Å bli beskyldt for å lyve når man forteller sannheten. Jeg blir trigget pga barndommen.

[AnonymBruker]

Jeg opplever det som ekstremt vondt å bli beskyldt for å lyve når jeg vet at jeg forteller sannheten.

I oppveksten pleide stefaren min å beskylde meg for å lyve, ofte for å dekke over for ting som hans sønn ødela, og mamma trodde mer på ham enn på meg. Så jeg fikk alltid skylden for ting som ikke var min feil. Uansett hva jeg sa så ble jeg ikke trodd. 

Så som voksen, når jeg opplever å bli beskyldt for løgn så er det veldig triggende for meg. Det er en grusom følelse, og jeg blir helt desperat etter å få forklart sannheten og bli trodd.

Her er noen eksempler på situasjoner som har skjedd de siste månedene. Det er ting som egentlig er bagateller, men jeg blir så trigget av å bli beskyldt for løgn så jeg gir meg ikke og fortsetter å si at det ikke er sant. Jeg tror min reaksjon gjør det verre.

– Jeg kom for sent til et møte på jobb pga kø etter en ulykke. (Jeg ga selvfølgelig beskjed med en gang jeg skjønte at jeg kom til å bli for sen.) Kollegaen min mente at jeg løy om ulykken, og han sa at det ville stått på VG om det var en ulykke. Jeg tror ikke alle bilulykker havner på VG, særlig ikke hvis det skjer på en dag hvor de har andre ting å skrive om, så jeg tror det er litt tilfeldig om de skriver om det eller ikke. Det sto hvert fall ikke noe på VG om akkurat den ulykken. 

– Jeg går til behandling for et helseproblem. Pga behandlingen fungerer jeg godt, så jeg har ikke sykefravær og andre merker ikke noe til plagene mine annet enn at jeg har fri fra jobb innimellom for behandling. Sjefen kontaktet fastlegen fordi han ikke trodde på at jeg faktisk går til behandling, og siden fastlegen har taushetsplikt og ikke kunne si noe, så tok sjefen det som at det er sant at jeg ikke har det helseproblemet.

 

– Samboer trodde at jeg hadde spist opp noe mat i kjøleskapet som jeg visste at var hans. Alt jeg vet er at jeg ikke har spist det.  Sånne situasjoner skjer flere ganger i året. F.eks. at han tror at jeg har rotet bort ting som jeg vet at jeg ikke har brukt.

 

– En venninne fortalte om ferieturen til X by, og jeg nevnte kort at jeg også likte meg der. Hun ble irritert. Hun mente at hvis jeg virkelig hadde vært der før, så hadde hun visst det. Vi snakkes ikke så ofte og det går gjerne flere måneder mellom hver gang vi treffes, så det er mulig jeg glemte det eller trodde at jeg allerede hadde snakket om det og ikke ville gjenta meg. Hun ville ikke tro meg selv da jeg kunne si navnet på flere lokale steder uten å google, på tross av at det ikke er en stor og kjent turistby. Jeg bruker ikke sosiale medier så jeg har ikke lagt ut bilder der som bevis.

 

Hvordan ville en normal person reagere i disse situasjonene? 

Jeg skjønner at dette er bagateller, og at min reaksjon forverrer hele saken. Jeg klarer ikke slippe det før misforståelsen blir oppklart, og jeg fortsetter å mase helt til den andre personen ber meg holde kjeft eller slenger igjen døra … Og resten av dagen føler jeg meg som en ubetydelig idiot, akkurat slik som jeg følte meg som barn.

Anonymkode: 673bf...6f2

[Hactar]

Jeg synes ikke egentlig det er bagateller, spesielt ikke det at sjefen din kontakter fastlegen din fordi han betviler at du går i behandling. I dette tilfellet ville jeg fått behandlingsstedet til å skrive en bekreftelse på at du har vært der.

Å si at du lyver om behov for fri, er en stygg beskyldning. Jeg tror enhver samvittighetsfull arbeidstaker ville reagert på det.

Når kollegaen din i tillegg beskylder deg for å lyve om kø pga ulykke på veien til jobb, kan det virke som at det er dårlig miljø med mye mistenksomhet på arbeidsplassen.  

Jeg ville heller ikke likt om samboeren min beskyldte meg for å lyve om hva jeg hadde tatt eller somlet bort. Jeg har tillit til at samboeren min snakker sant til meg, og kan innrømme en eventuell tabbe, og ville blitt såret om han ikke hadde den samme tilliten til meg.

Venninna mi ville jeg ikke giddet å diskutere med. Kunne kanskje spøkt det bort med med at jeg har et hemmelig liv hun ikke var visste om, men om hun fortsatt var sur på ordentlig, kunne hun bare fått tro hva hun vil.

 

 

[AnonymBruker]

Jeg synes heller ikke du beskriver bagateller. 

Det som skjer på jobben din er jo helt sinnsykt. Kolleger som ikke tror på deg OG konfronterer deg med det? Sjef som ikke tror på deg og bryter regler ved å kontakte fastlege? 

Samboer og venninne høres også helt duster ut. 

Er du en som folk vet de kan tråkke på? 

Anonymkode: b9941...fdb

[Maleficenta]

Hactar skrev (4 minutter siden):

Jeg synes ikke egentlig det er bagateller, spesielt ikke det at sjefen din kontakter fastlegen din fordi han betviler at du går i behandling. I dette tilfellet ville jeg fått behandlingsstedet til å skrive en bekreftelse på at du har vært der.

Å si at du lyver om behov for fri, er en stygg beskyldning. Jeg tror enhver samvittighetsfull arbeidstaker ville reagert på det.

Når kollegaen din i tillegg beskylder deg for å lyve om kø pga ulykke på veien til jobb, kan det virke som at det er dårlig miljø med mye mistenksomhet på arbeidsplassen.  

Jeg ville heller ikke likt om samboeren min beskyldte meg for å lyve om hva jeg hadde tatt eller somlet bort. Jeg har tillit til at samboeren min snakker sant til meg, og kan innrømme en eventuell tabbe, og ville blitt såret om han ikke hadde den samme tilliten til meg.

Venninna mi ville jeg ikke giddet å diskutere med. Kunne kanskje spøkt det bort med med at jeg har et hemmelig liv hun ikke var visste om, men om hun fortsatt var sur på ordentlig, kunne hun bare fått tro hva hun vil.

 

 

Enig med deg og så syns jeg det er merkelig at de anklager deg for å juge så mye. Høres ut som veldig unormale reaksjoner

[AnonymBruker]

Men PS, i sosiale situasjoner hadde jeg ikke jobbet hardt for at venner skal tro på meg slik du beskriver. Hvis de ikke tror på meg hadde jeg startet utfasing av vennskapet på sekundet. 

 

Anonymkode: b9941...fdb

[AnonymBruker]

Det her er jo manipulering. 

Anonymkode: ff8d4...8d1

[AnonymBruker]

Veldig spesielt å bli beskyldt så ofte for å lyve, tenker det må være en grunn til det. Lyver du ofte om andre ting/ vrir på sannheten?

Anonymkode: c9188...a77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Veldig spesielt å bli beskyldt så ofte for å lyve, tenker det må være en grunn til det. Lyver du ofte om andre ting/ vrir på sannheten?

Anonymkode: c9188...a77

🤡

Anonymkode: c6190...ce3

[AnonymBruker]

Enten så er du svært uheldig og omgir deg med spesielle mennesker. Eller så er du som en bekjent av meg som smålyver, ikkje forteller alt. Kjenner eg blir veldig mistenksom på mye av det ho seier no som eg har avslørt ho så mangen ganger. Typ hadde ikkje tid til å gå med hunden før jobb i dag, Kan du gjøre det?Og så ser eg at ho har postet flere innlegg med masse skrift på fb.

Anonymkode: cfd75...e07

[AnonymBruker]

Kjenner at eg har litt tru på at du er som ho som eg kjenner. Ho irriterer meg veldig med dette og en har no faktisk ein pause i vennskapet. Har vert dønn ærlig med ho om oppførsel så håper ho tar det inn men trur ikkje det.

Anonymkode: cfd75...e07

[Irak]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg opplever det som ekstremt vondt å bli beskyldt for å lyve når jeg vet at jeg forteller sannheten.

I oppveksten pleide stefaren min å beskylde meg for å lyve, ofte for å dekke over for ting som hans sønn ødela, og mamma trodde mer på ham enn på meg. Så jeg fikk alltid skylden for ting som ikke var min feil. Uansett hva jeg sa så ble jeg ikke trodd. 

Så som voksen, når jeg opplever å bli beskyldt for løgn så er det veldig triggende for meg. Det er en grusom følelse, og jeg blir helt desperat etter å få forklart sannheten og bli trodd.

Her er noen eksempler på situasjoner som har skjedd de siste månedene. Det er ting som egentlig er bagateller, men jeg blir så trigget av å bli beskyldt for løgn så jeg gir meg ikke og fortsetter å si at det ikke er sant. Jeg tror min reaksjon gjør det verre.

– Jeg kom for sent til et møte på jobb pga kø etter en ulykke. (Jeg ga selvfølgelig beskjed med en gang jeg skjønte at jeg kom til å bli for sen.) Kollegaen min mente at jeg løy om ulykken, og han sa at det ville stått på VG om det var en ulykke. Jeg tror ikke alle bilulykker havner på VG, særlig ikke hvis det skjer på en dag hvor de har andre ting å skrive om, så jeg tror det er litt tilfeldig om de skriver om det eller ikke. Det sto hvert fall ikke noe på VG om akkurat den ulykken. 

– Jeg går til behandling for et helseproblem. Pga behandlingen fungerer jeg godt, så jeg har ikke sykefravær og andre merker ikke noe til plagene mine annet enn at jeg har fri fra jobb innimellom for behandling. Sjefen kontaktet fastlegen fordi han ikke trodde på at jeg faktisk går til behandling, og siden fastlegen har taushetsplikt og ikke kunne si noe, så tok sjefen det som at det er sant at jeg ikke har det helseproblemet.

 

– Samboer trodde at jeg hadde spist opp noe mat i kjøleskapet som jeg visste at var hans. Alt jeg vet er at jeg ikke har spist det.  Sånne situasjoner skjer flere ganger i året. F.eks. at han tror at jeg har rotet bort ting som jeg vet at jeg ikke har brukt.

 

– En venninne fortalte om ferieturen til X by, og jeg nevnte kort at jeg også likte meg der. Hun ble irritert. Hun mente at hvis jeg virkelig hadde vært der før, så hadde hun visst det. Vi snakkes ikke så ofte og det går gjerne flere måneder mellom hver gang vi treffes, så det er mulig jeg glemte det eller trodde at jeg allerede hadde snakket om det og ikke ville gjenta meg. Hun ville ikke tro meg selv da jeg kunne si navnet på flere lokale steder uten å google, på tross av at det ikke er en stor og kjent turistby. Jeg bruker ikke sosiale medier så jeg har ikke lagt ut bilder der som bevis.

 

Hvordan ville en normal person reagere i disse situasjonene? 

Jeg skjønner at dette er bagateller, og at min reaksjon forverrer hele saken. Jeg klarer ikke slippe det før misforståelsen blir oppklart, og jeg fortsetter å mase helt til den andre personen ber meg holde kjeft eller slenger igjen døra … Og resten av dagen føler jeg meg som en ubetydelig idiot, akkurat slik som jeg følte meg som barn.

Anonymkode: 673bf...6f2

Dette er overhodet ikke bagateller. Går over alle støvleskaft spør du meg. Jeg kan ikke forstå at andre mennesker kan ta seg slike friheter overfor andre, altså deg i dette tilfellet. 

1. Sjefen din har ingenting med å ringe fastlegen din. 

2. At du ikke blir trodd av samboer selv om du vet selv du snakker sant er for meg ubegripelig.

3. Virker som venninnen din liker å være i sentrum her, så manipulerer hun deg og din virkelighet. 

Om dette her stemmer så blir du gaslightet hele veien. Tenker ikke det er rart at du reagerer slik du gjør. Når andre mennesker er slik mot meg. Altså ufine, så blir jeg bare stille. Synes ikke de fortjener noe svar. Om ikke andre mennesker forstår hva de gjør så er det dessverre lite man kan gjøre med det. 

Du skal ihvertfall ikke trenge å føle på et behov for å forsvare deg, om du vet med deg selv at du ikke har gjort noe galt. Ikke alle mennesker er like gode på å ta ansvar for sin egen adferd. Det er det som er grunnen til at de oppfører seg slik som de gjør mot deg.

Mulig de er vant til andre ansatte som lyver. Da kan det bli en vond sirkel og et dårlig arbeidsmiljø. Vil anbefale deg og finne deg en annen jobb om du har mulighet til det. Tror du kommer til å bli syk om du fortsetter å jobbe i dette miljøet her. Så skulle det ikke forundre meg om du er allerede syk...

Psykisk helse er så viktig.

Ikke bli værende i et miljø som gjør deg engstelig og vondt uansett om det er privat eller jobb. 

Håper du har noen du kan snakke med som du stoler på, og som du er trygg på. 

Mange varme tanker til deg 💕

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg opplever det som ekstremt vondt å bli beskyldt for å lyve når jeg vet at jeg forteller sannheten.

I oppveksten pleide stefaren min å beskylde meg for å lyve, ofte for å dekke over for ting som hans sønn ødela, og mamma trodde mer på ham enn på meg. Så jeg fikk alltid skylden for ting som ikke var min feil. Uansett hva jeg sa så ble jeg ikke trodd. 

Så som voksen, når jeg opplever å bli beskyldt for løgn så er det veldig triggende for meg. Det er en grusom følelse, og jeg blir helt desperat etter å få forklart sannheten og bli trodd.

Her er noen eksempler på situasjoner som har skjedd de siste månedene. Det er ting som egentlig er bagateller, men jeg blir så trigget av å bli beskyldt for løgn så jeg gir meg ikke og fortsetter å si at det ikke er sant. Jeg tror min reaksjon gjør det verre.

– Jeg kom for sent til et møte på jobb pga kø etter en ulykke. (Jeg ga selvfølgelig beskjed med en gang jeg skjønte at jeg kom til å bli for sen.) Kollegaen min mente at jeg løy om ulykken, og han sa at det ville stått på VG om det var en ulykke. Jeg tror ikke alle bilulykker havner på VG, særlig ikke hvis det skjer på en dag hvor de har andre ting å skrive om, så jeg tror det er litt tilfeldig om de skriver om det eller ikke. Det sto hvert fall ikke noe på VG om akkurat den ulykken. 

– Jeg går til behandling for et helseproblem. Pga behandlingen fungerer jeg godt, så jeg har ikke sykefravær og andre merker ikke noe til plagene mine annet enn at jeg har fri fra jobb innimellom for behandling. Sjefen kontaktet fastlegen fordi han ikke trodde på at jeg faktisk går til behandling, og siden fastlegen har taushetsplikt og ikke kunne si noe, så tok sjefen det som at det er sant at jeg ikke har det helseproblemet.

 

– Samboer trodde at jeg hadde spist opp noe mat i kjøleskapet som jeg visste at var hans. Alt jeg vet er at jeg ikke har spist det.  Sånne situasjoner skjer flere ganger i året. F.eks. at han tror at jeg har rotet bort ting som jeg vet at jeg ikke har brukt.

 

– En venninne fortalte om ferieturen til X by, og jeg nevnte kort at jeg også likte meg der. Hun ble irritert. Hun mente at hvis jeg virkelig hadde vært der før, så hadde hun visst det. Vi snakkes ikke så ofte og det går gjerne flere måneder mellom hver gang vi treffes, så det er mulig jeg glemte det eller trodde at jeg allerede hadde snakket om det og ikke ville gjenta meg. Hun ville ikke tro meg selv da jeg kunne si navnet på flere lokale steder uten å google, på tross av at det ikke er en stor og kjent turistby. Jeg bruker ikke sosiale medier så jeg har ikke lagt ut bilder der som bevis.

 

Hvordan ville en normal person reagere i disse situasjonene? 

Jeg skjønner at dette er bagateller, og at min reaksjon forverrer hele saken. Jeg klarer ikke slippe det før misforståelsen blir oppklart, og jeg fortsetter å mase helt til den andre personen ber meg holde kjeft eller slenger igjen døra … Og resten av dagen føler jeg meg som en ubetydelig idiot, akkurat slik som jeg følte meg som barn.

Anonymkode: 673bf...6f2

De tingene du ramser opp her, har de skjedd over flere år eller innenfor ett år? Det er mange ting å bli mistrodd om og fra mange kanter. Det jeg ikke helt forstår er:

1.) du kan vise lederen din timebekreftelse?

2.) bilulykke vil som regel stå i politilogg? Ikke nødvendigvis VG. 
 

3.) Du har vel noe bevis på ferien din? Enten billettene dit eller bilder? Man trenger ikke ha sosiale media for å ta bilder til en ferie?

Den eneste «normale» tingen jeg tror de fleste har opplevd å bli feilaktig beskyld for må være å ha spist kjæresten sin mat. Som er relativt uskyldig. Alt det andre du nevner er veldig ekstremt at du skal bli mistrodd for. 
 

Når vennen din tror du lyver om en ferie, kollega tror du lyver om krasj, leder tror du lyver om behandling:  tenker jeg at det må være noe mer med deg som gjør at omgivelsene har så liten tillit til deg.. for det er i min verden uvanlig å skulle bli mistrodd av så mange på så mange ulike måter… 

[Maggi2]

Veldig rart. Jeg har aldri blitt beskyldt for løgn på arbeidsplassen eller av venninner. Venninnen ville jeg kanskje ledd av og sagt noe sånt som "haha, jeg skal vise deg" og så funnet frem et bilde fra ferieturen. Alle har jo ett eneste bilde i det minste, om man har vært på en ferie. Kollega og sjef hadde jeg klikket på. Overhodet ikke greit. Samboer som beskylder for å ha tatt maten er nok mer vanlig, jeg får høre sånt jeg også, typ "jeg la nøkkelen her og nå er den vekk, det måå være du som har flyttet den", når jeg selv vet 100 prosent at det er feil. Det er irriterende, det skal sies! 

[AnonymBruker]

Usikker på om problemene dine er barndomstraumer eller om du rett og slett er omgitt av idioter. Utenom kjæresten din, det virker ganske uskyldig. 
 

Jeg hadde søkt meg etter ny jobb, og ellers vurdert om venninna er noen jeg ønsker i livet. Hva sa hun da du tok frem bevis?

Det kan jo også være en mulighet at det henger igjen en skrekk hos deg når du blir konfrontert med ting, og at du oppfattes som unormalt nervøs. Dette kan gjøre enkelte (idioter) mistenksomme. Heldigvis er det meste enkelt å bevise i disse dager, og di bør forvente en unnskyldning når du kommer med bevis etter at noen hardnakket påstår at du lyver. 

Anonymkode: d3a9d...61b

[AnonymBruker]

Du bør forvente en unnskyldning*

Anonymkode: d3a9d...61b

[Irak]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du bør forvente en unnskyldning*

Anonymkode: d3a9d...61b

Mennesker som oppfører seg som idioter ber veldig sjeldent om unnskyldning. Det er min erfaring.

[AnonymBruker]

Syns heller ikke dette er bagateller og her hadde jeg blitt kraftig irritert selv og skjønner godt at du ønsker å bli forstått.

For det første: Hva slags arbeidssted er du jobber? Her ville jeg lett etter ny jobb. Det er jo helt hinsides at din sjef ringer fastlegen din ang dette??

Og at en kollega beskylder deg for å lyve om grunnen til at du kommer for sent, hadde jeg sett på som svært spesielt. Greier ikke å se for meg at noen i min jobbsituasjon noen sinne ville sagt noe sånt når noen kommer for sent og oppgir hvorfor. 

Og mannen din, det er jo bare irriterende når man vet man har rett...

Og hun venninnen din høres jo bare meget spesiell ut.

 

Anonymkode: c763c...5bb

[AnonymBruker]

Så rart. Men kan det hende at barndommen har satt noen spor som gjør at du virker usikker og unnvikende i møte med andre mennesker? For den hørtes jo ikke noe bra ut, hvis du så ofte fikk skylden for ting du ikke hadde gjort. Så nå er du så redd for å ikke bli trodd at du utstråler noe folk mistolker? Flakkende blikk f eks.. det er jo ikke rart om du blir usikker når du blir møtt sånn. Og da forsterkes den utstrålingen... det er den eneste forklaringen jeg kan komme på, for det høres merkelig ut. Føler med deg, og håper du klarer å stå opp for deg selv. Du vet jo selv hva som er sant, håper du klarer å gi tydelig beskjed om at de tar feil, og også om at du ikke liker å bli beskyldt for å lyve. 

Anonymkode: 5104f...e0d

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 19.09):

Hvordan ville en normal person reagere i disse situasjonene? 

Jeg stusser over at en normal person havner i slike situasjoner. Her eksemplifiserer du beskyldning om løgn fra arbeidsgiver, kollega, samboer og venninne.

Den eneste fellesnevneren, det er deg...

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Og jeg mener dette ikke er  bagateller. Fordi jeg har vokst opp som syndebukk, til tross for at heg ikke turte å gjøre noe galt, da jeg alltid  fikk  så hard kritikk for ting jeg ikke hadde gjort. 

Andre definerer deg som en person du ikke er. Og det er både selvsagt og faktisk ganske sårt. 

Jeg har folk som fortsatt er sure på meg for ting for 30år siden, jeg ikke har gjort. Folk jeg var veldig glad i, og gode vennskap andre ønsket å ødelegge. Men på en annen side, så trodde jeg også ay vi var såpass venner at de tok det opp med meg. En vet jeg fortsatt ikke hvorfor ble sur. Bare at noen har sagt noe men ikke hva. 

Mye er grove beskyldninger også, som feks fikk skylden for et selvmord etter en hendelse. Jeg var ikke en del av hendelsen og mannen har jeg aldri sett annet enn ryggen til en gang. Eneste grunnen, var at det ble nevnt en dame og at han hadde lokale i samme bygning jeg bodde. Og da koblet alle at det måtte være meg som var den damen. Jeg forsto ikke hvorfor alle var sinna på meg et helt år.  Jeg hadde ikke hørt noe om denne historien.  Utover at jeg hadde registrert noe i avisen. Men der sto det ingenting om akkurat hvor. Så koblet ikke det til mannen jeg ikke kjente. 

Så har lært meg å konfrontere litt annerledes, å dytte det over på dem som beskylder.

Så til sjefen din hadde jeg nok svart noe sånt som at det jeg behandles for er pinlig og veldig privat,  så jeg tar det som en fornermelse at du tolker  taushetsplikten til legen om at jeg lyver om  behandlinger jeg må ha. Og ikke tror meg når jeg sier det. Når jeg ellers møter på jobb og gjør akkurat det jeg skal ellers

Anonymkode: 59c04...47b