Burde vi gjøre noe som helst for ensomme menn og kvinner?

[AnonymBruker]

Etter å ha lest om ensomme menn og kvinner i ulike tråder og grupper sitter jeg igjen med spørsmål jeg ikke vet hvordan skal stilles uten å fremstå blottet for medmenneskelighet. Tenker på det fra perspektivet at å stille krav til individer er viktig for utvikling og at vi selvfølgelig skal hjelpe de som er syke osv. Tenker altså bare på de som er ufrivillig single og synes tilværelsen er tom, håper også på en kjønnsnøytral diskusjon. Selvfølgelig er det store ulikheter mellom kjønn men det er unødvendig å sette de opp mot hverandre når det overordnede målet faltisk er å finne hverandre. Her finnes det forbedringspotensial i diskusjonen, det krever dog en vilje til å forstå og ta til seg det som blir sagt mer enn å vinne en «hvem er det mest synd på» debatt. For ordens skyld; har ikke lest absolutt alle poster i alle tråder om ensomhet så om noe er diskutert der ber jeg om forlatelse på forhånd, er også selv ensom og på leting. I ryggsekken finnes egen erfaring med alvorlig sosial angst som oppstod etter en hendelse som jeg hadde null kontroll over og hvordan det bare er er meg-problem. Det var altså en utfordring som opplevdes vanvittig urettferdig og å legge så mye ressurser i form av tid, penger, sorg over opplevelser som aldri ble og energi for å komme over dette var ingenting noen kunne reddet meg fra. 

Så:
Burde vi heller slutte å tenke at alle skal reddes og synes synd på? Hvordan har det i det hele tatt blitt legitimt å ville la andre synes synd på en? Selvfølgelig må man møte menneskers ensomhet med sympati og validere personen, men forskjellen på å vise omsorg til å iverksette tiltak er himmelvid. Da vil man plutselig sykeliggjøre en stor del mennesker, hvordan vil man da se på seg selv og sin egenverdi, og hvordan vil andre samfunnsgrupper se på de?

Norge er allerede nesten som et omvendt Nord Korea der ingen vil ta ansvar for noe som helst og lar storsamfunnet ta beslutninger og ansvar som hører til hos den enkelte, la oss ikke legge mer i den kurven.
Om konsekvensene av egne valg skal bæres av samfunnet vil det ikke bare bli fler og flere ensomme? Vi lærer fra tidlig alder at noen kommer etter og soper opp, det finnes aldri et underliggende alvor og en frykt for å ikke klare seg som gjør at man tar ansvar for eget liv og egen lykke. Er det sånn at derom man til slutt gir opp og synes synd på seg selv skal det utløses en sosial redningsaksjon fordi mennesker i en tro på at livet er rettferdig ikke aksepterer egen skjebne?

Det finnes ressurser og løsninger men å hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv er faktisk umulig, det er kanskje også kontraproduktivt da man bekrefter for individet at det er et offer fordi man ikke er A4. Den mentaliteten er ikke videre attraktivt for potensielle partnere og kan være den egentlige årsaken til at man ikke finner en partner.
Noen har tatt valg og betalt prisen via konsekvenser for å komme dit de vil, andre følger minste motstands vei og føler seg urettferdig behandlet. Og det er faktisk helt sprøtt når man tenker på at bare det å bli født i Skandinavia er som å vinne i Lotto. Alle samfunn er i bevegelse til enhver tid, korreksjoner skjer og ikke-funksjonelle sosiale system forsvinner, dessverre betaler ulike grupper en ulik pris. Er det mer riktig å heller endre innstilling til problemet ved å normalisere andre livsløp enn systemet Nordmann A.4? Eller burde vi bare fortsette å normalisere det redde alle fra seg selv?

Anonymkode: 0b77a...e0c