Løsningen på mobbingen er å jobbe med mobbeofferne og årsaken til de blir mobbet!

[AnonymBruker]

Før noen tenner på alle plugger skal jeg med en gang si. Dette kommer fra et mobbeoffer selv!! Jeg ble mobbet, plaget og utfryst hele oppveksten. Som voksen har jeg heller ikke klart å få gode varige vennskap grunnet skadene fra mobbingen eller hva enn jeg mangler 

Mobbedebatten handler alt for mye om å stoppe mobbingen . Og alt befor lite grad om å hjelpe med grunnårsaken til at noen ble mobbet . Å sitte å si «mobbing er galt» og «mobbing er dumt» hjelper ingen 

jeg er født prematur. Barnehagen gikk bra men fra skolestart gikk ting ille. Jeg var et forsiktig barn og var redd voldsomme lyder og bråk fra andre.  Når noen sa noe vondt gjorde der vondt lenge. Sa noen nei til å leke turde jeg ikke spørre igjen. Jeg gråt lett og det ble morsomt for de andre.  . Når andre barn gjorde noe vondt med meg, sladra jeg til de voksne.

jeg kommer fra en slekt meg flere turntalenter . Jeg selv var også tallent og lovende . Men jeg tålte lite motgang og ikke få ting til på første forsøk. Som 5 åring da jeg at jeg ville slutte, og foreldrene mine lot meg slutte med en gang. Det skulle de ikke ha gjort. Heller ingen andre aktiviteter på fritiden hadde jeg fordi foreldrene mine bare hørte på meg når jeg sa jeg vill slutte 

På ungdomsskolen fikk vi nye lærere som var unge, spreke og forsøkte å få meg inn i felleskapet. Men selvbildet var ødelagt av mobbingen og rollene/gjengene var satt. Den direkte mobbingen stoppet men utfrysningen forfatte . Jeg kunne smaltalke med de andre jentene i klassen osv , men var aldri invitert på en fest , med hjem eller lignende 

Taktikken til helsesøster, PPT, skolen og de som hjalp meg i mobbingen var å  si «gå med hodet heva, når du blir stor og flytter endrer alt seg og du får mange venner» . Så jeg seilte hele barndommen på det og gleda meg til fremtiden da man møtte nye mennesker . Men det ble det ikke

uansett hvor mye initiativ man tok. Inviterte til filmkvelder, vors , var med som frivillig i studenthus, røde kors, var aå tøff at jeg dro alene på ting andre drar med andre på rett og slett for å bli kjent. Tok kontakt med folk. Var intressert imøtekommende osv.  Ble det ikke varige vennskap. Jeg ble en god bekjent , men ikke en venn. Jeg fikk på en kjempeknekk fordi alt de lovet skulle skje som voksen ikke skjedde.  Jeg forsøkte så godt jeg kunne. Men alle har nok med seg og sine og slik har det alltid vært . 
jeg har forsøkt å prøve og er nå i 30 årene men aldri funnet mine folk eller min gjeng . Jeg har nok usynlige skader av all mobbingen og manglende sosial kompentanse av å vandre rundt alene i år man skulle vært med andre. Barn trenger å være med andre barn 

så hva mener jeg kunne vært gjort anderledes?og hva mener jeg er mer riktig møte mobbing på ?

- hjelp mobbeofferne med de uheldige sidene sine. Eksempel åå uheldige sårbar, lett sint, forsiktighet, rare vaner. Jeg var et forsiktig barn som tålte lite motgang og var sensitiv. Istendenfor å la meg gi opp turning fordi jeg ikke ville skulle jeg ønske foreldrene mine pusha meg pg støtta meg i de vonde følelsene og at gi opp ikke er løsningen . Hadde jeg fortsatt på idrett hadde jeg blitt kjent med de andre utenom skolen også og hatt et arene å gro på. støtt den i de vonde følelsene og å stå i det

- følg med på hva som er vanlig for tiden. Jeg var attpåklatt og foreldrene mine litt gammeldags . De så ikke poeng med game boy og nientendo. Mamma kledde meg mer som pyntedukke enn hva som var tidsriktig . Jeg falt utenfor samtaler om spilling osv fordi jeg ikke fikk spille selv og måten jeg gikk kledd på var lett å plage
- TA MOBBING TIDLIG!!!!  Dett er det viktigste. Dete MÅÅÅ gjøre noe før rollene bli satt og vanene blir satt. Det ble en vane for de andre å plage og fryse meg ut. Kari ble bestevenn med Mari og Per ble bestevenn med Ole . Uansett hvor mye jeg «Pia» gjorde var det aldei plass til Pia  fordi de andre hadde jo hverandre . Snur man mobbingen mens ungene ennå er små, er set lettere.  Skadene på offerbildet er også mindre . Fordi det er sannheten. 
- bevissthet på at barn behøver å være med andre barn for å få sosial kompetanse . Det kan ikke læres via en bok 

- ikke lov ting som ikke blir sant! Ved at alle sa «bare vent til du blir stor så blir alt br gikk jeg bare å trodde åå det uten å ta sosialt lure valg. Istendfor å jobbe med meg. De skulle sagt det ikke lønna seg å sladre om alt. Det er en sosial ugustig egenskap. 
- lær tøffhet og metoder og takle motgangen på. Om mobberne ikke får en reaksjon fra offeret blir det ikke spennende mer. Vis styrke ! Fordi det er som en ulveflokk, de svake blir utsirkla 
- husk at mobbing er et sosialt fenomen og det nytter ikke bare å jobbe med mobberne, man må hjelpe offerne med de uheldig eegneksapene 

- gi barn javngamle søsken. Jeg var attpåklatten og hadde ingen andre barn i familien med meg. Hadde jeg hatt søsken på min alder hadde jeg hatt noe  å voksne opp med å sosialiseres med

så hva gjør jeg ?

jeg er blitt mor selv . Det ene barnet mitt har samme trekk som meg. Men jeg vil «break the cykle» og at barnet skal få et bedre liv enn meg. Barnet her blitt meldt på innretter fra tidlig alder. Når hen har villet gi opp har vi ikke latt hen slutte. Men heller støtta og snakka om de vonde følelsene  «du synes det er vondt når ballen treffer magen? Det forstår jeg godt . Men det er ikke farlig og det skjer alle innimellom. Vi tar en pause nå men vi skal ikke dra hjem» «Ååh du syns de andre er flinkere enn deg? Alle kan kjenne på det . Det er normalt. For hver gang du gjør noe du ikke kan,  blir du litt bedre . Ikke gi opp. Husker du hvor gøy det var sist «?

Vi inviterer masse barn på besøk slik at barna blir tvunget til å bli kjent. De blir ikke barnet litt bare den raringen men de blir kjent med hen som et annet barn også, en venn. Og barnet har venner. Vi snakker om at å bli lett sint er ugunstig og ulikt og øver på taktikker på ikke slippe alt ut i samme sekund man føler det

vi spiller minecefraft og barna har switch . Vi følger med på hva som er vanlig nå , slik at barna kan henge med på samtaler med de andre 

 

jeg vet ikke om noen blir å lese dette lange innlegget. Men om det når fram til noen, og omså hjelper et eneste mobbeoffer er det verd det. 

 

Hilsen ensom men reflektert mobbeoffer i starten av 30 årene 

Anonymkode: fd3eb...39d

[AnonymBruker]

Bare synd du har skrevet så mye for ingen grunn.

Mobbing er ondskap. Punktum.

Anonymkode: 82224...0bc

[AnonymBruker]

Man skal selvsagt jobbe for å skape robuste barn, men det blir nok for enkelt å si at det vil fjerne mobbingen. Noen er helt  A4-barn med mange venner i bhg, men så blir de plukket ut av mobberen når de begynner på skolen. Og da trengs det ikke mer enn et rart navn eller briller for å ha en krok å henge mobbingen på.

Jobb med alle barn, men ekstra mye med de du ser har tilbøyeligheter til å mobbe eller til å henge seg på mobbing.

Anonymkode: 25cf7...6ea

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å bli mobbet og å ikke klare å få venner. Hvis ett barn sliter med å skaffe seg venner så må man selvsagt fokusere på barnet ikke tvinge de andre til å dra den med seg (for da blir de aldri ordentlig venner). 

Men mobbing, altså der andre barn plager ett annet, der må fokuset være på mobberen. Bare fordi Pia er litt rar gjør det ikke greit å gjøre dagen til Pia dritt. En ting er å ikke ønske å være venn med Pia, en annen ting er å gå ut av sin vei for at Pia ikke skal ha det bra. Det å ville plage noen på den måten er en uakseptabel oppførsel som må stoppes. Personlig syntes jeg at mobberne må tvinges til å bytte skole (hvis det er flere så blir de sendt til forskjellige skoler). Da ville de nok stopped ganske fort om de visste at det var konsekvensene. 
 

Syntes heller ikke noe om å be barna ikke være «sladrehank». De er ikke modne nok til å vite når de burde og ikke burde si ifra til en voksen. Det er da opptil den voksne å håndtere situasjonen slik at barnet som sa ifra ikke får «skylda». Hvis situasjonen ikke er så alvorlig så kan den voksne helle gi råd til barnet enn å bryte inn selv. Men barn burde alltid si ifra hvis noe skjer dem. 

Anonymkode: 7b5d2...67a

[AnonymBruker]

Jeg er uenig. Be heller ungene om å være rare, annerledes, ha meninger som andre ikke har, bruk den sære jakka, vær han eneste med skarre r eller store ører. 

Jeg vil ha et samfunn som inkluderer ALLE, ikke bare de som kan snakke høyt, være tøffe i trynet og populære. 

Det synes jeg vi bør lære ungene våre. 

Anonymkode: 38faf...47e

[Vaffelhunden]

Mye av det som i dag kalles mobbing er egentlig bare "vi vil ikke leke med deg fordi du ikke er noe gøy å leke med".

Jeg tenker at på barneskolen, så skal alle "tvinges" til å være venn med alle, men når de begynner på ungdomsskolen, så må de få lov til å velge selv hvem de vil være venn med.

Annen mobbing er selvfølgelig ikke greit.

[AnonymBruker]

Det hjelper ikke å snakke med de som blir mobbet. Man må ta mobberne. 
 

Jeg ble kraftig mobbet (vi snakker brukne bein, skuldre ut av ledd og utslåtte tenner) og det var absolutt ingen grunn til at jeg ble valgt av mobberne. Jeg var klassisk pen og utadvendt, med rike foreldre og gode karakterer. Var også Norgesmester i karate (junior), så jeg kunne slå tilbake. Sendte 3 gutter til legevakten i løpet av barneskolen. 

Poenget mitt er at det hjelper ingenting å forsøke å «fikse» de som blir mobbet. Det ingenting galt med deg og ingenting galt med meg. Mobbingen slutter ikke dersom du får hjelp med de «negative egenskapene». Jævelungene mobber uansett. 

Anonymkode: 7ca6e...db2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Før noen tenner på alle plugger skal jeg med en gang si. Dette kommer fra et mobbeoffer selv!! Jeg ble mobbet, plaget og utfryst hele oppveksten. Som voksen har jeg heller ikke klart å få gode varige vennskap grunnet skadene fra mobbingen eller hva enn jeg mangler 

Mobbedebatten handler alt for mye om å stoppe mobbingen . Og alt befor lite grad om å hjelpe med grunnårsaken til at noen ble mobbet . Å sitte å si «mobbing er galt» og «mobbing er dumt» hjelper ingen 

jeg er født prematur. Barnehagen gikk bra men fra skolestart gikk ting ille. Jeg var et forsiktig barn og var redd voldsomme lyder og bråk fra andre.  Når noen sa noe vondt gjorde der vondt lenge. Sa noen nei til å leke turde jeg ikke spørre igjen. Jeg gråt lett og det ble morsomt for de andre.  . Når andre barn gjorde noe vondt med meg, sladra jeg til de voksne.

jeg kommer fra en slekt meg flere turntalenter . Jeg selv var også tallent og lovende . Men jeg tålte lite motgang og ikke få ting til på første forsøk. Som 5 åring da jeg at jeg ville slutte, og foreldrene mine lot meg slutte med en gang. Det skulle de ikke ha gjort. Heller ingen andre aktiviteter på fritiden hadde jeg fordi foreldrene mine bare hørte på meg når jeg sa jeg vill slutte 

På ungdomsskolen fikk vi nye lærere som var unge, spreke og forsøkte å få meg inn i felleskapet. Men selvbildet var ødelagt av mobbingen og rollene/gjengene var satt. Den direkte mobbingen stoppet men utfrysningen forfatte . Jeg kunne smaltalke med de andre jentene i klassen osv , men var aldri invitert på en fest , med hjem eller lignende 

Taktikken til helsesøster, PPT, skolen og de som hjalp meg i mobbingen var å  si «gå med hodet heva, når du blir stor og flytter endrer alt seg og du får mange venner» . Så jeg seilte hele barndommen på det og gleda meg til fremtiden da man møtte nye mennesker . Men det ble det ikke

uansett hvor mye initiativ man tok. Inviterte til filmkvelder, vors , var med som frivillig i studenthus, røde kors, var aå tøff at jeg dro alene på ting andre drar med andre på rett og slett for å bli kjent. Tok kontakt med folk. Var intressert imøtekommende osv.  Ble det ikke varige vennskap. Jeg ble en god bekjent , men ikke en venn. Jeg fikk på en kjempeknekk fordi alt de lovet skulle skje som voksen ikke skjedde.  Jeg forsøkte så godt jeg kunne. Men alle har nok med seg og sine og slik har det alltid vært . 
jeg har forsøkt å prøve og er nå i 30 årene men aldri funnet mine folk eller min gjeng . Jeg har nok usynlige skader av all mobbingen og manglende sosial kompentanse av å vandre rundt alene i år man skulle vært med andre. Barn trenger å være med andre barn 

så hva mener jeg kunne vært gjort anderledes?og hva mener jeg er mer riktig møte mobbing på ?

- hjelp mobbeofferne med de uheldige sidene sine. Eksempel åå uheldige sårbar, lett sint, forsiktighet, rare vaner. Jeg var et forsiktig barn som tålte lite motgang og var sensitiv. Istendenfor å la meg gi opp turning fordi jeg ikke ville skulle jeg ønske foreldrene mine pusha meg pg støtta meg i de vonde følelsene og at gi opp ikke er løsningen . Hadde jeg fortsatt på idrett hadde jeg blitt kjent med de andre utenom skolen også og hatt et arene å gro på. støtt den i de vonde følelsene og å stå i det

- følg med på hva som er vanlig for tiden. Jeg var attpåklatt og foreldrene mine litt gammeldags . De så ikke poeng med game boy og nientendo. Mamma kledde meg mer som pyntedukke enn hva som var tidsriktig . Jeg falt utenfor samtaler om spilling osv fordi jeg ikke fikk spille selv og måten jeg gikk kledd på var lett å plage
- TA MOBBING TIDLIG!!!!  Dett er det viktigste. Dete MÅÅÅ gjøre noe før rollene bli satt og vanene blir satt. Det ble en vane for de andre å plage og fryse meg ut. Kari ble bestevenn med Mari og Per ble bestevenn med Ole . Uansett hvor mye jeg «Pia» gjorde var det aldei plass til Pia  fordi de andre hadde jo hverandre . Snur man mobbingen mens ungene ennå er små, er set lettere.  Skadene på offerbildet er også mindre . Fordi det er sannheten. 
- bevissthet på at barn behøver å være med andre barn for å få sosial kompetanse . Det kan ikke læres via en bok 

- ikke lov ting som ikke blir sant! Ved at alle sa «bare vent til du blir stor så blir alt br gikk jeg bare å trodde åå det uten å ta sosialt lure valg. Istendfor å jobbe med meg. De skulle sagt det ikke lønna seg å sladre om alt. Det er en sosial ugustig egenskap. 
- lær tøffhet og metoder og takle motgangen på. Om mobberne ikke får en reaksjon fra offeret blir det ikke spennende mer. Vis styrke ! Fordi det er som en ulveflokk, de svake blir utsirkla 
- husk at mobbing er et sosialt fenomen og det nytter ikke bare å jobbe med mobberne, man må hjelpe offerne med de uheldig eegneksapene 

- gi barn javngamle søsken. Jeg var attpåklatten og hadde ingen andre barn i familien med meg. Hadde jeg hatt søsken på min alder hadde jeg hatt noe  å voksne opp med å sosialiseres med

så hva gjør jeg ?

jeg er blitt mor selv . Det ene barnet mitt har samme trekk som meg. Men jeg vil «break the cykle» og at barnet skal få et bedre liv enn meg. Barnet her blitt meldt på innretter fra tidlig alder. Når hen har villet gi opp har vi ikke latt hen slutte. Men heller støtta og snakka om de vonde følelsene  «du synes det er vondt når ballen treffer magen? Det forstår jeg godt . Men det er ikke farlig og det skjer alle innimellom. Vi tar en pause nå men vi skal ikke dra hjem» «Ååh du syns de andre er flinkere enn deg? Alle kan kjenne på det . Det er normalt. For hver gang du gjør noe du ikke kan,  blir du litt bedre . Ikke gi opp. Husker du hvor gøy det var sist «?

Vi inviterer masse barn på besøk slik at barna blir tvunget til å bli kjent. De blir ikke barnet litt bare den raringen men de blir kjent med hen som et annet barn også, en venn. Og barnet har venner. Vi snakker om at å bli lett sint er ugunstig og ulikt og øver på taktikker på ikke slippe alt ut i samme sekund man føler det

vi spiller minecefraft og barna har switch . Vi følger med på hva som er vanlig nå , slik at barna kan henge med på samtaler med de andre 

 

jeg vet ikke om noen blir å lese dette lange innlegget. Men om det når fram til noen, og omså hjelper et eneste mobbeoffer er det verd det. 

 

Hilsen ensom men reflektert mobbeoffer i starten av 30 årene 

Anonymkode: fd3eb...39d

Ja gode poenger men dette gjelder også mobberne. Å gi de muligheter til å gjøre andre ting. Barn som mobber kan feks gjøre det fordi de blir stresset av annerledeshet , ikke få viljen sin, føle andre som bedre enn seg og som en trussel etc. Så de trenger også hjelp til å takle egne følser på en bedre måte.

Når to barn er svært forskjellige,  og ikke går sammen. Så har jeg ofte sagt at slik vil det altid være. At noen går man bedre med og andre ikke. Om du ikke liker kari, så er det helt greit,  men det gir deg ingen rett til å behandle kari dårlig. Så her må dere finne en måte å fungere sammen  på, så det ikke går utover hverandre eller de rundt dere. Syntes du kari  er dum, så trenger du ikke si det høyt. Det er ikke nyttig. 

Altså i helt låste situasjoner.  Og det har fungert veldig bra egentlig.  Noen har til og med blitt venner etterpå også. 

Noen ganger er det like greit å bare anerkjenne at to stk ikke liker hverandre så godt. Og heller fokusere på hvordan de skal løse det iht å fungere sammen  istedenfor.  Barn er ikke dumme, så det skjønner de godt 

Et barn som slår har også et problem med å håndtere egne følser. Og da hjelper det ikke med kjeft, men en samtale om hvorfor barnet slo, og komne frem til  hva annet barnet kunne ha gjort som en bedre løsning enn å slå. 

Også er det ikke alt man skal ta videre heller. La barna være med å bestemme det litt selv, om de vil ha voksen innblanding eller om de vil prøve å løse konflikten selv. 

Andre barn slik som du, trenger litt hjelp til å finne sin plass. Mulig du i dag sitter igjen med at det var feil at de lot deg slutte på turn. Men det kan også tenkes at dine foreldre også så at dette ble mer enn du taklet og fant ut at det best var at du sluttet og fikk jobbe med det i mindre grad på andre arenaer. 

Anonymkode: 4ba6b...029

[AnonymBruker]

 Det er lett å si at bare man lærer barn å få seg venner, og å ha selvtillit, så blir de ikke mobbet. 

Men i realiteten, så blir barn mobbet for mye forskjellig. 

Noen barn leter etter noen andre å "ta" for noe. Og det trenger ikke være en som er venneløs. 
Det kan være at de er tynne, høye, lave, tykke, rødhåret, annen hudfarge, et navn som rimer på noe, er god i noe, er dårlig i noe... 
De som leter etter en grunn, finner en grunn. 

Ofte har de barna som mobber egne utfordringer. Men hva disse utfordringene er, er jo ikke alltid så lett å avdekke. 
Det er jo ikke alle som har det vanskelig hjemme, som man lett kan avdekke at har det vanskelig hjemme. 

Årsakene til mobbing er komplekse. Og noe som må jobbes med kontinuerlig. Men det betyr også at løsningene er komplekse. Og at det kan være forskjellige løsninger i hvert enkelt tilfelle. 
En utfordring med mobbing i skolen, er at det kontinuerlig kommer nye mobbere og nye mobbeofre. 

Og selvfølgelig så er det alt for mange foreldre som ikke tar mobbing seriøst, hvis det ikke går ut over deres barn. 

Anonymkode: 092a5...60f

[AnonymBruker]

Jeg tror nok mobbing alltid vil eksistere, det med mobbestopp er ønsketenking. I mange tilfeller så er det nok barn som sliter med å få venner, (jeg var selv en av dem, viste seg å være autisme, og manglende forståelse av sosiale koder). MEN det er også mange tilfeller hvor noen blir mobbet bare fordi et annet barn vil ha kontroll, og henge ut noen andre. Som vi vet har ofte mobbere sine egne kamper og tar ut frustrasjonen sin mot andre. Det er ikke greit, og da er det mobberne som må tas tak i. Dette er ikke et svart/hvitt problem, det er mange gråsoner.

Anonymkode: cf750...45f

[Daria]

At man i en del tilfeller kan "skjønne" hvorfor noen blir mobbet, betyr ikke at det er mer forståelig og akseptabelt at de blir det. Det er mobberens handlinger som er gale og trenger korrigeringer, uansett hvor mye mobbeofferet skiller seg ut eller sliter med sosiale koder (som det kan ha god nytte av hjelp og veiledning med for egen del, men ikke med et "vi skal tilpasse deg mobbernes meninger"-utgangspunkt).

Jeg var utsatt for mobbing og utestengning på ungdomsskolen. Jeg kan se hvorfor jeg var den utvalgte, men hverken da eller nå vil jeg hevde at løsningen ville vært at jeg endret og tilpasset meg - det var ikke jeg som var problemet, jeg var bare et lagelig utløp for andres utfordringer og et komplisert sosialt miljø.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Før noen tenner på alle plugger skal jeg med en gang si. Dette kommer fra et mobbeoffer selv!! Jeg ble mobbet, plaget og utfryst hele oppveksten. Som voksen har jeg heller ikke klart å få gode varige vennskap grunnet skadene fra mobbingen eller hva enn jeg mangler 

Mobbedebatten handler alt for mye om å stoppe mobbingen . Og alt befor lite grad om å hjelpe med grunnårsaken til at noen ble mobbet . Å sitte å si «mobbing er galt» og «mobbing er dumt» hjelper ingen 

jeg er født prematur. Barnehagen gikk bra men fra skolestart gikk ting ille. Jeg var et forsiktig barn og var redd voldsomme lyder og bråk fra andre.  Når noen sa noe vondt gjorde der vondt lenge. Sa noen nei til å leke turde jeg ikke spørre igjen. Jeg gråt lett og det ble morsomt for de andre.  . Når andre barn gjorde noe vondt med meg, sladra jeg til de voksne.

jeg kommer fra en slekt meg flere turntalenter . Jeg selv var også tallent og lovende . Men jeg tålte lite motgang og ikke få ting til på første forsøk. Som 5 åring da jeg at jeg ville slutte, og foreldrene mine lot meg slutte med en gang. Det skulle de ikke ha gjort. Heller ingen andre aktiviteter på fritiden hadde jeg fordi foreldrene mine bare hørte på meg når jeg sa jeg vill slutte 

På ungdomsskolen fikk vi nye lærere som var unge, spreke og forsøkte å få meg inn i felleskapet. Men selvbildet var ødelagt av mobbingen og rollene/gjengene var satt. Den direkte mobbingen stoppet men utfrysningen forfatte . Jeg kunne smaltalke med de andre jentene i klassen osv , men var aldri invitert på en fest , med hjem eller lignende 

Taktikken til helsesøster, PPT, skolen og de som hjalp meg i mobbingen var å  si «gå med hodet heva, når du blir stor og flytter endrer alt seg og du får mange venner» . Så jeg seilte hele barndommen på det og gleda meg til fremtiden da man møtte nye mennesker . Men det ble det ikke

uansett hvor mye initiativ man tok. Inviterte til filmkvelder, vors , var med som frivillig i studenthus, røde kors, var aå tøff at jeg dro alene på ting andre drar med andre på rett og slett for å bli kjent. Tok kontakt med folk. Var intressert imøtekommende osv.  Ble det ikke varige vennskap. Jeg ble en god bekjent , men ikke en venn. Jeg fikk på en kjempeknekk fordi alt de lovet skulle skje som voksen ikke skjedde.  Jeg forsøkte så godt jeg kunne. Men alle har nok med seg og sine og slik har det alltid vært . 
jeg har forsøkt å prøve og er nå i 30 årene men aldri funnet mine folk eller min gjeng . Jeg har nok usynlige skader av all mobbingen og manglende sosial kompentanse av å vandre rundt alene i år man skulle vært med andre. Barn trenger å være med andre barn 

så hva mener jeg kunne vært gjort anderledes?og hva mener jeg er mer riktig møte mobbing på ?

- hjelp mobbeofferne med de uheldige sidene sine. Eksempel åå uheldige sårbar, lett sint, forsiktighet, rare vaner. Jeg var et forsiktig barn som tålte lite motgang og var sensitiv. Istendenfor å la meg gi opp turning fordi jeg ikke ville skulle jeg ønske foreldrene mine pusha meg pg støtta meg i de vonde følelsene og at gi opp ikke er løsningen . Hadde jeg fortsatt på idrett hadde jeg blitt kjent med de andre utenom skolen også og hatt et arene å gro på. støtt den i de vonde følelsene og å stå i det

- følg med på hva som er vanlig for tiden. Jeg var attpåklatt og foreldrene mine litt gammeldags . De så ikke poeng med game boy og nientendo. Mamma kledde meg mer som pyntedukke enn hva som var tidsriktig . Jeg falt utenfor samtaler om spilling osv fordi jeg ikke fikk spille selv og måten jeg gikk kledd på var lett å plage
- TA MOBBING TIDLIG!!!!  Dett er det viktigste. Dete MÅÅÅ gjøre noe før rollene bli satt og vanene blir satt. Det ble en vane for de andre å plage og fryse meg ut. Kari ble bestevenn med Mari og Per ble bestevenn med Ole . Uansett hvor mye jeg «Pia» gjorde var det aldei plass til Pia  fordi de andre hadde jo hverandre . Snur man mobbingen mens ungene ennå er små, er set lettere.  Skadene på offerbildet er også mindre . Fordi det er sannheten. 
- bevissthet på at barn behøver å være med andre barn for å få sosial kompetanse . Det kan ikke læres via en bok 

- ikke lov ting som ikke blir sant! Ved at alle sa «bare vent til du blir stor så blir alt br gikk jeg bare å trodde åå det uten å ta sosialt lure valg. Istendfor å jobbe med meg. De skulle sagt det ikke lønna seg å sladre om alt. Det er en sosial ugustig egenskap. 
- lær tøffhet og metoder og takle motgangen på. Om mobberne ikke får en reaksjon fra offeret blir det ikke spennende mer. Vis styrke ! Fordi det er som en ulveflokk, de svake blir utsirkla 
- husk at mobbing er et sosialt fenomen og det nytter ikke bare å jobbe med mobberne, man må hjelpe offerne med de uheldig eegneksapene 

- gi barn javngamle søsken. Jeg var attpåklatten og hadde ingen andre barn i familien med meg. Hadde jeg hatt søsken på min alder hadde jeg hatt noe  å voksne opp med å sosialiseres med

så hva gjør jeg ?

jeg er blitt mor selv . Det ene barnet mitt har samme trekk som meg. Men jeg vil «break the cykle» og at barnet skal få et bedre liv enn meg. Barnet her blitt meldt på innretter fra tidlig alder. Når hen har villet gi opp har vi ikke latt hen slutte. Men heller støtta og snakka om de vonde følelsene  «du synes det er vondt når ballen treffer magen? Det forstår jeg godt . Men det er ikke farlig og det skjer alle innimellom. Vi tar en pause nå men vi skal ikke dra hjem» «Ååh du syns de andre er flinkere enn deg? Alle kan kjenne på det . Det er normalt. For hver gang du gjør noe du ikke kan,  blir du litt bedre . Ikke gi opp. Husker du hvor gøy det var sist «?

Vi inviterer masse barn på besøk slik at barna blir tvunget til å bli kjent. De blir ikke barnet litt bare den raringen men de blir kjent med hen som et annet barn også, en venn. Og barnet har venner. Vi snakker om at å bli lett sint er ugunstig og ulikt og øver på taktikker på ikke slippe alt ut i samme sekund man føler det

vi spiller minecefraft og barna har switch . Vi følger med på hva som er vanlig nå , slik at barna kan henge med på samtaler med de andre 

 

jeg vet ikke om noen blir å lese dette lange innlegget. Men om det når fram til noen, og omså hjelper et eneste mobbeoffer er det verd det. 

 

Hilsen ensom men reflektert mobbeoffer i starten av 30 årene 

Anonymkode: fd3eb...39d

Du er ikke reflektert. Du er ubehandlet. 

Jeg ble mobbet fordi jeg er født stygg. Dette var grunnen. Burde jeg som barn ha tatt plastisk kirurgi for å fjerne årsaker til mobbingen?

Ei venninne ble mobbet fordi hun gamet. Alle andre holdt på med sminke, gutter, blogg og lignende. Skulle hun da slutte med pasjonen sin for å ikke bli mobbet, og heller begynt med sminke? Hun er i dag en e-sportsutøver, så hun hadde faktisk talent, ikke bare pasjon, for gamingen. 

Mine foreldre inviterte også barn hjem til meg for å tvinge dem til å bli kjent. Resultatet ble at mobbingen ble strukket ut over mitt utseende, og til mitt "teite hus" med alt som var galt med det, moren min, dyrene mine og så videre. 

Jeg har aldri vært lett sint. Har vært snill, sprudlende, litt naiv og veldig godhjertet tidligere. Heldigvis har jeg bearbeidet traumene, og jeg vet at mobbingen ikke var min feil. Så når folk prøver å mobbe meg nå i voksen alder, møter de rolig, men fast motstand fra meg. Jeg har også blitt kynisk. Og det jeg ser, er at dine barn kommer til å mobbe andre barn. Fordi du har mentaliteten til en mobber.

Anonymkode: f1ed1...4fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er forskjell på å bli mobbet og å ikke klare å få venner. Hvis ett barn sliter med å skaffe seg venner så må man selvsagt fokusere på barnet ikke tvinge de andre til å dra den med seg (for da blir de aldri ordentlig venner). 

Men mobbing, altså der andre barn plager ett annet, der må fokuset være på mobberen. Bare fordi Pia er litt rar gjør det ikke greit å gjøre dagen til Pia dritt. En ting er å ikke ønske å være venn med Pia, en annen ting er å gå ut av sin vei for at Pia ikke skal ha det bra. Det å ville plage noen på den måten er en uakseptabel oppførsel som må stoppes. Personlig syntes jeg at mobberne må tvinges til å bytte skole (hvis det er flere så blir de sendt til forskjellige skoler). Da ville de nok stopped ganske fort om de visste at det var konsekvensene. 
 

Syntes heller ikke noe om å be barna ikke være «sladrehank». De er ikke modne nok til å vite når de burde og ikke burde si ifra til en voksen. Det er da opptil den voksne å håndtere situasjonen slik at barnet som sa ifra ikke får «skylda». Hvis situasjonen ikke er så alvorlig så kan den voksne helle gi råd til barnet enn å bryte inn selv. Men barn burde alltid si ifra hvis noe skjer dem. 

Anonymkode: 7b5d2...67a

Nettopp. Også for mobbernes skyld. Fordi mobberne kommer til å møte den rare Pia i arbeidslivet, blant foreldrene på barnas idrett og så videre. Siden de vet at det er helt greit å mobbe Pia, og har vokst opp med holdningen om at det er mobbeofferet det er noe galt med, fortsetter de å mobbe som voksne også. Men da møter de motstand i form av sosial utfrysing, oppsigelse og andre sanksjoner. De sitter der som store spørsmålstegn og forstår ikke hvorfor. De har jo bare fortsatt å oppføre seg slik det gjorde da de var ungdommer.

Anonymkode: f1ed1...4fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg tror nok mobbing alltid vil eksistere, det med mobbestopp er ønsketenking. I mange tilfeller så er det nok barn som sliter med å få venner, (jeg var selv en av dem, viste seg å være autisme, og manglende forståelse av sosiale koder). MEN det er også mange tilfeller hvor noen blir mobbet bare fordi et annet barn vil ha kontroll, og henge ut noen andre. Som vi vet har ofte mobbere sine egne kamper og tar ut frustrasjonen sin mot andre. Det er ikke greit, og da er det mobberne som må tas tak i. Dette er ikke et svart/hvitt problem, det er mange gråsoner.

Anonymkode: cf750...45f

Eller fordi et barn er naturlig flink på skolen (slik jeg var), sånn at dronninga i klassen blir sjalu fordi den stygge, stille og skoleflinke jenta får bare seksere, mens hun med nåde klarer en treer. 

Anonymkode: f1ed1...4fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Bare synd du har skrevet så mye for ingen grunn.

Mobbing er ondskap. Punktum.

Anonymkode: 82224...0bc

Okey. Men hvordan hjelper denne innstillingen problemet?

Ingenting.

Anonymkode: f46e3...6cf

[AnonymBruker]

Herregud, for et innlegg. Det er ikke mobbeofrene som er problemet, og de skal slippe å endre seg for andre for å passe inn. Du ønsker et samfunn, der alle skal være A4. Altså et sorteringssamfunn der man ikke har mulighet til å være et fritt menneske.

At du er et mobberoffer selv, er irrelevant for dine argumenter. Det vil ikke veie opp som noe positivt for debatten, tvert i mot. Du setter i grunn andre mobbeofre i dårlig lys. Samtidig finnes det mobbeofre som blir så skadet at de forsvarer mobbernes atferd, og mener at de kan påvirke hvordan man velger å bli behandlet. Man kan jo bare forandre seg etter andre 🙄

Anonymkode: 63014...416

[Baktus2024]

Mobbing og plagsom atferd et straffbart, det er kriminelle som utøver det, uansett om de er 10 eller 90 år gml...det er ikke ofrene som skal gå i seg selv , selv om kanskje feige og patetiske skolerektorer  forsøker den forklaringsmodellen ved å omplassere offeret til ny skole...disse rektorene er medskyldig i kriminelle handlinger.. her bør det være null toleranse..klarer ikke en rektor det så er den rektoren ikke kvalifisert til å være rektor.... Det samme gjelder arbeidsledere i det offentlige og private .. 

Småbarnsforeldre som skal være kjekkas over for barna sine ved å , bokstavelig talt , lære dem å le av og mobbe andre mennesker ..disse foreldra har intet med barn å gjøre , de burde frataes foreldreretten... Alt har en begynnelse...

Hvor feige er hvermansen? Hvor ofte ser vi og høre mobbing , hatprat , har handlinger , uten at vi sier ifra og derved deltar passivt ? 

[AnonymBruker]

Det eneste jeg har sett som tar knekken på mobbing er knallhard behandling av mobbere fra andre rundt situasjonen. Lærere som gir de en verbal overhøvling eller andre elever som tar igjen med samme mynt. Da slutter det på dagen. 

Anonymkode: fdcdb...86d

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet og utestengt. Jeg var «så rar» at de kunne ikke være venn med meg. 

Viste seg i voksen alder at jeg har både adhd og autisme! Feit var jeg og. Men tenk om noen bare hadde tatt en prat med meg så hadde jeg sluttet å være både feit og rar 🤔

Mobbere må lære seg å la folk være i fred. Det gjelder i grunn de aller fleste. Da ville verden blitt et bedre sted. 

Anonymkode: 619cb...3f3

[AnonymBruker]

Er enig i mye av det du skriver, TS. Det er dessverre ikke så enkelt å si at de som mobber skal stoppe med det. Hadde det vært så lett, hadde skolene utryddet mobbing for lengst. Mobbing er komplekst.

Ja, mobbing er slemt og alle skal behandle hverandre med respekt. Men barn klarer faktisk ikke å se at å plage andre gjentatte ganger er mobbing. De lever i nået og ser ikke sammenheng mellom episodene slik vi voksne klarer. Det er heller ikke mulig å tvinge barn og ungdom til å være venner, så å skille seg ut og være annerledes kan føre til at man ikke får ekte vennskap. 

Å bli "fryst ut" eller å ikke høre hjemme et sted er grusomt, men for å få venner må man faktisk ha evnen til å tilpasse seg fellesskapet. Det er så enkelt. Er man skikkelig sær, klager på alt, ikke tåler noe osv. er man rett og slett ikke en person andre barn liker å være med. Dette er ting som man må gå i seg selv og finne ut av.

Man kan som sagt få stopp på at barn sier stygge ting og er slemme på en fysisk måte, men man kan ikke tvinge barn til å være sammen som ekte venner dersom de ikke selv har lyst til det. 

Anonymkode: b4189...3f6