Løsningen på mobbingen er å jobbe med mobbeofferne og årsaken til de blir mobbet!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvorfor oppfører DU deg som en typisk mobber, da?

Makan til frekkhet, jeg kan lukte offermentaliteten din gjennom skjermen.

Anonymkode: 8086e...949

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hvorfor oppfører DU deg som en typisk mobber, da?

Jeg tror ikke noe på at TS har blitt mobbet. Jeg tror hun har vært en mobber, og mener oppriktig at det er mobbeofferets skyld. Ingen mobbeofre som har kommet seg over traumer, ville ha ment at barn måtte forandre væremåten, utseendet og personligheten for å slippe å bli mobbet. Det blir like ille som å si at kvinner må forandre sin klesstil, væremåte og utseende for å ikke bli voldtatt.

Anonymkode: f1ed1...4fb

Ts her

du er bare forbanna fordi at noen faktisk sier sannheten. Mens du bare kan sette deg i godstolen si «mobbing er ondskap, dermed basta» og ellers ikke tenke noe utover nesetippen din

om det var aå enkelt, hvorfor har den setningen ikke løst noe?

jeg som mobbeoffer hater den setningen fordi det er den holdningen som har ført til at ingenting endret seg for mitt tilfelle. Ingen jobbet meg meg og snudde set for å se hva kunne man gjøre med meg for å gjøre meg mer sterk og jobbe med sosialt ugunstige sider. Deg måtte jeg innse selv som voksen erter å ha prøvd et helt liv å passe inn uten å lykkes. 
 

jeg ønsker at andre mobbeoffer skal få en bedre fremtid enn meg. Av den grunn deler meg mine erfaringer og anbefalinger. Det nytter ikke stikke hodet i sanda å si «mobbing er feil» og tro at det endrer noe . Det finnes titusenvis av ensomme triste mobbeoffer som ikke får venner som voksen som sliter som voksne fordi de ikke fikk riktig hjelp i de viktigste barndoms og ungdomsårene

for å løse mobbing må man både ta tak i mobbere, men også miljøet og mobbeofferne

Anonymkode: fd3eb...39d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 11.01):

Jeg er uenig. Be heller ungene om å være rare, annerledes, ha meninger som andre ikke har, bruk den sære jakka, vær han eneste med skarre r eller store ører. 

Jeg vil ha et samfunn som inkluderer ALLE, ikke bare de som kan snakke høyt, være tøffe i trynet og populære. 

Det synes jeg vi bør lære ungene våre. 

Anonymkode: 38faf...47e

Naivt!!

Det hjelper jo ikke barn som ikke kan sosiale koder, uavhengig om det er bevisst mobbing eller ikke så fungerer ikke vennskap om man ikke er på bølgelengde. Det er for mye forlangt at barn skal klare å forholde seg til alle, når svært få voksne gjør det. 

Jeg mener ts har helt rett!!’

Anonymkode: 384f2...2dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 13.10):

Det som er trist med barn som mobber, er at foreldrene deres somregel syns det er helt greit. 

Utfrysning er helt ok i følge flere foreldre. De blir krenket på barna sine vegne, når barna må inkludere alle klassekamerater (kolleger) i selskap.

Foreldrene bryr seg svært lite om at disse barna er med hverandre 6-7 timer til dagen 5 dager uken i 6 år. Foreldrene gleder seg til ungdomsskolen da barna får endelig lov til å ekskludere klassekompisene sine (kollegene sine). 

Man får de barna man oppdrar. Er foreldrene rasshøl, som godtar mobbing, utfrysning, se ned på de som er anderledes, så blir barna slik også. Ondskap avler ondskap. Veldig enkelt egentlig. 

 

Anonymkode: 39418...781

Ofte er foreldre livredde for at eget barn er det som faller utenfor og da godtar man mye oppførsel som er popularitetsøkende.  Dritfeigt, ja helt klart.  

Anonymkode: 384f2...2dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 13.15):

Jeg ble lært opp av mor å ikke ta meg nær av mobbingen og overse den. Det hjalp ikke. Mobbingen fortsatte i flere år til. 

Anonymkode: f1ed1...4fb

Men da var det noe annet enn det ved å ta seg nær av ting som lå til grunn for vedvarende mobbing.  

Anonymkode: 384f2...2dd

[AnonymBruker]

Så enkelt er det dessverre ikke. 
Man kan ikke pushe et barn til å endre adferd og væremåte, og det er heller ikke riktig. Her vil man kunne ta ut en langt større effekt med å jobbe med å øke åpenhet og toleranse for at ingen like, framfor å lære barn at de skal undertrykke deler av seg selv. 

Det er ikke så lett som å gi et barn som blir mobbet en ny hårfrisyre, klær og PS5 også ordner alt seg. Mobbing er langt mer komplekst enn som så.

Anonymkode: c935a...617

[AnonymBruker]

Camlon skrev (På 28.1.2025 den 13.30):

Det er ikke feil at endring i oppførsel kan redusere risikoen for å bli mobbet, men å bruke dette som hovedstrategi er helt feil av flere grunner:

1. Det flytter problemet til neste offer. Hvis vi kun fokuserer på å endre mobbeofferets oppførsel, vil mobberne bare finne en ny person å gå etter. Problemet blir dermed ikke løst.

2. Ikke all mobbing kan ignoreres. Mobbing er ikke alltid verbale stikk som kan oversees. Fysisk mobbing, ødeleggelse av eiendeler eller systematisk utestenging kan ikke løses ved å ignorere det.

3. Det kan ha langsiktige emosjonelle konsekvenser. Å lære mobbeofferet å skjule følelsene sine kan føre til at de undertrykker emosjonene sine som voksne, noe som kan gjøre dem emosjonelt kalde eller distanserte.

4. Det gir mobberne frie tøyler. Hvis mobberne ikke møter konsekvenser, vil de tro at mobbing er akseptabelt, og at de kan fortsette uten innvendinger.

5. Ikke alle kan eller bør endre seg. Noen mobbeofre har utfordringer som gjør det vanskelig eller umulig å tilpasse seg slik at de ikke blir mobbet. I tillegg kan mobbingen føre til så mye emosjonell skade at det bare forverrer situasjonen.

Derfor er det helt avgjørende at vi prioriterer å stoppe mobbingen først. Dette betyr å gripe inn mot mobberne, sørge for at de opplever konsekvenser og skape et trygt miljø for alle. Deretter kan vi jobbe med å støtte mobbeofferet, for eksempel ved å hjelpe dem med å bygge sosiale relasjoner og selvtillit.

Dette var et bra innlegg. Som ei som ble mobbet som barn og tenåring på 70-80-tallet, kjenner jeg meg veldig igjen i punkt 3. Jeg vet ikke om det kan kalles… å dissosiere? Jeg skjulte følelsene mine for mobberne, lot som jeg ikke brydde meg. Vet ikke om det hjalp så mye, virket av og til som de pushet enda mer for å få en reaksjon. 
Jeg fantaserte også om å torturere mobberne mine, og så dem for meg i sårbare situasjoner. Var sånn jeg overlevde. 
Resultatet er at det er deler av skolegangen mon jeg ikke husker, selv om jeg fikk topp karakter.

Jeg kan vel kanskje sies å være litt kynisk og avstumpet, særlig før at jeg ble mamma. Gidder ikke dype diskusjoner om følelser, griner ikke av ting andre griner av. Kynisk. Er vel litt prega av generasjonen min også.

Vet ikke om personligheten min skyldes mobbingen, min måte å overleve mobbingen på eller mulig udiagnostisert autisme. Kanskje alt på en gang?

Takk igjen for godt innlegg. Åpnet noen tanker 💕

Anonymkode: ffcd8...741

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 13.16):

Merkeklær har ingenting med det å gjøre. Mine mobbere hadde ikke merkeklær. Men de hadde foreldre, som i likhet med TS, mente det var MEG det var noe galt med, altså at mobbingen var berettiget. Derfor er TS sin tankegang kjempeskummel

Anonymkode: f1ed1...4fb

Men det er ikke svart hvitt. Ofte har mobbeoffer noe ved seg som blir utgangspunkt for mobbing, sier ofte, ingen mobbehistorier er like. Handler ikke om ofrenes skyld eller berettighet, men at det er sårbarhet av noe som det burde jobbes med for bedre å kunne møte situasjoner som kan få mobbing til å oppstå. Impulskontroll, reaksjonsmønstre, ferdighetsnivå ER noe foreldre både kan og bør jobbe med.  Det ER noe galt med alle, ingen av oss er perfekte som barn og vi alle må lære å navigere rundt folk og situasjoner. Noen har lite empati, andre lav impulskontroll, ulike svakheter og det kan slå litt begge veier.  

Jeg forstår hva ts vil, potensielle ofre må styrkes, det må jobbes bedre med relasjonelle ferdigheter og følelsesregulering.

Anonymkode: 384f2...2dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 12.50):

De skulle sagt det ikke lønna seg å sladre om alt. Det er en sosial ugustig egenskap. 

Mener du sladre om mobbing? På skolen der jeg ble mobbet sluttet de å mobbe de som sladret, men de fortsatte å mobbe meg som ikke sladret.

Og mobbingen sluttet for alltid da jeg kom på videregående, etter å ha blitt mobbet i 9 år på barneskolen. Så tror ikke akkurat det var meg det var noe galt med.
Nå  har vel ikke ditt barn blitt mobbet  heller, så hvordan vet du at du har den perfekte løsningen?

Er enig med den som skrev at eneste effektive måten å få slutt på mobbing er at andre rundt slår hardt ned på det. Ene venninna mi ble mobbet også, helt til faren hennes tok for seg de verste guttene og sa han skulle drepe dem om de fortsatte, da ble det slutt på dagen.

Anonymkode: 00694...09a

[AnonymBruker]

I enkelte tilfeller kan det nok være slik at et mobbeoffer kan ta noen grep, men tvilsomt om det gjelder alle. Årsaken til mobbing kan være komplisert og mangefasettert. Både fra mobber og mobbeoffers side. Hvordan man skal løse opp i en mobbesak vil sånn sett kunne ha helt forskjellige løsninger.

Men hvis jeg skal se ting litt fra TS sitt perspektiv, så vet jeg om tilfeller der jeg tenker det kunne vært greit å gjøre mobbeoffer oppmerksom på egen adferd. Adferd som dessverre for mange oppfattes som mindre likandes og som kan resultere i mishag mot denne personen. Dette handler nok mye om sosiale antenner, og når disse ikke er helt intakt så kan det bli utfordrende å være raus og inkluderende mot denne personen. Spesielt som barn og ung. 

Tilfellet jeg kjenner til er en venn som ble mobbet og utestengt som barn. Noe som ikke er greit på noen måte. Men jeg skal innrømme at jeg har en mistanke om at det er enkelte av hennes personlighetstrekk som kan ha bidratt til ekskludering og mobbing. Hun er ekspert på alle områder, kan alt og legger uhemmet ut om hvor kunnskapsrik hun er på de fleste områder. Ingen liker en skrytepave som fremhever seg selv ved en hver anledning. Hun må stadig bli minnet på at det er viktig å vise interesse for andre også, ikke bare messe i vei om alle hennes prestasjoner. Konklusjonen er at hun fort kan fremstå som en selvsentrert skrytepave uten noen genuin interesse for andre enn seg selv. 

Dette er satt på spissen, men hun var nok en skikkelig bezzerwisser som barn/ung også. Og den type adferd er sannsynligvis noe mange er fristet til å slå hardt ned på. 

 

Anonymkode: b2d47...aa5

[AnonymBruker]

En psykolog sa en gang til meg: 

 

Når du spør mobbeofferet om årsaken til mobbingen sier offeret: Drt har sikkert noe ved meg. 
 

Spør du mobberen sier mobberen: Hadde hun ikke gjort det ene da hadde vi sikkert funnet noe annet. 
 

Mobbere velger seg ut individer de oppfatter som svake ut fra sine overfladiske synspunkt. Det kan hende det er individer som ikke står opp for seg selv. 
 

Forskning viser at mobbing skaper nytelse og en følelse av makt hos mobberen. De vet hva de gjør. 

Anonymkode: e7dcf...d8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 12.50):

Mobbedebatten handler alt for mye om å stoppe mobbingen . Og alt befor lite grad om å hjelpe med grunnårsaken til at noen ble mobbet . Å sitte å si «mobbing er galt» og «mobbing er dumt» hjelper ingen 

Anonymkode: fd3eb...39d

Vet du hva? Jeg driter faktisk i din historie all den tid du selv tenker det går bra med deg nå. 

Det jeg derimot ikke driter i er alle de stakkars mobbeofrene som får livene ødelagt av andres ondskap. Og ja, overraskende barn er faktisk ganske så onde. Spesielt om ingen setter grenser og forteller dem rett ut hva mobbing er og at "mobbing er galt" og "mobbing er dumt" og en hel haug annet om hva mobbing faktisk kan være og hva det gjør med de stakkars ofrene som utsettes for mobbing.

Du mener seriøst at løsningen på mobbing er å jobbe med mobbeofrene og årsaken til at de mobbes? Altså å fjerne fokuset vekk fra de som mobber og kun fokusere på de som utsettes for mobbing? Lete etter forklaring på hvorfor noen skal utsettes for noe så ødeleggende som mobbing? Misforstå meg rett for jeg kan absolutt innse barn som utsettes for alvorlig mobbing over mange år med tiden preges kraftig av mobbingen slik at det ofte er lett å peke på "feil" eller "årsaker" til mobbing hos barnet. Men har du tenkt på at hvordan andre oppfatter og behandler deg kan resultere i en slags selvoppfyllende profeti? Vi kan på ingen måte forvente normal utvikling hos de mest krenkede mobbeofrene og du mener ansvaret for dette bør legges på mobbeofrene selv?

Tenker du seriøst det kunne reddet livet til Peder Angel dersom fokuset ble mer rettet mot han og hans annerledeshet fremfor drittungene som bør bære det hele og fulle ansvaret for hans død? Hva hvis enkelte barn kunne lære seg å respektere andre og være snille mot de som har det vanskelig fremfor å stadig skulle hevde seg selv på andres (og da selvsagt de svakestes) bekostning? Hvorfor er foreldre så jævla blinde overfor egne unger når ungene deres ødelegger livet til andre barn? Og hvorfor lar lærere drittunger gå i flokk og ødelegge enkeltelever uten å gripe inn før løpet eventuelt er kjørt? Hvorfor er alle så redde for å kalle en spade for en spade (eller en mobber for en mobber) og plassere ansvaret der det faktisk burde plasseres? 

Løsningen er å frata drittungene som hersker og mobber mest all makten de faktisk har. Man må også ansvarliggjøre de passive tilskuerbarna som mulig ikke tør å si imot den/de som mobber og også trolig står taus eller smiler/ler litt fra sidelinjen. Alle som ikke sier imot er delaktig i ødeleggelsen av det stakkars barnet som utsettes for mobbing. Det er dette det bør fokuseres på hos så vel voksne (spesielt foreldre!!!) og barn. 

Kjenner jeg blir kraftig provosert av HI. Som mor til et barn som ble diagnostisert med KPTSD og suicidale tanker som 10-åring som følge av mangeårig mobbing kjenner jeg innvollene mine vrenger seg av at noen våger å ønske mer fokus på hvorfor noen mobbes fremfor problemet det faktisk er at noen mobber. Noen mobber faktisk andre til døde og lever likevel fine liv selv etterpå. Jobb heller med å identifisere mobberne og sett inn store ressurser på å bryte ned/snu deres destruktive atferd. Det er ingen løsning og heller ingen rettferdighet i å skulle lete etter årsaker (=skyld) hos offeret for hvorfor man har måttet leve i det helvetet man har gjort. Det resulterer i såkalt tapt barndom og dessverre også ulike utviklingsforstyrrelser i de mest alvorlige tilfellene. I ytterste konsekvens medfører det også at noen ikke makter å leve lenger fordi de ikke ser noen vei ut av situasjonen. Dette er helt jævlig og vi må alle ta vårt ansvar i kampen mot mobbing. Vi kan alle bidra og det første steget må være å åpne øynene fremfor å likke de når det kommer til mobbing som tema. Steg to bør være at vi selvsagt ser offeret, men alt av årsak/skyld må plasseres hos mobberne og da må vi løfte blikket og både se og ansvarliggjøre disse individene. Det er dette siste jeg mener altfor få våger å gjøre og jeg håper vi sammen kan løfte blikkene og få til en endring fremover!

 

Minner også om diktet "Du må ikke sove" av Arnulf Øverland. Her er et lite utdrag (les gjerne hele):

  

 

 

Anonymkode: b71c3...b3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 12.50):

Før noen tenner på alle plugger skal jeg med en gang si. Dette kommer fra et mobbeoffer selv!! Jeg ble mobbet, plaget og utfryst hele oppveksten. Som voksen har jeg heller ikke klart å få gode varige vennskap grunnet skadene fra mobbingen eller hva enn jeg mangler 

Mobbedebatten handler alt for mye om å stoppe mobbingen . Og alt befor lite grad om å hjelpe med grunnårsaken til at noen ble mobbet . Å sitte å si «mobbing er galt» og «mobbing er dumt» hjelper ingen 

jeg er født prematur. Barnehagen gikk bra men fra skolestart gikk ting ille. Jeg var et forsiktig barn og var redd voldsomme lyder og bråk fra andre.  Når noen sa noe vondt gjorde der vondt lenge. Sa noen nei til å leke turde jeg ikke spørre igjen. Jeg gråt lett og det ble morsomt for de andre.  . Når andre barn gjorde noe vondt med meg, sladra jeg til de voksne.

jeg kommer fra en slekt meg flere turntalenter . Jeg selv var også tallent og lovende . Men jeg tålte lite motgang og ikke få ting til på første forsøk. Som 5 åring da jeg at jeg ville slutte, og foreldrene mine lot meg slutte med en gang. Det skulle de ikke ha gjort. Heller ingen andre aktiviteter på fritiden hadde jeg fordi foreldrene mine bare hørte på meg når jeg sa jeg vill slutte 

På ungdomsskolen fikk vi nye lærere som var unge, spreke og forsøkte å få meg inn i felleskapet. Men selvbildet var ødelagt av mobbingen og rollene/gjengene var satt. Den direkte mobbingen stoppet men utfrysningen forfatte . Jeg kunne smaltalke med de andre jentene i klassen osv , men var aldri invitert på en fest , med hjem eller lignende 

Taktikken til helsesøster, PPT, skolen og de som hjalp meg i mobbingen var å  si «gå med hodet heva, når du blir stor og flytter endrer alt seg og du får mange venner» . Så jeg seilte hele barndommen på det og gleda meg til fremtiden da man møtte nye mennesker . Men det ble det ikke

uansett hvor mye initiativ man tok. Inviterte til filmkvelder, vors , var med som frivillig i studenthus, røde kors, var aå tøff at jeg dro alene på ting andre drar med andre på rett og slett for å bli kjent. Tok kontakt med folk. Var intressert imøtekommende osv.  Ble det ikke varige vennskap. Jeg ble en god bekjent , men ikke en venn. Jeg fikk på en kjempeknekk fordi alt de lovet skulle skje som voksen ikke skjedde.  Jeg forsøkte så godt jeg kunne. Men alle har nok med seg og sine og slik har det alltid vært . 
jeg har forsøkt å prøve og er nå i 30 årene men aldri funnet mine folk eller min gjeng . Jeg har nok usynlige skader av all mobbingen og manglende sosial kompentanse av å vandre rundt alene i år man skulle vært med andre. Barn trenger å være med andre barn 

så hva mener jeg kunne vært gjort anderledes?og hva mener jeg er mer riktig møte mobbing på ?

- hjelp mobbeofferne med de uheldige sidene sine. Eksempel åå uheldige sårbar, lett sint, forsiktighet, rare vaner. Jeg var et forsiktig barn som tålte lite motgang og var sensitiv. Istendenfor å la meg gi opp turning fordi jeg ikke ville skulle jeg ønske foreldrene mine pusha meg pg støtta meg i de vonde følelsene og at gi opp ikke er løsningen . Hadde jeg fortsatt på idrett hadde jeg blitt kjent med de andre utenom skolen også og hatt et arene å gro på. støtt den i de vonde følelsene og å stå i det

- følg med på hva som er vanlig for tiden. Jeg var attpåklatt og foreldrene mine litt gammeldags . De så ikke poeng med game boy og nientendo. Mamma kledde meg mer som pyntedukke enn hva som var tidsriktig . Jeg falt utenfor samtaler om spilling osv fordi jeg ikke fikk spille selv og måten jeg gikk kledd på var lett å plage
- TA MOBBING TIDLIG!!!!  Dett er det viktigste. Dete MÅÅÅ gjøre noe før rollene bli satt og vanene blir satt. Det ble en vane for de andre å plage og fryse meg ut. Kari ble bestevenn med Mari og Per ble bestevenn med Ole . Uansett hvor mye jeg «Pia» gjorde var det aldei plass til Pia  fordi de andre hadde jo hverandre . Snur man mobbingen mens ungene ennå er små, er set lettere.  Skadene på offerbildet er også mindre . Fordi det er sannheten. 
- bevissthet på at barn behøver å være med andre barn for å få sosial kompetanse . Det kan ikke læres via en bok 

- ikke lov ting som ikke blir sant! Ved at alle sa «bare vent til du blir stor så blir alt br gikk jeg bare å trodde åå det uten å ta sosialt lure valg. Istendfor å jobbe med meg. De skulle sagt det ikke lønna seg å sladre om alt. Det er en sosial ugustig egenskap. 
- lær tøffhet og metoder og takle motgangen på. Om mobberne ikke får en reaksjon fra offeret blir det ikke spennende mer. Vis styrke ! Fordi det er som en ulveflokk, de svake blir utsirkla 
- husk at mobbing er et sosialt fenomen og det nytter ikke bare å jobbe med mobberne, man må hjelpe offerne med de uheldig eegneksapene 

- gi barn javngamle søsken. Jeg var attpåklatten og hadde ingen andre barn i familien med meg. Hadde jeg hatt søsken på min alder hadde jeg hatt noe  å voksne opp med å sosialiseres med

så hva gjør jeg ?

jeg er blitt mor selv . Det ene barnet mitt har samme trekk som meg. Men jeg vil «break the cykle» og at barnet skal få et bedre liv enn meg. Barnet her blitt meldt på innretter fra tidlig alder. Når hen har villet gi opp har vi ikke latt hen slutte. Men heller støtta og snakka om de vonde følelsene  «du synes det er vondt når ballen treffer magen? Det forstår jeg godt . Men det er ikke farlig og det skjer alle innimellom. Vi tar en pause nå men vi skal ikke dra hjem» «Ååh du syns de andre er flinkere enn deg? Alle kan kjenne på det . Det er normalt. For hver gang du gjør noe du ikke kan,  blir du litt bedre . Ikke gi opp. Husker du hvor gøy det var sist «?

Vi inviterer masse barn på besøk slik at barna blir tvunget til å bli kjent. De blir ikke barnet litt bare den raringen men de blir kjent med hen som et annet barn også, en venn. Og barnet har venner. Vi snakker om at å bli lett sint er ugunstig og ulikt og øver på taktikker på ikke slippe alt ut i samme sekund man føler det

vi spiller minecefraft og barna har switch . Vi følger med på hva som er vanlig nå , slik at barna kan henge med på samtaler med de andre 

 

jeg vet ikke om noen blir å lese dette lange innlegget. Men om det når fram til noen, og omså hjelper et eneste mobbeoffer er det verd det. 

 

Hilsen ensom men reflektert mobbeoffer i starten av 30 årene 

Anonymkode: fd3eb...39d

Jeg var en helt normal unge med helt normale klær, leker og andre ting, men jeg hadde briller. Så hva mener du at de voksne skulle ha jobbet med meg på? Å klare meg uten briller kanskje? Linser var ikke et alternativ på den tiden pga styrken min

Anonymkode: de123...afe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ekspander  

Ts her

du er bare forbanna fordi at noen faktisk sier sannheten. Mens du bare kan sette deg i godstolen si «mobbing er ondskap, dermed basta» og ellers ikke tenke noe utover nesetippen din

om det var aå enkelt, hvorfor har den setningen ikke løst noe?

jeg som mobbeoffer

Fordi det nytter ikke å prate? Opprett slem- skoler og send unger dit. Meld foreldrene til barnvernet. Utvis, bortvis, sett lite godt i karakter på oppførsel.

Skal vi hjelpe ungene å hebde seg, så kan vi jo sende med ungen kniv på skolen. De er jo under den kriminelle lavalder. Så kanskje ikke så dumt forslag. ..dette med å lære dem å deale med mobbere. Eller var det ikke slik du mente?

Jeg ble mobbet. Jeg var militærbarn og flyttet mye. Men du kan si det sånn at jeg etterhvert ble relativt kynisk og på høyde med de verste psykopatene av noen mobbere. Så da gikk det bra. Med meg. Stakkars Ingrid og Monica fikk derimot gjennomgå som hevn. Så noen av oss ble sosialisert. 

Anonymkode: 7eba0...918

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Vet du hva? Jeg driter faktisk i din historie all den tid du selv tenker det går bra med deg nå. 

Det jeg derimot ikke driter i er alle de stakkars mobbeofrene som får livene ødelagt av andres ondskap. Og ja, overraskende barn er faktisk ganske så onde. Spesielt om ingen setter grenser og forteller dem rett ut hva mobbing er og at "mobbing er galt" og "mobbing er dumt" og en hel haug annet om hva mobbing faktisk kan være og hva det gjør med de stakkars ofrene som utsettes for mobbing.

Du mener seriøst at løsningen på mobbing er å jobbe med mobbeofrene og årsaken til at de mobbes? Altså å fjerne fokuset vekk fra de som mobber og kun fokusere på de som utsettes for mobbing? Lete etter forklaring på hvorfor noen skal utsettes for noe så ødeleggende som mobbing? Misforstå meg rett for jeg kan absolutt innse barn som utsettes for alvorlig mobbing over mange år med tiden preges kraftig av mobbingen slik at det ofte er lett å peke på "feil" eller "årsaker" til mobbing hos barnet. Men har du tenkt på at hvordan andre oppfatter og behandler deg kan resultere i en slags selvoppfyllende profeti? Vi kan på ingen måte forvente normal utvikling hos de mest krenkede mobbeofrene og du mener ansvaret for dette bør legges på mobbeofrene selv?

Tenker du seriøst det kunne reddet livet til Peder Angel dersom fokuset ble mer rettet mot han og hans annerledeshet fremfor drittungene som bør bære det hele og fulle ansvaret for hans død? Hva hvis enkelte barn kunne lære seg å respektere andre og være snille mot de som har det vanskelig fremfor å stadig skulle hevde seg selv på andres (og da selvsagt de svakestes) bekostning? Hvorfor er foreldre så jævla blinde overfor egne unger når ungene deres ødelegger livet til andre barn? Og hvorfor lar lærere drittunger gå i flokk og ødelegge enkeltelever uten å gripe inn før løpet eventuelt er kjørt? Hvorfor er alle så redde for å kalle en spade for en spade (eller en mobber for en mobber) og plassere ansvaret der det faktisk burde plasseres? 

Løsningen er å frata drittungene som hersker og mobber mest all makten de faktisk har. Man må også ansvarliggjøre de passive tilskuerbarna som mulig ikke tør å si imot den/de som mobber og også trolig står taus eller smiler/ler litt fra sidelinjen. Alle som ikke sier imot er delaktig i ødeleggelsen av det stakkars barnet som utsettes for mobbing. Det er dette det bør fokuseres på hos så vel voksne (spesielt foreldre!!!) og barn. 

Kjenner jeg blir kraftig provosert av HI. Som mor til et barn som ble diagnostisert med KPTSD og suicidale tanker som 10-åring som følge av mangeårig mobbing kjenner jeg innvollene mine vrenger seg av at noen våger å ønske mer fokus på hvorfor noen mobbes fremfor problemet det faktisk er at noen mobber. Noen mobber faktisk andre til døde og lever likevel fine liv selv etterpå. Jobb heller med å identifisere mobberne og sett inn store ressurser på å bryte ned/snu deres destruktive atferd. Det er ingen løsning og heller ingen rettferdighet i å skulle lete etter årsaker (=skyld) hos offeret for hvorfor man har måttet leve i det helvetet man har gjort. Det resulterer i såkalt tapt barndom og dessverre også ulike utviklingsforstyrrelser i de mest alvorlige tilfellene. I ytterste konsekvens medfører det også at noen ikke makter å leve lenger fordi de ikke ser noen vei ut av situasjonen. Dette er helt jævlig og vi må alle ta vårt ansvar i kampen mot mobbing. Vi kan alle bidra og det første steget må være å åpne øynene fremfor å likke de når det kommer til mobbing som tema. Steg to bør være at vi selvsagt ser offeret, men alt av årsak/skyld må plasseres hos mobberne og da må vi løfte blikket og både se og ansvarliggjøre disse individene. Det er dette siste jeg mener altfor få våger å gjøre og jeg håper vi sammen kan løfte blikkene og få til en endring fremover!

 

Minner også om diktet "Du må ikke sove" av Arnulf Øverland. Her er et lite utdrag (les gjerne hele):

  

 

 

Anonymkode: b71c3...b3f

DET FINNES INGEN PERFEKT VERDEN . Jeg har hatt selvmordstanker selv tidligere i livet og føler jeg eksister mer enn å leve til tider. Derfor er min kamp at andre skal få det anderledes . Og da må man kjempe igjennom en tankeholdning om å ikke bare ta tak i mobbere  men jobbe bredere 

Selvom den direkte mobbingen kan stoppes vil ofte utenforskap og utfrysning vedvarer. Målet er vel ikke bare at de som blir mobbet skal få være i fred? Men ha nettverk, venner og inkludering. Mine gode ungdomsskole lærer klarte å stoppe av den dirkete mobbingen fra mange. Men de kunne ikke stoppe utfrysningen eller at man forsatt ikke passet inn. Man kan ikke tvinge ungdommer til å være med andre ungdommer . Så ja litt mindre vonde ord. Men like stor utenforskap.

så ja jobbing med «rare» sider er viktig , sosial kompetanse , reaksjonsmønster.  Det sammen med å jobbe med mobbere og holdning er viktig . 
 

det er ikke på papiret galt at barn går med anderledes klær. Men hadde klær vært det som gjorde at en av barna mine ble mobbet eller plaget ville jeg uten tvil endret klærneDet er et lite tiltak å endre klærne til et barn om det fører til at mobberne har en ting mindre å klage på.  
 

noe av det viktigste er hva man gjør i første klasse. Jeg har som sagt et barn også som arvet mine trekk. Jeg var veldig nøye på i førsteklasse å invitere mange fra klassen hjem hele tiden både for sosial trening for hen og for å få de til å bli venner før det ble mobbing . Og veilede barnet mitt om det ble for lett sur, grinete eller ville diktere leken (det er ikke sosialt lurt!) Slik at det ble fine dager her. Å være på hugget vil føre til at barna blir kjent og minste mobbingen og starten på dårlig miljø . Nå i andre klasse har barnet flere venner og mange av de ugunstige reaksjonsmønstrene bedre . Hen tåler også mer og blir ikke så lett såra fordi vi har jobba med det. Barnet har det bra 

Anonymkode: fd3eb...39d

[AnonymBruker]

Jeg leste innlegget til ts litt annerledes enn mange her. Jeg er enig i at man så klart ikke kan legge skylden på mobbing over på de som mobbes, det er jo helt forferdelig, men jeg er litt enig i perspektivet om at man noen ganger kan hjelpe barn å fungere bedre sosialt. En venn av sønnen min har blitt mobbet over flere år, det er veldig trist å se. Han er en topp gutt, men, kan være EKSTREMT veslevoksen og påståelig. Han kverulerer med jevnaldrende og voksne, og nekter å gi seg, og vet alltid best. Dette fører til at ikke bare barn, men dessverre også mange voksne irriterer seg over ham, også lærere, noe som ikke hjelper situasjonen hans. Dette handler om måten han forholder seg til andre på, og jeg tror det er en sosial egenskap som kan fortsette å støte folk fra seg, for det gjør at folk ikke ser at han også har utrolig mange flotte egenskaper. Jeg ville aldri gå derfra til å si at det er han som er skyld i at han blir mobbet, men jeg tror livet hans ville blitt lettere uten denne hangen til å alltid måtte ha siste ordet. Men man blir så klart redd for å påpeke at det er en "grunn" til at noen blir mobbet, forståelig nok, men jeg tror ts påpeker at dette også kan bli et problem for det barnet som går rundt og ikke skjønner hva det gjør "galt".

Anonymkode: fdf19...50e

[AnonymBruker]

No chance in hell.

Hvis barna vil ta ungen din så gjør de det.

- Jeg fikk merkeklær et par ganger. Da ble jeg mobbet for å prøve for hardt.

- Jeg ble presset av foreldrene mine og tålte egentlig mye. Hjalp ikke en dritt. Angrer på at de lot meg slutte på en av hobbyene, men ingen sammenheng med mobbingen.

- Jeg ble sosialisert. Hjalp ikke. Og jeg sosialiserte tidvis med feil folk, de på toppen fordi barn er dumme og vil være populære.

- jeg prøvde å være stille en periode, men de sa jo sitt likevel, og man må faktisk bevege på seg. Dessuten syntes jeg ikke det var verdt det. Jeg tror jeg delvis alltid valgte å være meg selv, og syntes det var bedre å heller bli mer mobbet for det enn å snurpe igjen og bli innelåst fugl.

- jeg tok igjen i begynnelsen, fysisk og verbalt, men det ble for risikabelt og jeg tapte alltid. Motstand fra mobbeofre er patetisk for mobbere og de lar deg kjenne det.

- det hendte de lot meg være i fred hvis det ble for mye og jeg gråt, men det gjorde jeg sjeldent fordi jeg ellers dessverre var for glad og uttrykksfull, litt for rar, noe som gjorde at de ville rive det ned. Etter hvert ble rarheten til komplett usikkerhet og jeg ble rarere fordi jeg var usikker, nølende og redd og ikke lenger følte jeg forstod hva som skulle til sosialt. Så da var jeg ikke lenger meg selv og hadde dermed ikke særlig mye å eie.

Jeg sier ikke dette for utlevering eller sympati. Jeg hadde gode venner og var ikke alene på "mitt nivå". Men det var han på bunn, under oss igjen og jeg kan ikke forestille meg hvor jævlig han hadde det. De som ble mobbet, tråkket på ham igjen.

Mobbing er jævelskap. Det kan også ødelegge en hel klasse. Det er mobbingen og mobbere man skal gjøre noe med. Og de som blir mobbet må selvfølgelig få styrket sine sterke sider, men mobbing flytter fokus til svake sider og driver barn til usikkerhet, som kan drive dem til mental og sosial selvskading og gjøre dem til mobbere selv. I verste fall dreper mobbeofre seg selv fordi de blir utsatt for mobbing. Derfor kan ikke mobbingen fortsette.

Anonymkode: 56dbe...836

[AnonymBruker]

Victim blaming. Kan like godt klandre klærne til et voldtekts offer.

Anonymkode: 79279...4ce

[AnonymBruker]

Ikke rart unger/ungdommer mobber når foreldrene sitter og snakker regelrett dritt om andre unger og dere foreldre ved middagsbordet.

 

Har som alenemor fått høre igjen så mye, og fått hørt igjen baksnakking for at jeg f eks ringte ungdommen som plutselig var fem mil unna i bil mens skulle være hjemme for lenge siden men faren til venninnen «bare måtte» kjøre og hente noe. Klokka ti - elleve på kvelden. Etter det har han kommentert spydige kommentarer om meg foran mitt barn(ungdom) og det er virkelig ikke hyggelig. Og dette er venninne. De er gode venninner, men jeg har virkelig fått høre hva jeg er fra begge de foreldrene…

 Forestill deg hvordan de ville ha oppført seg om slike holdninger spres… når de ikke er venner.

Folk snakker om alenemødre selv om det er 2025, har ungen min blitt kalt alt mulig som bastard, neger (har brune øyne, det skulle ikke mer til), blitt løyet om og spredt falske rykter om, fått stygge kallenavn, ja lista er lang. Det har vært grusomt og vi hadde flyttet langt vekk om vi kunne.

På den positive side har ungen nå blitt veldig voksen, styrket og lært seg hva som er ekte venner og at ikke alle som smiler foran deg, smiler bak deg… 

Anonymkode: 9a094...9cf

[AnonymBruker]

Det jeg ville si, var at det begynner i hjemmet. Foreldrenes holdninger skaper langvarige holdninger hos barnet. 

Anonymkode: 9a094...9cf