Hvordan leve med sorg over det som aldri ble?

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 15.12):

Jeg velger å fokusere på det gode tingene og hva jeg har oppnådd og hvordan jeg har vokst meg alle erfaringene jeg har fått.

Å henge seg opp i fortiden og hva en kunne gjort annerledes er bare destruktivt da fortiden har skjedd og en kan ikke endre på den.

Det man kan gjøre er å bygge videre på de erfaringene og bruke det til fordel videre fremover.

Jeg er i førtiårene og er trygg i meg selv. Jeg vet hva jeg vil ha i livet mitt og hva slags forhold jeg ønsker om jeg skal dele livet med noen igjen.

Jeg ble alene med omsorgen for barnet etter seperasjone og skilsmisse. Barnefar bidrar minimalt og ga meg hele foreldreansvaret.

Jeg har to valg. Være bitter og trist fordi jeg var ung og giftet meg for tidlig med feil person.

Eller se på hvordan jeg utviklet meg til å bli en beintøff dame og en god mor som aldri vil havne i et dårlig forhold igjen.

Silverlining er at jeg møtte drømmemannen under ett år senere.

Og vi er perfekt for hverandre nå pga begges tidligere erfaringer og fortid. Hadde vi møttes for 16-17 år siden hadde vi nok aldri vart. Vi hadde helt annet tankesett, hadde mye inni oss selv vi trengte å finne ut av og var på helt forskjellige steder i livet.

Nå er vi som er gammelt ektepar som har kjent hverandre hele livet. Han er som å komme hjem og livet med han er alt jeg har drømt om. Å kunne være sammen med bestevennen sin som også er den fineste og varmeste kjæresten og en klippe av en partner.

Vi gir hverandre de beste og mest erfarne versjonene av oss selv.

Så mitt beste råd er å gi slipp på fortiden, ta med deg all kunnskapen og lev i nuet. Hvem vet hva som venter rundt neste sving?

Anonymkode: 58bb3...928

Ekspander  

Det er jo fint, og skjønner du kan ha en bedre holdning til feil du har gjort når du er blitt beintøff, god mor og har møtt drømmemannen 😅 Jeg er verken blitt noe tøffere, er ikke noen god mor og jeg har vært singel i en evighet. Ensomheten og usikkerheten gnager, det er tungt å ha det som fremtid. Jeg vet jo hva som venter rundt neste sving, det er videre økonomiske utfordringer, mer bekymringer for barnet, mer ensomhet, osv. 🤷‍♀️

Anonymkode: 3db1d...522

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 14.20):

Jeg valgte på mange måter feil mann å være i langvarig forhold og få barn med. Nå føler jeg at den fasen i livet har gått forbi og jeg aldri får oppleve det forholdet og familielivet jeg gjerne skulle hatt. Jeg har møtt noen som har gitt meg lyst til å oppleve mye på nytt, men det kan uansett ikke bli noe der. Også det gjør vondt. Det er heller ikke sånn at å starte på nytt med barn er ideelt siden jeg ikke er helt ung lenger, men det er mye som føles sårt. Jeg skjønner at forholdet mitt må ta slutt og at jeg må leve med sorgen over at ting ble som de ble. Det er bare utrolig tungt alt sammen. Er det noen som kan relatere seg?

Anonymkode: 3d012...447

Ekspander  

Jeg kan såå relatere. Jeg gikk ut av det forholdet med feil mann. Ønsket meg også veldig flere barn.. Fant en annen manm og forelsket meg, men han ville ikke ha barn. Vi var sammen i 15 år og hadde det godt sammen, men sorgen over årene jeg hadde gått glipp av og ikke minst barnet som manglet plaget meg. 

Nå har mannen vært død i to år, jeg er for gammel til å få flere barn. Håper med tiden jeg treffer en ny, men det er jeg ikke klar for enda... 

Sorgen over det som ikke ble er overveldende enkelte ganger, jeg tror ikke man kommer over det, man lærer seg å leve med det. Mitt neste håp nå er at mitt eneste barn gir meg barnebarn snart. 

Hadde jeg vært tredve år igjen hadde jeg nok valgt å få barn alene. Ja, kjærligheten til mannen var sterk, men at han ikke ville ha egne barn kom jeg aldri over. 

Du må følge hjertet ditt, ellers kan du aldri tilgi deg selv ❤️

Anonymkode: 5c811...a4b

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 15.45):

Det er jo fint, og skjønner du kan ha en bedre holdning til feil du har gjort når du er blitt beintøff, god mor og har møtt drømmemannen 😅 Jeg er verken blitt noe tøffere, er ikke noen god mor og jeg har vært singel i en evighet. Ensomheten og usikkerheten gnager, det er tungt å ha det som fremtid. Jeg vet jo hva som venter rundt neste sving, det er videre økonomiske utfordringer, mer bekymringer for barnet, mer ensomhet, osv. 🤷‍♀️

Anonymkode: 3db1d...522

Ekspander  

Ja her også. Er ensom, usikker og føler meg ingenting verdt. Klarer ikke å være en god mor, og blir hver eneste dag påminnet det jeg mistet, for tross utfordringer hadde det vært mye bedre å vært en familie og to voksne til å håndtere barna. 

Jeg har mistet så enormt mye jeg aldri kan få tilbake. Og har ingen tro på at noen noen gang vil ha lyst på meg heller..😢

Anonymkode: 0f7c8...30f

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at en del i denne tråden idealiserer den alternative virkeligheten de tror de kunne fått ved å gjøre andre valg. Det er ikke usannsynlig at man hadde endt opp med nøyaktig samme dilemma om man hadde tatt "det andre valget". Man aner jo ikke hvordan ting hadde utviklet seg om man f.eks hadde valgt en annen mann. Kanskje det hadde feilet med han også og man da ville konstruert opp en drømmetilværelse med den du nå er sammen med, men som ikke fungerer.

Slike spekulasjoner er kun det, spekulasjoner og innen sannhet.

Anonymkode: fd1ee...d84

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 15.45):

Det er jo fint, og skjønner du kan ha en bedre holdning til feil du har gjort når du er blitt beintøff, god mor og har møtt drømmemannen 😅 Jeg er verken blitt noe tøffere, er ikke noen god mor og jeg har vært singel i en evighet. Ensomheten og usikkerheten gnager, det er tungt å ha det som fremtid. Jeg vet jo hva som venter rundt neste sving, det er videre økonomiske utfordringer, mer bekymringer for barnet, mer ensomhet, osv. 🤷‍♀️

Anonymkode: 3db1d...522

Ekspander  

Hva gjør du for å ikke føle deg ensom?

Jeg var ikke ensom som singel.

Gjorde aktiviteter, trente, møtte venner, sysselsatte meg med hobbyer etc.

Og hvorfor tror du at du ikke er en god mor?

 

 

Anonymkode: 58bb3...928

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 16.00):

Ja her også. Er ensom, usikker og føler meg ingenting verdt. Klarer ikke å være en god mor, og blir hver eneste dag påminnet det jeg mistet, for tross utfordringer hadde det vært mye bedre å vært en familie og to voksne til å håndtere barna. 

Jeg har mistet så enormt mye jeg aldri kan få tilbake. Og har ingen tro på at noen noen gang vil ha lyst på meg heller..😢

Anonymkode: 0f7c8...30f

Ekspander  

Men dette handler jo om det og ditt eget selvbilde og selverdt.

Det kan du jobbe med. Har du vurdert psykolog? 

Å finne lykke, ro og trygghet i seg selv og alene vil endre ensomhetsfølelsen. Å være trygg nok i seg selv til å finne glede i livet uten å måtte ha en partner.

Og når den selvsikkerheten og du får en positiv og trygg utstråling vil du trekke til deg mennesker.

Anonymkode: 58bb3...928

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 16.01):

Jeg tror nok at en del i denne tråden idealiserer den alternative virkeligheten de tror de kunne fått ved å gjøre andre valg. Det er ikke usannsynlig at man hadde endt opp med nøyaktig samme dilemma om man hadde tatt "det andre valget". Man aner jo ikke hvordan ting hadde utviklet seg om man f.eks hadde valgt en annen mann. Kanskje det hadde feilet med han også og man da ville konstruert opp en drømmetilværelse med den du nå er sammen med, men som ikke fungerer.

Slike spekulasjoner er kun det, spekulasjoner og innen sannhet.

Anonymkode: fd1ee...d84

Ekspander  

At man ikke kan spå fremtiden betyr ikke at man skal bli i noe som føles feil, det er hårreisende å råde noen til å bli værende i et forhold som er feil. Langt bedre å være alene enn å føle at an kveles langsomt med feil person. 

Anonymkode: 5c811...a4b

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.1.2025 den 16.04):

Hva gjør du for å ikke føle deg ensom?

Jeg var ikke ensom som singel.

Gjorde aktiviteter, trente, møtte venner, sysselsatte meg med hobbyer etc.

Og hvorfor tror du at du ikke er en god mor?

 

 

Anonymkode: 58bb3...928

Ekspander  

Jeg har venner, driver med sosial hobby, har gode kolleger på jobb osv., men det føles likevel ensomt i hverdagen. Jeg må håndtere alt med hus, bil, barn, ferie, aktiviteter med barnet, osv. selv. Det er ikke sånn at jeg sitter hjemme og sturer, men jeg føler meg likevel veldig alene. 

Jeg er usikker på meg selv og alle valg jeg tar, og det videreføres jo til morsrollen. Gir meg fort om jeg møter motstand fra barnet, for jeg setter spørsmålstegn bak alle avgjørelser jeg tar, osv. Vet ikke hvor mange timer terapi jeg har vært gjennom, men det er en del. Virker som om jeg bare immun mot å ha tro på meg selv og er født sånn 🤷‍♀️ 

Anonymkode: 3db1d...522