Løsningen på mobbingen er å jobbe med mobbeofferne og årsaken til de blir mobbet!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 12.50):

Før noen tenner på alle plugger skal jeg med en gang si. Dette kommer fra et mobbeoffer selv!! Jeg ble mobbet, plaget og utfryst hele oppveksten. Som voksen har jeg heller ikke klart å få gode varige vennskap grunnet skadene fra mobbingen eller hva enn jeg mangler 

Mobbedebatten handler alt for mye om å stoppe mobbingen . Og alt befor lite grad om å hjelpe med grunnårsaken til at noen ble mobbet . Å sitte å si «mobbing er galt» og «mobbing er dumt» hjelper ingen 

jeg er født prematur. Barnehagen gikk bra men fra skolestart gikk ting ille. Jeg var et forsiktig barn og var redd voldsomme lyder og bråk fra andre.  Når noen sa noe vondt gjorde der vondt lenge. Sa noen nei til å leke turde jeg ikke spørre igjen. Jeg gråt lett og det ble morsomt for de andre.  . Når andre barn gjorde noe vondt med meg, sladra jeg til de voksne.

jeg kommer fra en slekt meg flere turntalenter . Jeg selv var også tallent og lovende . Men jeg tålte lite motgang og ikke få ting til på første forsøk. Som 5 åring da jeg at jeg ville slutte, og foreldrene mine lot meg slutte med en gang. Det skulle de ikke ha gjort. Heller ingen andre aktiviteter på fritiden hadde jeg fordi foreldrene mine bare hørte på meg når jeg sa jeg vill slutte 

På ungdomsskolen fikk vi nye lærere som var unge, spreke og forsøkte å få meg inn i felleskapet. Men selvbildet var ødelagt av mobbingen og rollene/gjengene var satt. Den direkte mobbingen stoppet men utfrysningen forfatte . Jeg kunne smaltalke med de andre jentene i klassen osv , men var aldri invitert på en fest , med hjem eller lignende 

Taktikken til helsesøster, PPT, skolen og de som hjalp meg i mobbingen var å  si «gå med hodet heva, når du blir stor og flytter endrer alt seg og du får mange venner» . Så jeg seilte hele barndommen på det og gleda meg til fremtiden da man møtte nye mennesker . Men det ble det ikke

uansett hvor mye initiativ man tok. Inviterte til filmkvelder, vors , var med som frivillig i studenthus, røde kors, var aå tøff at jeg dro alene på ting andre drar med andre på rett og slett for å bli kjent. Tok kontakt med folk. Var intressert imøtekommende osv.  Ble det ikke varige vennskap. Jeg ble en god bekjent , men ikke en venn. Jeg fikk på en kjempeknekk fordi alt de lovet skulle skje som voksen ikke skjedde.  Jeg forsøkte så godt jeg kunne. Men alle har nok med seg og sine og slik har det alltid vært . 
jeg har forsøkt å prøve og er nå i 30 årene men aldri funnet mine folk eller min gjeng . Jeg har nok usynlige skader av all mobbingen og manglende sosial kompentanse av å vandre rundt alene i år man skulle vært med andre. Barn trenger å være med andre barn 

så hva mener jeg kunne vært gjort anderledes?og hva mener jeg er mer riktig møte mobbing på ?

- hjelp mobbeofferne med de uheldige sidene sine. Eksempel åå uheldige sårbar, lett sint, forsiktighet, rare vaner. Jeg var et forsiktig barn som tålte lite motgang og var sensitiv. Istendenfor å la meg gi opp turning fordi jeg ikke ville skulle jeg ønske foreldrene mine pusha meg pg støtta meg i de vonde følelsene og at gi opp ikke er løsningen . Hadde jeg fortsatt på idrett hadde jeg blitt kjent med de andre utenom skolen også og hatt et arene å gro på. støtt den i de vonde følelsene og å stå i det

- følg med på hva som er vanlig for tiden. Jeg var attpåklatt og foreldrene mine litt gammeldags . De så ikke poeng med game boy og nientendo. Mamma kledde meg mer som pyntedukke enn hva som var tidsriktig . Jeg falt utenfor samtaler om spilling osv fordi jeg ikke fikk spille selv og måten jeg gikk kledd på var lett å plage
- TA MOBBING TIDLIG!!!!  Dett er det viktigste. Dete MÅÅÅ gjøre noe før rollene bli satt og vanene blir satt. Det ble en vane for de andre å plage og fryse meg ut. Kari ble bestevenn med Mari og Per ble bestevenn med Ole . Uansett hvor mye jeg «Pia» gjorde var det aldei plass til Pia  fordi de andre hadde jo hverandre . Snur man mobbingen mens ungene ennå er små, er set lettere.  Skadene på offerbildet er også mindre . Fordi det er sannheten. 
- bevissthet på at barn behøver å være med andre barn for å få sosial kompetanse . Det kan ikke læres via en bok 

- ikke lov ting som ikke blir sant! Ved at alle sa «bare vent til du blir stor så blir alt br gikk jeg bare å trodde åå det uten å ta sosialt lure valg. Istendfor å jobbe med meg. De skulle sagt det ikke lønna seg å sladre om alt. Det er en sosial ugustig egenskap. 
- lær tøffhet og metoder og takle motgangen på. Om mobberne ikke får en reaksjon fra offeret blir det ikke spennende mer. Vis styrke ! Fordi det er som en ulveflokk, de svake blir utsirkla 
- husk at mobbing er et sosialt fenomen og det nytter ikke bare å jobbe med mobberne, man må hjelpe offerne med de uheldig eegneksapene 

- gi barn javngamle søsken. Jeg var attpåklatten og hadde ingen andre barn i familien med meg. Hadde jeg hatt søsken på min alder hadde jeg hatt noe  å voksne opp med å sosialiseres med

så hva gjør jeg ?

jeg er blitt mor selv . Det ene barnet mitt har samme trekk som meg. Men jeg vil «break the cykle» og at barnet skal få et bedre liv enn meg. Barnet her blitt meldt på innretter fra tidlig alder. Når hen har villet gi opp har vi ikke latt hen slutte. Men heller støtta og snakka om de vonde følelsene  «du synes det er vondt når ballen treffer magen? Det forstår jeg godt . Men det er ikke farlig og det skjer alle innimellom. Vi tar en pause nå men vi skal ikke dra hjem» «Ååh du syns de andre er flinkere enn deg? Alle kan kjenne på det . Det er normalt. For hver gang du gjør noe du ikke kan,  blir du litt bedre . Ikke gi opp. Husker du hvor gøy det var sist «?

Vi inviterer masse barn på besøk slik at barna blir tvunget til å bli kjent. De blir ikke barnet litt bare den raringen men de blir kjent med hen som et annet barn også, en venn. Og barnet har venner. Vi snakker om at å bli lett sint er ugunstig og ulikt og øver på taktikker på ikke slippe alt ut i samme sekund man føler det

vi spiller minecefraft og barna har switch . Vi følger med på hva som er vanlig nå , slik at barna kan henge med på samtaler med de andre 

 

jeg vet ikke om noen blir å lese dette lange innlegget. Men om det når fram til noen, og omså hjelper et eneste mobbeoffer er det verd det. 

 

Hilsen ensom men reflektert mobbeoffer i starten av 30 årene 

Anonymkode: fd3eb...39d

Godt skrevet! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver og har selv reflektert over at om jeg ikke tok meg nær av ting og heller hadde mer selvironi så kunne mye vært annerledes.

Jeg er forsåvidt enig i at man skal jobbe med mobneofferet også, men det er ikke til å legge skjul på at det ikke hjelper uten at noen jobber med mobberen også.

For mitt barn sin del så her det desverre en tidligere familiehistorie som henger igjen hos henne i form av traumer, sosialangst og svært lavt selvbilde. Det siste også forsterket av at hun har vært et lett offer.

På ett punkt ble mobbingen så alvorlig at det haglet med beskjeder om at hun måtte ta livet av seg. Det er tøft for en 12 åring med som allerede ønsker å dø for å bli kvitt alt det ubehagelige hun allerede sliter med.

På et punkt ble jeg så lei at jeg ga henne grei beskjed om at det er lov å ta igjen. Skjer dette en gang til så får du lov av meg å slå de så hardt du klarer.

Det gikk noen dager og så kom hun hjem stolt som bare det. Jeg tipper du kan gjette hvorfor.

Skolen var klar over hva jeg hadde sagt og var enig. Psykologen jublet og foreldrene til mobberen var i starten forbanna, men etter de endelig skjønte alvorligheten at hva som foregikk så skrøt de av henne de også.

Mobbingen fra de to som kom med disse truslene tok slutt med en gang. Selvfølelsen fikk seg også en kickstart og siden har hun gradvis jobbet seg fremover.

Anonymkode: 1f015...fe1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 11.01):

Jeg er uenig. Be heller ungene om å være rare, annerledes, ha meninger som andre ikke har, bruk den sære jakka, vær han eneste med skarre r eller store ører. 

Jeg vil ha et samfunn som inkluderer ALLE, ikke bare de som kan snakke høyt, være tøffe i trynet og populære. 

Det synes jeg vi bør lære ungene våre. 

Anonymkode: 38faf...47e

DET er jeg enig i. Jeg fortsetter nå som om du har lest den andre kommentaren min, så lykke til med å finne den 😅

Som en følge av min datters traumer å kjipe selvfølelse og tanker så har hun trukket mot emo stilen. Dette gir desverre mobberne enda mer å plukke på da hun ikke er en del av "stockholm-stil" gjengen.

Det som er genialt er at hun gjør emo-stilen med glans. Hun er råkul og alle voksne rundt henne applauderer at hun er så utrolig tøff og kjører sin egen greie. Jeg kjenner selv at jeg kunne tenke meg å prøve den stilen for en dag, men hun nekter å sminke meg 😅

De tøffeste barna/ungdommene ER faktisk de som tør å være seg selv. Alle andre er åpenbart bare usikre på seg selv. Dette burde snu.

Anonymkode: 1f015...fe1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

DET er jeg enig i. Jeg fortsetter nå som om du har lest den andre kommentaren min, så lykke til med å finne den 😅

Som en følge av min datters traumer å kjipe selvfølelse og tanker så har hun trukket mot emo stilen. Dette gir desverre mobberne enda mer å plukke på da hun ikke er en del av "stockholm-stil" gjengen.

Det som er genialt er at hun gjør emo-stilen med glans. Hun er råkul og alle voksne rundt henne applauderer at hun er så utrolig tøff og kjører sin egen greie. Jeg kjenner selv at jeg kunne tenke meg å prøve den stilen for en dag, men hun nekter å sminke meg 😅

De tøffeste barna/ungdommene ER faktisk de som tør å være seg selv. Alle andre er åpenbart bare usikre på seg selv. Dette burde snu.

Anonymkode: 1f015...fe1

PS! Det er ikke så vanskelig å finne innlegget mitt når det ligger rett over her 😅

Anonymkode: 1f015...fe1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 13.10):

Det som er trist med barn som mobber, er at foreldrene deres somregel syns det er helt greit. 

Utfrysning er helt ok i følge flere foreldre. De blir krenket på barna sine vegne, når barna må inkludere alle klassekamerater (kolleger) i selskap.

Foreldrene bryr seg svært lite om at disse barna er med hverandre 6-7 timer til dagen 5 dager uken i 6 år. Foreldrene gleder seg til ungdomsskolen da barna får endelig lov til å ekskludere klassekompisene sine (kollegene sine). 

Man får de barna man oppdrar. Er foreldrene rasshøl, som godtar mobbing, utfrysning, se ned på de som er anderledes, så blir barna slik også. Ondskap avler ondskap. Veldig enkelt egentlig. 

 

Anonymkode: 39418...781

Tror dere det kan ligge noe i at enkelte synes det er bedre at barna er mobberen, enn alternativet som fort kan bli offeret?

At foreldrene ikke nødvendigvis er drittsekker, men lite medmenneskelige og gjennomtenkt.

Anonymkode: 1f015...fe1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tror dere det kan ligge noe i at enkelte synes det er bedre at barna er mobberen, enn alternativet som fort kan bli offeret?

At foreldrene ikke nødvendigvis er drittsekker, men lite medmenneskelige og gjennomtenkt.

Anonymkode: 1f015...fe1

Jeg tror det siste er sant, men ikke det første. Jeg opplever en del av foreldrene som usympatiske og med forakt for "svakhet". Spiller liten rolle hva som går i familien, da mobbing er skole og foreldres ansvar. Den typen foreldre straffer ikke barna sine for mobbing, men skylder ofte på at andre barn er svake eller fornekter at deres barn mobber.

Anonymkode: 56dbe...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Godt skrevet! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver og har selv reflektert over at om jeg ikke tok meg nær av ting og heller hadde mer selvironi så kunne mye vært annerledes.

Jeg er forsåvidt enig i at man skal jobbe med mobneofferet også, men det er ikke til å legge skjul på at det ikke hjelper uten at noen jobber med mobberen også.

For mitt barn sin del så her det desverre en tidligere familiehistorie som henger igjen hos henne i form av traumer, sosialangst og svært lavt selvbilde. Det siste også forsterket av at hun har vært et lett offer.

På ett punkt ble mobbingen så alvorlig at det haglet med beskjeder om at hun måtte ta livet av seg. Det er tøft for en 12 åring med som allerede ønsker å dø for å bli kvitt alt det ubehagelige hun allerede sliter med.

På et punkt ble jeg så lei at jeg ga henne grei beskjed om at det er lov å ta igjen. Skjer dette en gang til så får du lov av meg å slå de så hardt du klarer.

Det gikk noen dager og så kom hun hjem stolt som bare det. Jeg tipper du kan gjette hvorfor.

Skolen var klar over hva jeg hadde sagt og var enig. Psykologen jublet og foreldrene til mobberen var i starten forbanna, men etter de endelig skjønte alvorligheten at hva som foregikk så skrøt de av henne de også.

Mobbingen fra de to som kom med disse truslene tok slutt med en gang. Selvfølelsen fikk seg også en kickstart og siden har hun gradvis jobbet seg fremover.

Anonymkode: 1f015...fe1

Barn har lite selvironi. Det nytter ikke å insistere på at man skulle hatt voksne kvaliteter som barn. Barn sliter med selvregulering og er dårlig til å gjemme seg. Tar de seg nær av alt så har det ofte med oppdragelse å gjøre. Det er sjeldent barns feil. Man kan feks ha blitt trøstet hver eneste gang de gråter, også for småting eller når de ikke får viljen sin og fått altfor mye sympati for små ting i stedet for at foreldre sier: oi da, men deg gikk bra! Og selvfølgelig skal barna få lov til å ta igjen. Dessverre hjelper ikke dette alltid. Det kan gjøre det verre også.

Jeg er veldig glad for å høre at det gikk fint med datteren din ❤ selvhevdelse er utrolig viktig.

Anonymkode: 56dbe...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Barn har lite selvironi. Det nytter ikke å insistere på at man skulle hatt voksne kvaliteter som barn. Barn sliter med selvregulering og er dårlig til å gjemme seg. Tar de seg nær av alt så har det ofte med oppdragelse å gjøre. Det er sjeldent barns feil. Man kan feks ha blitt trøstet hver eneste gang de gråter, også for småting eller når de ikke får viljen sin og fått altfor mye sympati for små ting i stedet for at foreldre sier: oi da, men deg gikk bra! Og selvfølgelig skal barna få lov til å ta igjen. Dessverre hjelper ikke dette alltid. Det kan gjøre det verre også.

Jeg er veldig glad for å høre at det gikk fint med datteren din ❤ selvhevdelse er utrolig viktig.

Anonymkode: 56dbe...836

Enig i at det er en kvalitet som ikke er så lett for barn. Men, jeg skulle ønsket jeg var en av de som klarte det 😊

Anonymkode: 1f015...fe1

[AnonymBruker]

Altså, jeg ble mobbet fordi jeg var høy og hadde blondt hår. «Lyktestolpa» var et navn som gikk igjen. 
I tillegg hadde jeg større skostørrelse enn læreren. Gjett om det ble en greie når mobberne fant ut av det!

Litt usikker på hva jeg kunne jobbet med av dette 🤷‍♀️

Anonymkode: 7c25a...0d2

[AnonymBruker]

Nå har jeg lest meg igjennom rubbel og bit av hva som står her. Ut i fra det kan vi faktisk trekke en felles oppsummering og konklusjon.

"Mobbing må bekjempes ved å jobbe med både mobberen og mobbeofferet gitt situasjonen"

Anonymkode: 1f015...fe1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Enig i at det er en kvalitet som ikke er så lett for barn. Men, jeg skulle ønsket jeg var en av de som klarte det 😊

Anonymkode: 1f015...fe1

Jo, jeg har jo tenkt det selv, men samtidig føler jeg det er mobbeoffer-fella. En fantasi om en bedre skolebarndom hvis bare -jeg var mer sånn-. Ingen barn jeg kjente eller kjenner har selvironi. Humor, ja, men selvironi, nei. Man skal være forsiktig med å tenke at man hadde unngått mobbing hvis man hadde de kvalitetene man har som voksen. Jeg hadde heller ikke blitt mobbet som barn hvis jeg hadde de kvalitetene jeg har i dag. Men de kvalitetene trengte jeg å bli mer voksen for å opparbeide meg. Det er flere år med erfaring, refleksjon og jobb, samt gode erfaringer med snille mennesker. Ingenting man rekker å gjøre før man er 8. Da er man prisgitt alt rundt seg. Jeg kunne aldri vært mer selvsikker som barn. Det hadde jeg ikke noe grunnlag for.

Anonymkode: 56dbe...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nå har jeg lest meg igjennom rubbel og bit av hva som står her. Ut i fra det kan vi faktisk trekke en felles oppsummering og konklusjon.

"Mobbing må bekjempes ved å jobbe med både mobberen og mobbeofferet gitt situasjonen"

Anonymkode: 1f015...fe1

Dette er for vagt til at det gir noe mening.

Anonymkode: 56dbe...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ts her

det går bra med meg. Jeg hadde ikke laget tråd her om dette hadde jeg ikke tålt det 
 

noen er bare fastlåst på at det eneste å si er «mobbing er galt, ta mobberne». Men mitt standpunkt er at det holder ikke å kun gjøre det. 
 

noen gidder kanskje ikke å lese langt så summerer opp nok en gang. Hva bør gjøres?

- Jobb med miljøet. Ta ting tidlig, helst første klasse . Vente man for lenge blir roller satt og skadene på mobbeoffer mer. 
- foreldre med barn med uheldige sider må faktisk hjelpe barna sine med med de! Vil barnet diktere lek eller tåler å tape dårlig? Jobb med det. Øv på å tåle å tåpe. Følg med i leken når det er besøk og kom inn og hjelp med konflikter og veiled barnet 
- inviter masse barn med hjem slik at barna blir kjent. Bli kjent med foreldre om det lar seg gjøre 
- forklar på en vennlig måte at å bli lett sur, diktere lek, tåler lite, sladre lett osv ikke er sosialt lurt . Barn må høre det og hjelpes 
- parallelt slå ned på mobbing også. Jobb med holdningsarbeid. Men en straffe kultur er ikke løsningen 

Anonymkode: fd3eb...39d

Det er slike holdninger som er årsaken til at vi har sett en kraftig økning i mobbing.

Å jobbe med miljøet og sosialisering er bra, men er ikke en effektiv måte å stoppe mobbing. Barn mobber ikke fordi de ikke er venner med mobbeofferet, men fordi de synes det er gøy.

Å forklare mobbeofferet at de må tåle å tape, ikke bli sur, tåle mer, får dem bare til å føle at mobbingen er deres egen skyld. Da mister de selvtillit og isolerer seg.

Å "slå" ned på mobbing uten konsekvenser fungerer ikke. Det blir bare masse prat som fører til ingen forbedringer.

Anonymkode: 3d1f2...a60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er slike holdninger som er årsaken til at vi har sett en kraftig økning i mobbing.

Å jobbe med miljøet og sosialisering er bra, men er ikke en effektiv måte å stoppe mobbing. Barn mobber ikke fordi de ikke er venner med mobbeofferet, men fordi de synes det er gøy.

Å forklare mobbeofferet at de må tåle å tape, ikke bli sur, tåle mer, får dem bare til å føle at mobbingen er deres egen skyld. Da mister de selvtillit og isolerer seg.

Å "slå" ned på mobbing uten konsekvenser fungerer ikke. Det blir bare masse prat som fører til ingen forbedringer.

Anonymkode: 3d1f2...a60

Jeg er enig. Det eneste mobbeofre bør få beskjed om er at de har rett til å ta igjen og hjelpe dem til å gjøre det, samt være på deres lag, og be dem si ifra om det som skjer og hvordan de har det på skolen.

Hvis barn er uheldige sosialt, kan man selvfølgelig jobbe med det. Men barnet skal aldri oppleve eller få en forståelse av at man jobber med barnet for å "forbedre barnet" så det ikke blir utsatt for mobbing. Denne holdningen er jeg faktisk totalt imot.

Anonymkode: 56dbe...836

[AnonymBruker]

Jeg ble mobba fordi pappa var død. Hvordan skulle det jobbes med mener du ts? 
Skulle pappa bli u-død?

Skulle jeg latt være å ha normale sorgreaksjoner? 
Skulle jeg eller mamma anskaffa ny mann helt utav det blå?

Tips, ser man litt utenfor egen situasjon vil man fort oppdage at det er ulike erfaringer og nyanser. Man kan ikke jobbe med bare mobbeoffera for å unngå mobbing.

Anonymkode: e6994...e3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 12.50):

Før noen tenner på alle plugger skal jeg med en gang si. Dette kommer fra et mobbeoffer selv!! Jeg ble mobbet, plaget og utfryst hele oppveksten. Som voksen har jeg heller ikke klart å få gode varige vennskap grunnet skadene fra mobbingen eller hva enn jeg mangler 

Mobbedebatten handler alt for mye om å stoppe mobbingen . Og alt befor lite grad om å hjelpe med grunnårsaken til at noen ble mobbet . Å sitte å si «mobbing er galt» og «mobbing er dumt» hjelper ingen 

jeg er født prematur. Barnehagen gikk bra men fra skolestart gikk ting ille. Jeg var et forsiktig barn og var redd voldsomme lyder og bråk fra andre.  Når noen sa noe vondt gjorde der vondt lenge. Sa noen nei til å leke turde jeg ikke spørre igjen. Jeg gråt lett og det ble morsomt for de andre.  . Når andre barn gjorde noe vondt med meg, sladra jeg til de voksne.

jeg kommer fra en slekt meg flere turntalenter . Jeg selv var også tallent og lovende . Men jeg tålte lite motgang og ikke få ting til på første forsøk. Som 5 åring da jeg at jeg ville slutte, og foreldrene mine lot meg slutte med en gang. Det skulle de ikke ha gjort. Heller ingen andre aktiviteter på fritiden hadde jeg fordi foreldrene mine bare hørte på meg når jeg sa jeg vill slutte 

På ungdomsskolen fikk vi nye lærere som var unge, spreke og forsøkte å få meg inn i felleskapet. Men selvbildet var ødelagt av mobbingen og rollene/gjengene var satt. Den direkte mobbingen stoppet men utfrysningen forfatte . Jeg kunne smaltalke med de andre jentene i klassen osv , men var aldri invitert på en fest , med hjem eller lignende 

Taktikken til helsesøster, PPT, skolen og de som hjalp meg i mobbingen var å  si «gå med hodet heva, når du blir stor og flytter endrer alt seg og du får mange venner» . Så jeg seilte hele barndommen på det og gleda meg til fremtiden da man møtte nye mennesker . Men det ble det ikke

uansett hvor mye initiativ man tok. Inviterte til filmkvelder, vors , var med som frivillig i studenthus, røde kors, var aå tøff at jeg dro alene på ting andre drar med andre på rett og slett for å bli kjent. Tok kontakt med folk. Var intressert imøtekommende osv.  Ble det ikke varige vennskap. Jeg ble en god bekjent , men ikke en venn. Jeg fikk på en kjempeknekk fordi alt de lovet skulle skje som voksen ikke skjedde.  Jeg forsøkte så godt jeg kunne. Men alle har nok med seg og sine og slik har det alltid vært . 
jeg har forsøkt å prøve og er nå i 30 årene men aldri funnet mine folk eller min gjeng . Jeg har nok usynlige skader av all mobbingen og manglende sosial kompentanse av å vandre rundt alene i år man skulle vært med andre. Barn trenger å være med andre barn 

så hva mener jeg kunne vært gjort anderledes?og hva mener jeg er mer riktig møte mobbing på ?

- hjelp mobbeofferne med de uheldige sidene sine. Eksempel åå uheldige sårbar, lett sint, forsiktighet, rare vaner. Jeg var et forsiktig barn som tålte lite motgang og var sensitiv. Istendenfor å la meg gi opp turning fordi jeg ikke ville skulle jeg ønske foreldrene mine pusha meg pg støtta meg i de vonde følelsene og at gi opp ikke er løsningen . Hadde jeg fortsatt på idrett hadde jeg blitt kjent med de andre utenom skolen også og hatt et arene å gro på. støtt den i de vonde følelsene og å stå i det

- følg med på hva som er vanlig for tiden. Jeg var attpåklatt og foreldrene mine litt gammeldags . De så ikke poeng med game boy og nientendo. Mamma kledde meg mer som pyntedukke enn hva som var tidsriktig . Jeg falt utenfor samtaler om spilling osv fordi jeg ikke fikk spille selv og måten jeg gikk kledd på var lett å plage
- TA MOBBING TIDLIG!!!!  Dett er det viktigste. Dete MÅÅÅ gjøre noe før rollene bli satt og vanene blir satt. Det ble en vane for de andre å plage og fryse meg ut. Kari ble bestevenn med Mari og Per ble bestevenn med Ole . Uansett hvor mye jeg «Pia» gjorde var det aldei plass til Pia  fordi de andre hadde jo hverandre . Snur man mobbingen mens ungene ennå er små, er set lettere.  Skadene på offerbildet er også mindre . Fordi det er sannheten. 
- bevissthet på at barn behøver å være med andre barn for å få sosial kompetanse . Det kan ikke læres via en bok 

- ikke lov ting som ikke blir sant! Ved at alle sa «bare vent til du blir stor så blir alt br gikk jeg bare å trodde åå det uten å ta sosialt lure valg. Istendfor å jobbe med meg. De skulle sagt det ikke lønna seg å sladre om alt. Det er en sosial ugustig egenskap. 
- lær tøffhet og metoder og takle motgangen på. Om mobberne ikke får en reaksjon fra offeret blir det ikke spennende mer. Vis styrke ! Fordi det er som en ulveflokk, de svake blir utsirkla 
- husk at mobbing er et sosialt fenomen og det nytter ikke bare å jobbe med mobberne, man må hjelpe offerne med de uheldig eegneksapene 

- gi barn javngamle søsken. Jeg var attpåklatten og hadde ingen andre barn i familien med meg. Hadde jeg hatt søsken på min alder hadde jeg hatt noe  å voksne opp med å sosialiseres med

så hva gjør jeg ?

jeg er blitt mor selv . Det ene barnet mitt har samme trekk som meg. Men jeg vil «break the cykle» og at barnet skal få et bedre liv enn meg. Barnet her blitt meldt på innretter fra tidlig alder. Når hen har villet gi opp har vi ikke latt hen slutte. Men heller støtta og snakka om de vonde følelsene  «du synes det er vondt når ballen treffer magen? Det forstår jeg godt . Men det er ikke farlig og det skjer alle innimellom. Vi tar en pause nå men vi skal ikke dra hjem» «Ååh du syns de andre er flinkere enn deg? Alle kan kjenne på det . Det er normalt. For hver gang du gjør noe du ikke kan,  blir du litt bedre . Ikke gi opp. Husker du hvor gøy det var sist «?

Vi inviterer masse barn på besøk slik at barna blir tvunget til å bli kjent. De blir ikke barnet litt bare den raringen men de blir kjent med hen som et annet barn også, en venn. Og barnet har venner. Vi snakker om at å bli lett sint er ugunstig og ulikt og øver på taktikker på ikke slippe alt ut i samme sekund man føler det

vi spiller minecefraft og barna har switch . Vi følger med på hva som er vanlig nå , slik at barna kan henge med på samtaler med de andre 

 

jeg vet ikke om noen blir å lese dette lange innlegget. Men om det når fram til noen, og omså hjelper et eneste mobbeoffer er det verd det. 

 

Hilsen ensom men reflektert mobbeoffer i starten av 30 årene 

Anonymkode: fd3eb...39d

Så hvordan tenker du at de voksne kunne hjelpe meg med mine uheldige sider når grunnen til at jeg ble mobbet var at jeg har rødt hår, hadde en bror som satt i rullestol og var den første i klassen til å få pupper? 

Jeg hadde jevnaldrende søsken, hadde det alle andre hadde av klær og duppeditter, og var mye sammen med andre barn gjennom hele oppveksten.  

Likevel ble jeg mobbet og utsatt for vold av flere av elevene på samme trinn. Jeg begynte ikke lett å grine, men det gjorde bare at de gjorde enda mer mot meg. Bare for å få den reaksjonen de ville ha. 

 

Anonymkode: 4ed2d...ac0

[Paneera]

Victimblaming. Jeg ble utsatt for mobbing, eller i realiteten reactive abuse. Reactive abuse inntreffer når offeret reagerer på angrepene, og overgriperen, og andre forøvrig, bruker reaksjonene til offeret mot den utsatte. I mitt tilfelle gikk overgriperen bevisst inn for å psyke meg ut, og så ble jeg tolket som "problemet" fordi jeg reagerte på de følelsesmessige overgrepene. Men nei, det var ikke jeg som var problemet, det var ikke jeg som utøvde abuse, det var jeg som reagerte (forståelig) på det jeg opplevde. Derimot ble mine reaksjoner brukt som "bevis" på at det var jeg som var problemet, noe som totalt fucked meg opp følelsesmessig. Det var ikke før i voksen alder at jeg klarte å ta innover meg hva jeg hadde opplevd. Ditt innlegg er skadelig, TS.

Endret 31. januar av Paneera

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jo, jeg har jo tenkt det selv, men samtidig føler jeg det er mobbeoffer-fella. En fantasi om en bedre skolebarndom hvis bare -jeg var mer sånn-. Ingen barn jeg kjente eller kjenner har selvironi. Humor, ja, men selvironi, nei. Man skal være forsiktig med å tenke at man hadde unngått mobbing hvis man hadde de kvalitetene man har som voksen. Jeg hadde heller ikke blitt mobbet som barn hvis jeg hadde de kvalitetene jeg har i dag. Men de kvalitetene trengte jeg å bli mer voksen for å opparbeide meg. Det er flere år med erfaring, refleksjon og jobb, samt gode erfaringer med snille mennesker. Ingenting man rekker å gjøre før man er 8. Da er man prisgitt alt rundt seg. Jeg kunne aldri vært mer selvsikker som barn. Det hadde jeg ikke noe grunnlag for.

Anonymkode: 56dbe...836

Jeg ser den, og det skal sies at det var ufattelig mange andre tanker som har gått igjennom tankene mine om hva som kunne vært gjort annerledes. De har jeg puttet i kategorien "mobbe-offer" fella.

Den siste som står igjen ville ikke ha løst alt, men det ville bidratt til at jeg ikke hadde vært så sårbar og gøy å mobbe på. Jeg hadde passet bedre inn for å si det sånn.

Kall det en etterpåklokskapens tanke.

 

Anonymkode: 1f015...fe1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Så hvordan tenker du at de voksne kunne hjelpe meg med mine uheldige sider når grunnen til at jeg ble mobbet var at jeg har rødt hår, hadde en bror som satt i rullestol og var den første i klassen til å få pupper? 

Jeg hadde jevnaldrende søsken, hadde det alle andre hadde av klær og duppeditter, og var mye sammen med andre barn gjennom hele oppveksten.  

Likevel ble jeg mobbet og utsatt for vold av flere av elevene på samme trinn. Jeg begynte ikke lett å grine, men det gjorde bare at de gjorde enda mer mot meg. Bare for å få den reaksjonen de ville ha. 

 

Anonymkode: 4ed2d...ac0

Damn if u do damn if u dont. Mobberes sjelelige motto.

Anonymkode: 56dbe...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ser den, og det skal sies at det var ufattelig mange andre tanker som har gått igjennom tankene mine om hva som kunne vært gjort annerledes. De har jeg puttet i kategorien "mobbe-offer" fella.

Den siste som står igjen ville ikke ha løst alt, men det ville bidratt til at jeg ikke hadde vært så sårbar og gøy å mobbe på. Jeg hadde passet bedre inn for å si det sånn.

Kall det en etterpåklokskapens tanke.

 

Anonymkode: 1f015...fe1

Det er en trist tanke, synes jeg. Barn bør være robuste, men ikke for å unngå mobbing, men for å tåle vanlig motgang og gå med hevet hode og kjenne sin verdi, kjenne at de kan tåle en trøkk.

Jeg var ikke så sårbar i utg. og jeg prøvde ulike ting. I begynnelsen var jeg sint og prøvde å hevde meg. Det slo de ned på. Så sluttet jeg med det, men da var de bare hånlige. Så prøvde jeg å være stille, men det var en lidelse å ikke kunne uttrykke seg. Så prøvde jeg å si ifra, men ting ble verre. Og så er det de av oss som sliter med rødme, og da hjelper det ikke uansett. Jeg reagerte ikke på småting, så da gjorde de større ting etc. Mobberne finner deg der du er.

Det jeg prøver å si er at det ikke er sikkert du kunne ha reddet deg selv, og det var heller ikke din oppgave å gjøre det. Det som skjedde med deg var fælt og skulle ikke ha skjedd. Og har du den robuste og det hjalp, så ville en annen fått gjennomgå. Barn skal ikke gjøres sterke for å ikke bli mobbet. Barn skal respektere og behandle andre ordentlig, også de usikre og lite selvhevdende, de rare og lignende.

Anonymkode: 56dbe...836

[AnonymBruker]

Klart vi jobbet med mobbeofferet. Det var jo min sønn. I vårt tilfelle jobbet vi slik at vi fikk barnet ut av miljøet som mobbet da vi omsider fikk vite om det, og ingenting nyttet der. 

Da vi flyttet flyttet mobbing over til annen gutt, som etterhvert også måtte flytte, og så tredje, som også flyttet etterhvert. Miljøet klarte ikke å stoppe kreftene som førte til mobbing. 

De tre gutter som ble mobbet var svært ulike, og samtlige flotte gutter. Hadde foreldre tatt skikkelig tak da min sønn ble mobbet hadde ikke dette gått utover sønnen til to andre av foreldreparene også. Foreldre som ikke gjorde noe da deres sønn ikke var offeret. Kan ikke akkurat føle at det var til pass for dem heller, for bare trist at tre gutter i klassen etter tur fikk den rollen, og ble skadet av det. Feigt av skolen og feigt av foreldre. 

Hovedpersonen bak mobbingen, som var en slags leder på barneskolen og ungdomsskolen, har det forøvrig gått verre med enn de tre guttene. Årsaken til at han ble mobber slo tilbake da han ikke fikk hjelp da han begynte på vgs og ble utfryst da han prøvde å sjefen tilsvarende der. I helt nytt miljø fungerte ikke den løsningen for ham lenger. Barna der var ikke redd ham. Hans følgere ble spredt. 

Hver situasjon er nok ikke lik, så løsningene er ikke like, men man bør så absolutt ta tak i dem som mobber også. 

Anonymkode: 52867...bb6