Ikke slitsomt med barn?

[AnonymBruker]

"Slitsomt" er ikke en one size fits all. Hva folk synes er slitsomt og ikke, kommer jo helt an på personen. 

Introverte kan synes det er slitsomt å måtte være rundt folk, mens ekstroverte derimot FÅR energi av sånt. Bare det utgjør jo en kjempeforskjell - når man har barn blir det ofte fryktelig mye tvangs-sosialisering, som virkelig kan suge energien ut av deg. 

Så har folk ulike behov for søvn, alenetid, mosjon, hobbier, osv. 

Og så er ungene ulike - det er enorm forskjell på å ha et barn som sover natten gjennom, og det å ha unger som våkner ørten ganger og er lys våken klokken 5 hver dag og ikke sovner igjen samma pokker. 

Noen barn er naturlig flinke til å leke alene, og det er null problem å få slappet litt av på sofaen mens ungene leker for seg selv. Mens andre har unger som samme hvor mye man øver, er helt rævva på å leke alene, og sutrer og maser og klenger døgnet rundt.. 

Så har man ulik støtte - noen har masse slekt&venner som stiller opp som barnevakter, andre har ingen. 

Det blir veldig rart å skulle si "det er slitsomt/ikke slitsomt å ha barn", når det er så ekstremt mange bevegelige deler.. Det er som å ti "Tau er ikke lange"... 

Jeg har en diagnose som gjør at jeg generelt har lite energi. Jeg er i tillegg introvert. Og jeg har fått unger som er "ikke sove om natten og være grytidlig oppe", en av dem er helt rævva på å leke aleine, og vi har svært lite tilgang til barnevakt. Så ja: jeg er sliten. Mannen er ikke like sliten - han har ikke like stort behov for søvn, og klarer seg mye bedre enn jeg gjør når det er røffe netter og tidlige morgener. 

De jeg kjenner som sier det ikke er slitsomt, har alle det til felles at de er ekstroverte og LIKER liv og leven og masse sosial kontakt og tjohei og hit og dit. De får energi av det. 

Anonymkode: 7ec8b...528

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Syntes ikke det var slitsomt før barnet kom i tenårene. Ikke for at selve barnet var spesielt utfordrende, men tiden de vokser opp i er krevende. Stress, prestasjonsjag, kroppspress, drama, kjærester osv. Mye av dette hører jo med tenårene, men føler at det er mye verre nå enn når jeg selv var tenåring på 90-tallet. 
 

Anonymkode: 906f5...dcc

Jeg er enig med deg. Jeg synes ikke småbarnsliv var slitsomt. Den var koselig mest av alt.  Ungdomstiden derimot ga meg en mental knekk som jeg ikke var forberedt på. Som tenåringer kom det depresjon, selvskading, og en del andre ting som jeg ikke hadde trodd. De var så glade fornøyde barn og så ble det så mørkt og mye bekymring for min del da de var ungdommer. Ikke alle og i ulik grad, men det var mye følte jeg. Så den tiden fikk jeg kjørt meg, og dessverre de også. 

Det går bra med dem nå altså. Alle over 20 år og har blitt noen flotte store jenter. Men ja... den der ungdomstiden ble noe helt annet enn det jeg hadde trodd. Jeg trodde jeg var ferdig nesten, og bare hadde sjarmøretappen igjen. Så feil kan man ta...

Anonymkode: 976f2...fad

[Arkana]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

 

De jeg kjenner som sier det ikke er slitsomt, har alle det til felles at de er ekstroverte og LIKER liv og leven og masse sosial kontakt og tjohei og hit og dit. De får energi av det. 

Anonymkode: 7ec8b...528

Det stemmer sikkert for de du kjenner, men er nok ingen universell sannhet. Jeg er introvert (Og trenger en del alenetid for å ha det bra.) og dessuten kronisk syk. Vi har i tillegg så godt som aldri hatt barnevakt og vi bor langt fra begges familier så har ingen hjelp i hverdagen. Jeg synes likevel ikke det har vært spesielt slitsomt, men barnehage- og småskoleårene var klart travlere. Tenårene har så langt vært de enkleste, sånn for å være en motsetning mot de som har skrevet at de synes tenårene er verst. Det stemmer heldigvis ikke for alle.  Men utover det er jeg enig med deg i at hva man synes er slitsomt vil variere veldig både ut fra hvordan barna er, hvordan en selv er og hvor mye støtte og avlastning man har utenfra. På seg selv kjenner man ingen.

[AnonymBruker]

Arkana skrev (1 time siden):

Jeg synes det var slitsomt, eller mer travelt kanskje, da de var små og uselvstendige og man måtte gjøre alt for dem, men ikke nå som de er store. Ja, det er jo flere folk som skal ut av huset samtidig, mer husarbeid, flere å lage mat til, men barna tar del i matlaging og husarbeid, de går/sykler til fritidsaktiviteter selv, de gjør lekser på egen hånd, underholder seg selv osv. Å si til tre barn at "nå må dere kle på dere for vi skal ut til X" (i motsetning til å måtte kle på trassige barnehagebarn) eller lage mat til fem i stedet for to er jo ikke slitsomt.

Så er det jo en viss sannhet i at det blir litt hva man gjør det til selv. Man velger jo selv hvor ofte man rydder og vasker hjemme (når du sier at det MÅ være en viss standard så er ikke det en universell sannhet, det er noe du har valgt), hvor mye man deler på alle oppgavene som involverer barn og hjem, hvor ofte man drar på ski/aking/sykkeltur/svømming, hvor selvstendig/uselvstendig man gjør barna sine, hvor mange fritidsaktiviteter man lar dem delta på osv. Og så er det selvsagt også slik at noen barn bare er mer krevende enn andre og akkurat det får man ikke gjort så mye med. Jeg tror nok mine er en del eldre enn dine så jeg tenker at du også vil oppleve at det blir gradvis mindre slitsomt med årene selv du akkurat nå er i en travel fase, og i mellomtiden kan du jo tenke litt på om det er endringer du kan gjøre i hverdagen og livet som gjør at den blir mindre slitsom.  

Jeg har opplevd det som genuint slitsomt, og ikke bare travelt, da barna var små og trengte mye hjelp. 
Jeg opplevde at de medførte en masse "merarbeid" av den typen jeg blir mest sliten av. (Rydding, vasking, handling og planlegging av aktiviteter.) I tillegg måtte jeg gjøre en del ting jeg ikke trives så godt med. Som å tvangs-sosialisere med andre foreldre. (Ekstremt energisluk), eller henge 3 timer på en lekeplass. (Jeg går lei etter 10 minutter) 
Det var også mye frustrasjon over alt jeg burde ha gjort, gjerne skulle ha gjort, og sammenligning med alle andre som mestret "alt". (Vi hadde lista veldig lavt, og tålte mye rot.) 
"Fritid" gikk ofte med til å sove, eller å bare ta en hyggelig prat med mannen, eller å møte venninner. 
I den mest hektiske perioden klarte jeg ikke engang å lese en tegneserie. (Og jeg elsker å lese bøker.) Dvs, jeg leste jo barnebøker for barna...

Jeg angrer på ingen måte på ungene. Og barneperioden besto i veldig stor grad av kos og hyggelige familieaktiviteter. 
Og vi har skapt en masse minner både sammen hele gjengen, og alene med hvert barn. 
Men jeg kjenner på at jeg både er og var glad for at dette var perioder av livet som går over, og at jeg kan velge mer hva jeg vil bruke tiden og energien min på nå når barna er store. 
Dessuten har jo jeg og mannen produsert noen enormt fine mennesker, som jeg får masse igjen av å være sammen med. Selv om de ikke lenger er små barn som er avhengige av oss. 
 

Anonymkode: b2041...c61

[AnonymBruker]

Arkana skrev (4 minutter siden):

Det stemmer sikkert for de du kjenner, men er nok ingen universell sannhet. Jeg er introvert (Og trenger en del alenetid for å ha det bra.) og dessuten kronisk syk. Vi har i tillegg så godt som aldri hatt barnevakt og vi bor langt fra begges familier så har ingen hjelp i hverdagen. Jeg synes likevel ikke det har vært spesielt slitsomt, men barnehage- og småskoleårene var klart travlere. Tenårene har så langt vært de enkleste, sånn for å være en motsetning mot de som har skrevet at de synes tenårene er verst. Det stemmer heldigvis ikke for alle.  Men utover det er jeg enig med deg i at hva man synes er slitsomt vil variere veldig både ut fra hvordan barna er, hvordan en selv er og hvor mye støtte og avlastning man har utenfra. På seg selv kjenner man ingen.

Jeg støtter for øvrig at tenårene ikke oppleves som slitsomme i det hele tatt. 

Opplever det å ha selvstendige barn som fikser ting selv og begynner å bli modne og ordentlige å snakke med, bare er kos. 
Men nå har ikke vi hatt noe "drama" ut over det at tenåringer bekymrer seg for masse greier som egentlig ikke er noe å bekymre seg for. 

Anonymkode: b2041...c61

[AnonymBruker]

Det er ikke så rent få som angrer på at de fikk barn, men det er jo tabu.  Først når meningsmålinger og forsking gjøres anonymt ,kommer sannheten fram. 

Anonymkode: 8e1c0...2ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det går bra med dem nå altså. Alle over 20 år og har blitt noen flotte store jenter. Men ja... den der ungdomstiden ble noe helt annet enn det jeg hadde trodd. Jeg trodde jeg var ferdig nesten, og bare hadde sjarmøretappen igjen. Så feil kan man ta...

Anonymkode: 976f2...fad

Godt å høre. Ja, tenåringsfasen har så langt vært den tyngste her. Jeg har muligens rosenrød hukommelse, men jeg husker tilbake på det med 2-3åring som alltid ville være med på noe gøy, og familien som en tett sammenvevd enhet med noe melankoli. Mye heller sliten når jeg legger meg enn en ungdom som sliter på skolen og ikke vil ha noe med meg å gjøre.

Anonymkode: 79d15...c5b

[AnonymBruker]

Etter utallige tråder, så får du vel ikke så mye mer innsikt her tenker jeg. Men kan nå likevel svare at jeg skjønner heller ikke at folk orker 2–3 barn og fulltidsjobb. Folk har vel i utgangspunktet ulik tålegrense. Og så har det nok mye å si hvor nevrotisk/bekymret/pliktoppfyllende man er.  Jeg er av typen som er bekymret for at det jeg gjør ikke er godt nok, og grubler halve natta over jentedrama, at min er dårligst i idrett, dårligst faglig osv, så det sliter meg i perioder ut. Jobber 80%. 

Anonymkode: 5a303...586

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er ikke så rent få som angrer på at de fikk barn, men det er jo tabu.  Først når meningsmålinger og forsking gjøres anonymt ,kommer sannheten fram. 

Anonymkode: 8e1c0...2ac

Det er ekstremt tabu. Jeg angrer ikke, men bekymingene har gjort meg ti år eldre på kort tid. Foreldrene mine advarte meg, og de sa at det blir bare verre etter hvert som de blir eldre, noe de har rett i så langt i hvert fall. Kommer nok alltid til å bekymre meg for om det er min feil hvis barna ikke får et godt liv. Alle andre foreldre er tilsynelatende supermennesker og klarer å gjøre barna gode i idrett, og på skolen. Det er et evig stress.  Jeg skjønner at ikke alle vil dette. 

Anonymkode: 5a303...586

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Etter å ha lest utallige tråder her inne om temaet "slitsomt/ikke slitsomt med barn", lurer jeg oppriktig på hvem det er som mener at det ikke er slitsomt å ha barn?

Jeg elsker barna mine, og nå som de er i skolealder er det selvsagt mye mer de kan gjøre selv og hverdagen er slitsom på en annen måte enn da de var småbarn og måtte passes på og hjelpes med alt. 

Men livet er fremdeles MYE mer slitsomt enn da det bare var oss voksne. 

Å komme seg ut av huset tar mye mer tid. Ungene trenger hjelp til å finne frem til riktige klær/utstyr
Besøk: å ha besøk er en del mas, og ungene vil ha besøk ofte. Huset og rommene deres må holdes i grei forfatning gjennom hele uken. Det bli altfor kjapt hybelkaniner på barnerom... 
Å dra på besøk er mindre stress selvfølgelig, men de må følges eller kjøres som regel.
Man må bruke kveldene/helgene på aktiviteter/dugnader/møter på skolen/lekser som angår ungene. Vi hadde ikke dratt på skøyter/ski/aking/biblioteket osv om det ikke var for barna. 
Vask av hus/klær er selvsagt mer omfattende enn om to voksne bor der. Vi er flere og ungene klarer ikke å bidra så mye ennå. 

Så: jeg kan virkelig ikke skjønne at det er mulig å ikke bli sliten av å ha barn hvis begge jobber i 100% stillinger og ungene er normalt aktive..? Hvordan får dere det til å ikke være slitsomt, selv om det selvfølgelig også er mye positivt med det?

Anonymkode: 5d86c...904

Tre barn, nei aldri slitsomt. 

Er valg jeg har tatt, med konsekvenser. Som ikke er slitsomme. 

Ja, kanskje noen ting var utfordrende, tenårene kan være litt som dem er, men ikke slitsomt. 

[AnonymBruker]

Det varierer nok som mange sier både fordi slitsomt er relativt og hva man blir sliten av varierer. 

Jeg er blant dem som kan svare "det er ikke slitsomt for meg å ha barn, jeg er så glad vi fikk dem", om noen spør. Men jeg er sliten om dagen. Jeg opplever at det kommer av jobben, hvor det er veldig mye krav og for mange oppgaver for tiden. På jobb blir jeg stresset, og alt stresset merker jeg at jeg blir utslitt av. Jeg opplever det ikke som at jeg blir sliten av barna. Tvert imot så mener jeg at jeg psykisk sett har det bedre med å komme hjem til dem enn jeg ville hatt det å med å komme hjem til tom leilighet etter den stressende arbeidsdagen. Jeg har oppriktig vært mer sliten på andre tidspunkter i livet enn i småbarnsfasen. 

Et annet viktig aspekt er at mine barn alltid har sovet ganske greit. Og jeg vet fra tidligere skiftarbeid at jeg tåler lite søvn godt. Med underskudd av søvn kan livet bli svært slitsomt, men jeg har ikke opplevd å ha det pga. barna. 

Anonymkode: 69e46...f30

[AnonymBruker]

Om det er slitsomt, og evt hvor slitsomt det er, er avhengig av så mange faktorer. Om barnets - og foreldres - personlighet. Om forventninger og innstilling. Om du har ett, to eller ti barn. Om barnet sover eller ikke, om det er diagnoser inne i bildet +++

Jeg synes babytiden var forferdelig slitsom. Både fordi jeg hadde en klistremerkebaby som aldri sov (eller sov maks 30 minutter av gangen døgnet rundt og måtte bysses i søvn), men også fordi alt var nytt og hele livet var forandret.

Nå er barnet 2,5-år og det er ikke såå slitsomt lenger. Hun våkner fremdeles én gang per natt, men det er peanøtter i forhold til hvordan det var. Hun går, snakker, hjelper til på kjøkken, vasker hendene selv, gir uttrykk for hva hun vil og er lettere å forstå. Og så har jeg liksom ... blitt vant til dette livet. Og akseptert at hun er et lite barn på 2,5 år, og hun oppfører seg deretter. Sånn er det bare. Jeg er introvert og elsker ro og alenetid, men nå er jeg i DEN fasen av livet, så da er det litt mer tjohei. 

 

Anonymkode: 494dc...6ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det kommer an på hvor høyt man legger lista. For min del legger jeg lista skyhøyt, for at ungene skal få den maksimale gode barndommen. Og da er det klart at det koster mye mer tid og krefter enn det kan gjøre i en foreldrerolle. Jeg gjør det i tillegg alene, og det er stenhardt. Men observerer med glede at jobben og tilstedeværelsen min likevel trumfer mange foreldrepar, med stort besteforeldre-og familienettverk. 
så jeg er fornøyd, men sliten. 

Anonymkode: 569e9...f4c

Jeg er også alene med barn. Lurer på hva du legger i at du legger lista skyhøyt? Hva gjør du som andre foreldre ikke gjør? Hva gjør du for at barnet/barna dine skal får den "maksimale gode barndommen"? Hvordan legger du opp dagene, livet generelt, for å oppnå dette? 

Anonymkode: 7b042...211

[AnonymBruker]

Det er klart det er slitsomt. Ofte har jeg mer lyst til å lese en bok i fred og ro enn å løpe opp og ned tl 2 etasje 100 ganger når noen ikke vil sove og holder de andre våkne eller dra på håndballcup og sitte i en hall hele dagen. Jg har også lyst til å sove en halv time lengre og ikke lege frokost til 4 stk, kle på 4 stk, søge for at 4 stk får med seg det de skal osv. Det er heller ikke så spennende å hjelpe barn på do eller tørke spy kl 3 på natta.

Men så er det litt sånn at det er slik livet er. Og når jeg tenker etter er det jo mye hyggeligere og meningsfullt å henge med barna mine og følge dem i det de gjør, enn å møte opp med nylakkerte negler hver eneste dag (satt på spissen). Barna er de menneskene jeg er ubetinget glad i, og klemmene deres er det beste i hele verden.

Barna blir på en måte den hobbyen man har, og man må prøve å nyte det den tiden det varer. Å pakke alt inn i merkelappen "slitsomt" hjelper ingen verdens ting.

Anonymkode: 198d2...052

[AnonymBruker]

Et annet viktig perspektiv er hvilken type jobb du har.

Hvis du jobber i barnehagen, skolen eller helsesektoren så er du mye oftere DRITTLEI av at andre mennesker skal kreve noe av deg når du kommer hjem fra jobb. Du har allerede finjustert kroppsspråket og toneleie gjennom hele arbeidsdagen og må fortsette med det når du kommer hjem. 

Jobber du derimot på kontor med lite kundekontakt så kan det å komme hjem til barn føles som et avbrekk, spesielt hvis du kan legge igjen jobben på kontoret for dagen. 

Anonymkode: 3ad8b...498

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å ha det travelt/ ha mye å gjøre/ikke ha så mye dødtid og "egentid"; og at tilværelsen er slitsom. Når barna var på sitt mest "krevende", syntes jeg jobben min var ganske slitsom, at jeg måtte møte opp der hver dag og prestere. Ikke barna og familielivet.
Det er altoppslukende og tidkrevende med barn, også mentalt, man tenker på dem konstant når man ikke er sammen med dem også. Men det er mye positive tanker, og ikke slitsomme  
Jeg (og mannen) har alltid storkost meg i lange og korte ferier med barna, og kjenner meg ikke igjen i de som syns noen dager eller uker eller måneder med skolefri er stressende og negativt. 

Anonymkode: cd554...519

[AnonymBruker]

Stort ansvar, men ikke slitsomt. Å jobbe samtidig begge to var slitsomt. Derfor valgte vi at en ble hjemme hos barna mens de var små. Første året jeg, neste to år min mann, så jeg. Å leve på en lønn gikk fint, men levestandarden gikk noe ned, sånn er det jo.

Anonymkode: c2e33...41b

[kjærring]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 12.30):

Etter å ha lest utallige tråder her inne om temaet "slitsomt/ikke slitsomt med barn", lurer jeg oppriktig på hvem det er som mener at det ikke er slitsomt å ha barn?

Jeg elsker barna mine, og nå som de er i skolealder er det selvsagt mye mer de kan gjøre selv og hverdagen er slitsom på en annen måte enn da de var småbarn og måtte passes på og hjelpes med alt. 

Men livet er fremdeles MYE mer slitsomt enn da det bare var oss voksne. 

Å komme seg ut av huset tar mye mer tid. Ungene trenger hjelp til å finne frem til riktige klær/utstyr
Besøk: å ha besøk er en del mas, og ungene vil ha besøk ofte. Huset og rommene deres må holdes i grei forfatning gjennom hele uken. Det bli altfor kjapt hybelkaniner på barnerom... 
Å dra på besøk er mindre stress selvfølgelig, men de må følges eller kjøres som regel.
Man må bruke kveldene/helgene på aktiviteter/dugnader/møter på skolen/lekser som angår ungene. Vi hadde ikke dratt på skøyter/ski/aking/biblioteket osv om det ikke var for barna. 
Vask av hus/klær er selvsagt mer omfattende enn om to voksne bor der. Vi er flere og ungene klarer ikke å bidra så mye ennå. 

Så: jeg kan virkelig ikke skjønne at det er mulig å ikke bli sliten av å ha barn hvis begge jobber i 100% stillinger og ungene er normalt aktive..? Hvordan får dere det til å ikke være slitsomt, selv om det selvfølgelig også er mye positivt med det?

Anonymkode: 5d86c...904

Jeg synes oppriktig ikke at det er slitsomt. Jeg er dog kronisk syk, og ikke i jobb - men kan vel kanskje si at jeg har en 24/7 jobb i og med at kroppen jobber mot meg hvert sekund, og jeg er alene med barnet.