3,1415

[pi_]

Før jeg kommer med mitt første innlegg her i min første dagbok, tenkte jeg at jeg skulle presentere meg selv litt. Jeg er meg. Noen spørsmål? 'K da, litt mer kan jeg vel si, siden du sikkert kommer til å lese de innviklede skribleriene mine. Jeg tenker ofte at jeg har en del fellestrekk med faren til han gutten i 'kabalmysteriet', han som ser på seg selv som en joker, som våkner hver dag og er forundret over at han er i live. Det er meg, det. Ikke det at jeg er så deppressiv eller no, nei, jeg bare har ikke vent meg til at dette er livet, ikke blitt vant til lyset etter at jeg først krøyp ut av mors mage. Det er jo så forbanna lyst her.

Innleggene mine er gjerne lange og rotete, men det er fordi jeg skriver som jeg tenker, dvs, i den rekkefølgen jeg kommer på det, og ikke nødvendigvis med mening eller mål. Er det noe du vil si, feel free, kan godt skrive pm'er òg.

Og ja, det kommer nok noe banning ^^

velkommen skal du være

Endret 6. mars 2006 av pi_

[pi_]

Det er så mange ting jeg har blitt vàr på i det siste, mange ting jeg er glad for, for at jeg får oppleve.

Her om dagen, da jeg tok toget hjem etter å ha vært på en revy, satt jeg og skulle lese noe stæsj, noe skolegreier (har alltid med meg noe "nyttig" å lese på, fornuftige meg...). Det kom på en fyr, har sett ham før, han har ett eller annet syndrom eller noe, man ser det liksom bare på ham. Vel, mens jeg satt og leste, så hørte jeg nynning bak meg, og ikke egentlig lav nynning heller. Han satt der og nynnet den samme melodien om og om igjen. Jeg stoppet og lese, og satt og så ut av vinduet på alt som raste forbi, mens jeg hadde denne fyren som 'soundtrack'. Det var ordentlig fint.

Andre ting som er fint kan være en liten gutt som ser forundret etter en tykk dame som går nedover gaten, eller en mann som stumper røyken sin, tråkker på den, og som uten å være klar over det, går vekk, med sigarettsneipen sittende fast i mønsteret under skoen sin. Det kan være katten til naboen som ser redd på meg når jeg går forbi, som om jeg er klar til å hoppe over den og vil ha den til middag. Det kan være når den værste berta i pol.id.klassen kommer med utsagn som 'på en måte på en måte' eller når vår gamle norsklærer er uheldig og sier noe som får det til å høres ut som om hun levde i 1917. Det kan være å ligge på senga og høre på røyksopp, gå hjem etter norsk heldags med 'red alert' på øret (der den første linja er 'when I write, when I write, it's a catastrophy, but don't worry, don't panic' ^^) eller å se opp på himmelen etter skyformasjoner som jeg kanskje vil ta bilder av. Det kan være å legge seg ned på sengen når klokka er over elleve og du vet at nå, nå vil jeg sove godt, så legge seg ned og slappe av. Det kan være å vite at du burde lese masse, slik som jeg burde nå, men å velge å gi bengen, for nå, nå skal jeg gjøre noe jeg *vil*, ikke noe jeg *må*. Det kan være en fin tegning. Et lite dikt.

Jeg tenker ofte at om ingen var glad i meg, var ikke livet mitt verdt noe. Jeg mener faktisk det. Jeg har jo aldri klart å sette pris på noe som helst. Det er fint at det snur, om ikke mye, så i hvert fall litt.

-----------

Jeg lurer ofte på hvor livet mitt blir av. Tenk, en fjerdedel (femtedel om jeg lever lenge) er borte. Det er gått, kommer ikke tilbake, og jeg husker så lite av det. Det er liksom at det aldri har skjedd kanskje. Alle husker liksom så godt fra da de var liten og slikt, men jeg kan ikke akkurat si det samme selv. Det er ikke det at jeg ikke husker noenting, men det er ikke noen "glade barndomsminner". Jaja, det er vel slik med noen.

Jeg lurer også på hva det blir av meg. Jeg har ikke tatt så mange valg her i livet. Her er en liste over de jeg kommer på:

- jeg vil gjøre det beste jeg kan eller det beste jeg ser nyttig å gjøre, om det så er i små ting

- jeg vil være god mot de som jeg kan hjelpe (selvom de er blonde osv osv)

- jeg skal ha en god sportsånd (selv mot drittsekker)

- jeg skal ikke være en besserwisser (selvom de andre ikke har peiling)

- jeg skal være ydmyk (selv jeg kan ta feil )

- jeg skal være overbærende mot de som har behov enn meg selv (selv om eeeer så fristende å disse dem)

- og om det ikke gir meg noenting tilbake (for det trodde jeg faktisk ikke en gang i tiden), så skal jeg være fornøyd med at jeg er i live og i god 'stand'

Nå har det seg slik at mange liker meg for noen av de grunnene over, kanskje spesielt den andre. (Den jeg er mest stolt over er allikevel den tredje, da den er den nyeste. Det er enda bedre når de ikke er sportslige tilbake synes jeg.) Så likt er jeg altså, men det er nesten som en bi-effekt av mine egne mål som jeg har satt for meg selv. Merkelig...

Og sånn har jeg folk kommet og gått. De fleste har ikke giddet å bli kjent med meg. Noen har. Noen har nok blitt litt betatt av denne egne personligheten min. Jeg vet noen jenter i hvert fall *hehe* Men jeg har aldri vært *i kontakt* med omverdenen. De har prøvd, jeg har prøvd, men jeg har for min del aldri følt fellesskap med verden rundt meg. Jeg *er* 'kald'. Aldri noen følelser. Sånn er livet liksom

Og det er slike ting jeg må/burde innse som frustrerer meg litt. Det virker som det er egne regler for meg, mens andre kjører i samme sporet. Det er nok ikke slik. Men det virker slik på meg. Og derfor er jeg glad kjæresten min er hos meg. Hun har kanskje ikke svaret på meningen med livet, men det er litt tryggere hos henne. Noen å holde i hånda. Så kan resten av verden ha sine egne kjøreregler. Oss mot dem. Jeg liker det

(tilbake til mine valg for livet) Mange sier de synes jeg er smart. Det synes jeg er komisk. 'Smart' innebærer en grunnleggende forståelse for omverdenen i forhold til selvet; at man kan forandre på omverdenen på en effektiv måte gjennom små forandringer som er så avanserte at ingen andre kommer på det. Er det noe jeg mangler, så er det en forståelse av omverdenen. Det jeg går utifra er det jeg opplever. Når du erter noen ofte nok, blir de sure på deg uansett hva du sier. Vil du at andre ikke skal være sure på deg; ikke ert dem for mye. Det er ikke å være smart, det er logikk (og folkeskikk ^^). Jeg jobber fordi jeg i en viss grad nyter å arbeide. Jeg liker å begi meg på en oppgave, for så å løse den. Litt som en su doku. En følelse av tilfredsstillelse når du greier det, ikke sant? Jeg liker sjelden noe av det skolearbeidet jeg gjør, og misliker storparten av det. Men jeg liker skolehverdagen. Jeg hører folk hele tiden si at 'du må velge yrke med omhu, du har vel ikke lyst til å sitte med en jobb du ikke liker for resten av livet?', og så klarer jeg meg fint i en hverdag som er AKKURAT slik. Det finnes ikke noe arbeid (arbeid som i arbeidslivet) som jeg tror jeg kunne like. Jeg kan ikke komme på noenting jeg har lyst til som er en ordentlig jobb. Ingenting. Så fuck dere folk. Fuck deres ensidige spor om at slik er det for alle. Og fuck deres knappe innsikt i meg. Jeg vet ingenting, jeg plukker bare opp det jeg lærer. Jeg har ingen lyster, ingen planer, ingen visjoner. Jeg tror ikke på noenting, ingen Gud, ingen religion, ingen fanatisme, ingen frelse. Det er ingen mening, det er ingen fordømt mening med livet, kan dere ikke forstå? Må dere finne noe der det ikke er en eneste ting? Er det meg eller verden, jeg vet ikke lengre. Men fuck dere, folk, det skal dere ha

[Gjest 1111]

Jeg liker måten du skriver på. Veldig.

Og ikke minst, gratulerer med dagbok

[Gjest -Lykke-]

- jeg vil være god mot de som jeg kan hjelpe (selvom de er blonde osv osv)

←

Det er du definitivt veldig flink til!

Gratulerer med dagbok!

og takk for sist,var koselig

[Gjest Meteora]

Vet du, jeg elsker deg Du er noe helt spesielt.

Tøft at du har lagd deg dagbok.

[Gjest #Spidergirl#]

Gratulerer med dagbok!

[pi_]

Jeg har vært på UiO i dag, og gjett hva? I am so lost. Da jeg har sett meg ut siv.øk., gikk jeg på foredrag om sos.øk. (de er jo ganske like ikke sant). Nu vel, gode nyheten, er vel at det hørtes ikke så verst ut. Det var folk som ikke hadde tatt døyten matte som hadde klart seg der (har selv 3MX), og snittet var latterlig lavt (eller... lavere enn siv.øk da) og det gir jo jobb da. Men hva inneholder det egentlig? Statistikk, matematikk, logikk, tror jeg, markedsanalyse, makro-/mikroøkonomi, samt masteroppgaven 10. semester. Mh-mh-mh. Deeeeeeilig. På veien hjem ble jeg nesten deppa; hva faen skal jeg bli? Tenk, jeg har liksom alltid fått høre at det er så utrolig fint med gode karakterer, fordi da kan man velge hva man vil. Gjett hva.

Bullshit.

Ta siv.øk. for eksempel; i Bergen: 55, i Bodø: 50, i Kristiansand: ÅPENT INNTAK!!!! Snakk om motivasjon... (BI er for mammadalter og folk som ikke klarer mer enn skarve 40, men som allikevel skal opprettholde Hans-Preben-Anker-Hansen-Hagander-Stordalen-navnet, ved å bli sjef i familiebedriften, bare for å komme i avisen, så drikke seg dritings og kjøre seg utfor en klippe om et par års tid). Men egentlig er ikke det det verste. Nei, det er seff det at hvis man har all verdens valgmuligheter, men ikke aner hva man skal bli, hva faen gjør man da? Ja, jeg kan innrømme det, jeg klager, buhu deg hvis du sitter med 3,4 og kun læreryrket innen rekkevidde, I don't give a shit, da biter du enten i det sure eplet/gresset, eller så begynner du å arbeide, ditt problem er det uansett. Men jeg har sett på jobber, dratt på arbeidsplasser, snakket med samtlige voksne i Oslo øst om jobben deres (sånn ca). Jeg har lett etter et spennende yrke siden 10. Men ingenting appelerer. Alt er enten dølt eller lite praktisk. Derfor vil jeg her komme med hva jeg skulle ha gjort i et annet liv: Jeg skulle...

- ha blitt pyrotekniker, latt håret vokse til noen nasty rastafletter og dratt med et eller annet tøsband jorden rundt

- ha blitt snekker, og brukt fritiden på å spikke trefigurer

- begått selvmord

- flytta til slettene i Mongolia og startet på nytt

- flytta til Japan og spilt basket (lol, lave mennesker) *evil*

- starta på kendo ("slå mannen med tresverdet" type ting)

- rana en bank med et tresverd noen måneder senere

- tatt doktorgrad i filosofi (det er spennende, men hva hjelper det når man ikke blir noe etterpå?)

- gått tegning, form og farge

- blitt event-planner

- ha blitt pilot i forsvaret

- blitt soldat, og dratt til Afghanistan and the likes

- blitt høyesterettsdommer, bare for å sette strengere straffer på stort sett alt, slik at alle de drittmenneskene rundt om i Norge led mer for sin forfengenlighet

- blitt profesjonell sprinter

- konvertert og levd resten av livet i et kloster i Tibet, med harde kår og hard fysisk og psykisk trening

- blitt *mye* mer sint enn det jeg er nå

- drevet med veldedighet

- begynt med bonsaitrær

- banka Fedon Lindberg gul og blå (ville ikke du?)

- lært å sveise

- gitt blod

- skyti med pil og bue

- brukt jævli mye penger på musikk og årntli anlegg

- ikke ha det så mye vondt inni, mye heller utenpå

heh, ikke rare listen til ting en har lyst til å gjøre men som aldri kommer til å skje, hva? Jeje, noe av det kan man jo gjøre, men det er ikke det som er poenget, greia er at det er så mye som sitter langt inne, som aldri kommer ut. Vet ikke hva med deg, men jeg føler ofte at det er så mye rart jeg *burde* ha gjort, så mye jeg burde være. Hadde jeg lært å sveise, hadde det sikkert poppet opp en ny ting, og så blir det en søt liten spiral med ingen ende. Jeg kan godt være ærlig; det er ikke jævli mye jeg synes er veldig moro. Mye er fint, men ikke så mye er moro. Helt siden jeg gikk til psykolog for å spørre om jeg var dystimipasient, og han resolutt sa at nei, det var jeg nok ikke, har det vært noe som har vært galt. Jeg vet det. Men når jeg skulle prøve å få hjelp, så ble jeg avslått. Ikke for det, jeg er ingen psykolog, det kan være hypokondri for alt jeg vet, men hvis det er der, hva hjelper det vel om det er oppfunnet? Det er litt håpløst, være fanget med en plage (la oss kalle det det) som du ikke kan finne ut av og som du ikke kan fjerne. Jeg liker å tenke på det som en liten demon som lever i meg, en del inni meg som ikke er meg, som ikke tilhører min sjel men som klenger seg til den. Og det er bare jeg som merker det. Morro. Det hender jeg fremdeles tenker på om det virkelig er verdt å leve. Jeg mener, personlig synes jeg folk i vesten er alt for redde for døden, vi skal hele tiden prøve å utsette og marginalisere den, men den kommer jo før eller siden uansett, og det virker det som folk glemmer, for den dagen døden kommer og tar en blir alle sjokka og lurer på "hvorfor, hvorfor måtte dette skje", når det i virkeligheten var det *eneste* de kunne være *helt, 100% sikre* på at ville skje. Klart, nå har jeg verdens beste (enkvinnesstøtteapparat), så det blir ikke noe mer selvmordsplanlegging nå. Men av og til, så lurer jeg på hva som hadde skjedd

[Gjest Meteora]

*dytteoppover*

[pi_]

I dag regner det store, forsiktige dråper ned på skråvinduet over sengen. Perfekt vær for ullgenser, Tori Amos og tanker. Nei, det er ingen påskeferien her i gården. De andre har dratt. Jeg skal jobbe. Burde jobbe.

Døden. Hva tenker du? Noe trist? Noen som ikke lengre er hos deg? Frihet?

Hvis du sørger over noen, så er det ikke døden du hater, er det vel? Det er det at noen du var glad i, ikke kan være sammen med deg lengre, det at du kanskje kommer til å savne dem, nå som de er borte. Det synes som om bare det er de som er gamle eller som lider som omfavner døden. Det er kun da, når døden blir en slags helt som redder noen fra lidelse, at vi kan akseptere den. Jeg sier akseptere, fordi det synes meg at alt for få mennesker i dag gjør det, aksepterer døden. Bare se på ssb sine sider om hvor mange som dør av hvilke årsaker; hvor mange færre er det ikke nå som dør av "naturlige årsaker". I et liv som skal være fylt av så mye 'liv' som mulig, er døden den ultimate, den endelige skammen, straffen og sorgen.

Men hva er livet vårt da, det er jo det vi må vite om vi skal kunne fordømme døden. Jeg vet ikke hva med andre, jeg har så radikale syn at mitt eget utgangspunkt neppe kan stå som rettesnor for det gjennomsnittlige menneske. Men livet er ikke mye, er det vel. Jeg mener, hva her i livet har du som gjør at du får livslyst. Livslyst, smak på det ordet, livslyst, livslyst, livslyst. Jeg har ingenting som gir meg det. De morsomme tingene i tilværelsen gir pause fra monotoniteten, en mulighet til å koble av fra det grå, kjedelige. Det gir ingen lyst til å forlenge livet. Jeg kunne dødd nå og vært like glad. Og det kunne sikkert du også. Tenk deg: Hvis en atombombe drepte deg og alle du noengang har kjent uten at noen i det hele tatt fikk med seg at det hadde skjedd, uten smerte, uten noe fuzz, ville det vært trist? Ville det vært tristere i enkelttilfelle deg enn om du døde i en trafikkulykke senere i dag? Det er slik man kan 'klassifisere' livet, er det ikke? Jeg tipper du svarer noe ganske annet enn meg, for jeg mener at det spiller ingen rolle hvordan du dør. Død er død er død er død. Det er trist for de gjenlevende, men igjen, det er noe som enten ville skjedd dem eller deg først. Jeg mener ikke å være kynisk, men sånn er det jo.

Du tenker sikkert at livet har en egenverdi, ikke sant? Det var derfor det jeg skrev litt lengre opp var så ekkelt. Massemord. Men har livet en egenverdi? Hvis du ikke kjente noen i hele verden, og så døde, ville det være annerledes enn om du døde med mangemange venner som sørget? Det ville være værre for vennene, sure enough, men ville tapet være større fra ditt ståsted, hvis vi tenker oss at døden er den endelige slutt, og at det ikke er noe liv etter døden, være værre for deg? Tullball? Eller bare skumle tanker du ikke har turt tenke?

Men dette handler ikke om døden. Det handler om livet. For til tross for at det kan være greit å ha noen betraktninger innabords, vil det vel egentlig ikke gagne noen å filosofere så mye om døden. Nei, det er vel livet vi må tenke på. Hva vi skal gjøre med våre dager. Det er her døden kommer inn. La oss ta et lite eksperiment:

Tenk at du er død. La oss forutsette at det ikke er noe liv etter døden, og at that's it. Du er død. Hva savner du? Nevn to ting. Kom igjen...

Så, gjør de to tingene. Nå.

Du lever ikke evig, og du kan dø når som helst. For det er først når du har sett døden i forhold til livet at du kan sette pris på livet fullt ut. Det er derfor du burde sette deg ned og tenke mer på døden. Det er derfor du ikke kan pålegge den en rolle som slemming. Fordi vi lever, og det er ikke bare godt

Endret 13. april 2006 av pi_

[Gjest Meteora]

Hei kjære. Jeg har Tori Amos i ørene nå. Og jeg har lest ordene dine igjen, og jeg har mange tanker, men kanskje ikke så fornuftige svar på spørsmålene. Men anyway, jeg skriver litt likevel.

Det er noe med sånne dager som den igår, som får deg til å tenke. Noe med mørket. Regnet. Og det når man sitter alene. Da kommer ofte tankene. Jeg har tenkt mye på døden selv, særlig i det siste, fordi jeg har jobbet/jobber med så mange mennesker som er døende eller som har kommet til sitt siste sted. De skal ikke lenger. De er der og der skal de være til dagen kommer. Den dagen de blir borte. Blir tatt med til et annet sted (jeg liker å tro at det er et annet sted etter døden, en svart evighet virker så skremmende) Jeg har tenkt mye på hva jeg kan gjøre for at den siste tiden deres skal bli så fin så mulig, og jeg har funnet ut at det er ikke mye som skal til. Bare at du er der. Viser at du har tid, forståelse. Tid til å gjøre noe ekstra. Og hvor stor pris de setter på det. De virker så fredlige, mange. Og jeg beundrer dem for det, at de klarer å være nettopp det, hvordan de har akseptert det, hvordan de nyter hvert eneste lille øyeblikk som kommer deres vei. Vi mennesker må bli flinkere til det, og gripe dagen. Og det har endret noe i meg, møte med disse menneskene (og også en film, og en dame, som du vet om) døden er ikke like skremmende lenger. Jeg har lært at den også kan være fin, på et vis. Virker rart å si fin. At døden kan være fin. Men, ja. Fin, noen ganger kan den være fin. Jeg har lært det. Så til det første spørsmålet ditt, jeg mener vel egentlig at døden kan være alt det du nevner (jeg tenker på mye forskjellig når noen nevner ordet døden), men jeg har lært at den kan være fin, kanskje befriende, og jeg aksepterer døden i større grad nå.

Jeg husker før, når tanken på døden var befriende, når jeg tenkte at shit heller, hva gjør jeg her, jeg kan like gjerne forsvinne, ingen vil savne meg uansett. Og jeg husker hva som fikk meg til å ikke forsvinne. Det var denne driven, nysgjerrigheten (og ja, noen mennesker). Jeg måtte fortsette. Se hva som skjedde. Nysgjerrige meg. Og jeg tenkte, at det måtte da bli bedre en gang. At jeg ikke kunne gi opp nå.

Og, ja, sagte men sikkert ble det det. Bedre. Jeg var heldig. Og denne nysgjerrigheten driver meg fortsatt. Og menneskene. De driver meg, mange av dem, der i blant deg. Hvis jeg kunne velge ville jeg heller ha forsvunnet, og at de skulle ha fått leve videre. Tanken på en plutselig atombombe, at alle blir borte, den skremmer meg bare, fortsatt, vi er nok litt forskjellige der. Og tanken på at døden er den endelige slutten, den tanken er også litt skummel. Jeg vil ikke tenke så mye på det.

Jeg liker å tenke at man lever videre på andre måter, at man kommer til et annet sted, men hvor lenge man er der vet jeg ikke, for tanken på en evighet skremmer meg nesten mer, men jeg liker å tro at det er noe der ute, et eller annet. Er ikke kristen, jeg tror ikke det er noe Gud, men noe, det må da være noe?

Om jeg hadde blitt borte nå hadde jeg savnet masse. Men jeg skal prøve å nevne to ting jeg kanskje hadde savnet litt mer enn det andre. Jeg hadde savnet å kunne gå barbent i gresset, følelsen av frihet, vinden i håret, det at jeg kunne løpe eller ri ned i en solnedgang, jeg hadde savnet menneskene jeg er glad i, savnet nærhet, en hånd å kunne holde i, noen å dele tanker med.. ja, dette ble visst mer en bare to ting. Jeg håper at den dagen jeg blir borte, at jeg kan få holde noen i hånda da, en som har betydd mye for meg, ha mennesker jeg er glad i rundt meg. Jeg håper det, men det er kanskje for mye å forlange? Jeg vet ikke, men det er fint å vite at jeg har delt det med noen, at det er noen som vet hvordan jeg vil at det skal være. At jeg har delt tankene med noen, jeg tror det er viktig. Og inntil det, da skal jeg bli flinkere til å gå barbent i gresset, løpe nedover gatene i fraglende skjørt, klemme menneskene jeg er glad i... For man vet ikke, det kan være slutt imorgen..

Jeg elsker deg, vet du

Alltid

Det skal bli så godt å få besøk av deg imorgen

Endret 14. april 2006 av Meteora

[pi_]

Det er sommer ^^

And what's more, det er russetid. Når jeg går igjennom slottsparken om morgenen, ser alle med dyp mistro på den røde buksen. Eldre damer bytter fortau for å slippe å gå forbi meg. Det er nesten så de forventer at jeg skal plutselig løpe bort til dem for å prøve å rive av dem undertøyet mens jeg snerrer med fråde rundt munnen. Så jeg lurer - hva er det med meg som er så skummelt? At jeg gir blod? At jeg gir penger til røde kors? At jeg jobber hardt på skolen? At jeg gjør husarbeid, kanskje? Eller at jeg kjører til mine besteforeldre av og til for å besøke dem? At jeg hjelper broren min med leksene? At jeg ikke drikker? At jeg ikke røyker? At jeg ikke prøver narkotika? Eller kanskje det er noe annet som jeg aldri kommer til å skjønne. Men det er nok ikke det. Å skjære alle over med den samme kammen syns jeg faen meg de kan gi seg med.

[Gjest Meteora]

Tenk, at det er et år siden vi ble sammen.

Takk for at jeg har fått dele det meg deg.

Det har vært helt fantastisk.

Alt vi har gjort sammen, alt vi har vært igjennom.

Vi to - sammen. Vi skal klare det. Oss mot verden.

Jeg liker det.

Jeg er alltid her for deg - uansett.

Jeg håper vi kan være sammen for alltid.

Jeg håper oss to er meningen.

Jeg elsker deg, gutten min.

[pi_]

hei igjen

I kveld, med eksamen som ligger og lurer rett rundt svingen, lurer jeg på: Hva er det med folk? No offense, altså, men av og til begynner jeg å lure. Hvorfor er det slik at de fleste dagbøkene her er fulle av smilefjes og kommentarer på en linje som på død og liv skal inneholde en klem? Det er til å bli gal av.

[pi_]

I går ble en i klassen min påkjørt. Han sykla. Ble truffet midt på av en bil, og kjørte hodet nesten igjennom frontruta. Blødde som en djevel og mista flere av tenna. Så ut som en djevel òg, forresten. Legene sa han var veldig heldig som overlevde, og praktisk talt uten skader, ingen varige mèn.

Det er merkelig hvordan ting bare "skjer". Klarer fremdeles ikke helt å skjønne at det har skjedd.

Leste en artiekkel i A-magasinet om en undersøkelse som viste at jo flere valg man ble utsatt for, jo mindre fornøyd ville man bli med det man endte opp med å velge. At det var de som ble kalt "maksimererne", de som ville velge best hele tiden, de som tjente mye mer enn gjennomsnittet, men som i tillegg var mindre tilfreds med jobben. De tenkte visstnok bare på hva de gikk glipp av fordi de hadde gjort et valg. Tenk så tragisk. Der har du meg, vettu. "Argh, hvilken utdannelse, hvilket studie?". Hvilken religion? Hvilken retning? Hvilken brus? Liv eller død? Utvendig smerte eller ikke? Søvn eller kaffe morgenen etter?

Sticks

Sticks and stones

Break my bones

As I speak

Jeg dagdrømmer mye for tiden. Skulle ønske så mye rart. At jeg var noen annen kanskje? En slik erkehelt du finner i japanske animèserier, som har superskills i et eller annet, men som har et mål han må nå for å få sjelefred. Ett mål. Det hadde vært noe det.

http://bishounen.info/vash/vash3.jpg

Endret 27. mai 2006 av Pheps

[Gjest Meteora]

Tenker på deg!

[pi_]

Det er merkelig hvor fort ting kan forandre seg. Den ene dagen er alt så bra som det kan være, den neste, ille som aldri før. Flere mål som krever den fulle oppmerksomhet. Ingen som får noe. Det er slutt på skolen for alltid om bare seks dager. De lengste dagene noensinne. Bestefar er død. Muntlig eksamen kommer nå. Huset må av en eller merkelig grunn beises akkurat nå. Det er så jævli varmt. Jeg får ikke sove. Jeg har ikke spist ordentlig på nesten en uke. Føler meg på bånn. Under alle andre. Og kan bare fortelle alt til èn.

Det er merkelig hvor lite som skal til for å gjøre en redd. For min del skal det ikke så mye til. Store øyne som kommer fort mot meg freaker meg helt ut (kan tro the grudge var noe for meg... *riste på hodet*). (Syntes forresten den grusomme Gabriel var skummel også.. *litt rød*). Men nå de siste dagene har det kommet en ny frykt. Når alt synes å være helt trygt, helt slik som det alltid skulle ha vært, så rives gulvet opp under deg, og du blir spiddet på de spisse plankene som peker mot himmelen.

Samtidig så er det jeg som burde bli sint. Det er til dels jeg som blir tråkket på fra flere hold, men jeg holder det inne. De vet det. Men det er ikke meg å steppe out of character. Den eneste som ikke gjør det. Tenker at de er for svake. Alle for svake. You want the truth? You can't handle the truth! Det er så riktig. Skulle jeg fått jorden til å riste, ville fasader kunse og vannet fosse. Dører stenges? Men jeg tenker liksom at jeg holder trumfkortet. Kan ikke spille det. Ikke enda. Holde ut til jeg er borte fra dette stedet. "Vinne". Ingen seier. Ingen premie.

Minner meg om en linje fra en linkin park sang; "So I pretended up a person who was fitting in

And now you think this person really is me".

Heh, du vet du er ille ute når du kjenner deg igjen i en LP tekst

Så fint at du hjalp til å beise huset. W-o-W. Nå føler jeg meg bedre! Jo, det er flott jeg kan gjøre meg fortjent til ros, en nydelig egenskap (må huske å skrive den på cv'en..)

Hvis det ikke er noe som gir deg glede, ikke noe som gjør at du føler deg verdt noe, hva gjør du da? Jeg skal begynne å spille munnspill, har jeg funnet ut. Så får vi vente og se.

Endret 22. juni 2006 av Pheps

[pi_]

Mens jeg sitter her og hoster hest i ny og ne føler jeg meg tom. Mange tanker, men tom inni for det. Dette, militæret, skulle liksom være noe fantastisk nytt, noe utfordrende, det skulle lære meg noe om meg selv, hjelpe meg å finne retning i det skjødesløse livet mitt. Værhanen har mer stabil retning enn dette

Det er liksom ikke noe her som er det jeg hadde håpet det skulle være. Dumme meg og forventningene mine. Skulle ønske jeg kunne akseptere at "dette er alt", at det ikke er noe mer her i livet; det er ingen andre som tenker som meg, det er ingen som har de verdiene jeg har, det er ingen som meg. Og jeg vet jo godt at jeg holder fast i ting som ikke er der, som om jeg en dag skulle bli belønnet for å ha gått min egen, kronglete vei. At det var bare meg, med min egne vei og påståelighet på den, som kunne gjøre det. Men den dagen kommer jo ikke. Bare teit fantasi. Åndssvak som mongoen

Ikke det at Værnes er det som gjør forskjellen. Det er jo så mye, mye mer. Alt før det. Det som kommer etter. Værnes er bare en liten bit i det lange løp som blir til ingenting. Hva kan èn mann bygge opp i løpet av livet?

Jeg er bare atten sier de. Men de eksisterer ikke de heller. Det er ingen som prater om dette; det lange løp. De bekymrer seg om det er mopp eller swiffer som vasker gulvet raskest, eller om sønnen deres kommer igjen til neste helg, eller om det blir den neste der igjen. Så det er da tankene mine som sier at "jeg er bare atten". Men dette har da vært her da jeg var søtten, og seksten, og femten, og så videre. Det kommer aldri en dag der det blir en mening med alt man gjør. En gang tenkte jeg at hvis man bare fant seg et mål og fullførte ville man være lykkelig. Men er jeg det? Jeg har nok av mål å ta av. Men er jeg lykkelig?

Nå etterpå skal jeg gå på rommet mitt, legge meg, sove, stå opp, vaske rom og spise frokost. Det samme skal jeg gjøre dagen etter det, og dagen etter det, og dagen etter det. Jeg merker det gjør meg bekymret. Ikke det at jeg må være fantastisk renslig men at det er det samme, uten plass til å føle på livet, på hva det er av sanseopplevelser. Ok, militæret er kanskje gale stedet for slike ting, men ville det vært noe bedre hjemme? Ganske sikkert ikke

De andre på pcene her sitter og ser på ting de skal kjøpe eller planlegger reiser eller skriver på blink. De er ikke så lidenskapelige om det, de heller. Tenker de sikkert er det om andre ting. Skulle ønske jeg var som andre av og til. Jeg vet ikke, jeg, men "de" sier jo hele tiden at man skal være seg selv. Hvor er de når man er seg selv og utenfor? Hva tjener man egentlig på å være sterk og alene? Tenke selv? Tenke dystre tanker? Jævla genialt

I det siste har jeg nesten bare tatt bilder av himmelen. Aner ikke hvorfor. Må være noe underbevisste greier. Men det er fint. Du sitter der og formelig nyter himmelen. Prøver å "fange" det, ta bildet. Det blir selvfølgelig ikke noe som likner virkeligheten, ikke i nærheten engang. Men jeg var der. Jeg vet hvordan det så ut. Det er fint å tenke på. Men igjen er jeg alene

Nå skal ikke jeg drive å skremme deg ved å skrive om smerte og alt det der, men litt vil jeg skrive. Ikke bli skremt bare. Det er nemlig slik at det er litt godt med smerte. Du er levende da. Cellene skriker opp, advarer. Kroppen fungerer. Du er ikke alene. Du har kroppen din. Det er òg litt fint, synes jeg. Så cs-gass eller hva det er imorgen, bring it on. Det blir ille. Men igjen, det finnes mye som er ille

Er det likegyldighet?

Jeg finner ikke det jeg leter etter, jeg opplever det jeg ønsker, jeg tar ikke det jeg vil ha, jeg gjør ikke det jeg vil, jeg prøver uten å lykkes så godt som jeg skulle ønske, jeg er ikke den jeg vil være.

Kanskje er det noe annet.

[Gjest Meteora]

Fikk lyst til å skrive noen ord i boka de igjen, kjære. Det er lenge siden sist. Har ikke så mange fornuftige ord å komme med, men jeg vil fortelle deg at jeg er veldig glad i deg, og livet med deg er noe helt spesielt. Som en skattekiste som har blitt åpnet. En drøm som har blitt virkelighet. Noe jeg aldri trodde ville skje.

Jeg har det fint med deg. Våkne opp i armene dine om morgenen.

En egen verden

Og så vil jeg gratulere deg med munnspillet. Det lager fine lyder. Melodier. Jeg liker å høre på. Og du, du kan, du vil, og du får det til! Det har du vist meg så mange ganger. Ikke tvil på det. At du klarer. Jeg synes dette med munnspillet er fint. Jeg kan se at det gjør noe med deg. Ser entusiasmen i øynene dine. Glisene når en tone blir litt feil, men du spiller videre. Alltid. Og smiler. Du vil få til dette. Og før du vet det, så er du der.

Det gjør meg glad.

Du gjør meg glad.

Du gjør en forandring. Din plass i det hele kan aldri fylles av noen annen. Jeg håper du vil være her. Litt til. At du en dag ser plassen din. I det hele. For du har en. Du også.

Jeg elsker deg