Ikke slitsomt med barn?

[AnonymBruker]

Etter å ha lest utallige tråder her inne om temaet "slitsomt/ikke slitsomt med barn", lurer jeg oppriktig på hvem det er som mener at det ikke er slitsomt å ha barn?

Jeg elsker barna mine, og nå som de er i skolealder er det selvsagt mye mer de kan gjøre selv og hverdagen er slitsom på en annen måte enn da de var småbarn og måtte passes på og hjelpes med alt. 

Men livet er fremdeles MYE mer slitsomt enn da det bare var oss voksne. 

Å komme seg ut av huset tar mye mer tid. Ungene trenger hjelp til å finne frem til riktige klær/utstyr
Besøk: å ha besøk er en del mas, og ungene vil ha besøk ofte. Huset og rommene deres må holdes i grei forfatning gjennom hele uken. Det bli altfor kjapt hybelkaniner på barnerom... 
Å dra på besøk er mindre stress selvfølgelig, men de må følges eller kjøres som regel.
Man må bruke kveldene/helgene på aktiviteter/dugnader/møter på skolen/lekser som angår ungene. Vi hadde ikke dratt på skøyter/ski/aking/biblioteket osv om det ikke var for barna. 
Vask av hus/klær er selvsagt mer omfattende enn om to voksne bor der. Vi er flere og ungene klarer ikke å bidra så mye ennå. 

Så: jeg kan virkelig ikke skjønne at det er mulig å ikke bli sliten av å ha barn hvis begge jobber i 100% stillinger og ungene er normalt aktive..? Hvordan får dere det til å ikke være slitsomt, selv om det selvfølgelig også er mye positivt med det?

Anonymkode: 5d86c...904

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvordan får dere det til å ikke være slitsomt, selv om det selvfølgelig også er mye positivt med det?

Anonymkode: 5d86c...904

Kan hende at de som ikke ser på det som slitsomt bytter ut ordet med travelt eller noe annet enn slitsomt?

Jeg syns også det var slitsomt, men nå syns jeg livet generelt er slitsomt da. Jeg er i hvert fall glad for at alle unga mine nå er voksne. 

Anonymkode: 60280...7de

[AnonymBruker]

jeg har aldri vært sliten av å ha barn, men jeg har vært sliten av min egne manglende evne til å planlegge for eksempel, overse "rot" for eksempel og det å leve opp til min egen forventning rundt det å være forelder osv.. Men ikke vært sliten av barna.. DE har vært en glede hele veien og nå som voksne er barna deres en glede.. 

Anonymkode: cfe50...c47

[AnonymBruker]

Jeg var gravid da  jeg var 22, og mor fra 23 år. Før det hadde jeg to jobber, og var student. Så det ble roligere som mor. Jeg hadde vel ingen tid før jeg fikk barn ordentlig, og dermed var det ikke noen stor overgang. Det var rolig, det var kos og jeg var ung og hadde masse overskudd. 

Jeg kan forstå at det er overgang hvis du er i 30 årene og har sovet godt i mange år og er vant til å bare være deg/dere 

Anonymkode: 976f2...fad

[Mymlen]

Jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn, hverdagen går bra og vi koser oss sammen som en familie. Grunner til at det ikke er slitsomt for meg er:

1. Har en mann som har stilt opp masse under graviditet, amming, husarbeid, middagslaging og lignende. Han har levert og hentet i barnehage hver dag, og passer på at alt er som det skal med klær og bleier i barnehagen. Han kan også ha alle barna alene og gi morsmelk på flaske for at jeg skal få sove.

2. Ingen av barna mine har noen allergier, sykdommer eller skader.

3. Alle barna sover stort sett gjennom natten. (Denne har MYE å si)

4. Vi tåler litt rot.

5. Vi har barnevakt til når vi vil spise ute bare oss to, eller skal til legen med et av barna og lignende.

6. De er enkle å ha med på besøk så lenge de får nok utetid, sover bra mens vi er borte på ferie og er kjekke å ha med seg i bil.

7. Relasjonen mellom meg og mannen er bra, vi er et godt team og er rause med hverandre. 

[AnonymBruker]

Jeg er mye alene med ett barn fordi faren jobber offshoreturnus. Det er travle dager, men ikke så forferdelig slitsomt. Jeg syns det var mye mer slitsomt å ta mastergrad, bo i kollektiv og ha 2-3 deltidsjobber samtidig. Jeg jobbet også i et start-up hvor vi jobbet 16-timersdager, stort sett. Det var mer slitsomt enn å ha barn, hus og heltidsjobb.

Noen mennesker trives med et travelt skjema og blir mer produktive av å være produktive. 

Anonymkode: 0d3c8...33b

[mommyaka]

2 barn o jo det er slitsomt. Serlig med at barn som igjennom 6 år ikke har sovet igjennom en hel natt.

Det er 4 personer det skal lages middag til.. planlegges, det er alltid noe som skjer..om det er med skolen.. aktiviter, sykdom, venner,reise etc

Og joda jeg planlegger, nei huset er ikke strøket..jeg elsker barna mine..men jeg skal ikke komme her å si at barn ikke er slitsom..der er det

[AnonymBruker]

Har kun et barn som jeg har vært alene med hele veien. Dette barnet har vært såkalt enkelt. Vi har hele tiden hatt gode rutiner, det har vært forutsigbart for barnet og god kommunikasjon. Det var slitsomt da hun var baby og spedbarn. Barnehageårene ble letteere, men etter at hun begynte på skolen har det vært ganske lett.

Hun tar fagene (altfor) lett og trives på skolen. Det har ikke vært konflikter eller andre store ting der. Det har vært småhendelser, men det har løst seg greit innen rimelig tid. Ungen har ikke vært i organisert idrett, slik at dugnader osv ikke har vært aktuelt.

Synes ikke de siste ti årene har vært slitsomme, men de første 4-5 årene var det. Antakeligvis mye pga lite søvn.

Anonymkode: 3c454...5ec

[AnonymBruker]

Jeg syntes det var slitsomt med små barn, men fra 8-10-årsalderen har jeg ikke syntes det er spesielt slitsomt, nei. Mer travelt enn å ikke ha barn, sikkert, men ikke slitsomt. 

Mine unger er nå tenåringer.

Anonymkode: 92757...9d1

[AnonymBruker]

Det er jo veldig individuelt! Hvis man bor sentralt og får ett eller to friske, sosiale og skoleflinke barn så kan det sikkert være veldig enkelt 😊

For min egen del så har jeg hatt max uflaks med usentral bolig, to diagnosebarn, ett toppidrettsbarn og en rotegubbe 😅

Anonymkode: 97c03...c63

[AnonymBruker]

Det er slitsomt med barn, men alt det andre veier opp. 
De som synes det ikke er slitsomt med barn er fedre som har hjemmeværende koner, eller koner som iallfall gjør alt, og gjerne vaskehjelp og skjorte-service også.

Anonymkode: 5cb6b...fc1

[AnonymBruker]

Det er jo veldig ulikt hva folk føler gir og tar energi. Det er sikkert flere med meg som føler at aktivitet i hverdagen gir energi. Jeg føler meg mest på topp når det er mye som skjer. Da blir jeg i godt humør og føler at hverdagen min er fylt med mening, må passe på å legge inn aktiviteter som også er viktige for meg f.eks. en tur i skogen. De periodene i livet hvor jeg har følt meg mest sliten og nedfor har vært perioder med lite innhold, f.eks. i vakuumet mellom studie og jobbstart. Da føltes livet tomt.

Så ja, jeg vet ikke, livet med barn skaper veldig mye innhold og derfor og gir det meg mye energi og jeg elsker også energien barn bringer med seg! Men har absolutt dager hvor jeg er sliten og skulle hatt et pust i bakken. Men det skjedde før barn og.

Anonymkode: 47aec...114

[AnonymBruker]

Det kommer an på hvor høyt man legger lista. For min del legger jeg lista skyhøyt, for at ungene skal få den maksimale gode barndommen. Og da er det klart at det koster mye mer tid og krefter enn det kan gjøre i en foreldrerolle. Jeg gjør det i tillegg alene, og det er stenhardt. Men observerer med glede at jobben og tilstedeværelsen min likevel trumfer mange foreldrepar, med stort besteforeldre-og familienettverk. 
så jeg er fornøyd, men sliten. 

Anonymkode: 569e9...f4c

[AnonymBruker]

Alt arbeidet barn medfører er slitsomt (mer husarbeid osv) og så synes jeg sånt som søskenkrangling, skriking, nattestyr og trass er fryktelig slitsomt. Men tror folk har ulik toleranse og syn på det. Men omsorg for barn er ARBEID og mye kos. Det er ikke bare kos 

Anonymkode: 6f825...af0

[AnonymBruker]

Mymlen skrev (10 minutter siden):

Jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn, hverdagen går bra og vi koser oss sammen som en familie. Grunner til at det ikke er slitsomt for meg er:

1. Har en mann som har stilt opp masse under graviditet, amming, husarbeid, middagslaging og lignende. Han har levert og hentet i barnehage hver dag, og passer på at alt er som det skal med klær og bleier i barnehagen. Han kan også ha alle barna alene og gi morsmelk på flaske for at jeg skal få sove.

2. Ingen av barna mine har noen allergier, sykdommer eller skader.

3. Alle barna sover stort sett gjennom natten. (Denne har MYE å si)

4. Vi tåler litt rot.

5. Vi har barnevakt til når vi vil spise ute bare oss to, eller skal til legen med et av barna og lignende.

6. De er enkle å ha med på besøk så lenge de får nok utetid, sover bra mens vi er borte på ferie og er kjekke å ha med seg i bil.

7. Relasjonen mellom meg og mannen er bra, vi er et godt team og er rause med hverandre. 

Jeg tenker TS er inne på noe. For det meste av det du beskriver over her, har vi også hatt gjennom barneårene til ungene. 
Likevel opplever jeg at det var slitsomt å ha barn. 

OK, så var det MER slitsomt i de periodene et av barna ikke sov natten gjennom. 

Men jeg opplevde det uansett som slitsomt at det hele tiden var ting som MÅTTE gjøres. 
Det var mer morgenstress enn da det bare var meg og mannen. For plutselig så skulle det lages matpakker, finnes frem klær, lages frokost, passe på at den ble spist, pusses tenner, minnes på at noen måtte på do, skiftes bleier osv. 

Det var slitsomt at vi MÅTTE ut og la barna få løpe fra seg litt hver dag, for å ha barn som var enkle å ha med å gjøre. Også når jeg var syk, eller bare sliten. 
Jeg syntes også det var slitsomt at jeg ikke fikk sovet nok, fordi det ikke føltes som det var nok timer i døgnet til å gjøre alt man måtte med barna, og i tillegg sove nok selv.  (Morgenrutiner, middagsrutiner og leggerutiner) 
Egentlig trenger hodet mitt mer pause enn det disse årene egentlig ga mulighet til. (På tross av at mannen gjerne tok barna ut en tur så jeg fikk sove/slappe av) 

Ikke at det ikke gikk fint. Vi kom oss gjennom dette som familie og som par. Barna har fått masse super tid med besteforeldre, og vi voksne har hatt gode pauser til å gjøre ting bare oss. 
Og vi koste oss hele veien. 
Men jeg kan ikke stå i andre enden og si at det ikke var slitsomt når det sto på. For det syntes jeg det var. 
Det var hektisk og tidvis altoppslukende, og hoveddelen av vårt sosiale liv var med foreldre til barnas venner, i tillegg til egen familie. (Ispedd kollegaer på jobb, og litt prioritert tid til gode venner av og til.) 

Jeg husker tilbake på denne perioden som en periode med masse kos. Mye hyggelig tid som familie. Mye morsomt sammen med barnas venner og deres familier. 
Ferier med masse opplevelser. 

Men nå som barna har blitt store, og klarer seg selv mye mer, så merker jeg at ting er mye roligere og mer avslappet. 
På den annen side setter jeg jo veldig mye mer pris på denne perioden i livet, når jeg tenker tilbake på at det var hektisk og kaotisk tidligere. 

Anonymkode: b2041...c61

[sicario]

Hvorvidt man opplever det å ha barn som slitsomt eller ikke, tror jeg avhenger svært mye av hvordan personlighet man har. Mennesker kan ha enorme ulikheter på hvordan man blir påvirket av stress og arbeidsbelastning.

Et annet viktig moment er hvordan samarbeidet foreldrene er i det daglige, helt ned til de små tingene.

Selv har vi to barn. Begge har «ekstra behov» som man pent sier. 
Ja. Vi har selvfølgelig hatt dager og perioder som har vært slitsomme. Men livet har ikke vært «slitsomt» etter vi fikk barna våre.

Vi som foreldre har begge jobbene våre, vi pleier vennskapene våre, interessene/hobbiene våre osv.

Noe som har preget vårt samliv de 20+ årene vi har vært sammen og spesielt årene etter vi barn, er at vi begge er rause og runde med hverandre. Vi begge ser og forstår behovet for å kunne finne på ting alene. Enten det er trening, cafe med venner, hytteturer med venner eller 1 uke i USA med venner.

Den som er hjemme med barna har et oppriktig ønske om at den andre skal kose seg. Å være alene med barna har aldri vært sett på som «en jobb». Enten om det er en kveld eller en uke alene, så har man litt større takhøyde for at ting skal være koselig. Man lemper litt på regler, man har ekstra mange «favorittmiddager», man gjør morsomme ting sammen osv. vi ser på tid alene med barna som kvalitetstid og ikke som noe ekstra belastende.

Ellers dreier det seg mye om planlegging. Hvordan ser uken ut? Hvem gjør hva? Når? 
Det lages meny og handles for en hel uke av gangen. Er det noen resepter som må bestilles på Helse-Norge til en av unga? Legetimer? Sykehusavtaler? Hvem følger og deltar på hva?

I det daglige gjør begge to like mye. Alt av matlaging, husarbeid, klesvask osv osv gjøres like naturlig av begge to.

Feks akkurat nå, venter jeg på at en klesvask blir ferdig så jeg rekker å henge den opp før jeg drar på kveldsvakt og kona kommer hjem. Middagen har jeg forberedt, en datter er hentet og bikkja har gått tur. Dette er med på å gjøre at kona sin tid alene med barna i kveld sklir litt lettere. Hun kan sette middagen rett i ovnen og gjøre noe koselig/hyggelig hjemme uten å tenke på masse praktisk som må gjøres.

Ikke misforstå . Jeg har all mulig forståelse for at mange syntes det er slitsomt med barn. Men jeg tror allikevel mange har mye å gå på når det gjelder ting man kan gjøre for at ting skal være mindre slitsomt. Og at mitt innlegg selvfølgelig fordrer at man er 2 foreldre.

 

[Stor pike]

Jeg fikk barn da jeg var 39, og iflg KG skulle jeg aldri hatt det. Jeg har aldri opplevd barn som slitsomt. Jeg har et barn med diagnose og det har vært svært høy belastning, mobbing etc. Travelt ja, men sliten av å ha barn, aldri. 

[AnonymBruker]

Mymlen skrev (39 minutter siden):

Jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn, hverdagen går bra og vi koser oss sammen som en familie. Grunner til at det ikke er slitsomt for meg er:

1. Har en mann som har stilt opp masse under graviditet, amming, husarbeid, middagslaging og lignende. Han har levert og hentet i barnehage hver dag, og passer på at alt er som det skal med klær og bleier i barnehagen. Han kan også ha alle barna alene og gi morsmelk på flaske for at jeg skal få sove.

2. Ingen av barna mine har noen allergier, sykdommer eller skader.

3. Alle barna sover stort sett gjennom natten. (Denne har MYE å si)

4. Vi tåler litt rot.

5. Vi har barnevakt til når vi vil spise ute bare oss to, eller skal til legen med et av barna og lignende.

6. De er enkle å ha med på besøk så lenge de får nok utetid, sover bra mens vi er borte på ferie og er kjekke å ha med seg i bil.

7. Relasjonen mellom meg og mannen er bra, vi er et godt team og er rause med hverandre. 

Samme her. Jeg synes heller ikke det er spesielt slitsomt, takket være det overnevnte. Har følt at jeg og mannen har jobbet som et lag hele veien, alt er 50/50 med husarbeid og oppfølging. Vi er også heldige og har besteforeldre som sloss om å få stille som barnevakt, inkludert å ha barnet på overnatting.

Vi har også valgt å kun få ett barn. Barnet har vært relativt "enkelt" hele veien så langt. Det med nattesøvn har nok vært veldig avgjørende.

Anonymkode: 7d06d...f04

[Arkana]

Jeg synes det var slitsomt, eller mer travelt kanskje, da de var små og uselvstendige og man måtte gjøre alt for dem, men ikke nå som de er store. Ja, det er jo flere folk som skal ut av huset samtidig, mer husarbeid, flere å lage mat til, men barna tar del i matlaging og husarbeid, de går/sykler til fritidsaktiviteter selv, de gjør lekser på egen hånd, underholder seg selv osv. Å si til tre barn at "nå må dere kle på dere for vi skal ut til X" (i motsetning til å måtte kle på trassige barnehagebarn) eller lage mat til fem i stedet for to er jo ikke slitsomt.

Så er det jo en viss sannhet i at det blir litt hva man gjør det til selv. Man velger jo selv hvor ofte man rydder og vasker hjemme (når du sier at det MÅ være en viss standard så er ikke det en universell sannhet, det er noe du har valgt), hvor mye man deler på alle oppgavene som involverer barn og hjem, hvor ofte man drar på ski/aking/sykkeltur/svømming, hvor selvstendig/uselvstendig man gjør barna sine, hvor mange fritidsaktiviteter man lar dem delta på osv. Og så er det selvsagt også slik at noen barn bare er mer krevende enn andre og akkurat det får man ikke gjort så mye med. Jeg tror nok mine er en del eldre enn dine så jeg tenker at du også vil oppleve at det blir gradvis mindre slitsomt med årene selv du akkurat nå er i en travel fase, og i mellomtiden kan du jo tenke litt på om det er endringer du kan gjøre i hverdagen og livet som gjør at den blir mindre slitsom.  

Endret 27. januar av Arkana

[AnonymBruker]

Syntes ikke det var slitsomt før barnet kom i tenårene. Ikke for at selve barnet var spesielt utfordrende, men tiden de vokser opp i er krevende. Stress, prestasjonsjag, kroppspress, drama, kjærester osv. Mye av dette hører jo med tenårene, men føler at det er mye verre nå enn når jeg selv var tenåring på 90-tallet. 
 

Anonymkode: 906f5...dcc