Barn eller ikke barn som kronisk syk?

[AnonymBruker]

Vi står i en situasjon der vi vurderer om vi burde få barn eller ikke. Begge er i starten av 30-årene og har alltid tenkt at barn er noe vi vil ha. Vi har kjent hverandre siden ungdomstiden, og har nå vært offisielle kjærester i to år. 
 

Problemet ligger at vi begge er kronisk syke. Han etter skade, som gjør at han går på mye medisiner, er ufør og generelt påvirket av smerter. Jeg sliter mye mindre, men har kronisk migrene og er ufør pga dette. Stort sett vondt hver dag, men klarer en aktiv hverdag stort sett fint. Vi begge elsker barn.
 

Men vi har kommet til det punktet at vi ikke lengre er sikre på om det er lurt å få barn. Vi er begge redde for at smertene skal bli verre, men samtlige vi kjenner oppmuntrer og forteller om de såkalte superkreftene man får når det gjelder barn. Vi begge er sikre på at vi klarer å dekke grunnleggende behov som mat på bordet, tak over hodet og det å være kjærlige og gode foreldre. Men er det nok? I dagens samfunn, med den vanskelige økonomien, høye standarder, fritidsaktiviteter osv..

Hjertet gråter i det jeg skriver dette, for ønsket om å bli mamma er så stort. Den ene dagen er jeg sikker på at jeg ønsker det, mens dagen etter kan jeg tvile igjen. Dette er et stort tema i forholdet og vi klarer ikke å bli enige, for begge vingler veldig.
 

Er det andre kronisk syke med barn, eller som har stått i samme avgjørelse som kan komme med råd? 

Anonymkode: 81311...8d7

[AnonymBruker]

Hva om dere får en kolikkbaby som skriker i 4 måneder? Hva om dere får et barn med ADHD som henger i taklampa mye av tiden? Det er ikke gitt at man får et mildt og føyelig barn. Mange får barn som er litt krevende. Eller som stort sett er grei, men i perioder er krevende.

Anonymkode: 4a119...833

[AnonymBruker]

Jeg er nå 30 år og blitt kronisk syk etter sykdom for 2 år siden. Jeg var heldig og fikk barn tidlig, mine er nå 10 og 8 år men jeg merker jeg ikke strekker til, jeg har ikke energi igjen som jeg skulle gitt de. Jeg har konstant dårlig samvittighet men jeg har vært ærlig og snakket med barna om det. Men de sier også innimellom vi savner den gamle mammaen vår. Jeg var full av energi og elsket å være kreativ. Vi hadde aldri en rolig helg. 

Anonymkode: e99e1...1ae

[AnonymBruker]

Absolutt, det er absolutt en av tingene vi tenker på. Jeg tror at man klarer mye i en periode, f.eks. kolikkbaby. Vi kjenner flere med barn og vet hvordan det kan være. 

Er jo ingen her som kan fortelle hvordan det blir for oss, men vil gjerne høre fra folk i lignende situasjon som oss. 

Anonymkode: 81311...8d7

[AnonymBruker]

Hvordan er nettverket rundt dere? Har dere foreldre, søsken eller venner som kan stille opp for dere? 

Jeg er ufør, og vi har fått barn. Mannen min er frisk. Det er selvsagt en annen situasjon enn hos dere, der begge har utfordringer. Men vi har god oppfølging fra familie rundt oss, og det hjelper veldig. 

Du nevner forventninger når barna blir større. Her blir det mye hva dere legger opp til selv. Hvis dere ikke har ork til å kjøre på  masse fritidsaktiviteter eller følge opp dugnader, får barnet velge andre aktiviteter. Kulturskole for eksempel har lite involvering av foreldre. Barnet får velge aktiviteter der det kan gå selv eller ta buss. Jeg ville ikke latt dette stå i veien for et sterkt barneønske! 

Anonymkode: 83968...2be

[AnonymBruker]

Ufør, smerter, mye medisinbruk etc. hos begge foreldrene høres ikke godt ut for et barn og for barnets oppvekstvilkår 

Anonymkode: 57235...c76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

begge er kronisk syke

Uaktuelt å få barn.

Anonymkode: 226bc...931

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Absolutt, det er absolutt en av tingene vi tenker på. Jeg tror at man klarer mye i en periode, f.eks. kolikkbaby. Vi kjenner flere med barn og vet hvordan det kan være. 

Er jo ingen her som kan fortelle hvordan det blir for oss, men vil gjerne høre fra folk i lignende situasjon som oss. 

Anonymkode: 81311...8d7

Altså, beklager å si det, men du vet ikke hva det vil si å ha barn før du står i det. Du risikerer nattevåk i flere år, kolikkbaby, osv, og mye av det kan man kanskje tenke er midlertidig. Men det er snakk om 18 år, ikke 2. Hva gjør du når de rolige ettermiddagene plutselig består i kjøring til trening og kamper og cuper, det er dugnader, foreldremøter, vennegrupper, årstidsgeupper, komiteer, hjelpere til alt mulig, venner som løper inn og ut og bråker, lekser med barn som sliter faglig/hater skolen, tenåringer som bare er på tvers, barn som plutselig står oppi mobbing? Kan dere følge opp det? Hvis ikke er svaret at nei, da bør dere ikke få barn. Det er ikke slik at alt jeg skrev treffer alle, men alle blir gjerne truffet av noe og felles er nok at alle har noe som er krevende.

Og om dere er dårlige og blir verre, hvordan tenker dere at barnet kommer til å ha det, både i barneårene og ungdomstiden.? Skal dere bare ha én og har det barnet noen rundt seg til å hjelpe med å følge opp dere? 

Prøver ikke å svartmale altså, men barn er både fantastiske, altoppslukende og ekstremt krevende. Trenger dere rolige ettermiddager og helger for å fungere? Nattesøvn? Lite bråk? Don’t go there. 

Anonymkode: 97ffe...b1f

[AnonymBruker]

Nei dere bør ikke få barn. 

Anonymkode: dc7ff...3be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi står i en situasjon der vi vurderer om vi burde få barn eller ikke. Begge er i starten av 30-årene og har alltid tenkt at barn er noe vi vil ha. Vi har kjent hverandre siden ungdomstiden, og har nå vært offisielle kjærester i to år. 
 

Problemet ligger at vi begge er kronisk syke. Han etter skade, som gjør at han går på mye medisiner, er ufør og generelt påvirket av smerter. Jeg sliter mye mindre, men har kronisk migrene og er ufør pga dette. Stort sett vondt hver dag, men klarer en aktiv hverdag stort sett fint. Vi begge elsker barn.
 

Men vi har kommet til det punktet at vi ikke lengre er sikre på om det er lurt å få barn. Vi er begge redde for at smertene skal bli verre, men samtlige vi kjenner oppmuntrer og forteller om de såkalte superkreftene man får når det gjelder barn. Vi begge er sikre på at vi klarer å dekke grunnleggende behov som mat på bordet, tak over hodet og det å være kjærlige og gode foreldre. Men er det nok? I dagens samfunn, med den vanskelige økonomien, høye standarder, fritidsaktiviteter osv..

Hjertet gråter i det jeg skriver dette, for ønsket om å bli mamma er så stort. Den ene dagen er jeg sikker på at jeg ønsker det, mens dagen etter kan jeg tvile igjen. Dette er et stort tema i forholdet og vi klarer ikke å bli enige, for begge vingler veldig.
 

Er det andre kronisk syke med barn, eller som har stått i samme avgjørelse som kan komme med råd? 

Anonymkode: 81311...8d7

Med så mye medisinbruk, hva da om dere får et barn med skader?

Nei, dere skal ikke sette barn til verden, barn fortjener bedre enn dette. 

Anonymkode: 47adb...e9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Vi står i en situasjon der vi vurderer om vi burde få barn eller ikke. Begge er i starten av 30-årene og har alltid tenkt at barn er noe vi vil ha. Vi har kjent hverandre siden ungdomstiden, og har nå vært offisielle kjærester i to år. 
 

Problemet ligger at vi begge er kronisk syke. Han etter skade, som gjør at han går på mye medisiner, er ufør og generelt påvirket av smerter. Jeg sliter mye mindre, men har kronisk migrene og er ufør pga dette. Stort sett vondt hver dag, men klarer en aktiv hverdag stort sett fint. Vi begge elsker barn.
 

Men vi har kommet til det punktet at vi ikke lengre er sikre på om det er lurt å få barn. Vi er begge redde for at smertene skal bli verre, men samtlige vi kjenner oppmuntrer og forteller om de såkalte superkreftene man får når det gjelder barn. Vi begge er sikre på at vi klarer å dekke grunnleggende behov som mat på bordet, tak over hodet og det å være kjærlige og gode foreldre. Men er det nok? I dagens samfunn, med den vanskelige økonomien, høye standarder, fritidsaktiviteter osv..

Hjertet gråter i det jeg skriver dette, for ønsket om å bli mamma er så stort. Den ene dagen er jeg sikker på at jeg ønsker det, mens dagen etter kan jeg tvile igjen. Dette er et stort tema i forholdet og vi klarer ikke å bli enige, for begge vingler veldig.
 

Er det andre kronisk syke med barn, eller som har stått i samme avgjørelse som kan komme med råd? 

Anonymkode: 81311...8d7

Jeg fikk barn FØR jeg ble kronisk syk. 

Og med det jeg vet nå, så hadde jeg aldri, ALDRI fått barn inn i dette livet som kronisk syk. 

Jeg greier slett ikke stille opp som jeg burde lenger, joda barnet som nå er blitt tenåring, har fått tak over hodet, mat og reine klær og alt det der, men så er det alt det andre da, dette med å bli vant med å ha ei mor som for det meste ligger på sofaen og ikke orker noe, som ikke makter det sosiale, som ikke kommer seg på ferieturer eller i svømmehallen, som ikke greier opprettholde avtaler og ikke kan planlegge noe ting, som ikke orker besøk, som ikke kommer seg på skoleavslutning eller juletrefest, som ikke orker gå på tur eller lage til bursdagsfest. 

Vi er glad i hverandre, vi tar hensyn, og vi strekker oss så godt vi bare kan for hverandre, men det er rett og slett ikke nok, barn krever så mye mer en 4 måltider og reine klær og ei varm seng om kvelden, det greier vi jo, men det er alt dette andre... Ræva økonomi blir det også, stygt å si det, og vere utenfor arbeidslivet er tungt nok. 

Hjertet mitt blør også, fordi ting ble som de ble, og ikke som de skulle, jeg rives opp av dårlig samvittighet hver dag, fordi jeg ikke strekker til på noen som helst punkt lenger, ikke i forhold til meg selv, ikke i forhold til barna og ikke i forhold til ektemann. Og vi sliter enormt alle på vårt vis grunna dette. 

Greit nok har ingen garantier for livet, men når vi veit ståa så må en kjenne på dette med å ha andre totalt avhengig av deg i mange, mange år fremover.  Forestill deg selv midt i verste migreneanfallet med en liten baby som du må ta vare på, går det egentlig? 

 

Anonymkode: 7ba9c...33a

[AnonymBruker]

Jeg er 100% alene, og tenker at én forelder bør være frisk nok til å holde ut skikkelig krevende ting. Det kan være å stå opp kl 4.30 hver eneste dag, og nesten ikke ha noen pauser - potensielt INGEN pauser fram til kl 21-22-tiden. Som forelder blir man pushet mye lengre enn hva man trodde var mulig, og jeg har selv en moderag krevende 3-åring, som krever ekstreme mengder selvregulering. Hadde aldri trodd at jeg kom til å stå å hulkegråte og stenge barnet ute fra rommet fordi jeg må klare å roe meg for å ikke skremme  barnet. Det er EKSTREMT krevende, mange dager. I dag hadde hun et helt ekstrem meltdown på t-banen hvor jeg måtte holde henne fast mens hun hylte vanvittig høyt, sparka av seg skoene og med all kraft sprang fra meg. 

Foreldreskapet når jeg har mye eller lite overskudd har alt å si. Hvis jeg ikke har overskudd en dag, er det 100x mer krevende. Jeg går bare og håper at det blir bedre, men det er sykt vanskelig å skjønne hva som kreves av selvregulering for å være en ok forelder. Jeg håper virkelig jeg slipper å bli syk, for da hadde jeg ikke klart å være den mor jeg ønsker å være. 

Anonymkode: 662a8...1f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi er begge redde for at smertene skal bli verre, men samtlige vi kjenner oppmuntrer og forteller om de såkalte superkreftene man får når det gjelder barn

Man står i det man må fordi en ikke har noe annet valg. Men man får definitivt ikke mer overskudd, man får mindre søvn og barn krever MYE mht oppfølging. 

Jeg ble kronisk utmattet da jeg gikk gravid og fikk attpåtil en unge med spesielle behov.

Ekteskapet gikk til helvete fordi eks ikke taklet farsrollen(han var den som gråt seg til et barn) og jeg skilte meg og ble alenemor.

Det er beintøft og hadde jeg skulle tatt valget igjen hadde jeg ikke fått barn.

Misforstå meg rett. Elsker ungen og han får alt han trenger. Jeg har vokst enormt som menneske og digger den jeg har utviklet meg til å bli i prosessen.

Men jeg savner friheten jeg en gang hadde. Å kunne prioritere meg selv, egentid, sove ut, reise impulsivt osv.

I deres situasjon hadde jeg aldri brakt inn et barn. Jeg ble syk da jeg ble gravid. Hadde jeg vært syk før det hadde jeg forblitt barnløs.

Anonymkode: c7479...e7a

[AnonymBruker]

Nei jeg synes ikke dere bør få barn.

Dere er allerede nå uføre begge to, det hadde vært noe annet om dere ble det med tiden da har man ikke noe valg.

Husk og at dere ikke vet hva dere får, dere kan ha "uflaks" å få et barn med utfordringer, ADHD, Angst, Asberger eller spekterdiagnose eller fysiske utfordringer.

Jeg har to friske barn men opplevde det både overveldende og vanskelig å bli mor. Fødselen var knalltøff, babyen sov ikke, jeg sov ikke, ammingen skar seg, alt var vondt osv Og ja det gikk seg til men dette er sånn det ofte er.

Husk at dere skal være der for barnet også når det ikke er lite, dere skal ha venner på besøk, ta med folk i bilen, lage ok mat, delta på foreldremøtere/idrett og være del av det lokalmiljøet som barnet er en del av. Går dere på medisiner så er det noe som vil påvirke dere. Jeg mener og at foreldre skal være rollemodeller for sine barn og vise dem hva det å være voksen er, en ufør forelder kan gå, ikke to!  barnet deres vil jo aldri oppleve å være i en normalfungerende familie.

Og hva om dere finner ut at forholdet ikke tåler det å få barn, kanskje mannen din ikke orker dette.

Jeg kjenner en ufør alenemor. Hun har ok hus med leieinntekter, så der er hun heldig. Hun har barn med to ulike menn, og det er stor forskjell på hvor involvert pappaene er og deres økonomiske situasjon er ulik. Nå som alt er så dyrt går det akkurat rundt for henne.

Hun sliter ikke bare fysisk men og psyksisk og den eneste grunnen til at det fungerer "på et vis" er fordi hun får hjelp av familien til barnepass, økonomi, oppmuntring osv. 

Anonymkode: 44e9e...901

[AnonymBruker]

Når dere begge er uføretrygdete så vil jeg si og mene at dere ikke bør få barn, men det er meg og min mening. Dere må jo selv ta valget og det er stor forskjell på å være i jobb og det å ha barn. 

Det å ha masse tid og gi masse kjærlighet hjelper lite når barnet skal ut i verden og trenger at dere stiller opp der. Og hva om dere går fra hverandre eller en av dere dør, hvordan går det for den som er igjen. Du har og migrene, er jo mye medisin du ikke kan ta og botox er uaktuelt under svangerskap. En annen ting som jeg ser flere andre nevner er jo om barnet komme med tunge diagnoser som krever utredning og medisiner og at dere stiller opp, det er mye tyngre med slike barn enn nevrotypiske barn. Hva hvis dere får barn med store mangler psykisk og fysisk? Dere kan ikke bare få barn og tro at dere får superkrefter for det er ikke alle som får det. Risikoen er størst for deg siden det er du som får alle påkjenningene et svangerskap medfører.

Man bør ikke lage barn bare fordi man kan.

Anonymkode: 17665...f8e

[AnonymBruker]

Livet blir ikke enklere med barn, og hvis funksjonsfallet til dere begge er såpass stort at dere ikke kan være i arbeidslivet ville jeg ha revurdert barn.

Men forstår at det er et sårt og vanskelig tema 🤗

Anonymkode: da7ca...98a

[AnonymBruker]

Vår første er bare 2,5 år, så jeg har ikke så lang erfaring som mor. Han er en grei unge som ikke er så utfordrende verken med sykdom eller temperament. Vi er begge friske foreldre i 100 % jobb, men jeg har migrene som setter meg ut av og til. Heldigvis ikke så mye nå som tidligere, men når anfallene kommer, så bare forstår jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg om ikke jeg hadde en mann som kunne trå til. Og når jeg nå er gravid med nummer to, og har vært dårlig over flere uker, så har mannen steppet opp og tatt mer enn sin del av barn og husarbeid. Jeg tror det er viktig å innse sine begrensninger, og for deres del så hadde jeg nok tvilt meg fram til et nei. 

Anonymkode: 2ba5d...267

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi står i en situasjon der vi vurderer om vi burde få barn eller ikke. Begge er i starten av 30-årene og har alltid tenkt at barn er noe vi vil ha. Vi har kjent hverandre siden ungdomstiden, og har nå vært offisielle kjærester i to år. 
 

Problemet ligger at vi begge er kronisk syke. Han etter skade, som gjør at han går på mye medisiner, er ufør og generelt påvirket av smerter. Jeg sliter mye mindre, men har kronisk migrene og er ufør pga dette. Stort sett vondt hver dag, men klarer en aktiv hverdag stort sett fint. Vi begge elsker barn.
 

Men vi har kommet til det punktet at vi ikke lengre er sikre på om det er lurt å få barn. Vi er begge redde for at smertene skal bli verre, men samtlige vi kjenner oppmuntrer og forteller om de såkalte superkreftene man får når det gjelder barn. Vi begge er sikre på at vi klarer å dekke grunnleggende behov som mat på bordet, tak over hodet og det å være kjærlige og gode foreldre. Men er det nok? I dagens samfunn, med den vanskelige økonomien, høye standarder, fritidsaktiviteter osv..

Hjertet gråter i det jeg skriver dette, for ønsket om å bli mamma er så stort. Den ene dagen er jeg sikker på at jeg ønsker det, mens dagen etter kan jeg tvile igjen. Dette er et stort tema i forholdet og vi klarer ikke å bli enige, for begge vingler veldig.
 

Er det andre kronisk syke med barn, eller som har stått i samme avgjørelse som kan komme med råd? 

Anonymkode: 81311...8d7

Jeg står litt i samme situasjon som dere. Vingler mye frem og tilbake. Jeg er uføre, men ektefelle i full jobb og frisk. Hadde aldri vurdert det om vi begge var uføre. Sliter dere begge med smerter daglig så kommer dere ikke til å orke dette. Og forholdet deres blir mest sannsynlig ofret bare for at dere måtte ha barn. Dette bør dere slå fra dere. 

Anonymkode: eda88...c55

[AnonymBruker]

Ikke barn. 

Er selv ufør med begrenset fysisk kapasitet (og økonomi), og syns det ville vært pisse dårlig gjort å sette et barn til verden når jeg vet at jeg aldri være i stand til å følge ungen opp slik den fortjener. Hadde jeg hatt partner som var 100% og i full jobb, kanskje ikke en gang da. Men et definitivt nei når begge er 100% uføre. 

Anonymkode: e19de...a22

[AnonymBruker]

Kan dere være gode foreldre til barn som potensielt har store behov? Autisme, ADHD, psykiske lidelser, eller andre utfordringer? Om svaret er nei, bør dere ikke få barn.

 

Anonymkode: c698a...125