Å bli beskyldt for å lyve når man forteller sannheten. Jeg blir trigget pga barndommen.

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2025 den 6.37):

Det her er jo manipulering. 

Anonymkode: ff8d4...8d1

TS blir tilfeldigvis manipulert av både arbeidsgiver, kollega, samboer og venninnen...?

Ut i fra ren sannsynlighet, så ligger nok problemene hos fellesnevneren for alle disse fire personene...

 

Endret 28. januar av Makavelli

[Maleficenta]

Makavelli skrev (38 minutter siden):

TS blir tilfeldigvis manipulert av både arbeidsgiver, kollega, samboer og venninnen...?

Ut i fra ren sannsynlighet, så ligger nok problemene hos fellesnevneren for alle disse fire personene...

 

Litt enig. Jeg tror ikke ts juger men tenker hun er usikker på seg selv og gjerne har et kroppsspråk som får folk til å få mistillit. F eks manglende øyenkontakt eller noe annet

[AnonymBruker]

Men å mistenke en usikker person handler Kansje litt om hersketeknikk noen ganger. Altså at man selv kjenner seg sterk når man merker noe nøler. Noen er sånn! 

Og det å være mistenkt for noe man ikke har gjort er veldig tyngende å stå i. Det er som om noen har diktet opp en historie om en som ikke egentlig er realiteten. Noen gjør dette pga egne sår eller fordi de mener at de selv er bedre. Som narsisisst er feks. Det er jo derfor man blir nedbrutt av narsisisster. 

Anonymkode: ff8d4...8d1

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (På 28.1.2025 den 12.48):

Litt enig. Jeg tror ikke ts juger men tenker hun er usikker på seg selv og gjerne har et kroppsspråk som får folk til å få mistillit. F eks manglende øyenkontakt eller noe annet

Men da forespør man jo gjerne om oppklaring/beviser på en menneskelig og ydmyk måte (vel vitende om at man kan ta feil), ikke hardnakket påstår at en person lyver som om man er en sosiopat.
 

De fleste mennesker bør være oppegående nok til å forstå at et usikkert kroppsspråk kan oppstå av utallige flere grunner enn at man lyver om trivielle ting. 

Anonymkode: d3a9d...61b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 19.09):

Jeg opplever det som ekstremt vondt å bli beskyldt for å lyve når jeg vet at jeg forteller sannheten.

I oppveksten pleide stefaren min å beskylde meg for å lyve, ofte for å dekke over for ting som hans sønn ødela, og mamma trodde mer på ham enn på meg. Så jeg fikk alltid skylden for ting som ikke var min feil. Uansett hva jeg sa så ble jeg ikke trodd. 

Så som voksen, når jeg opplever å bli beskyldt for løgn så er det veldig triggende for meg. Det er en grusom følelse, og jeg blir helt desperat etter å få forklart sannheten og bli trodd.

Her er noen eksempler på situasjoner som har skjedd de siste månedene. Det er ting som egentlig er bagateller, men jeg blir så trigget av å bli beskyldt for løgn så jeg gir meg ikke og fortsetter å si at det ikke er sant. Jeg tror min reaksjon gjør det verre.

– Jeg kom for sent til et møte på jobb pga kø etter en ulykke. (Jeg ga selvfølgelig beskjed med en gang jeg skjønte at jeg kom til å bli for sen.) Kollegaen min mente at jeg løy om ulykken, og han sa at det ville stått på VG om det var en ulykke. Jeg tror ikke alle bilulykker havner på VG, særlig ikke hvis det skjer på en dag hvor de har andre ting å skrive om, så jeg tror det er litt tilfeldig om de skriver om det eller ikke. Det sto hvert fall ikke noe på VG om akkurat den ulykken. 

– Jeg går til behandling for et helseproblem. Pga behandlingen fungerer jeg godt, så jeg har ikke sykefravær og andre merker ikke noe til plagene mine annet enn at jeg har fri fra jobb innimellom for behandling. Sjefen kontaktet fastlegen fordi han ikke trodde på at jeg faktisk går til behandling, og siden fastlegen har taushetsplikt og ikke kunne si noe, så tok sjefen det som at det er sant at jeg ikke har det helseproblemet.

 

– Samboer trodde at jeg hadde spist opp noe mat i kjøleskapet som jeg visste at var hans. Alt jeg vet er at jeg ikke har spist det.  Sånne situasjoner skjer flere ganger i året. F.eks. at han tror at jeg har rotet bort ting som jeg vet at jeg ikke har brukt.

 

– En venninne fortalte om ferieturen til X by, og jeg nevnte kort at jeg også likte meg der. Hun ble irritert. Hun mente at hvis jeg virkelig hadde vært der før, så hadde hun visst det. Vi snakkes ikke så ofte og det går gjerne flere måneder mellom hver gang vi treffes, så det er mulig jeg glemte det eller trodde at jeg allerede hadde snakket om det og ikke ville gjenta meg. Hun ville ikke tro meg selv da jeg kunne si navnet på flere lokale steder uten å google, på tross av at det ikke er en stor og kjent turistby. Jeg bruker ikke sosiale medier så jeg har ikke lagt ut bilder der som bevis.

 

Hvordan ville en normal person reagere i disse situasjonene? 

Jeg skjønner at dette er bagateller, og at min reaksjon forverrer hele saken. Jeg klarer ikke slippe det før misforståelsen blir oppklart, og jeg fortsetter å mase helt til den andre personen ber meg holde kjeft eller slenger igjen døra … Og resten av dagen føler jeg meg som en ubetydelig idiot, akkurat slik som jeg følte meg som barn.

Anonymkode: 673bf...6f2

Åh ❤ Men ts, det de sier til deg er jo ikke noe hyggelig. De mistenker og mistror deg jo. Du reagerer som du gjør fordi du blir stressa, men i utgangspunktet er det de sier IKKE hyggelig. Og når du forsøker å si det som er sant, så blir de, som mistror deg, sint på deg. Det er feil!

Øv deg på korte beskjeder. I alle disse tilfellene kan du si enten: ikke vær frekk, det var da voldsomt da, "ok.", "slutt å mistr meg", forlate rommet eller kutte samtalen, og "slutt å hele tiden anklage meg for å spise opp maten din".

Jeg har en utfordring som ikke er helt lik, men ligner noe. Jeg har adhd og glemmer mye, har gjort det hele livet. Siden jeg er ydmyk, holder jeg muligheten åpen for at visse ting kan være "min skyld". Dette blir faktisk brukt av andre til å gjemme vekk sine egne feil eller jeg kan bli naturlig syndebukk i saker der ingen egentlig vet hva som har skjedd.

Mitt råd er: IKKE vær dørmatte. Si ifra!

Og ps: sjefen din SUGER BALLE

Anonymkode: c92d4...89b

[Bacteria]

Først vil jeg bare si at arbeidsmiljøet du jobber i høres giftig ut. At en kollega ikke trodde på det med ulykken og at sjefen ringte legen for å høre om du virkelig går på behandling tyder på det. Her er det manglende tillit. 
Den ene situasjonen hadde jeg løst på følgende måte: Enten hadde jeg hatt med dokumentasjon på behandling (må du ikke ha det ift arbeidsgiver uansett?) ev. ville jeg bedte behandler ringe sjefen og bekrefte at du går til behandling. 
Hvorfor beskylder samboeren deg hele tiden for å ta mat? Er han dement eller har dere barn som tar?

Hvis jeg var «uskyldig» hadde jeg ikke brydd meg. 
Den med venninna hadde jeg bare børstet av meg, har opplevd et par lignende situasjoner der venner har påstått at ting har foregått/ ikke foregått og jeg tom har bevis på at det har skjedd, men jeg har bare sagt ja-ja og ikke diskutert det. Det har dreid seg om uviktige ting (som i din situasjon) og de har bare husket feil. Ikke noe verre enn det. 
Hadde det vært noe viktig, eller at jeg hadde følt at de prøver med vilje å gaslighte hadde jeg tatt opp diskusjonen, ikke ellers.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 19.09):

Hvordan ville en normal person reagere i disse situasjonene? 

Jeg skjønner at dette er bagateller, og at min reaksjon forverrer hele saken. 

Anonymkode: 673bf...6f2

Det er ikke bagateller. Jeg vet ikke om jeg kvalifiserer som "normal person", men jeg ville droppet flest mulig av disse folkene. Jobben er vel vanskelig å kvitte seg med uten videre, men jeg ville i hvert fall sett meg om etter noe annet. 

Anonymkode: 1004d...8af

[AnonymBruker]

Makavelli skrev (På 28.1.2025 den 12.08):

TS blir tilfeldigvis manipulert av både arbeidsgiver, kollega, samboer og venninnen...?

Ut i fra ren sannsynlighet, så ligger nok problemene hos fellesnevneren for alle disse fire personene...

 

Det er såklart en mulighet, men noen mennesker har også visse sårbarheter som andre mennesker nærmest lukter. Da hender det faktisk at det kommer tidvis lik oppførsel fra flere kanter, som om det er en type atferd noen tillater seg overfor deg, men ikke andre. Det har skjedd med meg og jeg har sett det skje mot andre også.

Eneste alternativet er å bli mer selvhevdende og/eller kvitte seg med mennesker i omgangskretsen med dette behovet.

Anonymkode: c92d4...89b

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (På 28.1.2025 den 12.48):

Litt enig. Jeg tror ikke ts juger men tenker hun er usikker på seg selv og gjerne har et kroppsspråk som får folk til å få mistillit. F eks manglende øyenkontakt eller noe annet

Man viser ikke mistillit med mindre vedkommende ikke har vist seg lite tillitsverdig. Man viser heller ikke mistillit for trivielle ting. Noen av disse tingene er ren kverulering. Jeg har en venninne som pynter på trivielle sannheter hele tiden. Jeg VET jo det. Hvorfor skal jeg korrigere henne og forsure relasjonen? For å være slem? For å vinne noe?

Anonymkode: c92d4...89b

[AnonymBruker]

Synes du høres smått paranoid ut, ts. Eller veldig veldig uheldig? Som mange andre synes jeg det virker helt utrolig at så mange rundt deg i helt ulike relasjoner/miljøer mener at du juger.

Anonymkode: 40106...182

[AnonymBruker]

De som sier at fellesnevneren her er deg, TS, de har et poeng. Men det er likevel ikke nødvendigvis din feil. La meg prøve å forklare. 

Ingen mennesker er så opptatt av å bli trodd som de som lyver. De som vil bli trodd forteller gjerne mer enn de må, detaljert og insisterende. Også har du de menneskene som har traumer - sånn som deg, som reagerer litt annerledes. For deg, som er vant til å bli betraktet som en løgner, blir det livsviktig å bli trodd! Din barndoms trygghet forsvant med det å bli beskyldt for ting du ikke hadde gjort og vips, så begynner du å insistere, forklare, bevise - faktisk oppføre deg som en løgner, sannsynligvis før du blir beskyldt for det. Du er så opptatt av å bli trodd, som få andre sannferdige mennesker er. Vi andre tar for gitt å blir trodd når vi forteller noe, dine traumer har tatt fra deg denne luksusen. For oss som ikke har de traumene du har, er det ikke så viktig - folk får tro hva de vil, tenker vi. Mønsteret i episodene her er deg, og mønsteret ditt er skremmende likt for en som lyver. Dette snur ikke når alle tror du snakker sant, men når det ikke er viktig for deg hva andre tror. 

Har du gått i terapi for barndommen din?

Øv deg på hva du skal svare i sånne situasjoner neste gang. Til kollega om ulykke kan du spørre rett ut om han mener å beskylde deg for løgn. Til sjefen kan du spørre hvorfor han har så lite tillit til deg og om det holder for ham å se en avtale i Helsenorge eller pasientksy for å tro på deg (vil sannsynligvis ikke takke ja) 

Samboer bør få en ordentlig forklaring på hva det gjør med deg å bli beskyldt for noe.

Lykke til ❤️

Anonymkode: 80aa7...fb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Synes du høres smått paranoid ut, ts. Eller veldig veldig uheldig? Som mange andre synes jeg det virker helt utrolig at så mange rundt deg i helt ulike relasjoner/miljøer mener at du juger.

Anonymkode: 40106...182

Synes du de konkrete eksemplene fra TS høres ok ut? Eller er det rett og slett slik at du også mener TS lyver? 

Anonymkode: 1004d...8af

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

De som sier at fellesnevneren her er deg, TS, de har et poeng. Men det er likevel ikke nødvendigvis din feil. La meg prøve å forklare. 

Ingen mennesker er så opptatt av å bli trodd som de som lyver. De som vil bli trodd forteller gjerne mer enn de må, detaljert og insisterende. Også har du de menneskene som har traumer - sånn som deg, som reagerer litt annerledes. For deg, som er vant til å bli betraktet som en løgner, blir det livsviktig å bli trodd! Din barndoms trygghet forsvant med det å bli beskyldt for ting du ikke hadde gjort og vips, så begynner du å insistere, forklare, bevise - faktisk oppføre deg som en løgner, sannsynligvis før du blir beskyldt for det. Du er så opptatt av å bli trodd, som få andre sannferdige mennesker er. Vi andre tar for gitt å blir trodd når vi forteller noe, dine traumer har tatt fra deg denne luksusen. For oss som ikke har de traumene du har, er det ikke så viktig - folk får tro hva de vil, tenker vi. Mønsteret i episodene her er deg, og mønsteret ditt er skremmende likt for en som lyver. Dette snur ikke når alle tror du snakker sant, men når det ikke er viktig for deg hva andre tror. 

Har du gått i terapi for barndommen din?

Øv deg på hva du skal svare i sånne situasjoner neste gang. Til kollega om ulykke kan du spørre rett ut om han mener å beskylde deg for løgn. Til sjefen kan du spørre hvorfor han har så lite tillit til deg og om det holder for ham å se en avtale i Helsenorge eller pasientksy for å tro på deg (vil sannsynligvis ikke takke ja) 

Samboer bør få en ordentlig forklaring på hva det gjør med deg å bli beskyldt for noe.

Lykke til ❤️

Anonymkode: 80aa7...fb2

Dette var innsiktsfullt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Synes du de konkrete eksemplene fra TS høres ok ut? Eller er det rett og slett slik at du også mener TS lyver? 

Anonymkode: 1004d...8af

Les hva jeg skriver…

Anonymkode: 40106...182

[AnonymBruker]

Her opplever jeg å alltid få skylden for ting andre har gjort galt. Har jevnlig gjennom livet blitt utsatt for ryktespredning. Har også et sterkt ønske om å rette opp i slike ting. For meg har det blitt sånn at jeg omtrent ikke er sosial. 

Jeg har tidligere fått skylden for andre sine feil i svigerfamilien og for litt siden lå det an til drama igjen. En person skrev noe på facebook som 3 andre tok seg nær av. Det beste hadde vært om de 3 latet som ingenting, men 2 av de tok igjen med egne innlegg. Så ei som har barn med samboers bror svarte på dette med å si at ingen av de får treffe barna hennes mer. For min del har jeg fått skylden for noe rundt henne tidligere så jeg blokkerte med en gang, orker ikke. 

Skjønner ikke hvorfor jeg alltid er syndebukken, både nå og som barn. Samboeren min mener bestemt at jeg aldri skal løse opp i ting og alltid skal overse. 

Anonymkode: afc1c...c68