeg ikke inntrykk av at flertallet liker å prate om dype og alvorlige temaer. Vi prater om jordnære ting og smaltalk holder seg trygt om været. På venninnefester bør man ikke være negativ men spre positivitet, humor og glede, og man må for guds skyld ikke ikke klage for mye på ting for da er man en såkalt «energityv» om man nå av og til trenger litt trøst. Merkelig! 

Anonymkode: 8e89d...91a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det noen andre som opplever dette? At man blir frastøtt alle rundt seg. Enten dette gjelder vennegjengen, kolleger på jobb eller familie. Saken er at man forsøker å gjøre det riktige, men gang på gang blir utstøtt i form av subtile tilbakemeldinger og reaksjoner. eksempel: blir alltid hilst velkommen sist.. blir sjeldent fulgt opp i samtale… blir ikke anerkjent i samtaler… temaer jeg prater om blir vridd på negativt for meg. 
dette er ikke nødvendigvis store ting, men små ting som kommer stadig vekk og som til sammen blir veldig stort. 
spesifikke eksempler: får aldri komplimenter hvis jeg har klipt håret, får ikke gehør for å komme med forslag til et nytt produkt jeg har kjøpt, blir hilst på til sist. 
 

for å forklare bedre oppleves det som man blir utestengt uten at jeg klarer å finne en god grunn til hvorfor, dette skjer i det subtile, men av alle rundt meg. Det føles ut som samfunnet dytter meg ut og som jeg er dømt til å ende opp ufør og utenfor samfunnet. Man sier jo at hvis alle andre rundt er problemet, er man problemet selv, men jeg prøver virkelig å gjøre mitt beste og vise omsorg for de rundt meg.

Anonymkode: e5fc7...cdb

Høres ut som min datter på  15.

Anonymkode: 506fc...a11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Høres ut som min datter på  15.

Anonymkode: 506fc...a11

Javel. Og hva tenker du om din datter på 15? At det er umodent?

Anonymkode: e5fc7...cdb

[AnonymBruker]

Utsagnet «Hvis det er alle andre det er noe galt med, så er det noe galt med deg» er en kvasivitenskapelig pseudogreie som har spredt seg fra dårlige selvutviklingsbøker tror jeg. Det er vanskelig å oppfatte alle normene i alle grupper man går inn og ut av i løpet av livet og av og til bryter man normene og blir ikke helt godtatt på grunn av det.
 

Man kan være mye men ikke tankeleser. På en måte har utsagnet rett og det er ved umodne personligheter eller personlig hets forstyrrelser som sykelig skyver skylda og ansvaret på alt på omgivelsene. De fleste klarer å se at noe er kulturen man er i, folk reagerer situasjonsbestemt og normer kan variere fra gruppe til gruppe. Det er andre mennesker med i samhandlingen også. Andre mennesker er ikke uskyldige nødvendigvis. 
 

Om man isolerte seg mye i oppveksten kan man mangle den sosiale treningen for å kommunisere greit med folk i voksen alder. Det kan nok bli et hinder ja. 

Anonymkode: 8e89d...91a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Litt psykologi har jeg studert, noe forskning har jeg lest på hobbybasis. Omtrent 10% av befolkningen har en velutviklet evne til empati. 1% av befolkningen skårer høyt på tester for psykopati i ulik grad. De fleste er på skala mellom empatiske og uempatiske og det er helt normalt og ingen diagnose. Så har du mekanismer innenfor gruppepsykologi som spiller inn.
 

Her i Norge har jeg ikke inntrykk av at flertallet liker å prate om dype og alvorlige temaer. Vi prater om jordnære ting og smaltalk holder seg trygt om været. På venninnefester bør man ikke være negativ men spre positivitet, humor og glede, og man må for guds skyld ikke ikke klage for mye på ting for da er man en såkalt «energityv» om man nå av og til trenger litt trøst. Merkelig! 

Anonymkode: 8e89d...91a

At ikke mer enn 10% av befolkningen ikke har velutviklet evne til empati høres rart ut.. men hvis forskning sier det er det vel sant. Absolutt noe som burde inn i offentlig undervisning om så er, det er noe av det viktigste man har. Ikke rart folk blir mobba og utstøtt. 

Anonymkode: e5fc7...cdb