Hvordan forberede seg og bli mentalt klar for brudd og skillsmisse?

[AnonymBruker]

Jeg er en mann på ca 50 som vurderer å ble om brudd / skillsmisse. Det er flere grunner for dette, men det er grunner som ligger både historien, personlighet og fremtidsutsikter. Dvs det har skjedd ting som ikke kan gjøre om, jeg er fed up med hennes personlighet og jeg kan ikke de at fremtiden vil bli bedre. Jeg føler jeg kaster bort livet mitt ved å være sammen med henne. Samtidig så er dette det livet jeg kjenner og har. Vi har vært sammen i 20 år ca, og det føles så skummelt å skulle gå fra henne og bli alene. Jeg har ikke noe ny dame på gang osv, så det blir å bo alene med 50/50 fordeling av to barn undef 18

Jeg er på en måte i en slags hengemyr der jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke å velge. Jeg blir noen  ganger kvalm i bilen på vei hjem og gruer meg til hva jeg møter når jeg kommer inn døra. Jeg trives godt i eget selskap / alene gjennom arbeidsdagen, men det å være single/ ensom kjennes skummelt ut

Er det noen som kan fortelle litt hva de tenkte når de var i denne prosessen, eller på dette stadiet i forholdet

Er det feks slik at når jeg synes dette er vanskelig så er jeg ikke egentlig klar?

Jeg er redd for å bli ensom, har dere noen tanker eller erfaringer rundt det? 
 

Uff, dette er vanskelig….

 

Anonymkode: 3f28f...a43

[AnonymBruker]

Dette kan ikke sammenlignes med mitt forhold, men mye av det du beskriver kjenner jeg meg igjen i og jeg valgte nå etter 2 år med tanken om å gå og virkelig gjøre dette til en realitet! Vi har vært sammen i 8 år. Frykten  rundt det å skulle gå er ofte det som er mest skremmende, tanker som gjør man det riktige og blir man ensom er det som ofte får en til å bli. Du sier du føler at du kaster bort livet ditt og har du disse tankene tenker jeg det eneste rette å gjøre er å gå. Ikke la frykten for det som kommer være det som holder deg igjen. Man har ett liv og da skal man leve det beste livet man kan. Om du tviler på at det er med denne personen har du svarer. Man er redd for sorgen som hører med i er brudd og alt det praktiske rundt.  Føles ikke ting riktig stemmer det som regel. Lytt til magefølelsen og kjenn ordentlig etter hva du trenger. Jeg ønsker deg masse lykke til.  Hilsen dame 40. 

Anonymkode: 2ba70...44b

[Voyeur]

Tror ikke man kan forbedre deg på en skilsmisse - du vet aldri hvordan den andre parten blir å reagere.

Du kan få oversikt over økonomien, og praktiske ting - ha gjort deg opp noen tanker om hvem skal ha hva, slik at det blir mest mulig ryddig. Også kan det være greit å ha ordnet seg en plass å bo før du tar samtalen med partner, siden det kan få alle mulige utslag.

Men, det går helt fint å være alene etter et brudd, spesielt hvis du føler det slik som du føler nå. Det er er lite som er verre enn å være ulykkelig i et forhold. 

Du er på en måte allerede alene og ensom, men det er pågrunn av en annen person. 

En sorg er det alltid med å skilles, men jeg ville ikke vært redd for det å bo alene. Det blir du å klare helt fint.

Og du må ikke tenke at du har kastet bort livet ditt. Ikke bli bitter. Det du må gjøre, er å ta tak i situasjonen og endre den, slik at du kan få det bedre resten av livet.

[AnonymBruker]

Det er et vanskelig valg.. man vet hva man har, men ikke hva man går til. 

Og blir man noen gang helt hundre prosent sikker? Det vil nok alltid være tvil. Og en sorg, over at det ikke ble som det skulle bli.

Men det høres litt ut for meg, som du er veldig ferdig med dette forholdet. Det kan jo også være, din kone er litt på samme spor.

Så vet jeg parterapi er verdens kjedeligste råd. Men det kan være til hjelp, også for å fasilitere bruddet på en god måte. Enes om det, at begge forstår hverandre i det og gjør det på best mulig måte for hverandre.

Jeg har ikke vært i situasjonen selv, men jeg har vært nær de som har gjort det. Skilsmisse er helt jævlig, særlig om ene part ikke vil det. Men de jeg kjenner har tatt riktig valg og kommet godt ut av det på andre siden. 

Anonymkode: ecaa2...4c0

[AnonymBruker]

Forbered deg på skyldfølelse ovenfor barna, det er det som er mest smertefullt. Og det tar tid, selv om det er du som tok valget. Husker en venninne sa av erfaring at det tok cirka ett år å komme seg tilbake til nullpunktet- jeg brukte 3år. Og, enda 12 år etter kan jeg få romantiske tanker om hvordan vi/familien kunne hatt det hadde det ikke vært for meg 😭

Anonymkode: d69dd...ff0

[AnonymBruker]

Jeg er skilt og det var jeg som tok initiativet til å avslutte forholdet. Det tok flere år fra jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne leve med situasjonen til deg faktisk skjedde. I mellomtiden prøvde vi parterapi, psykolog etc. 

For meg kjentes det skamfult og som et nederlag å skilles, i tillegg var jeg litt bekymret for økonomi og hvordan det skulke bli for barna. Jeg er fortsatt singel, har aldri datet og syns tanken på et nytt forhold er tøft. Savner nærhet og erotikk, men er nok litt redd for å involvere meg på nytt... 

Anonymkode: 227e0...30d

[AnonymBruker]

Jeg tok valget etter at jeg ble utsatt for utroskap (han ønsket å prøve på ny, men jeg klarte ikke lenger å stole på ham).

I løpet av noen måneder kjøpte jeg leilighet og flyttet til en annen kant av landet (hjemstedet mitt). Det var utrolig tungt, og jeg har søsken og venner å takke for at jeg kom meg raskere opp fra den dype avgrunnen jeg følte det som at jeg var i.

Vi har barn sammen, men heldigvis hadde de nettopp flyttet ut, slik at de slapp å stå midt oppe i det kaoset som var på den tiden. Bestilling av flyttebil som min mann nektet skulle komme... Det er et under at jeg holdt meg oppegående og holdt hodet noenlunde kaldt, slik at jeg fikk gjennomført alt jeg måtte for å dra derfra.

Dere vil jo være separert i et år fremover, da skal dere tenke gjennom om dette er riktig for dere. Men, jeg tror at når du først har flyttet for deg selv, så vil du jobbe deg videre derfra.

Ja, det er kjempetøft når du står der alene, etter å ha vært vant til å være en familie. Vi hadde stort hus på en stor eiendom, eide en del sammen, det var mye som skulle ordnes. Når jeg står her i leiligheten, så kjennes det rart, men det var ingen vei utenom, for meg.

Du vil merke det godt når du legger deg alene, våkner alene, feirer høytider alene (selvsagt sammen med barn, kanskje familie, eller venner, men likevel uten partner), det er ofte sårt. Men du virker å være mer ferdig med hun du er gift med, så det vil antagelig bli bedre for deg. Du slipper i hvert fall sjokket som det er å bli kastet ut i skilsmisse helt uventet.

Håper at du har venner og familie som vil støtte deg, det kommer til å bli viktig. Og at dere håndterer dette på en best mulig måte overfor barna. Det er også bra for konen din å vite at det ikke er på grunn av en annen at du ønsker skilsmisse. Forsøk å holde på et vennskap, slik at dere samarbeider godt med tanke på barna.

Når du føler deg klar for det, kanskje du møter ei som du vil passe bedre sammen med.

Anonymkode: eda94...836

[AnonymBruker]

Jeg var 40 og ufør da jeg separerte meg. Vi hadde vært gift i 15 år. Men vi var bare ikke kompatible og det kom veldig godt frem etter barnet kom.

De siste årene klarte jeg ikke fysisk kontakt og vi kommuniserte knapt. Jeg ønsket meg ut flere år i forveien, men han ville "kjempe" og jeg var bekymret pga min situasjon og økonomi. Men da han aldri viste tegn til å endre seg og ord bare ble nettopp ord uten handling så gikk det som det måtte.

For min del var det en ekstrem frihetsfølelse første natten alene. Selv om jeg ble alene om omsorgen og foreldreansvaret følte jeg meg lykkeligere og ingen tegn til ensomhet. I ekteskapet føltes ensomheten enorm.

Jeg hadde det litt gøy med dating da. Hadde ikke store forventninger, men møtte drømmemannen etter litt over 6 mnd. Og nå kjenner jeg på hva det er å virkelig ha funnet sjelevennen og en partner en kan dele alt med.

 

Anonymkode: 88132...146

[AnonymBruker]

Jeg ville ut av mitt 20 år lange forhold. Ønsket det lenge, men eksen strittet i mot. Han hadde ofte mye han klagde over, men nektet oss brudd ved å bli vanskelig og kranglete. Fant ut at den beste måten var å vente til han klagde over noe dustete og gjøre det til en stor sak. Så få det til å virke som at han ville ut av forholdet. Jeg husker jeg holdt motivasjonen hans oppe ved å si at han plutselig kunne få en dame han kunne gjøre alt han drømmer om med. bla bla🤭 Uansett jeg favoriserer singlelivet, så er ikke ute etter noen å dele noe med noen. Har ikke det behovet. Så jeg syns at så fort sanden la seg etter bruddet, har livet blitt rolig og godt. Det var nok litt tøft for ungen, men det gikk over som alt annet i livet. 
 

Det nok kun du ts som vet hva som må gjøres. Kjenn på magefølelsen. Hva slags liv du dagdrømmer om. Hvem er inkludert i den?! 

Anonymkode: 3dd79...27f

[Mann 53]

Hengemyra er det værste stedet å være (jeg gikk for 2 år siden, men skulle gått for 12 år siden) og kjenner i magen hvordan du har det. Jeg tenkte at så lenge jeg har forsøkt "alt" (par-terapi osv) så var det som natt og dag for meg (selvsagt ikke for den andre) når jeg gikk. Så - jeg tror du vil få det mye bedre når du faktisk har bestemt deg og de rundt dere får vite det. 

Forbered deg på at mye blir annerledes. Venner som ikke var venner, men som velger side. Barn som selvsagt får det tøft, men som sannsynligvis ikke har det så bra i et hjem hvor mor og far ikke har det bra. Det er det jeg virkelig angrer på - at jeg brukte så lang tid. Har snakket mye med mine ungdommer om det, og det stemmer - de sensa det for mange år siden. 

Den andre parten kommer nok til å gå gjennom ulike faser når det virkelig går opp for henne at du går. Jeg har etter beste evne forsøkt å ikke gå i forsvar - ikke lage mer bråk enn nødvendig, men måtte også på et tidspunkt si at "jeg kan ikke hjelpe deg med å komme videre/håndtere følelsene dine". 

Lykke til - ikke enkelt det du står i, men tenk heller på hvordan du kan gjøre det med minst mulig smerte for de rundt deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er en mann på ca 50 som vurderer å ble om brudd / skillsmisse. Det er flere grunner for dette, men det er grunner som ligger både historien, personlighet og fremtidsutsikter. Dvs det har skjedd ting som ikke kan gjøre om, jeg er fed up med hennes personlighet og jeg kan ikke de at fremtiden vil bli bedre. Jeg føler jeg kaster bort livet mitt ved å være sammen med henne. Samtidig så er dette det livet jeg kjenner og har. Vi har vært sammen i 20 år ca, og det føles så skummelt å skulle gå fra henne og bli alene. Jeg har ikke noe ny dame på gang osv, så det blir å bo alene med 50/50 fordeling av to barn undef 18

Jeg er på en måte i en slags hengemyr der jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke å velge. Jeg blir noen  ganger kvalm i bilen på vei hjem og gruer meg til hva jeg møter når jeg kommer inn døra. Jeg trives godt i eget selskap / alene gjennom arbeidsdagen, men det å være single/ ensom kjennes skummelt ut

Er det noen som kan fortelle litt hva de tenkte når de var i denne prosessen, eller på dette stadiet i forholdet

Er det feks slik at når jeg synes dette er vanskelig så er jeg ikke egentlig klar?

Jeg er redd for å bli ensom, har dere noen tanker eller erfaringer rundt det? 
 

Uff, dette er vanskelig….

 

Anonymkode: 3f28f...a43

Jeg kan komme med betraktninger fra den andre parten? Mannen min gikk fra meg for litt over et år siden, med litt samme forklaring som du skisserer. At vi ikke hadde felles interesser, var for ulike, ikke nok sex, at han ikke var lykkelig lenger, og at han ville ut av ekteskapet for å finne tilbake til seg selv. Han var nok også veldig forelsket i en annen kvinne, uten at han innrømmet det.

For meg kom det som et stort sjokk at han ville gå. Enig i at vi ikke hadde det så bra sammen lenger, men hadde aldri trodd at det var så ille at han ikke en gang var villig til å gjøre et forsøk på å få ekteskapet på rett kjøl. Siste halve året var han bare sur og innesluttet, og absolutt ikke villig til å snakke om noe som helst selv om jeg tok initiativ gjentatte ganger. Dette gjorde nok alt verre for meg…. Var jeg så lite verdt at jeg ikke var verdig et forsøk engang? 

Jeg følte meg som søppel. Som et ubrukelig insekt man bare sparker av stien. På et tidspunkt var jeg så langt nede at jeg ikke hadde lyst til å leve lenger. Bunnløs fortvilelse var min reaksjon. Min eksmann var overhode ikke forberedt på min motstand, og dette gjorde nok prosessen enda vanskeligere for han også.

Barna tok det også veldig tungt. De påvirkes dessverre  negativt fremdeles. De har fått utfordringer med vennskap og relasjoner, dårligere skoleprestasjoner og har mistet den sprudlende barnlige lykken. Ungene var i mellomtrinnet på barneskolen under bruddet. 

Grunnen til at jeg skriver dette til deg er at jeg tror det kan være greit å forberede seg på at andre også kan få store reaksjoner på bruddet. Hvordan du ser for deg resten av livet ditt, barna og din ekspartner er viktig, fordi den avgjørelsen din vil påvirke de for alltid - og dere vil uansett for alltid være forbundet til hverandre. 

Anonymkode: c1c3a...361

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

At vi ikke hadde felles interesser, var for ulike, ikke nok sex, at han ikke var lykkelig lenger, og at han ville ut av ekteskapet for å finne tilbake til seg selv. Han var nok også veldig forelsket i en annen kvinne, uten at han innrømmet det.

For meg kom det som et stort sjokk at han ville gå. Enig i at vi ikke hadde det så bra sammen lenger, men hadde aldri trodd at det var så ille at han ikke en gang var villig til å gjøre et forsøk på å få ekteskapet på rett kjøl.

…Jeg følte meg som søppel. Som et ubrukelig insekt man bare sparker av stien. På et tidspunkt var jeg så langt nede at jeg ikke hadde lyst til å leve lenger.….

Barna tok det også veldig tungt.

Anonymkode: c1c3a...361

Jeg har klippet litt i innlegget ditt. Takk for at du skriver. Jeg er også veldig i tvil om det er dette jeg vil. Jeg har vært det lenge og har tatt det opp med damen og vi har vært på FVK.

At jeg er usikker på om jeg vil tilbringe resten av livet med dama betyr ikke at hun (du) er en *dårlig dame*, søppel eller et insekt. Men det betyr at forholdet ikke er så bra. Jeg vil gjerne ha en god følelse i brystet når jeg møter dama, jeg vil at jeg skal savne henne når hun er borte og jeg vil at hun skal respektere meg og mine meninger (og motsatt). Og det er ødeleggende at hun ikke tenner på meg lengre, og ikke anerkjenner at det er et problem. Jeg opplever det ofte som at vi er to separate personer som deler hus og bankkonto, som oppdrar to halvstore barn, men at det ikke er noe utover det. Jeg har prøvd og hun har prøvd. Kanskje har jeg for store forventninger. Kanskje er det dette livet har å by på, og så dør man.

Anonymkode: 32845...31b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er en mann på ca 50 som vurderer å ble om brudd / skillsmisse. Det er flere grunner for dette, men det er grunner som ligger både historien, personlighet og fremtidsutsikter. Dvs det har skjedd ting som ikke kan gjøre om, jeg er fed up med hennes personlighet og jeg kan ikke de at fremtiden vil bli bedre. Jeg føler jeg kaster bort livet mitt ved å være sammen med henne. Samtidig så er dette det livet jeg kjenner og har. Vi har vært sammen i 20 år ca, og det føles så skummelt å skulle gå fra henne og bli alene. Jeg har ikke noe ny dame på gang osv, så det blir å bo alene med 50/50 fordeling av to barn undef 18

Jeg er på en måte i en slags hengemyr der jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke å velge. Jeg blir noen  ganger kvalm i bilen på vei hjem og gruer meg til hva jeg møter når jeg kommer inn døra. Jeg trives godt i eget selskap / alene gjennom arbeidsdagen, men det å være single/ ensom kjennes skummelt ut

Er det noen som kan fortelle litt hva de tenkte når de var i denne prosessen, eller på dette stadiet i forholdet

Er det feks slik at når jeg synes dette er vanskelig så er jeg ikke egentlig klar?

Jeg er redd for å bli ensom, har dere noen tanker eller erfaringer rundt det? 
 

Uff, dette er vanskelig….

 

Anonymkode: 3f28f...a43

Du får det så mye bedre, løp og ikke se deg tilbake! Følg magefølelsen din.

Anonymkode: 04637...7d2

[AnonymBruker]

Gikk for 2 år siden. Har vært en mix av følelser. Og en stor sorg i perioder, spesielt første tiden etterpå (1 år). Tror det som er viktigst er en følelse av at man har prøvd ALT for å redde familien FØR man drar. At det ikke blir slik at den ene føler på at "hvis vi bare......". Når begge har gjort en helhjertet forsøk. Og den ene fremdeles vil ut er det greiere og gå. Jeg gikk med på en siste runde parterapi (totalt 3 runder) - men kjente på siste at jeg ikke hadde mer å gi. Og det kjente eksen også på. Da er det mye enklere å ha en god tone etterpå - i stedet for at man bare går uten å prøve - det kan skape store arr.  Kan også skape stor sorg hos den som går på en senere tidspunkt.

 

Ellers skulle jeg aldri date igjen. Ikke før barna ble ungdom/voksen. Men måtte jo selvfølgelig treffe en midt i krisen et halvt år etter ikke så mye å gjøre med når kjærligheten treffer. Jeg var IKKE klar. Elsket å være alene. 

Anonymkode: 5d383...c7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har klippet litt i innlegget ditt. Takk for at du skriver. Jeg er også veldig i tvil om det er dette jeg vil. Jeg har vært det lenge og har tatt det opp med damen og vi har vært på FVK.

At jeg er usikker på om jeg vil tilbringe resten av livet med dama betyr ikke at hun (du) er en *dårlig dame*, søppel eller et insekt. Men det betyr at forholdet ikke er så bra. Jeg vil gjerne ha en god følelse i brystet når jeg møter dama, jeg vil at jeg skal savne henne når hun er borte og jeg vil at hun skal respektere meg og mine meninger (og motsatt). Og det er ødeleggende at hun ikke tenner på meg lengre, og ikke anerkjenner at det er et problem. Jeg opplever det ofte som at vi er to separate personer som deler hus og bankkonto, som oppdrar to halvstore barn, men at det ikke er noe utover det. Jeg har prøvd og hun har prøvd. Kanskje har jeg for store forventninger. Kanskje er det dette livet har å by på, og så dør man.

Anonymkode: 32845...31b

Sett i retrospekt skulle jeg ønske min eksmann tydelig hadde sagt: jeg har det ikke bra i dette ekteskapet, jeg vurderer å be om skilsmisse om vi ikke får det bedre. Det gjorde han aldri, før han en kveld sa: Jeg har det ikke bra i dette ekteskapet, jeg vil skilles. Det er ingen ting mer å gjøre. Han var heller ikke villig til å gå til parterapi, eller få råd/veiledning fra noen andre. 

Jeg tror det er viktig å realitetsvurdere konsekvensene. Vil du få det bedre alene en sammen med med henne? Vil du få det bedre selv om hun og barna dine får det verre? Hvordan ser du for deg å gå inn i alderdommen alene? Hva om barna ikke slår seg til ro 50/50? Kommer du til å takle om hun finner en ny partner, som også skal oppdra barna dine? Osv.

Jeg har allerede fått flere ekstra belastninger som følge av å bli alene. For det første trives ikke barna med 50/50 ordning, og bor nå mest hos meg selv om avtalen var å dele. Dette kom som et stort sjokk på faren, som tok det for gitt at de ville bo hos han annenhver uke. Dette innebærer at jeg får mye mindre tid til meg selv, og jeg har også måtte takke nei til flere spennende jobbmuligheter fordi jeg må prioritere barna (selvsagt).

Jeg står også i en skvis da jeg har gamle skrøpelige foreldre på en annen kant av landet, som også trenger støtte og oppfølging i årene fremover. Jeg har konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke har kapasitet (hverken økonomisk eller praktisk) til å ta meg av de i alderdommen. Jeg har også blitt rammet av alvorlig sykdom selv, og det å stå alene i en slik situasjon var bare helt forferdelig tungt. Jeg skulle gjerne hatt noen som fulgte opp helsevesenet for meg, og som tok seg av meg i den perioden…. For meg handler et langvarig ekteskap om å være hos hverandre når man virkelig trenger det, og ellers være raus og gi rom for å realisere og utvikle seg selv. Opplever nå at ingen står ved min side i stormens time, og at mulighetene for selvrealisering er svært begrenset fordi jeg må følge opp barna (og har fått dårlig økonomi i tillegg).  

Anonymkode: c1c3a...361

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

 

Jeg er på en måte i en slags hengemyr der jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke å velge. Jeg blir noen  ganger kvalm i bilen på vei hjem og gruer meg til hva jeg møter når jeg kommer inn døra. Jeg trives godt i eget selskap / alene gjennom arbeidsdagen, men det å være single/ ensom kjennes skummelt ut

Kjenner meg igjen. Jeg var like gammel, utbrent og apatisk, og greide rett og slett ikke å hjelpe meg selv. Jeg kom til et punkt der jeg gikk til privat psykolog for depresjonen. Han hadde en veldig praktisk tilnærming, og han ville at jeg skulle sette meg et mål. Så ble vi enige om delmål, ord og handlinger som skulle utføres til neste time. Før det hadde gått fire måneder, hadde jeg kjøpt eget hus, og flyttet for meg selv. Alt virker stort og vanskelig, men akkurat som elefant, så må det spises bit for bit. 

Det tok heller ikke lang tid før jeg kom i kontakt med kvinner, som kommuniserte godt og morsomt, og ga meg troen tilbake. Covidperioden la en liten demper på dating, men nå seks år etter bruddet, har jeg verdens beste kjæreste. 

Jeg kan love deg at alenestatus er bedre enn den mørke skyen du går i nå. Litt engasjement i sosiale aktiviteter og trening, anbefales. 

Anonymkode: cb2a2...284

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra min ektefelle, følte det var helt umulig å se en fremtid med oss, kommunikasjon var helt fraværende, vi hakket på hverandre og alt føltes trått. Han ville ikke være med på parterapi. Det var utrolig tungt å leve sammen. 

Men etterpå har jeg sett at det var noe av det verste jeg kunne gjort.😭 Jeg har i etterkant jobbet med en del av det som ble vanskelig i ekteskapet og ser at vi absolutt kunne fikset det som var galt om vi begge hadde prøvd. 

Ungene sliter voldsomt med skilsmissa enda, 5 år etter. De utagerer på skolen, sliter sosialt, og mistrives med 50-50. Så begge barna har bestemt seg for å bare bo hos far, som bor der vennene er. Så jeg har ingen samvær med ungene.😭  Jeg sliter veldig, det er utrolig trist å legge seg alene hver dag, alltid være alene om alt, ingen å støtte seg på. Det er nitrist rett og slett. 😔

Anonymkode: 6ccd6...9b8

[Tiva]

Anbefaler terapi først. Altså for deg selv. Jeg var i et dårlig forhold i 15 år. Tok tid å forstå hvor dårlig det egentlig var.

 

Men jeg gikk i terapi noen måneder før jeg flytta fra han. For å styrke meg selv,  få bedre selvfølelse og stole mer på meg selv. Da var valget enklere og det var lettere å ikke bli manipulert tilbake igjen. Så jeg var helt helt sikker før jeg gjorde noe. 

[AnonymBruker]

Tiva skrev (48 minutter siden):

Anbefaler terapi først. Altså for deg selv. Jeg var i et dårlig forhold i 15 år. Tok tid å forstå hvor dårlig det egentlig var.

 

Men jeg gikk i terapi noen måneder før jeg flytta fra han. For å styrke meg selv,  få bedre selvfølelse og stole mer på meg selv. Da var valget enklere og det var lettere å ikke bli manipulert tilbake igjen. Så jeg var helt helt sikker før jeg gjorde noe. 

Hvor lenge gikk du i terapi? 

Anonymkode: ff9f8...039

[Tiva]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hvor lenge gikk du i terapi? 

Anonymkode: ff9f8...039

Jeg går fortsatt😂 Men jeg er veldig glad jeg startet før bruddet. 

Ble nok ca et halvt år før bruddet. Det gjorde meg sterkere og mer sikker i meg selv.