Bilulykke. Svigers har enda ikke spurt om det går bra.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det er på tide å slutte å unnskylde den eldre generasjonens drittpppførsel med at de bare er sånn. 
La 16-åringen få velge de bort, men vær også helt tydelig på hvorfor. Og hva som forventes for at dette skal tilgis. 
 

Anonymkode: 39085...754

Helt enig. Min mormor på 87 hadde ringt helt til hun fikk svar for å høre hvordan det gikk 

Anonymkode: 794a8...467

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hæ? Håper du tuller, TS. Det gikk jo bra, hvorfor skal det gnåles om?

Anonymkode: a1171...d1d

Fordi det er normalt at nær familie og nære venner vise omtanke når noe sånt skjer. Det er også vanlig å vise interesse om andre ting skjer; hvordan gikk det på håndballkampen? Føler du deg bedre idag, vennen? (Hvis noen er syk), Hvordan var turen din? Og: Hvordan går det med deg etter ulykken som skjedde? Helt normal oppførsel! Man vise omtanke av kjærlighet. Skjønner 16-åringen godt!

Anonymkode: ba7ca...626

[Eric_B]

Så, problemet oppsummert er noen som vet det går bra ikke ringer for å få vite.. at det går bra.

Eneste grunnen til å stusse er hvis de alltid har ringt for smått og stort før og lar være når den ulykken skjedde. Har de alltid vært sånn, så er de sånn. Det er lov.

Hvorfor forvente noe annet. Er bare å såre seg sjøl.

[AnonymBruker]

Eric_B skrev (4 minutter siden):

Så, problemet oppsummert er noen som vet det går bra ikke ringer for å få vite.. at det går bra.

Eneste grunnen til å stusse er hvis de alltid har ringt for smått og stort før og lar være når den ulykken skjedde. Har de alltid vært sånn, så er de sånn. Det er lov.

Hvorfor forvente noe annet. Er bare å såre seg sjøl.

At det etter forholdene går bra fysisk med noen, det betyr ikke at de ikke sliter mer eller mindre psykisk pga. de traumene de har vært utsatt for. Et sjokk, som man gjerne får når man opplever noe slikt kan også sette spor. Ikke minst å se en av sine kjære forsvinne i ambulansehelikopter mens man selv må stå igjen kan også være traumatisk.

Når det her i tillegg er snakk om at barn var involvert i ulykken, så vil det være normalt for oppegående, empatiske personer å høre hvordan det går med både barn og foreldre etterpå.

Dette er ikke småting, spesielt ikke i barn og unges liv.

Anonymkode: 6afd3...f1f

[Eric_B]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

At det etter forholdene går bra fysisk med noen, det betyr ikke at de ikke sliter mer eller mindre psykisk pga. de traumene de har vært utsatt for. Et sjokk, som man gjerne får når man opplever noe slikt kan også sette spor. Ikke minst å se en av sine kjære forsvinne i ambulansehelikopter mens man selv må stå igjen kan også være traumatisk.

Når det her i tillegg er snakk om at barn var involvert i ulykken, så vil det være normalt for oppegående, empatiske personer å høre hvordan det går med både barn og foreldre etterpå.

Dette er ikke småting, spesielt ikke i barn og unges liv.

Anonymkode: 6afd3...f1f

Det gjør ingen forskjell fra og til om det er sånn de er. Hva vi syns er ikke relevant. Kan syns det er kjipt de er sånn men kan ikke tillegge de (mangel på) andre egenskaper ut over det.

Endret 27. januar av Eric_B

[AnonymBruker]

Hvis jeg prøver å tenke som min bestemor, antakelig samme generasjon:

1. Hun hører at dere har vært i en ulykke og synes det er helt forferdelig. (Ringer ikke, vil ikke forstyrre)

2  Hun får beskjed at alt gikk bra. 

3. Anser seg ferdig med saken og går videre, fordi det er så fælt å tenke på  (snakker ikke mer om det). 

Snakker generelt aldri om forferdelige ting som har skjedd i fortida, altfor følsom til det. Det er ikke vondt ment, det er for å beskytte seg selv. 

Anonymkode: a4450...c7e

[AnonymBruker]

Det er fult forståelig at hun og dere reagerer på det. Det er en ekstrem hendelse. Å ikke ta kontakt etter noe slikt er ekstremt unormalt. Uansett hvilken generasjon man tilhører.

I tillegg vet denne mormoren at barnebarnet er sint og skuffet - og velger å ikke gjøre noe. Da baker man sin egen kake. 
 

 

 

Anonymkode: 17a81...dd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Skjønner ikke helt hva bestemor skal si unnskyld for og hvorfor dere foreldre bidrar til å hause dette opp. Det gikk bra med dere, svigers vet at det gikk bra og alle er i fin form. Hvorfor blir dette en så stor greie? Her har dere foreldre en jobb å gjøre for å unngå at det krisemaksimeres og blir krisestemning når andre ikke reagerer slik dere ønsker og forventer. 

Anonymkode: 9a145...b9f

Det er å vise normal omsorg for dem man bryr seg om, og folkeskikk (!) å høre hvordan det går. Kanskje TS’ familie hadde trengt noen som stilte opp litt, f.eks. Det absolutt minste man gjør er å vise muntlig at man bryr seg.

Jeg ville også tolket det som barnebarnet, at de ikke bryr seg, og dermed er båndet egentlig brutt, og man behøver ikke treffes mer. Det er svigers’ skyld, ikke barnebarnet eller noen andre.

Anonymkode: 6d95c...7c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvis jeg prøver å tenke som min bestemor, antakelig samme generasjon:

1. Hun hører at dere har vært i en ulykke og synes det er helt forferdelig. (Ringer ikke, vil ikke forstyrre)

2  Hun får beskjed at alt gikk bra. 

3. Anser seg ferdig med saken og går videre, fordi det er så fælt å tenke på  (snakker ikke mer om det). 

Snakker generelt aldri om forferdelige ting som har skjedd i fortida, altfor følsom til det. Det er ikke vondt ment, det er for å beskytte seg selv. 

Anonymkode: a4450...c7e

Ja, dette har du sikkert langt på vei rett i. Men man fungerer ikke helt når man har så sterk unngåelsesstil at man ikke kan nærme seg en slik situasjon.
 

Det er en god del vi mennesker BØR gjøre, som kanskje ikke faller oss helt naturlig. Selv om vi er av en annen generasjon, de lever jo i samme tid, tross alt. Her synes jeg besteforeldre burde skjønne at de BØR stille opp på et eller annet vis, at det er en svikt å bare forsvinne, bare late som at noe så stort ikke skjedde. Da må man regne med problemer i relasjoner, hvis man opererer på den måten. Man lever på en måte ikke i samme virkelighet, de viser ingen tegn til at de anerkjenner alvoret i det familien gikk gjennom, men later som ingenting. Ufyselig oppførsel.

Anonymkode: 6d95c...7c1

[Pilleville]

Stor sak ut av lite. De hørte det gjekk bra og slo seg til ro med det. Dere har nok diskutert manglende interesse med stor iver heime og er nå med på å gjøre eldstebarnet til en enda større dramaqeen. Lær ho at folk er ulike.

[Snublefot62]

Det gikk bra med dere, svigers vet det gikk bra med dere og nå er dere irritert på svigers fordi de ikke sjekker hvordan det går, dere krisemaksimerer dette, skaper en krenka-situasjon og gjør det nå slik at 16 åringen vil ta avstand til besteforeldrene sine?

Kanskje det er på tide at dere voksne tar en steg tilbake og tenker dere om? Kanskje det ikke gikk så bra med dere som dere tror? Fysisk, ja. Men kanskje dere finn en litt større reaksjon enn dere innser..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvis jeg prøver å tenke som min bestemor, antakelig samme generasjon:

1. Hun hører at dere har vært i en ulykke og synes det er helt forferdelig. (Ringer ikke, vil ikke forstyrre)

2  Hun får beskjed at alt gikk bra. 

3. Anser seg ferdig med saken og går videre, fordi det er så fælt å tenke på  (snakker ikke mer om det). 

Snakker generelt aldri om forferdelige ting som har skjedd i fortida, altfor følsom til det. Det er ikke vondt ment, det er for å beskytte seg selv. 

Anonymkode: a4450...c7e

Takk! Som å beskrive min egen mor, og hvordan hun ville reagert i lignende situasjoner. 

Jeg er veldig enig med de som sier at "det normale" ville være å ta kontakt for å høre hvordan det står til nå. Men husk at det er det som føles normalt for oss. Folk er forskjellige, og folk reagerer ulikt. Er det virkelig verdt å fyre oppunder en dårlig relasjon mellom barnebarn og besteforeldre pga dette? Hva med heller å forklare 16-åringen noe om våre ulikheter, og toleranse overfor de som tenker og reagerer annerledes? For du mener vel ikke at disse besteforeldre genuint ikke bryr seg om familien sin?

Selv blir jeg ikke lenger opprørt over det som kan synes som manglende interesse fra moren min sin side. Jeg har lært hvordan hun fungerer, jeg vet hun ikke mener noe vondt, og hun er for gammel til å endre seg. Jeg velger heller å ta hennes perspektiv, og gjøre det beste ut av de årene vi har igjen som mor og datter. Hvorfor i all verden skal jeg risikere å sitte igjen full av sorg over en dårlig relasjon den dagen hun er borte? Det ville jo ene og alene gått utover meg selv.

Anonymkode: c3bf1...ee5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Mener du at du ikke hadde syntes det var pussig om du ikke hørte ett ord fra svigerforeldrene dine etter at du og ungene dine var innblandet i en alvorlig ulykke? Ikke ett eneste ord. 

Dere er noen rare folk!

Anonymkode: d5465...119

Det eneste som kan unnskylde besteforeldrene er at de ikke har forstått hvor alvorlig ulykken var. Hvem overga informasjonen angående ulykken? Var det mannen din, og så bagatelliserte han det? "Vi var i en bilulykke, men det gikk bra, altså"?

Jeg hørte en podcast om et båtforlis hvor en mor ikke forsto hvor ille datteren hadde hatt det før det ble vist på nyhetene. Moren var mer sånn "ok, båten sank, men datteren min ringte meg akkurat og sa at hun var trygt på land, og da er jo alt greit". Da hun senere så bilder og videoer fra forliset, forsto hun hvor mye verre alt var.

Jeg er selv litt skeptisk til hvor ille noe har vært når noen sier de har vært i en ulykke. For folk kaller jo en mild bilkræsj for ulykke, og overdriver noe veldig rundt det. Ikke at ts sin bilulykke var mild, men kan det være at det er dét inntrykket svigers sitter med?

Anonymkode: 8e82e...dd3

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (21 timer siden):

Du er jo med å skaper denne konflikten selv litt og , som sier svigermor må si unnskyld ? De er nok av gamlesorten som har fått vite alt gikk bra, å da velger fokusere på det. Forstår godt man blir såret av at folk er ubetenksomme / ufølsomme , men man får jo uansett ikke endret andre . Kun seg selv man kan «jobbe med « / endre . 

Hvor gamle kan egentlig disse folkene være? Mine besteforeldre ville tatt en telefon eller fem hvis noen av oss ble hentet i helikopter etter en bilulykke. Mine besteforeldre er 90+ år og har oldebarn på 16 år.... 

Mine foreldre, altså besteforeldre til henne på 16 år, hadde ringt mye og ønsket å snakke med både foreldre og barn. 

Jeg skjønner jo denne 16åringen. Opplever teksten tim ts slin at hu  bare har videreformidlet til svigermor at barnebarn forventer en beklagelse før relasjonen kan fortsette.

Anonymkode: b776b...b22

[Elle Melle]

Det viktigste her er vel egentlig om svigermor og svigerfar faktisk bryr seg om dere? 

Hvis dere vet at de er glade i dere men ikke evner å oppføre seg normalt, er noe helt annet enn om dere har sterke mistanker om at de ikke egentlig bryr seg når alt kommer til alt.

Man kan unnskylde mye hvis man vet at folk bryr seg, men tålmodigheten tar gjerne slutt om man oppdager at ikke er så mye kjærlighet der når man er ærlig med seg selv.

Hvis dere vet de bryr seg ville jeg ha forsøkt å finne ut av det, hvis ikke er det kanskje på tide å slutte å late som. 

Endret 27. januar av Elle Melle

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som tar det folk sier til meg som sannhet. Dersom du forteller meg at dere har vært i en ulykke med det gikk bra, så stoler jeg på at det faktisk gikk bra.
Sier du derimot at det var en vanskelig opplevelse å legge bak seg, eller at dere har det vanskelig etterpå, så er det naturlig for meg å følge opp. Har man problemer med det, selv om det ikke er fysiske skader, så har det jo ikke gått ra. Da løy du til meg hvis du sa at det gikk bra. 

Jeg liker lite at folk har forventninger til andre som de andre ikke vet om, eller som de burde være tankelesere og "vite av seg selv". Folk er forskjellige. Jeg må bearbeide ting alene, og setter ikke pris på at folk drar opp ting og spør. Det er ikke usannsynlig et lite snev av autisme hos meg, men det er vi mange som har. Det blir lettere for alle involverte om man forventningsavklarer litt. 

I TS sin situasjon ville jeg vært åpen med besteforeldrene, sagt at det ikke gikk så bra som dere har gitt inntrykk av og at dere har hatt behov for omsorg av de rundt. Fortell at det var traumatiserende selv uten varige fysiske mèn, og at dere trenger å snakke om det.

Anonymkode: 132f8...8cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg er en av de som tar det folk sier til meg som sannhet. Dersom du forteller meg at dere har vært i en ulykke med det gikk bra, så stoler jeg på at det faktisk gikk bra.
Sier du derimot at det var en vanskelig opplevelse å legge bak seg, eller at dere har det vanskelig etterpå, så er det naturlig for meg å følge opp. Har man problemer med det, selv om det ikke er fysiske skader, så har det jo ikke gått ra. Da løy du til meg hvis du sa at det gikk bra. 

Jeg liker lite at folk har forventninger til andre som de andre ikke vet om, eller som de burde være tankelesere og "vite av seg selv". Folk er forskjellige. Jeg må bearbeide ting alene, og setter ikke pris på at folk drar opp ting og spør. Det er ikke usannsynlig et lite snev av autisme hos meg, men det er vi mange som har. Det blir lettere for alle involverte om man forventningsavklarer litt. 

I TS sin situasjon ville jeg vært åpen med besteforeldrene, sagt at det ikke gikk så bra som dere har gitt inntrykk av og at dere har hatt behov for omsorg av de rundt. Fortell at det var traumatiserende selv uten varige fysiske mèn, og at dere trenger å snakke om det.

Anonymkode: 132f8...8cd

Det er vel ikke så unormalt at man r i en voldsom ulykke, det går fysisk bra og man er kjempeletta, litt "høy" på livet og adrenalin. Så går det noen dager/uker og så får man en reaksjon og det blir klart at ikke alt er så bra som man innledningsvis trodde. 

 

Anonymkode: b776b...b22

[AnonymBruker]

For at dette skal endres, så må dere ikke la 16-åringen gå i samme spor som oss. Dvs, vis forståelse for 16-åringen, og så spør dere hvordan hun har tenkt å ta det opp med besteforeldrene. At man faktisk kan dele at noen oppleves sårt med de som har såret oss. Uten spydigheter eller sarkasme eller beskyldninger. 
 

Hun kan ringe de, eller dra bort, og dele at hun trenger å snakke om noe. Og så fortelle at hun har vært lei seg over at de ikke har tatt kontakt etter bilulykken, og spørre om hvorfor, og fortelle hvordan det fikk henne til å føle seg uviktig. 
 

altså: TA OPP TING! På en ordentlig måte. La tvilen komme de til gode. Spør! 

Anonymkode: a4829...4a6

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor gamle kan egentlig disse folkene være? Mine besteforeldre ville tatt en telefon eller fem hvis noen av oss ble hentet i helikopter etter en bilulykke. Mine besteforeldre er 90+ år og har oldebarn på 16 år.... 

Mine foreldre, altså besteforeldre til henne på 16 år, hadde ringt mye og ønsket å snakke med både foreldre og barn. 

Jeg skjønner jo denne 16åringen. Opplever teksten tim ts slin at hu  bare har videreformidlet til svigermor at barnebarn forventer en beklagelse før relasjonen kan fortsette.

Anonymkode: b776b...b22

Ja, men det er neppe en førstegangs hendelse at de ikke er så emosjonelt investert . Jeg sier ikke at det er greit , men at det muligens er sånn de er. Emosjonelt utilgjengelig . Har sånne eldre i familien selv , men har på en måte godtatt det, for de tilfører mye annet positivt . Kan forstå at en sekstenåring opplever det som sårende , særlig hvis det var hun som ble hentet i helikopteret / sto midt i krisen . Tenker det er bedre å formidle at sekstenåringen er litt sår over manglende interesse . men ikke akkurat at de skal si unnskyld . Man må heller oppfordre til måter å forsone seg, enn å lage enda mer splid , ved å konfrontere / be om en unnskyldning  . 

Endret 27. januar av NiceOrNothing

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For at dette skal endres, så må dere ikke la 16-åringen gå i samme spor som oss. Dvs, vis forståelse for 16-åringen, og så spør dere hvordan hun har tenkt å ta det opp med besteforeldrene. At man faktisk kan dele at noen oppleves sårt med de som har såret oss. Uten spydigheter eller sarkasme eller beskyldninger. 
 

Hun kan ringe de, eller dra bort, og dele at hun trenger å snakke om noe. Og så fortelle at hun har vært lei seg over at de ikke har tatt kontakt etter bilulykken, og spørre om hvorfor, og fortelle hvordan det fikk henne til å føle seg uviktig. 
 

altså: TA OPP TING! På en ordentlig måte. La tvilen komme de til gode. Spør! 

Anonymkode: a4829...4a6

Nettopp. Opplever at folk som er yngre enn meg (jeg er 35) generelt er veldig flinke til å snakke om følelser og slikt. Det jeg dog også opplever, er at de forventer at andre skal ta opp ting som har skjedd med dem, og blir sinte/såret/krenket/skuffet osv. over at andre ikke tar det opp med dem. Det blir etter min mening litt vel mye å forvente av andre, spesielt når de kommer fra en helt annen generasjon. Mine besteforeldre ville aldri funnet på å spørre og grave i noe som potensielt kunne være veldig vondt for meg å snakke om. Det ville være uanstendig og respektløst for dem. Hadde jeg dog snakket med dem om det, så hadde de pratet i det evinnelige og gitt meg masse emosjonell omsorg, spesielt bestemødrene, men faktisk også bestefedrene. 

Jeg tenker at TS må gå en runde med seg selv om hvor mye hun tenker at svigers faktisk bryr seg om barnebarnet. Hvis man tenker at de åpenbart bryr seg, så burde man ta en samtale med svigers, og en samtale med ungdommen, der man forklarer de sosiale kodene. Ser også at TS skrev: "Jeg sa da at alt du trenger å gjøre er å si unskyld. Men nei hun har jo ikke noe å si unskyld for 😅" i HI. Ut i fra måten dette er skrevet på, så er jeg nok mest enig med svigers...

Endret 27. januar av Makavelli