Jeg er så uflidd å det føles som ett problem

[AnonymBruker]

Som overskriften sier, jeg har ikke prioritert å få hjelp til å fikse på noe å det vises. Har stram økonomi for tiden å i overskuelig fremmtid ser så mørkt på fremtiden. Psyken blir selvfølgelig påvirket av at jeg føler meg som en dass,  trekker meg mest mulig unna andre mennesker fordi jeg føler jeg dummer meg ut hver eneste gang jeg er sosial. Før var jeg iallefall trent å så sunnere ut, har gått opp i vekt siste året. Er nå overvektig med bmi på 31. Har greid å ta tak i kostholdet omsider, lite treningsmotivasjon. Går rundt og er deppa og føler det skinner gjennom. Frisør optiker hudpleie undertøy med kvalitet og klær med pene feminine snitt det hadde virkelig hjulpet tror jeg, hva søren skal jeg gjøre når jeg rett å slett ikke har penger til det. Bekmørkt situasjon, føler jeg sitter fast i en dårlig nedandgående spiral å kommer meg ikke ut av det. Er ufør og har ikke noe å sysselsette meg med eller deltidsjobb /tiltak osv. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare det når jeg føler meg så dritt, for meg er det sant at jeg er mindre verd enn andre som har tatt bedre valg for seg selv. Jeg kan bare ha det så godt, heldigvis ikke så mange som ser meg selv om det er kjedelig. Kan jeg snu om på livet å bli mer sosial jovial og trivelig. Vil være hun sprudlende fornuftige dama som er en resurs for både de nærmeste og i lokalsamfunnet. Hvordan får de det til når jeg ikke får til noe. Det er så urettferdig, føler min plass i samfunnet nå er satt. 

Anonymkode: eeb41...27c

[17.11]

Du høres deprimert ut, egentlig, og det er vanskelig å være sprudlende når man har dette mørket på innsiden. At du er ufør er bare en liten del av deg, du kan fortsatt være noe for andre, og du kan fortsatt være en ressurs. Jeg bryr meg ikke om menneskene jeg er glad i har en pen frisyre, fancy undertøy eller pene negler, jeg er opptatt av om de klarer å se meg for den jeg er. De fleste av oss møter bunnen på et eller annet tidspunkt, selv har jeg gått ukesvis uten å dusje til tider, det føles liksom som det minste man burde klare, og jeg klarte ikke det engang. Pusset ikke tenner, ingenting. Jeg tror jeg kan forstå deg, i alle fall litt. Feminine klær er også helt sekundært, langt nede på listen over hva som er viktig med deg. Mange sier at det koster ingenting å smile, men det er klart at det koster, og det kan koste mye. Vet ikke hvordan helsen din er, men klarer du å komme deg ut litt? Kanskje du kan tilby deg å lufte hunden til noen, hunden min gir meg mye glede, den er så takknemlig og glad når vi er ute og det smitter over på meg. Hun bryr seg ikke om klær eller hår, eller om jeg har dusjet for den del, vi bare eksisterer sammen. Håper du klarer å snu litt på ting, jeg er helt sikker på at du er verdt mye mer enn du tror selv.