Hvordan leve med sorg over det som aldri ble?

[AnonymBruker]

Jeg valgte på mange måter feil mann å være i langvarig forhold og få barn med. Nå føler jeg at den fasen i livet har gått forbi og jeg aldri får oppleve det forholdet og familielivet jeg gjerne skulle hatt. Jeg har møtt noen som har gitt meg lyst til å oppleve mye på nytt, men det kan uansett ikke bli noe der. Også det gjør vondt. Det er heller ikke sånn at å starte på nytt med barn er ideelt siden jeg ikke er helt ung lenger, men det er mye som føles sårt. Jeg skjønner at forholdet mitt må ta slutt og at jeg må leve med sorgen over at ting ble som de ble. Det er bare utrolig tungt alt sammen. Er det noen som kan relatere seg?

Anonymkode: 3d012...447

[AnonymBruker]

Jeg har det litt på samme måte, bare motsatt på et vis. Møtte ei som jeg nå skjønner at var den jeg skulle fått barn og familie med, men i stedet ble jeg usikker, og turte ikke satse. Innså det altfor sent, har aldri kommet meg over det, og har aldri klar å finne meg noe annet etterpå til tross for utallige forsøk. Som om det var den sjansen jeg fikk liksom. Tenker av og til på at jeg håper det eksisterer et parallelt univers hvor jeg nyter familietilværelsen med henne, og hvor foreldrene mine koser seg med barnebarna.

Anonymkode: 76e7b...814

[AnonymBruker]

Samme her…. Bygget et liv sammen med hus, barn osv bare for å oppdage at han har vært notorisk utro i alle år. Har på en måte en sorg over det som ikke ble, eller kan bli i fremtiden. Samtidig så må jeg se fremover og prøve å skape et nytt liv. Jeg er ikke sint eller bitter på han, synest bare at han er patetisk - er derimot litt forbannet på alle de som har vist om dette og valgt å ikke si noe….

Anonymkode: 4ef7b...507

[AnonymBruker]

Jeg ble syk da barna var små. Når jeg ser tilbake føles det noen ganger som jeg mistet flere år av oppveksten deres. Forholdet til mannen ble også vanskelig pga min sykdom. Noe av det kunne vært bedre hvis vi hadde visst det vi vet i dag, men det gjorde vi ikke. Eller hvis vi hadde hatt mer støtte fra folk rundt, men det hadde vi ikke. Eller kanskje hvis…?

Livet skjer. Om du skulle satse på nytt med ny mann så ville det blitt en sammensatt familie med sine utfordringer, og uansett ikke den familien du en gang ønsket deg.

Vi klarte å finne sammen igjen. Selv om vi begge skulle ønske at fortiden var annerledes så har vi det veldig fint nå!

Anonymkode: 63add...d3b

[AnonymBruker]

Kan relatere. For meg var det en kombinasjon av sykdom og dumme valg(gikk blant annet ikke til legen tidlig nok) jeg tok over en svært lang periode som gjorde at jeg aldri fikk og aldri får livet jeg ønsket meg

Jeg visualiserer livet jeg skulle hatt hver dag. . At alt skulle vært annerledes, at jeg enten aldri skulle blitt syk og om jeg ble syk så skulle jeg gått til legen tidligere. 

Anonymkode: d489e...1c2

[Rosa Gnom]

Havet er fullt av fisk. Det handler bare om å se fremover istedet for å dvele ved fortiden. Det er ikke for sent før man er død.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kan relatere. For meg var det en kombinasjon av sykdom og dumme valg(gikk blant annet ikke til legen tidlig nok) jeg tok over en svært lang periode som gjorde at jeg aldri fikk og aldri får livet jeg ønsket meg

Jeg visualiserer livet jeg skulle hatt hver dag. . At alt skulle vært annerledes, at jeg enten aldri skulle blitt syk og om jeg ble syk så skulle jeg gått til legen tidligere. 

Anonymkode: d489e...1c2

Skjønner at man selvsagt burde legge ting bak seg og å se fremover. Men jeg klarer det ikke og på en måte så føler jeg også at det burde gå an å få dra tilbake i tid om jeg bare ønsker det hardt nok. Skjønner selvsagt at det ikke går an, men det føles litt som at det skulle gått an. 

Anonymkode: d489e...1c2

[Irak]

Det er ikke bestandig livet blir som man håper på. Det viktigste for meg i forhold til skyldfølelse, er at jeg vet veldig godt med meg selv at jeg kunne ikke gjort noe annerledes. Hadde ikke mer å gi rett og slett. Ga mye mer enn det jeg egentlig var i stand til. Så jeg har bare bestemt meg for at jeg også er viktig. 

Så kan det være en utfordrende prosess og lære seg å gi slipp på det som ikke ble. Det er en læring i det også. Heldigvis så hindrer det meg ikke i å bli kjent med nye mennesker.

Jeg har tillit til alle, dog stoler jeg på veldig få mennesker. Det er min måte og beskytte meg på. Tillit må fortjenes, og det må gå begge veier. 

Endret 17 timer siden av Irak

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg valgte på mange måter feil mann å være i langvarig forhold og få barn med. Nå føler jeg at den fasen i livet har gått forbi og jeg aldri får oppleve det forholdet og familielivet jeg gjerne skulle hatt. Jeg har møtt noen som har gitt meg lyst til å oppleve mye på nytt, men det kan uansett ikke bli noe der. Også det gjør vondt. Det er heller ikke sånn at å starte på nytt med barn er ideelt siden jeg ikke er helt ung lenger, men det er mye som føles sårt. Jeg skjønner at forholdet mitt må ta slutt og at jeg må leve med sorgen over at ting ble som de ble. Det er bare utrolig tungt alt sammen. Er det noen som kan relatere seg?

Anonymkode: 3d012...447

 

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg ble syk da barna var små. Når jeg ser tilbake føles det noen ganger som jeg mistet flere år av oppveksten deres. Forholdet til mannen ble også vanskelig pga min sykdom. Noe av det kunne vært bedre hvis vi hadde visst det vi vet i dag, men det gjorde vi ikke. Eller hvis vi hadde hatt mer støtte fra folk rundt, men det hadde vi ikke. Eller kanskje hvis…?

Livet skjer. Om du skulle satse på nytt med ny mann så ville det blitt en sammensatt familie med sine utfordringer, og uansett ikke den familien du en gang ønsket deg.

Vi klarte å finne sammen igjen. Selv om vi begge skulle ønske at fortiden var annerledes så har vi det veldig fint nå!

Anonymkode: 63add...d3b

Jeg relatere 100% til dere begge. (Bortsett fra at vi dessverre ikke har funnet tilbake til hverandre, og nok aldri gjør det) 

Jeg valgte feil mann, vi passet egentlig aldri helt. Men det ble han, vi stiftet familie, og hadde det i grunn helt greit sammen. Elsket livet mitt selv om det ikke var 100% liksom. Men så ble jeg syk, tok ikke tak i det fort nok, og det resulterte i dype daler og lang periode med depresjon, som til slutt drepte forholdet. 

Kjenner på et voldsomt savn og sorg over det trygge forholdet og familielivet jeg trodde jeg skulle ha. Sorg og irritasjon over at jeg ikke innså at det ikke var han jeg skulle satse på, for det ødela for at jeg kunne finne den som var ment for meg. 

Og jeg har ingen tro på at jeg vil finne en ny nå, kan kanskje finne en kjæreste, men det vil aldri bli det samme, det vil bli mine og dine barn, masse kaos, og en enhet som aldri vil bli "helt rett". Og jeg er for gammel til å få nye barn og "begynner på nytt".

Livet er kjipt rett og slett. Håper en gang at jeg skal klare å kravle meg opp på bena igjen og komme meg videre, men enn så lenge blir jeg hver eneste dag minnet på alt jeg har mistet og alt som mangler😢

Anonymkode: 0f7c8...30f

[AnonymBruker]

Kan relatere til alt du skriver, det er en sorg som er tung å bære. Etter 5 år har jeg dager hvor den tar over og et «hva om» tankespinn er helt ute av kontroll. Andre dager klarer jeg faktisk å tenke følgende og synes livet er helt greit:

- lever i troen om at alt skjer av en grunn og at jeg har en annen oppgave som jeg enda ikke vet hva er.

- hadde jeg blitt hadde jeg med største sannsynlighet ikke vært den som brøt et generasjonstraume. Mulig at det var min oppgave da det kostet alt og litt til men det var verdt alt.

- om det var min oppgave her i livet håper jeg det beste ligger foran meg og at med kunnskapen jeg har nå vil en ny relasjon være så uendelig mye dypere og tryggere med sunne grenser. Om det ikke er sånn har jeg i verste fall lurt meg selv til å drømme og å se fremover, det finnes verre selvbedrag.

- har lært mye om meg selv og klarer mye mer enn jeg noen gang hadde trodd, altså hadde jeg ikke vært den jeg er i dag om jeg hadde fortsatt i hva som var på grensen til psykisk mishandel og ensomhet i 16 år.

- barna hadde fortsatt levd i troen på at det er slik et forhold skal se ut. Det var tomt og kaldt, og selv om jeg ikke har møtt min livspartner slik at live- demonstrasjoner er mulig tror jeg allikevel man kan lære barn hva en god relasjon er. Om man snakker med de om det når sjansen byr seg, er et godt forbilde og kanskje lar de være hos familie og bekjente der man vet at det finnes en samhørighet burde de få et innblikk og en referanse som de kan ta med seg videre.

Hadde gjort ALT (gjorde alt, det var en umulig oppgave) for å lage familien jeg aldri hadde selv men nå lå ikke den avgjørelsen hos meg og det må jeg akseptere. Om det hadde fortsatt hadde barna mistet en mor og om det står mellom det og å ha en litt annerledes familiestruktur er valget enkelt. Legger mye tid og energi på relasjonen til barnefar, vi gjør fremdeles greier som familie i blant, forskjellen er at vi er gladere. Og tenker ikke at en eventuell ny partner som kan være en voksenperson med vennefunksjon nødvendigvis er så traumatisk, har sosialt kompetente barn og papparollen er ikke up for grabs uansett. Snubler man over rett mann er hans eneste jobb å vise barna hvordan mamma er når hun er glad, respektert og ivaretatt, hvordan en relasjon burde se ut. Det er også viktig å vise barna at livet ikke alltid blir som tenkt og at man må deale med de kortene man har😊

Anonymkode: 94e2e...73d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg valgte på mange måter feil mann å være i langvarig forhold og få barn med. Nå føler jeg at den fasen i livet har gått forbi og jeg aldri får oppleve det forholdet og familielivet jeg gjerne skulle hatt. Jeg har møtt noen som har gitt meg lyst til å oppleve mye på nytt, men det kan uansett ikke bli noe der. Også det gjør vondt. Det er heller ikke sånn at å starte på nytt med barn er ideelt siden jeg ikke er helt ung lenger, men det er mye som føles sårt. Jeg skjønner at forholdet mitt må ta slutt og at jeg må leve med sorgen over at ting ble som de ble. Det er bare utrolig tungt alt sammen. Er det noen som kan relatere seg?

Anonymkode: 3d012...447

Kan kjenne meg igjen i det. 

Valgte feil mann å få barn med da jeg var ung. Han hadde masse arvelige diagnoser som jeg ikke visste om som barna arvet. 

Han var utro og stakk fra alt ansvar. Han har ikke hatt noe samvær og bor ikke lenger i Norge. Jeg ble sittende igjen med barn som sliter mye og dermed trenger fryktelig mye oppfølging som jeg nesten ødelegger meg på å skulle følge opp 24/7. 

Jeg har fått en ny kjæreste men det blir aldri det samme fordi han har sine barn og ikke elsker mine barn sånn en far gjør (naturlig vis). Han er snill og grei med dem og er glad i dem, sånn jeg er mot hans barn, men vi elsker ikke hverandres barn. 

Savner veldig det å kunne dele ansvar for barn med en mann som elsker barna mine like mye som meg. Det kan jeg aldri få fordi jeg valgte feil far til mine barn.

Alt blir også mer komplisert med mine og dine barn. Derfor har vi ikke flyttet sammen. 

Jeg kunne tenke meg å gifte meg for eksempel. Men det gjør ting komplisert mtp barn og arv. Dør jeg først arver han da 1/4 av meg og barna mine resten. Mens når han da dør igjen vil hans barn arve han i tillegg til den fjerdedelen han arvet av meg. Vet det er mulig å fikse ved gjensidig testamente osv. Men ja. Mye mer komplisert. Så jeg tror det faller bort.

I tillegg føler jeg liksom ikke at hans familie er min familie på samme måte som om de hadde vært besteforeldre/ tante/onkel til mine barn.  De er snille og har ønsket meg velkommen med åpne armer, men det blir liksom ikke det samme som når man har blodbånd som binder oss sammen via et barnebarn. Barna mine var for store da vi ble sammen til at de ble reservebesteforeldre også.

Felles barn har vi slått fra oss pga både alder og mye omsorgsansvar for de barna vi har. Jeg har rett og slett ikke kapasitet til å gå gjennom det igjen og er livredd for å få nok et barn med utfordringer. 

Skulle virkelig ønske jeg bare hadde truffet min mann før både han og jeg fikk barn. Men sånn det ble altså ikke.

Anonymkode: 31ec3...d32

[AnonymBruker]

Hvordan leve med den sorgen, ja. Det er det mange som lurer på. 

Det er en veldig vanlig tilstand. Sorg over drømmen som aldri ble noe av. Familien.. Kan også være karrieren og mange andre ting. Men samlivsbrudd oppleves av mange nesten som et dødsfall. 

Psykolog er et godt tips. For min del prøver jeg å skille ut de gode minnene og ta vare på de. Må også fokusere på tiden og opplevelser du ennå ikke har opplevd. Se framover. 

Anonymkode: 4e721...f4f

[AnonymBruker]

Samme her. Min største drøm i livet var å ha familie. Mann og barn, hus og alt det der. Bare ha det trygt, dra på ferie innimellom, turer ut med barna, osv. Spilte ikke noen rolle hva jeg jobbet med, bare jeg hadde det. Fikk barn med en, men han angret da barnet var født og har helgesamvær. Jeg er over 40 og stort sett alene med barnet. Prøvde å finne en ny etter bruddet, men det er jo helt umulig. Jeg synes og det er vanskelig å tenke at jeg skal dra en mann inn i huset som sønnen min må bo med. Så jeg har gitt opp det prosjektet. Og kommer liksom aldri til å få det jeg aller helst ønsket i livet, og jeg føler meg mye ensom. Å alltid være alene med gleder og sorger i hverdagen er tungt. Jeg vet det er et problem jeg må "komme over", men det er jommen ikke enkelt. 

Anonymkode: 3db1d...522

[AnonymBruker]

Kjenner meg helt utrolig godt igjen 😞 Valgte feil mann først 1 gang, fikk to barn og ble alene nesten med en gang, så valgte jeg feil igjen, fikk et barn til og nå sitter jeg her alene. Kommer heller aldri til å få det koselige familielivet jeg har drømt om hele livet, barna har i tillegg sine utfordringer. Dater en mann nå, men det er kanskje ikke det helt store der heller, og familielivet kommer jeg aldri til å få tilbake. Dele hverdager på godt og vondt, og dele bekymringer om barna. Det er utrolig tungt noen ganger, føler meg også mye ensom, selv med barn. Livet har liksom gått meg forbi, og nå føles det som om det er for sent for min del. Er utrolig tungt å se alle de lykkelige familiene rundt meg. Det er en sorg, som en over her nevnte. 

 

Anonymkode: 185e9...34f

[AnonymBruker]

Vil gi alle en god klem. Det er mange vonde historier her, og det er ikke unikt å oppleve å miste eller gå glipp av, eller å føle seg ensom. På en eller annen måte må vi finne en måte å leve på som fungerer for oss, selv om det er vanskelig. Finne de halmstråene... Jeg har hatt en veldig tung helg, men jeg må prøve å finne en vei.

Ts

Anonymkode: 3d012...447

[AnonymBruker]

Livet er fult av «hva dersom» og «jeg kunne nok». Det er derfor mennesker verden over har skapt seg fiksjoner som handler om å få en sjanse til. I evigheten. I neste liv. Det er dette litteratur og kunst handler om.

Dersom du er helt sikker på at ditt liv bare, og kun bare, var ment å leves presis som du levde det? Da er det noe litt snodig ved deg. Eller - mer sannsynlig - du lyver.

Men hvordan lever du med det? Ved å gjøre jobben med å vedlikeholde og forbedre egen psyke og hjerne. Daglig. Og repeterende. Og så kan du jo snakke med folk om det. Med din mor, eller bestemor, eller far eller bror. Jeg garanterer deg at særlig den eldre befolkningen har livsvalg som gnager dypt. Som bestemoren som svarte «dersom jeg var fri ville du aldri vært født, fordi jeg uten ytre press om å finne en menn og få barn ville vært i et forhold med en kvinne». Alle har vonde historier i seg. Livet er ment å gjøre vondt innimellom det gode - kun slik ser vi kontrasten. Og de fleste ting er ikke bare vonde eller bare gode. Livet ender tross alt, alltid i død.

Anonymkode: 3c07c...e2a

[AnonymBruker]

Jeg kjenner også på en sorg over det som aldri ble, her er det ikke barn som er savnet, men en sorg over et brudd, og en fremtid vi planla sammen som nå bare er borte og aldri vil bli.

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i den følelsen, når de går gjennom brudd og skilsmisser... Selv klarer jeg ikke slippe den, jeg blir spist opp av det. Det har vært så mye feil som har blitt gjort, og som kunne vært unngått. Det er så vondt å kjenne på den følelsen av at om man bare kunne skru tilbake tiden.... Jeg tror nok også jeg har blitt litt deprimert, kan jo ha med alder eller hormoner eller andre ting i livet også å gjøre, men det har gjort at jeg sitter fast i denne sorgen og bitterheten. Jeg har brukt mine "beste år" på dette, og jeg bruker fremdeles tid på det siden jeg ikke klarer slippe sorgen.

Det har jo ingenting for seg, man må løfte blikket og se fremover og skape seg en god nåtid og fremtid. Finne lykken i seg selv. Jeg var alltid lykkelig som singel før, trengte ingen mann jeg. Jeg har bare mål om å finne tilbake til det. Det å bare være tilfreds.

Anonymkode: 0454a...138