Hvordan tenker du for å holde på disiplinen ift å gå ned i vekt?

[NoaideBiehtar]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 19.12):

Tja. For meg handler det i hvert fall om viljestyrke. Jeg ELSKER chips. Jeg kan spise en hel pose, helt alene. Hver dag. Men jeg gjør ikke det. Jeg er kjempesulten hver dag. Jeg er veldig aktiv, og når middagen endelig er klar, har jeg vært sulten helt siden jeg sluttet på jobb. Det er ikke farlig å være sulten. Jeg har aldri vært overvektig i mitt liv. Er i 40-årene. Mitt råd er å forsøke å fokusere på andre ting. Gå en tur heller, når du får lyst på den chipsen. Eller tren/løp/svøm. Bruk energi og tenk på noe annet. Det er ikke slik at det fins så veldig mange som ikke er sultne eller tenker på mat. Det er konstant viljestyrke.

Anonymkode: 4d420...4d4

Å ELSKE en matvare er ikke det samme som å kjenne på at hjernen kun tenker på å spise og få i seg den maten hele tiden, hver dag. Jeg ELSKER rødvin, men jeg greier fint å la være å drikke det hver dag. Null stress. Likevel er jeg overvektig og det er helt klart på grunn av mat jeg elsker mindre enn vin! 

Sult har heller ikke så mye med saken å gjøre. 

Viljestyrke? Ja det spiller en rolle. Problemet med viljestyrke er at det ikke er noe man kan bestemme seg for å ha. Hvis man bare kan bestemme seg for det så har man jo allerede viljestyrke og problemet eksisterer egentlig ikke. 

Mennesker har ikke ubegrenset med viljestyrke. Viljestyrken er som en muskel, jo mer den blir brukt i løpet av dagen, jo mer sliten blir den. Jo flere valg vi utsettes for der viljestyrken må tas i bruk, jo fortere går man tom. Det er ikke noe man bare kan bestemme seg bort fra. Er man da litt uheldig i forhold til fysiologisk utgangspunkt med høy appetitt, kanskje en hverdag som "spiser opp" viljestyrken og en hjerne som generelt craver mat, så er det faktisk svært krevende. Det er jo derfor medisiner har vist seg så effektive. De gjør ikke at man forbrenner mer, men de gjør at folk slipper mye av kampen med en sliten viljestyrke. 

Å satse på viljestyrke for vektnedgang er dessverre ikke en bærekraftig løsning for de fleste. Man må finne tilpasninger man kan leve med uten å slite på viljestyrken. 

Mange som sliter med varig vektnedgang har faktisk større  viljestyrke enn de (og samfunnet) tror. Det er derfor de stadig greier å slanke seg. Det krever mye viljestyrke! Men viljestyrken blir sliten og man går opp igjen og det er en stadig kamp som ikke løses med viljestyrke alene, over tid. 

[AnonymBruker]

Det handler jo litt om personlighet og impulsivitet også. Jeg var en ungdom som alltid gjorde leksene nøye og alltid leste mye til prøver. Var det fordi jeg syns det var gøy og det jeg hadde mest lyst til? Overhodet ikke! Men jeg fikk jo da stempelet som hun smarte som alltid uansett fikk 6. Så hvorfor gadd jeg å stresse før prøver, jeg fikk jo liksom alltid 5/6 uansett? Fordi jeg hadde langsiktige mål. Og 6erne kom ikke av seg selv. Føler den samme innstillingen fra de som ikke gadd å prioritere skole som fra de som ikke gidder å prioritere eget matinntak. «Du er jo uansett tynn, du kan vel ta litt kake?». Jeg har så søtsug at jeg blir helt koko, men jeg tvinger meg selv til å ikke kjøpe. Noen ganger ja, men ikke flere ganger i uken. Jeg spiser nesten aldri det jeg egentlig har lyst på eller i de mengdene jeg egentlig har lyst til. Det er hardt og vondt, men jeg prioriterer det, for tanken på å være overvektig er helt katastrofe for meg faktisk. Føler meg ekstremt uvell bare et par kilo opp. Og her tror jeg også litt av viljestyrken faktisk ligger. For mange er det ikke såå krise å være litt stor. Det er ikke såå krise at de vil forsake matfriheten sin. Men for MEG hadde det vært SÅÅ krise!

Anonymkode: d5266...642