Hvilken fase er din 2/3-åring i akkurat nå? Vår er skikkelig bestemt..

[AnonymBruker]

Har en 2-åring i hus og det er både en morsom, men til tider - krevende fase. Hun har en svært selvstendig personlighet, noe vi heier på (da vi selv er like på dette feltet oss foreldre, og vi synes er en fantastisk egenskap). MEN, til tider er hun rett og slett FOR selvstendig til sitt eget beste. Vi prøver så langt det lar seg gjøre å la henne utforske og teste, mens vi guider, men som sagt.. noen ganger må vi steppe inn. 
 

Akkurat nå er hun i en fase hvor BESTEMME SELV er veldig i fokus. Jeg skjønner f.eks at det er kjempegøy i barnehage og at hun ikke vil hjem, men forrige uke ble det en kamp utenom det vanlige (vi sliter som regel hver dag med å reise hjem, men vi er ganske stødige på hånden til å håndtere det godt).. men denne ene dagen forrige uke var hun rett og slett vrang til et nytt nivå. Jeg endte opp med å få et kjempe klask rett i fleisen av henne. Min første tanke her (foruten om AU) var «hvorfor er ingen på hennes trinn likedan?» de andre jevnaldrende ser ekstremt velvillige og hørbare ut, utenom vår som skal pushe grensene. 
 

Det å gå i butikken kan vi bare glemme. Kjøpesenter - et mareritt, så det har vi sluttet med (da må det bestikkelser til for å være rolig). Hun løper rundt som en jojo, og verst av alt - hun vil IKKE høre på oss. Vi kan si «nå skal vi inn hit!» entusiastisk, bestemt eller vanlig - da snur hun i motsatt retning å løper unna. Hun kan kaste seg rett ned på gulvet, hyl skrike, sparke og gjøre seg som gelé sånn at vi ikke får tak på henne…. Skikkelig frustrerende og nesten flaut… 

 

Jeg vet at jeg ikke er alene om dette her, men noen ganger oppleves det sånn. Samtidig er vi som foreldre svært rolige mennesker, så man skulle tro at vi fikk et eksemplar som var hvert fall «litt» like oss her.. men neida - stikk motsatt!! Vi må le litt noen ganger, men samtidig kan dette være veldig utfordrende og slitsomt. Er alltid så redd for at andre skal tenke «oi da.. hun ser vanskelig ut», men prøver også å tenke at andre foreldre ser at vi prøver, gjør ting riktig og vet hvordan det er.. 

Så, er dette litt krevende fasen noe dere kjenner igjen? Føler at mange sier «det vil roe seg», men vi synes at dette eskalerer relativt mye opp pga selvstendigheten til dattera vår er skyhøy 😅

Anonymkode: 1e520...1a0

[AnonymBruker]

En kamp her også

Slår og biter, skriker osv...

Anonymkode: bdd16...a21

[AnonymBruker]

Vi har en fase nå med grensetesting og store følelser. Kan plutselig gå fra blid og fornøyd til muggen og hissig. Synes helt ærlig disse overgangene er veldig veldig vanskelige selv fordi jeg ble skreket til og banka opp som liten for å være nettopp sånn, og da trigger det mye i meg. Hun kan si hun vil ut og leke men når vi går i gangen kaster hun seg selv veggimellom og skal IKKE kle på seg og bare klikker. Om jeg tvinger oss igjennom seansen og vi kommer oss ut døra er det som en bryter som skrus av og hun er igjen verdens fineste og nysgjerrige og morsomme. Jeg hater virkelig denne fasen og gleder meg til å ha litt mindre av det. 

Anonymkode: 4279d...fe4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har en 2-åring i hus og det er både en morsom, men til tider - krevende fase. Hun har en svært selvstendig personlighet, noe vi heier på (da vi selv er like på dette feltet oss foreldre, og vi synes er en fantastisk egenskap). MEN, til tider er hun rett og slett FOR selvstendig til sitt eget beste. Vi prøver så langt det lar seg gjøre å la henne utforske og teste, mens vi guider, men som sagt.. noen ganger må vi steppe inn. 
 

Akkurat nå er hun i en fase hvor BESTEMME SELV er veldig i fokus. Jeg skjønner f.eks at det er kjempegøy i barnehage og at hun ikke vil hjem, men forrige uke ble det en kamp utenom det vanlige (vi sliter som regel hver dag med å reise hjem, men vi er ganske stødige på hånden til å håndtere det godt).. men denne ene dagen forrige uke var hun rett og slett vrang til et nytt nivå. Jeg endte opp med å få et kjempe klask rett i fleisen av henne. Min første tanke her (foruten om AU) var «hvorfor er ingen på hennes trinn likedan?» de andre jevnaldrende ser ekstremt velvillige og hørbare ut, utenom vår som skal pushe grensene. 
 

Det å gå i butikken kan vi bare glemme. Kjøpesenter - et mareritt, så det har vi sluttet med (da må det bestikkelser til for å være rolig). Hun løper rundt som en jojo, og verst av alt - hun vil IKKE høre på oss. Vi kan si «nå skal vi inn hit!» entusiastisk, bestemt eller vanlig - da snur hun i motsatt retning å løper unna. Hun kan kaste seg rett ned på gulvet, hyl skrike, sparke og gjøre seg som gelé sånn at vi ikke får tak på henne…. Skikkelig frustrerende og nesten flaut… 

 

Jeg vet at jeg ikke er alene om dette her, men noen ganger oppleves det sånn. Samtidig er vi som foreldre svært rolige mennesker, så man skulle tro at vi fikk et eksemplar som var hvert fall «litt» like oss her.. men neida - stikk motsatt!! Vi må le litt noen ganger, men samtidig kan dette være veldig utfordrende og slitsomt. Er alltid så redd for at andre skal tenke «oi da.. hun ser vanskelig ut», men prøver også å tenke at andre foreldre ser at vi prøver, gjør ting riktig og vet hvordan det er.. 

Så, er dette litt krevende fasen noe dere kjenner igjen? Føler at mange sier «det vil roe seg», men vi synes at dette eskalerer relativt mye opp pga selvstendigheten til dattera vår er skyhøy 😅

Anonymkode: 1e520...1a0

Vi dro aldri på kjøpesenter/butikk uten vogn i den alderen. Hørte hun ikke etter ble det opp i vognen med seler på (til store protester).

 

Anonymkode: 99231...875

[AnonymBruker]

Dere har sikkert prøvd dette allerede, men gi barnet flere anledninger til å velge selv, slik at det føler at det får bestemme selv. Feks "vil du ha den grønne eller den gule buksen på deg i dag?" Osv. ALLE små valgmuligheter som ikke egentlig spiller noen rolle for dere voksne, men som gir barnet en følelse av å bestemme i eget liv. 

Anonymkode: b485b...e29

[Anononyma]

Vår gutt på 2,5 er i samme kategori. I går sa jeg til han «nå har mamma bestemt at vi gjør det sånn», da fikk jeg til svar «nei, JEG bestemmer» 😂

Å hente i bhg er en kamp. Han blir ikke voldelig, men han stikker av. Løper inn på både sin egen og andre avdelinger så fort jeg slipper han eller ser bort. 

Å gå ute kan jeg glemme, han skal alle andre retninger enn den vi har bestemt. Løsningen vår er vogn, vi har ALLTiD med vogn. Kjøpesenter kan gå en stund hvis han vet vi skal på lekebutikk eller ballongbutikk etterpå, MEN, vogna er med! 

Tror det handler om å være vennlig, men bestemt og rett og slett tvinge igjennom at mamma og pappa bestemmer der det er nødvendig.

Også ser vi humoren i det også, må jo bare le når jeg kommer inn på stobarnsbasen gang nr 3 på en ettermiddag for å få tak i han avstikkeren min 😂

Endret 20 timer siden av Anononyma

[AnonymBruker]

Har en 2 år gammel jente og kan relatere. Vi skulle ut igår og se litt i butikker men det endte med at vi dro hjem etter å ha kikket i EN butikk, fordi jeg orket faktisk ikke mer med en sånn vanskelig unge. Både jeg og mannen var helt tørre i munnen av kjefting og retting og bestikking og smisking. 

Anonymkode: ab99c...760

[AnonymBruker]

Vi har alltid med vogn til vår som snart blir 3 😅 Min er ganske grei å hente i barnehagen de fleste dager men viktig å sette av god tid og ikke stresse henne. Men ser flere barn som er som du beskriver i vår barnehage! Både yngre og eldre barn. Tenker at på ettermiddagen spesielt når de har sluttet å sove er litt sårbar tid der de er slitne, endelig ser foreldrene igjen osv, så forsøker å være litt ekstra tålmodig med min da.

Anonymkode: df1b4...c5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Dere har sikkert prøvd dette allerede, men gi barnet flere anledninger til å velge selv, slik at det føler at det får bestemme selv. Feks "vil du ha den grønne eller den gule buksen på deg i dag?" Osv. ALLE små valgmuligheter som ikke egentlig spiller noen rolle for dere voksne, men som gir barnet en følelse av å bestemme i eget liv. 

Anonymkode: b485b...e29

Vi lar vår velge mye småting i hverdagen, men om hun først er i et humør der hun ikke vil så er ikke dette noen løsning her, hun var ikke gammel før hun begynte å svare "INGEN AV DEM!!" eller "EN ANNEN!!!!!" Men bruker det iblant som avledning med hell, feks lar henne velge votter og ta på de selv mens jeg lurer meg til å ta på noe annet som hun ikke skulle få velge. Lar henne generelt få prøve mye selv istedet for å tvinge, så langt det er tid til det.

Anonymkode: df1b4...c5c

[AnonymBruker]

Vår på 2,5 år er i trassalderen og har vært det lenge. Ingen i barnehagen som reagerer noe spesielt og vi får fine tilbakemeldinger på foreldresamtale. Så ungen er jo helt normal, men utfordrende for tida 😅😅😅😅

Anonymkode: 816e0...ef5

[AnonymBruker]

Vår blir tre år i april og har veldig sterke meninger og store følelser. Han er ikke voldelig når han blir sint, men han kan hyle/skrike hull i hodet på oss når han setter igang, og det varer lenge 😅 Han skal gjøre ting selv og han vil bestemme det meste. Lunta er kortere enn noen gang og det som tidligere har vært bagateller kan velte humøret totalt. Dette foregår så vidt jeg vet bare hjemme, tilbakemeldingen fra bhg er at han har fine dager. Er nok bare en fase vi må gjennom.

Anonymkode: fe778...04d