Kan det bli ordentlig forhold når man aldri flytter sammen?

[AnonymBruker]

Er ikke dette nok kvalitetstid for deg/bra nok for deg, så er det helt legitimt å si ifra om det. Jeg hadde også reagert om min kjæreste kun ville møttes 1-2 ganger i uken.

(Vi er også særboere her, men bor kun 10 minutters gange fra hverandre, så vi kan i praksis møtes så ofte vi vil og det funker for oss.)

Anonymkode: afc28...5bd

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 15.46):

Ja, si det. Han er ofte opptatt med å holde på med hobbyer og jobb. Synes han burde prioritert meg mer.

Anonymkode: 5b75f...a6a

Ekspander  

Så han vil ikke være mer sammen med deg altså. Men det var annerledes før?

Anonymkode: 53669...830

[AnonymBruker]

Ja. Å ikke bo sammen gjør meg lykkelig. Å ha en godt og trygt forhold uten samboerskap gjør meg lykkelig. Jeg har det bedre nå enn noen sinne, med tidligere samboere og tidligere ektefelle. 

Anonymkode: cf462...0b6

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 19.40):

Så han vil ikke være mer sammen med deg altså. Men det var annerledes før?

Anonymkode: 53669...830

Ekspander  

Vet ikke hva han vil eller ikke, men ja, var annerledes før og vi hadde mye mer tid sammen.

Anonymkode: 5b75f...a6a

[SPOCA]

For min del; nei, det er ikke nok. Noe av det beste med å bo sammen er muligheten for nærhet, tilhørigheten som skapes, rutinene og hverdagslivet.

Jeg liker at vi spiser middag sammen hver dag eller at vi leser hver vår bok på sofaen. Det er koselig og fint å bare "være" og føler at man hører til. At jeg kan krype inn i armkroken hans når som helst, eller det som er mest kos; legge seg på sofaen med hodet i fanget hans mens han stryker meg over håret.

Den "hverdagskosen", og gleden av å komme hjem og alltid bli møtt av en blid mann på hjemmekontoret som gleder seg til at du kommer hjem fra jobb, er rett og slett magisk.

Det sagt. Det er kun med mannen min jeg har følt det slik. I tidligere forhold ville jeg være i fred, og vi levde veldig separate liv. Jeg følte aldri tilhørighet. 

Det er annerledes nå. Jeg føler på stor kjærlighet og det å bli forstått. Vi er begge ekstremt introverte, men klarer allikevel å få energi fra hverandre (som overrasker oss begge). Og det føles bare godt og trygt. Å ikke leve og bo sammen føles utenkelig.

Jeg har vært særboer med min eks, og det kunne jeg aldri tenkt meg igjen. 

[Rotemor]

  AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 14.50):

Alt blir mer tungvint når man ikke bor sammen - man må planlegge møter og blir ikke en ekte husholdning. 1 gang i uka er for sjeldent. Da er dere mer "venner med fordeler" enn kjærester. Han har i tillegg ikke egne barn, så han kan jo flytte dit du er. Hadde han vært seriøs med deg, så ville han ha gjort det. Jeg hadde revurdert forholdet, særlig fordi han ikke tar deg på alvor, men ber det om å "slutte å tenke triste tanker". 

Du bestemmer selv, men JEG personlig hadde ikke giddet. 

Anonymkode: 8606e...a25

Ekspander  

Bullshit. Du snakker her for deg selv. Jeg ser det overhode ikke sånn.

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 14.45):

Har sett mange tråder om særboere her, og tenkte å høre om jeg har unormale tanker rundt dette.

Er i et forhold, møttes for 5 år siden. Vi bor ca. en halvtimes kjøring fra hverandre. 

Jeg har barn boende hjemme i noen år til, og vil helst ikke flytte pga. nærhet til skolene deres. Han har ingen barn boende hjemme, men vil ikke selge huset sitt. Jeg kan godt selge mitt, og evt. kjøpe et større felles hus her. Han sier jeg kan flytte dit, men det kan ikke bli før om ca. 5 år, når yngste barn er ferdig på vgs.

Kjenner at jeg føler meg ulykkelig og deprimert fordi jeg mener vi møtes for sjeldent. Vi møtes 1-2 ganger i uka, og iblant ikke så lenge av gange. Den uka som gikk f.eks., kom han til meg på onsdag kveld (ganske sent, rundt 22), og vi la oss kort tid etter, og spiste en kjapp frokost før vi begge dro på jobb. Så besøkte jeg han på fredag kveld. Vi spiste en god middag vi laget sammen, og jeg overnattet til lørdag. Dro hjem ca. midt på dagen. Så kjente jeg at jeg savnet han masse, så dro hjem til han sent søndag kveld og overnattet til i dag. 

Han sier det ikke er noen grunn til at jeg skal føle meg trist, jeg må bare slutte å mate de negative tankene som han sier. Men det er ikke så lett, føler han ikke tar meg på alvor. 

Kan man egentlig utvikle seg sammen som par og få et seriøst, ordentlig forhold når man møtes så sjelden og lite? I de 2-3 første årene av forholdet, tilbrakte vi mer tid sammen enn nå. Vi pleide å være sammen det meste av helgene i tillegg til en eller to overnattinger i løpet av uka. 

Han sier jeg alltid er velkommen, når som helst når han er hjemme, men det er jo likevel sånn at man egentlig lever separate liv når man er særboere. Jeg kan bli på gråten bare han forteller meg om middagen han laget en ettermiddag, eller når han forteller om andre hverdagslige ting - fordi de tingene gjør han jo uten meg, og jeg gjør lignende ting uten han. Kjenner det blir så tungt, at jeg kaster bort verdifull tid, kaster bort livet mitt med å gjøre ting alene som jeg så veldig vil gjøre sammen med han. 

 

Anonymkode: 5b75f...a6a

Ekspander  

Er det puling på disse overnattingene, eller bare soving?

Stor forskjell.

Anonymkode: 18c9a...7af

[AnonymBruker]

  Rotemor skrev (På 28.1.2025 den 3.12):

Bullshit. Du snakker her for deg selv. Jeg ser det overhode ikke sånn.

Ekspander  

Det er fordi du ikke er sammen med den du bør være sammen med  

Anonymkode: d7807...306

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 5.26):

Er det puling på disse overnattingene, eller bare soving?

Stor forskjell.

Anonymkode: 18c9a...7af

Ekspander  

Det varierer. 

Anonymkode: 5b75f...a6a

[Rotemor]

  AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 9.13):

Det er fordi du ikke er sammen med den du bør være sammen med  

Anonymkode: d7807...306

Ekspander  

Nei. Det er fordi du ikke evner å forstå ulike tilknytningsformer og -behov. Du kan snakke for deg selv, men ikke for andre.

Det blir da fristende å spørre hvor gammel du er.

Endret 28. januar av Rotemor

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 15.47):

Han ønsker ikke å selge huset sitt. Men ja, jeg revurderer hele forholdet nå bla på grunn av det med at han mener det bare er å slutte og tenke triste tanker. 

Anonymkode: 5b75f...a6a

Ekspander  

La meg oppsummere.. Du er usikker på hele forholdet, men forventer at han skal selge huset sitt? 🤔

Hadde beholdt huset om jeg var han siden det høres ut som dere sliter med mye mer enn bare den fysiske avstanden. 

Anonymkode: 718e1...fd7

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 22.16):

Vet ikke hva han vil eller ikke, men ja, var annerledes før og vi hadde mye mer tid sammen.

Anonymkode: 5b75f...a6a

Ekspander  

Men hva er årsaken til at dere er mindre sammen nå enn før? 
Jeg er selv i særboerforhold. Vi bor ca 1 times kjøring fra hverandre. Er med hverandre hver helg, og ofte også ellers i ukedagene når det passer. Begge har voksne barn. I ferier osv er vi også alltid sammen. Vi har og hobbyer og jobb som tar mye tid, men klarer alltid å få prioritert tid sammen, fordi vi begge ønsker det. Men ingen av oss ønsker samboerskap med det første, primært fordi vi trives såpass godt sånn som vi har det nå, og av praktiske årsaker passer det best slik det er nå. 

Anonymkode: 0b395...ed7

[Rotemor]

  AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 5.26):

Er det puling på disse overnattingene, eller bare soving?

Stor forskjell.

Anonymkode: 18c9a...7af

Ekspander  

Er det puling i alle samboerskap? Nei, det vet du godt.
Rart at begrepet «kjærester» for deg ikke innebærer nærhet, tillit osv

[AnonymBruker]

  Rotemor skrev (På 28.1.2025 den 13.40):

Er det puling i alle samboerskap? Nei, det vet du godt.
Rart at begrepet «kjærester» for deg ikke innebærer nærhet, tillit osv

Ekspander  

Hvorfor gidde å bo sammen med noen helt uten sex? Da kan man like gjerne flytte i kollektiv.

Anonymkode: 8606e...a25

[AnonymBruker]

Jeg gadd ikke mer etter tre år som særboere( avstand i tillegg). Særboerskap er ikke en langsiktig løsning. Hvis du bare går så slipper du det savnet i hverdagen og blir «fri» for å møte noen som vil bo med deg. 

Anonymkode: 4d1da...884

[AnonymBruker]

Ikke i mine øyne. Om man ikke klarer/vil bo sammen, er man med feil person

Anonymkode: bee20...42b

[Rotemor]

  AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 14.00):

Hvorfor gidde å bo sammen med noen helt uten sex? Da kan man like gjerne flytte i kollektiv.

Anonymkode: 8606e...a25

Ekspander  

Følg med i sammenhengen her. Svaret ditt gir ingen mening. Og ikke tillegg debattanter at de snakker om seg selv.

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 16.41):

Jeg gadd ikke mer etter tre år som særboere( avstand i tillegg). Særboerskap er ikke en langsiktig løsning. Hvis du bare går så slipper du det savnet i hverdagen og blir «fri» for å møte noen som vil bo med deg. 

Anonymkode: 4d1da...884

Ekspander  

For deg. For meg er det den eneste langsiktige løsningen, da jeg ikke kan bo med noen andre. Har gudskjelov funnet meg en mann som er som meg og har forståelse for det, og å påstå at vi, gjennom vårt ti år lange forhold, ikke er nære er å undergrave oss og vår kjærlighet. 

Men det fordrer selvfølgelig at begge har samme holdning til særboerskap og er ærlig om det fra dag 1. Har man ulike ønsker for framtiden vil det vanskelig fungere i lengden.

Anonymkode: e4513...e00

[Rotemor]

  AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 16.41):

Jeg gadd ikke mer etter tre år som særboere( avstand i tillegg). Særboerskap er ikke en langsiktig løsning. Hvis du bare går så slipper du det savnet i hverdagen og blir «fri» for å møte noen som vil bo med deg. 

Anonymkode: 4d1da...884

Ekspander  

Jeg er over 50 år. Jeg vil bo alene.

Jeg vil også ha tryggheten av tosomhet, tilliten, støtten og alt det andre et forhold innebærer. Jeg har vært samboer i årevis og nå særboer i flere år. Jeg vil ikke ha noen annen mann, det er kjæresten min som er rett for meg. Det finnes dog ikke et menneske i verden jeg trenger å se daglig. Jeg er fri til å dyrke alt som er godt i et forhold og fri fra å slippe hverdagens slitasje.

Jeg har 35 års erfaring med forhold. Jeg tviler på at de som er veldig negative til særboerskap rekker meg til knærne når det kommer til erfaring.

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 17.14):

Ikke i mine øyne. Om man ikke klarer/vil bo sammen, er man med feil person

Anonymkode: bee20...42b

Ekspander  

Nei. Jeg er sammen med akkurat rette person, fordi han forstår mine behov.

Anonymkode: e4513...e00