Aktiv dødshjelp - hva tenker du?

[AnonymBruker]

Eva-Lena skrev (20 minutter siden):

Siden du er så opptatt av å tall, kan du vise til tall på at mine spekulasjoner er feil? 

Det er ikke helt sånn forskning fungerer. 

Hvis du leser de andre kommentarene mine ser du at jeg som helsepersonell ikke er motstander av å diskutere muligheten for aktiv dødshjelp, jeg er bare ikke så veldig opptatt av å gå i fronten. Og antageligvis vil det bli vanskelig for meg som helsepersonell også, det vil bli et tillitsbrudd til pasientene mine og pårørende å jobbe for det. Men jeg tenker at dere som ønsker det og er veldig aktive i forskjellige medier, dere bør jo vise til forskning, ikke til personlige erfaringer hvis målet er å få drevet dette igjennom? Jeg tror ikke dere vil komme langt bare basert på personlige meninger.  

Anonymkode: 7c672...3ab

[Eva-Lena]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er ikke helt sånn forskning fungerer. 

Hvis du leser de andre kommentarene mine ser du at jeg som helsepersonell ikke er motstander av å diskutere muligheten for aktiv dødshjelp, jeg er bare ikke så veldig opptatt av å gå i fronten. Og antageligvis vil det bli vanskelig for meg som helsepersonell også, det vil bli et tillitsbrudd til pasientene mine og pårørende å jobbe for det. Men jeg tenker at dere som ønsker det og er veldig aktive i forskjellige medier, dere bør jo vise til forskning, ikke til personlige erfaringer hvis målet er å få drevet dette igjennom? Jeg tror ikke dere vil komme langt bare basert på personlige meninger.  

Anonymkode: 7c672...3ab

Jeg klarer ikke å se hvorfor det skulle bli vanskelig for deg å gå i fronten for å få innført aktiv dødshjelp? Det virker rett og slett feigt, spør du meg. Du er ikke motstander, men vil ikke vise ansikt - hva annet enn feighet kaller du det?

Våre politikere er like feige som ikke kan ha en real debatt om dette. Snakk med folk som lider, hør hva de sier og ønsker.

At leger har avlagt en ed om at de skal redde liv er greit, men det er ikke alle som kan hjelpes. Ønsker disse pasientene da å få fø, så skulle de selvsagt få lov å bestemme det selv.

 

[fjellglad]

Som nevnt tidligere er jeg for aktiv dødshjelp, primært fordi jeg mener det er riktig at et menneske selv skal bestemme over eget liv og død, sekundært for at det skal kunne finnes en utvei for de som ønsker det, der det ikke er mer å gjøre.

Når det er sagt er det ingen tvil om at å trekke opp grensene både er vanskelig og må gjøres med respekt.

 

Sitat Bacteria 1: "Men Hva med psykiatri? Kan være like vondt å leve med det. Tenker du at det bør åpnes for at folk skal begynne å skrive erklæringer om at de vil avlives om de fex skulle bli diagnostisert med demenssykdom, tenker du da hvilke implikasjoner det vil få?"

Ja, du har helt rett i at det er/kan være like vondt å leve med psykiske smerter. Jeg må være så ærlig å innrømme at jeg tidligere var ganske så dømmende ovenfor mennesker som tok sitt eget liv, spesielt de som hadde små barn. Jeg tenkte at det var egoistisk ovenfor de som ble igjen.

Det tok tid for meg å forstå at det ikke nødvendigvis er at man ønsker å dø, man orker bare ikke å leve. Boken "Et lite liv" av Hanya Yanagihara endret hele perspektivet mitt. Noen ganger er alt forsøkt, all behandling er testet, man har fått all støtte man kunne fra de rundt seg, men de mentale smertene er likevel for store. Skal man da tvinges til å leve med dem? Jeg synes ikke det, på generelt grunnlag. Men med det sagt: Jeg er dessverre ikke i tvil om at den psykiatriske delen av vår helsetjeneste både er nedprioritert og underbemannet, og at svært mange med psykiske utfordringer kunne ha blitt hjulpet med riktig hjelp , hjelp de aldri fikk.

Sitat Bacteria: 2:  " Jeg syns det er dypt problematisk om mennesker skal begynne å ta livet av seg i et tidlig forløp av en demenssykdom. Noen med demens har det fælt, ja. Men flertallet kan leve ganske ok med rett behandling og oppfølging. "

Hvorfor mener du det er dypt problematisk? Som i: Dersom jeg får Alzheimers vil jeg nok en stund kunne leve OK og fremdeles være meg selv, selv om jeg glemmer enkelte ting og må ha hjelp til å passe på at komfyren er slått av og liknende. Men etterhvert vil jeg ikke kjenne igjen mine nærmeste, og ikke huske hvor jeg er, stadig oppleve redsel fordi jeg ikke gjenkjenner situasjoner og mennesker. Om jeg da ønsker å avslutte livet, hvorfor er det et problem? Hvem er det et problem for i så fall?

[Nuttery]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ok😊

Vel. Jeg har igjennom mine 26 år ved infeksjonsmedisin og intensiv nok erfaringer til å skrive en bok om dette. Samtidig mer en nok personlig erfaring med dette til å si at du tar feil.

Men dere må gjerne fortsette å diskutere aktiv dødshjelp og samtidig fornekte den dødshjelp vi faktisk gir ved norske sykehus i dag. Vi gjør det og vi gjør det relativt ofte.

Jeg forstår at det enkleste er å fornekte at dette skjer. Men det er lite fruktbart for diskusjonen.

 

Anonymkode: 77742...72c

Jeg kjenner ingen som har opplevd dette, til tross for alle mine år i helsevesenet. Hvis dette var ordinær praksis et eneste sted hadde dette blitt en massiv tilsynssak, og alle medvirkende hadde blitt tiltalt for drap.

Dødshjelpen som gis, er heller å avstå fra behandling (antibiotika, ernæring, andre medisinske intervensjoner) som kommer til å lede til død, samt noen tilfeller av lindrende sedering.

[Perelandra]

Tråden er ryddet for mulig identifiserende opplysninger, og svar til dette 

Perelandra, mod. 

[Purple_Pixiedust]

Jeg er imot aktiv dødshjelp. Det er for mye etiske risker ved å innføre dette. Hvem skal få det innvilget? Kan familien til den døde søke om dette? Kunne personen blitt frisk med tid og behandling? Hvem i helsevesenet skal ta på seg jobben? Og sikkert mye mer. 

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg ser for meg at det fort kan bli rask løsninger i et helsevesen med stor økning i aldrende mennesker med demens og kognitive utfordringer, og lite hjelp og sykehjems plasser feks. 

Sykepleierådet er for hjelp for alle, og det er det jeg tenker vi burde kjøre på mot, at alle syke med smerter og liv som gjør at de ikke ønsker å leve mer, får hjelp.

Det sier jeg som kronisk syk i smerter selv. Jeg vil jo ikke dø, jeg ønsker bare ikke dette livet mer. 

Anonymkode: 7fbf1...49e

Ikke alle kan hjelpes medisinsk. Ikke alle har et verdig liv, ifølge dem selv. La dem bestemme når nok er nok for dem selv, tenker jeg.

Døden er ikke skummel for alle, for mange er det både håpet og løsningen.

[Blåttvann]

fjellglad skrev (8 timer siden):

Vi vet allerede at det er et problem når mennesker må dra til Sveits for å avslutte livet, fordi de ikke kan gjøre det hjemme. Det er ikke opp til deg å avgjøre om en person har store nok smerter eller har gjennomgått nok til at de skal få lov til å dø.

Enig!

 

Carrot skrev (8 timer siden):

Det handler ikke bare om den fysiske smerten men også om den psykiske, jeg vil velge selv - ikke bli tvunget til å leve fordi noen mener JEG ikke kan ta valg for egen del. 
Jeg vil ikke ligge bli pumpet full av medisiner fordi det er viktig å holde meg i live og smertefri fysisk sett (og øke og øke og øke dosene, tømme lungene for veske osv osv prosedyrer som utvilsomt ikke er smertefrie) hvis jeg vil dø. 

Enig! Jeg ser ikke poenget med å dra det så langt at man pumpes full av morfin. La meg slippe leeenge før bare smertetoppene kan lindres av morfin intravenøst. En av mine nærmeste lå slik med morfinpumpe i flere dager og uker. Helvette for en grusom død!!! 

 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

 

Når det er sagt, jeg er også helsepersonell som mener at vi må diskutere å innføre aktiv dødshjelp for dem som ønsker det. Jeg er bare uenig i at per i dag lider folk seg inn i døden. 

Anonymkode: 7c672...3ab

Det.skjer.med.veldig.mange.hver.eneste.dag.

[Eva-Lena]

Purple_Pixiedust skrev (46 minutter siden):

Jeg er imot aktiv dødshjelp. Det er for mye etiske risker ved å innføre dette. Hvem skal få det innvilget? Kan familien til den døde søke om dette? Kunne personen blitt frisk med tid og behandling? Hvem i helsevesenet skal ta på seg jobben? Og sikkert mye mer. 

Det er uhyre strenge regler for dette i andre land, noe vi må ha her til lands også.

Personen må selv ytre ønske om å få hjelp til å dø. Pårørende skal selvsagt ikke ha noe å si i denne saken.  Selv ikke om en person har ytret ønske til pårørende flere ganger, men til sist ikke klarer å be om denne hjelpen til feks fastlegen, ja da er løpet kjørt. Det skal aldri stoles på at pårørende sier at feks pappa ønsket å dø og få dødsønsker oppfylt.

Det skal være forsøkt absolutt alt innen helsevesen og medisinering før noen som helst kan vurderes til å få dødshjelp. Når folk er i terminal fase er det ingen retur til å bli frisk.

Hvem som skal avgjøre hvem som får ønsker oppfylt vil bestå av fastlege, psykologer og spesialister. 

Hvem som skal utføre selve dødshjelpen kan være feks sykepleiere. Med kyndig opplæring vil nok dette gå like bra som feks de som gir medikament hjelp for de som er palliative.

Personlig ser jeg ikke på dødshjelp som noe verre enn abort. Forskjellen er at de som får dødshjelp har bedt om det selv, det har ikke ett uskyldig foster.

[Bacteria]

fjellglad skrev (5 timer siden):

Som nevnt tidligere er jeg for aktiv dødshjelp, primært fordi jeg mener det er riktig at et menneske selv skal bestemme over eget liv og død, sekundært for at det skal kunne finnes en utvei for de som ønsker det, der det ikke er mer å gjøre.

Når det er sagt er det ingen tvil om at å trekke opp grensene både er vanskelig og må gjøres med respekt.

 

Sitat Bacteria 1: "Men Hva med psykiatri? Kan være like vondt å leve med det. Tenker du at det bør åpnes for at folk skal begynne å skrive erklæringer om at de vil avlives om de fex skulle bli diagnostisert med demenssykdom, tenker du da hvilke implikasjoner det vil få?"

Ja, du har helt rett i at det er/kan være like vondt å leve med psykiske smerter. Jeg må være så ærlig å innrømme at jeg tidligere var ganske så dømmende ovenfor mennesker som tok sitt eget liv, spesielt de som hadde små barn. Jeg tenkte at det var egoistisk ovenfor de som ble igjen.

Det tok tid for meg å forstå at det ikke nødvendigvis er at man ønsker å dø, man orker bare ikke å leve. Boken "Et lite liv" av Hanya Yanagihara endret hele perspektivet mitt. Noen ganger er alt forsøkt, all behandling er testet, man har fått all støtte man kunne fra de rundt seg, men de mentale smertene er likevel for store. Skal man da tvinges til å leve med dem? Jeg synes ikke det, på generelt grunnlag. Men med det sagt: Jeg er dessverre ikke i tvil om at den psykiatriske delen av vår helsetjeneste både er nedprioritert og underbemannet, og at svært mange med psykiske utfordringer kunne ha blitt hjulpet med riktig hjelp , hjelp de aldri fikk.

Sitat Bacteria: 2:  " Jeg syns det er dypt problematisk om mennesker skal begynne å ta livet av seg i et tidlig forløp av en demenssykdom. Noen med demens har det fælt, ja. Men flertallet kan leve ganske ok med rett behandling og oppfølging. "

Hvorfor mener du det er dypt problematisk? Som i: Dersom jeg får Alzheimers vil jeg nok en stund kunne leve OK og fremdeles være meg selv, selv om jeg glemmer enkelte ting og må ha hjelp til å passe på at komfyren er slått av og liknende. Men etterhvert vil jeg ikke kjenne igjen mine nærmeste, og ikke huske hvor jeg er, stadig oppleve redsel fordi jeg ikke gjenkjenner situasjoner og mennesker. Om jeg da ønsker å avslutte livet, hvorfor er det et problem? Hvem er det et problem for i så fall?

Jeg følger deg et stykke på vei i det du sier om psykisk smerte. Men synes fortsatt at det å åpne for å skrive et slags «livstestament» om at man vil hjelpes til å dø under prosessen med å bli dement er problematisk. 
Jeg har mitt yrkesliv innen demensomsorg, og har også fulgt min mor på den veien. Hun avsluttet det faktisk selv, ved å nekte å spise og drikke til slutt. Helt bevisst, og artikulert. Ga klart og tydelig uttrykk for hva hun drev med. 
Hvorfor nevner jeg dette? Fordi demens ikke er EN sykdom. Det arter seg forskjellig. Noen med Alzheimer mister språket, og kjenner ikke igjen sine. Andre har språk, mamma kjente fex igjen oss nære (men glemte noen av barnebarna!) 

Når jeg jobbet direkte med pasienter på avdeling slo det meg hvor forskjellige de var. Husker jeg tenkte med meg selv om en av beboerne på min avdeling «at du ikke kan få slippe». Der var det angst, angst, hele tiden. Men selv hun klamret seg til livet når slutten uavergelig kom…

De andre? De hadde sine interesser og ting de likte å gjøre. En virket å være helt i sin egen verden, men det virket som om det var en god verden? Mye på grunn av de ansatte, som var glade i pasientene. 
 

Jeg er livredd for at å åpne fot dette for folk med begynnende demens skal bli en sovepute, en lettvint løsning for en velferdsstat i krise, er det vel jeg tenker. 
 

Det vi etter mitt syn bør gjøre, er å ikke overbehandle og overmedisinering eldre og syke folk. La dem være i fred, og sørg for at livet deres blir best mulig så lenge de er her. Og gi skikkelig lindring mot slutten. Med mål om å lindre, ikke forkorte livet. Om de dør et par dager før pga morfin og midazolam so what?

For passiv dødshjelp, eller aktiv livshjelp, det er jeg for. 
Hva om den som har skrevet «selvmordserkæring» mtp redsel for å bli dement ombestemmer seg? Kan vedkommende gå bort fra det etter å ha mistet samtykkekompetanse? Er ikke sikkert det var så fælt å bli dement allikevel? Håper du skjønner hvor jeg vil. For min erfaring med demenssykdom stemmer ikke helt med det skrekkbildet som gjerne males. 

[AnonymBruker]

Jeg er for. 

Det må komme med begrensninger og det må settes en grense et sted. Jeg er imot (ingen regler uten unntak) at psykiske lidelser som f.eks borderline skal kvalifiseres til aktiv dødshjelp. Og det kommer fra en person med alvorlig psykisk lidelse og som er kronisk suicidal (diagnotisert av psykolog). 

Medisinen har kommet såpass langt at vi nå vet utfallet med god nok sikkerhet for mange sykdommer og lidelser. Når man får en demens diagnose, så skal man kunne selv ta et valg om aktiv dødshjelp. Ikke der og da, men for fremtiden. Fordi man vet hvor en slik diagnose vil ende. 

Anonymkode: 805c3...ae8

[Blåttvann]

Nuttery skrev (7 timer siden):

Dette er feilinformasjon, som jeg antar kommer fra et sted. Om det er frustrasjon eller mistillit til helsevesenet, sorg over en pårørende som har dødd etc. Ikke vet jeg.

Det settes ikke doser morfin som fører til pustestopp. Pasienter som sliter med pusten får små doser med morfin, for å nettopp det - lindre pusten. Mange hyperventilerer (og føler seg kvelt), og en liten dose morfin gjør at pustearbeidet roer seg. Andre får for lite oksygen til vevet (noe som er smertefullt, og gjør at pustearbeidet intensiverer seg) - og også her kan en liten dose morfin lindre godt.

Pasienter som får store doser morfin har gjerne stått på dette lenge, og er svært tolerante mot opiater. Det skal store doser til for å i det hele tatt røre de smertene de har. På dette tidspunktet får de fleste mange andre medikamenter (for eksempel fentanyl, metadon, ketamin), i tillegg til morfin. Og likevel kommer man ikke i mål. Og sjeldent påvirker det pustefrekvensen i det hele tatt.

For terminale pasienter uten store symptomer i forkant gis medisinering etter «de fire siste». Dvs små doser smertestillende, beroligende, kvalmestillende og slimreduserende midler. Ingen dør av dette, de får lindret sine symptomer mens kroppen likevel dør.

Det nærmeste man kommer aktiv dødshjelp i Norge er lindrende sedering. Det gjøres når alle andre alternativ er brukt opp, uten å oppnå tilfredsstillende symptomkontroll. Jeg har aldri hatt noen negative erfaringer med dette, og både pasient og pårørende har stort sett vært svært tilfreds med løsningen.

Nå fikk jeg en ny frykt i livet, måtte gjennomgå alle disse skrittene for å få lov til å dø av sykdommen jeg er rammet av. Å dø av sykdom er helt naturlig og det å pumpes full av medisiner og smertestillende er totalt unaturlig. Noe så grusomt! Min største frykt! En mye mye større frykt enn døden.

[Kittykat]

Jeg er for aktiv dødshjelp. Jeg synes man skal få lov til å ta dette valget hvis man er uhelbredelig syk med f eks kreft eller en annen uhelbredelig sykdom og det er 100% sikkert at man bare blir verre og verre, til slutt avhengig av hjelp - innlagt på sykehus, koblet til maskiner, medisiner og ender opp som en "grønnsak" mer eller mindre, så synes jeg man bør få velge å få en verdig død. 

Det er jo ikke sånn at hvem som helst kan gjøre det. Det er kriterier som må oppfylles. Hvis jeg f eks skulle få en sykdom som ikke kan kureres og man bare blir verre og verre, så vil jeg heller velge å avslutte livet mitt på en verdig måte enn å måtte lide meg igjennom sykdommen til den tar livet av meg hvor jeg vil bli verre og verre . 

Det er som sagt ganske strenge regler og retningslinjer på dette, så hvem som helst kan ikke bare gå inn på en klinikk og si "jeg vil ha hjelp til å dø". 

 

[AnonymBruker]

I noen FÅ tilfeller synes jeg aktiv dødshjelp burde vært en mulighet. Men det bør være utrolig strenge krav, det at man har lyst til å ta selvmord eller er gammel synes jeg ikke er nok. Får du påvist ALS med to år igjen å leve i masse smerter, så ok.

Anonymkode: b4b6c...916

[AnonymBruker]

Jeg er svært for aktiv dødshjelp. Jeg er livredd for å gå inn i en fremtid hvor det er forbudt. Tenk å få ALS, det kroppen dreper deg sakte men sikkert, det er bare lidelse og frykt. Likevel får du ikke enda det før kroppen bestemmer seg for å ende det. 

Anonymkode: ee2af...a9f

[Capazitet]

Nei. Er for livshjelp

[Eva-Lena]

Capazitet skrev (5 minutter siden):

Nei. Er for livshjelp

Hva med de som ikke kan medisineres til å bli smertefrie og døden er eneste resultat. Skal de bare lide seg inn i døden?

Skal de med ALS som tilslutt nærmest kveles av slim, bare holde ut de siste ukene før døden endelig skjer?

[AnonymBruker]

Nuttery skrev (5 timer siden):

Jeg kjenner ingen som har opplevd dette, til tross for alle mine år i helsevesenet. Hvis dette var ordinær praksis et eneste sted hadde dette blitt en massiv tilsynssak, og alle medvirkende hadde blitt tiltalt for drap.

Dødshjelpen som gis, er heller å avstå fra behandling (antibiotika, ernæring, andre medisinske intervensjoner) som kommer til å lede til død, samt noen tilfeller av lindrende sedering.

Jeg snakker om lindrende sedering, men i overdoseringer man vet mest sannsynlig vil føre til død. Der legen forordner legemiddel+dosering. Sykepleier svarer «Vil ikke dette kunne føre til pustestopp?». Legen svarer «det er riktig». Sykepleier svarer «bekreft ønsket legemiddel+dose, og du står som ansvarlig behandler». Legen svarer «bekrefter legemiddel+dose og jeg står som ansvarlig behandler.

Legemiddel settes, pasienten dør.

Dette er hverken ukjent eller uvanlig.

Første gang jeg selv bevitnet det var på 90 tallet, med en AIDS pasient. Før gode antiretrovirale behandlingsmetoder for AIDS-syke. Pasient med PCP og kaposis/vaskulær sarkom. Bodde på gata og hospits. Ingen nære pårørende. Pasient var i alle henseende terminal, smertepreget og ukontaktbar uten utsikt til bedring.

Det var det første av mange eksempler igjennom mange og tyve år.

Så må dere gjerne fortsette en diskusjon om aktiv dødshjelp, men jeg mener det da er viktig å ta inn nyansene og reflektere over uoffisiell men etablert praksis. Å fornekte hjelper ingen. 
 

Å avstå/tilbakeholde behandling og væske/næring er også en dødshjelp.

 

Anonymkode: 77742...72c

[AnonymBruker]

Du skulle tatt ed meningsmåling. 

Men jeg er for dødshjelp. Tenker det kan være sånne liggende båser som de har i Sveits der man legger seg inn selv og så selv trykker på den knappen som slipper ut gassen man kveles av. Da slipper andre å gjøre noe, da gjør du alt selv. 

Syns at både fysisk og psykisk syke skal få velge selv. 

Anonymkode: 7cf7d...e7b

[Fighter83]

Eva-Lena skrev (11 timer siden):

Velger å starte en tråd hvor vi kan diskutere aktiv dødshjelp. Årsaken for at jeg tar det opp er etter å ha sett Norge bak fasaden - dødsengelen.

Jeg er 100% for aktiv dødshjelp. Dette fungerer fint i /Sveits, Nederland og flere stater i USA. Hvorfor skal det ikke fungere i Norge?

Dyr har bedre vern enn mennesker når det gjelder å få dø. Har feks en hund skader eller sykdom som piner dyret, så plikter vi å avslutte det livet. Det får som dyremishandling om vi ikke avliver dyret.

Hvorfor skal mennesker lide seg inn i døden? 

Til dere som er imot aktiv dødshjelp, hvorfor ser dere ikke at dette kan være ett bra alternativ for den syke?

Jeg er kun for det om personen det gjelder selv ønsker det og søker om det på egenhånd. De må ha rett grunnlag for å søke om det. 

At livet er en stor lidelse fordi man sliter så sinnsykt psykisk er ikke godt nok. Disse har jo faktisk et håp om bedring med rett behandling over tid. 

Heldigvis så slipper jeg å lage kriterier mm for evt noe slikt som dette.