Er det vanlig at eldre foreldre (80 +/-) ikke bryr seg om alle sine barn?

[AnonymBruker]

Jeg har en bror og en søster som er eldre enn meg og som bor i samme kommune som vi er oppvokst i, mens jeg bor i en annen landsdel og er hjemme i barndomshjemmet ca 2-3 g i året.

Etterhvert som foreldrene mine har blitt eldre, merker jeg at de eller mamma (som jeg snakker mest med) har sluttet å bry seg om meg.

Hun ringer meg ofte men spør kun om været, hvordan barna har det og hunden, og aldri et spørsmål om meg.

De siste 10 årene har jeg fått leddgikt og har blitt ufør, samboer døde for 2 år siden og barna flyttet ut av redet samtidig med at jeg ble alene, så det var en stor overgang for meg. Jeg solgte også boligen for å slette gjeld og frigjøre kapital, så nå leier jeg.

I perioder når jeg har følt for å bli sett, har jeg vært irritert på at jeg aldri blir spurt hvordan jeg har det og jeg har spurt min mor hvorfor hun aldri spør, og da sier hun at hun alltid spør hvordan det går, men det gjør hun ikke. 

Da spør jeg henne om når hun spurte meg sist, og da sier hun at jeg må slutte å plage henne fordi hun er gammel og ikke orker å ha slike samtaler, så da ender det med at jeg sier unnskyld og legger på.

Kan legge til at jeg alltid spør hvordan det går med mine foreldre.

Mine foreldre er oppdatert på livet til mine søsken, og klager og bekymrer seg til meg om hvordan økonomien til min bror og kone skal gå nå når han skifter jobb og får dårligere lønn (han kommer fremdeles til å ha en god lønn), hvordan min nevø skal klare seg på studiet når han ikke kjenner noen der fra før av, og hvordan det skal gå med min søster og mannen som holder på å pusse opp hytta ved siden av full jobb (de gjør litt selv i helgene, men leier håndverkere som jobber i hytten i ukedagene)

Jeg har spurt mine søsken om vår mor snakker til de om meg, men det er fint lite sier de.

Jeg føler meg som Askepott faktisk...

 

 

Anonymkode: 0a9ce...d81

[ms. Perfect]

Når de er så gamle så kan det nok være begrensinger på hva de orker å ta innover seg. En frisørtime en dag kan fort ta hele dagen, som i at de ikke kan dusje den dagen/ ha en telefonavtale den dagen/dra på butikken den dagen eller ta blodprøve den dagen. Hvor mye spør du dem om hvordan de har det og hva de holder på med? Mye har skjedd i ditt liv, og du har et stort behov for å bli sett og brydd seg om. Helt naturlig, og ikke urimelig å forvente. Men det kan jo også tenkes at du har låst deg litt i et slags klagesangmønster? At foreldrene dine rett og slett føler seg maktesløse når du forteller, fordi du har et veldig negativt tankemønster og de blir dratt med ned.
Rene spekulasjoner fra min side selvsagt, men om du tenker at det kan være snev av sannhet i det bør du kanskje ta tak i det. Be dine nærmeste si ifra om du luller deg inn og nedover, slik at du kan prøve å se løsninger og hva som er positivt i livet ditt istedenfor. 

[AnonymBruker]

ms. Perfect skrev (9 minutter siden):

Når de er så gamle så kan det nok være begrensinger på hva de orker å ta innover seg. En frisørtime en dag kan fort ta hele dagen, som i at de ikke kan dusje den dagen/ ha en telefonavtale den dagen/dra på butikken den dagen eller ta blodprøve den dagen. Hvor mye spør du dem om hvordan de har det og hva de holder på med? Mye har skjedd i ditt liv, og du har et stort behov for å bli sett og brydd seg om. Helt naturlig, og ikke urimelig å forvente. Men det kan jo også tenkes at du har låst deg litt i et slags klagesangmønster? At foreldrene dine rett og slett føler seg maktesløse når du forteller, fordi du har et veldig negativt tankemønster og de blir dratt med ned.
Rene spekulasjoner fra min side selvsagt, men om du tenker at det kan være snev av sannhet i det bør du kanskje ta tak i det. Be dine nærmeste si ifra om du luller deg inn og nedover, slik at du kan prøve å se løsninger og hva som er positivt i livet ditt istedenfor. 

Jeg har omtrent ikke sagt noe, fordi de aldri har spurt. Den kvelden mannen min døde sendte jeg sms om at det gikk mot slutten og en ny sms når det hele var over, men de/mamma ringte ikke.

Jeg selv ringte mage timer senere og sa hvordan jeg hadde det og la nesten spørsmålene i munnen på henne for å i det hele tatt kunne ha en samtale. Etter det tok det 3 uker før hun ringte meg igjen, og da sa hun at "hun regnet med at ting gikk greit igjen"!

I forhold til mine søsken som forteller alt i livet deres som er negativt og positivt til være foreldre, forteller jeg 1% i forhold til de.

ts

Anonymkode: 0a9ce...d81

[Jajakvinne12]

Noen er slik. Mine svigerforeldre er slik, de er 76/79. Mens min mormor på 84 spør alltid hvordan det går, er det noe nytt, er alle friske. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2025 den 15.27):

Jeg har omtrent ikke sagt noe, fordi de aldri har spurt. Den kvelden mannen min døde sendte jeg sms om at det gikk mot slutten og en ny sms når det hele var over, men de/mamma ringte ikke.

Jeg selv ringte mage timer senere og sa hvordan jeg hadde det og la nesten spørsmålene i munnen på henne for å i det hele tatt kunne ha en samtale. Etter det tok det 3 uker før hun ringte meg igjen, og da sa hun at "hun regnet med at ting gikk greit igjen"!

I forhold til mine søsken som forteller alt i livet deres som er negativt og positivt til være foreldre, forteller jeg 1% i forhold til de.

ts

Anonymkode: 0a9ce...d81

Kom de ikke i begravelsen hans? 

Ellers merker jeg det litt med mine foreldre også. Er ufør og har voksne barn. Søsknene mine har karrierer og små barn. Alt kretser rundt dem. Det er det de er opptatt av. Jeg har hus og hage, så spørsmålene deres til meg dreier rundt det. Samt hvordan det går med de voksne barna. Virker litt som om den generasjonen er fryktelig opptatt av jobb, hus og barnebarn. Har man ingen av delene så er det ikke så interessant. Må jobbe hardt selv med å holde samtaler i gang hvis jeg vil snakke om noe annet, om reiser, gamle dager, bøker, deres eget liv og  helse andre ting, men de vil hele tiden dreie det inn på barnebarn og hus. Ganske irriterende, har sagt ifra noen ganger at jeg ikke er så fryktelig interessert i hele ukeplanen til mine søsken og deres logistikk... Det er litt sårt, og hele tiden få høre om karrierer og småbarnslivet til andre, når man savner det selv. Men de forstår ikke det. 

Anonymkode: da9d8...a15

[AnonymBruker]

Mine foreldre var bare interessert hvis jeg snakket om det som var kjipt (ikke traumer etter at de overlot meg til mennesker som begikk overgrep og sånn da), som for eksempel at jeg var en drittunge da jeg var i starten av tenårene, at min datter ble mobbet, at jeg har vært sjuk osv. Kunne/kan ikke snakke om at jeg fikk B på eksamen og snart, etter mange år i arbeidslivet, snart har en master i boks. Det ville vært å skryte, og siden min lillebror ikke har en master, og siden mine foreldre heller ikke har det så kan jeg bare gi blanke blaffen i å tro at jeg er bedre enn dem. 

Så da snakker jeg om hvor kjipt det var å stå hele dagen på 17. mai, og at utbygger er en dust som vi må kjempe mot hele tida for at vi skal få det som er vår rett, at jeg er sjuk, at fødselen var hard, at barna ikke sover og så videre. 

Våre svigerforeldre vil ikke høre klaging, men de er heller ikke interessert i oss. Så da snakker vi om barnebarn og dem. 

Anonymkode: 4c2c1...c28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kom de ikke i begravelsen hans? 

Ellers merker jeg det litt med mine foreldre også. Er ufør og har voksne barn. Søsknene mine har karrierer og små barn. Alt kretser rundt dem. Det er det de er opptatt av. Jeg har hus og hage, så spørsmålene deres til meg dreier rundt det. Samt hvordan det går med de voksne barna. Virker litt som om den generasjonen er fryktelig opptatt av jobb, hus og barnebarn. Har man ingen av delene så er det ikke så interessant. Må jobbe hardt selv med å holde samtaler i gang hvis jeg vil snakke om noe annet, om reiser, gamle dager, bøker, deres eget liv og  helse andre ting, men de vil hele tiden dreie det inn på barnebarn og hus. Ganske irriterende, har sagt ifra noen ganger at jeg ikke er så fryktelig interessert i hele ukeplanen til mine søsken og deres logistikk... Det er litt sårt, og hele tiden få høre om karrierer og småbarnslivet til andre, når man savner det selv. Men de forstår ikke det. 

Anonymkode: da9d8...a15

Jo de kom i bisettelsen.

Er ganske sikker på at hvis mine søsken hadde mistet sin partner/ektefelle hadde de vært mer engasjerte.

Min mor klarte å si til meg at; det er noe helt annet når man er gift enn "kun" samboer/kjæreste", akkurat som om tapet blir verre fordi man har en giftering på fingeren.

Det har også kanskje noe med at mine søsken er mye mer på besøk enn meg, og de tilbringer mer tid sammen så de kjenner hverandre bedre.

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19 og har kun vært hjemme i ferier, mens mine søsken bor i samme kommune, så de ser hverandre minst 1-2 ganger i løpet av en mnd .

Ts

Anonymkode: 0a9ce...d81

[AnonymBruker]

Det er ganske drøyt at du som har mistet samboeren din og er ufør og alene skal måtte engasjere deg i søsterens og mannens økonomi. Hva skal du svare... Stakkars dem som har byttet jobb og pusser opp hytta med (med håndtverkere) liksom, ja huffameg... det høres skikkelig irriterende ut. Men også kanskje som om de er litt som mine foreldre, de er litt ufølsomme, selvsentrerte og ubetenksomme og bare babler i vei og har kanskje vansker med å finne noe å snakke om utenfor deres egen lille boble. 

Anonymkode: da9d8...a15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er ganske drøyt at du som har mistet samboeren din og er ufør og alene skal måtte engasjere deg i søsterens og mannens økonomi. Hva skal du svare... Stakkars dem som har byttet jobb og pusser opp hytta med (med håndtverkere) liksom, ja huffameg... det høres skikkelig irriterende ut. Men også kanskje som om de er litt som mine foreldre, de er litt ufølsomme, selvsentrerte og ubetenksomme og bare babler i vei og har kanskje vansker med å finne noe å snakke om utenfor deres egen lille boble. 

Anonymkode: da9d8...a15

Et par måneder etter at samboer døde hørte jeg ikke noe klaging over hvor synd det var i mine søsken, men etter det er alt tilbake til det gamle.

Samboer blir aldri nevnt heller, og hvis jeg nevner han i en bisetning blir det stille eller så avbrytes jeg, fordi de snakker om bremsene på bilen som må skiftes eller det at min bror fikk vondt i magen etter middagen nyttårsaften og måtte legge seg nedpå.

Ts

Anonymkode: 0a9ce...d81