Kjæreste som nærmest har flyttet inn uten tillatelse

[AnonymBruker]

Vi er en dame og en mann sånn ca midt i livet. Jeg har tenåringer hjemme, det har ikke han. Han har fått et godt forhold til mine tenåringer og alle liker at han kommer på besøk. 

Vi har vært eg par i 1,5 år. Vi snakker litt om å flytte sammen, men jeg har sagt at jeg ønsker å vente litt til. 

Har sover hos meg ofte. Mye mer enn han sovet i sitt eget hus. 
Siste 4 mnd ca er han her mer og mer. Han legger skittentøyet sitt i skittentøykorga mi og legger oftere igjen personlige eiendeler og klær. Sier «vår seg» og «hjemme hos oss» og sånt. 

Jeg merker det tærer på meg at han stadig er her oftere. Jeg sier at han må stikke hjem innimellom, men det går ikke mer en 1 dag før han er tilbake til mitt hus igjen. 
De kveldene han er hos seg selv , ønsker han å ringe meg for å høre om dagen min.

Jeg synes det er litt uromantisk å grensesette han, da det blir en litt rar stemning de dagene jeg sier: Men da sees vi om 2 dager da?

Jeg har alltid hatt problemer med å grensesette for meg selv, og får dårlig samvittighet og føler seg avviser andre når jeg setter meg selv først. 

Noen tanker og råd?

Anonymkode: dd933...221

[AnonymBruker]

Vår seng * 

Anonymkode: dd933...221

[AnonymBruker]

Høres ut som du egentlig ikke ønsker å bo sammen med denne mannen? Hvorfor holder du ham på gress?

Anonymkode: 39098...d9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har alltid hatt problemer med å grensesette for meg selv, og får dårlig samvittighet og føler seg avviser andre når jeg setter meg selv først. 

Er det lettere hvis du gjør det for barnas skyld?

Uansett. En snill kjæreste respekterer dine grenser, og synes du absolutt skal sette deg selv (og barna) først

Anonymkode: 1d162...178

[AnonymBruker]

Hvorfor kan han ikke være der med dere? Jeg hadde utelukkende syns det var hyggelig. Men han må jo så klart gjøre sitt av husarbeid.

Anonymkode: cac25...990

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor kan han ikke være der med dere? Jeg hadde utelukkende syns det var hyggelig. Men han må jo så klart gjøre sitt av husarbeid.

Anonymkode: cac25...990

Han lager mat og tar ut av oppvaskemaskinen foreks. Men det er jeg som gjør resten. Bruker fridagene mine til å vaske hus og klær. 

 

Anonymkode: dd933...221

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Høres ut som du egentlig ikke ønsker å bo sammen med denne mannen? Hvorfor holder du ham på gress?

Anonymkode: 39098...d9f

Vil ikke det enda nei. 

Anonymkode: dd933...221

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vil ikke det enda nei. 

Anonymkode: dd933...221

Etter ett å ett halvt år?! Stakkars mann. Enten si at dere skal være særboere eller la han flytte inn. Så kan han bestemme selv om det er greit for han eller om han vil gå videre.

Anonymkode: cbb68...013

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vil ikke det enda nei. 

Anonymkode: dd933...221

Høres og ut som du egentlig ikke vil være sammen med ham. Da burde du være ærlig med ham.

Anonymkode: ba5fa...ebf

[AnonymBruker]

Kjekt for han å bo i et hus med liv og røre, hvor han har selskap og hushjelp da  Han kan jo vaske klærne sine selv med å låne din maskin.

Anonymkode: e16d3...9ca

[AnonymBruker]

Etter 1,5 år hadde jeg forventet samme som denne mannen, å bo sammen. Har dere hatt praten om dette? Du må jo bare være helt ærlig. Og grunnen bak. Hva er egentlig grunnen?

Anonymkode: 90fcd...74b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Etter ett å ett halvt år?! Stakkars mann. Enten si at dere skal være særboere eller la han flytte inn. Så kan han bestemme selv om det er greit for han eller om han vil gå videre.

Anonymkode: cbb68...013

1,5 år er alt for raskt å flytte sammen da man har barn. Og spesielt tenåringer.

Kanskje du kan ha en rolig prat med han, hvor du forklarer at du er ikke klar for å flytte sammen ennå. Og at du trenger noen dager for deg selv hver uke. 

Jeg er selv alene med 2 tenåringer, og hadde aldri orket å ha kjæresten min her daglig. Han er her ca 2 dager i uken. Og vi har vært sammen i 3 år. 

Anonymkode: 4e084...1c2

[AnonymBruker]

Uansett hva andre gjør og mener så er det kanskje på tide å sette seg ned og prate sammen.

Hva har du behov for og hvordan ser du for deg fremtiden? Ønsker du at dere er særboere frem til barna flytter ut? Kan han ha faste dager? Hva er hans rolle når han er hos deg? Er det greit med overnatting kun i helgene, og besøk et par kvelder i uka?

Anonymkode: fb471...025

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Etter ett å ett halvt år?! Stakkars mann. Enten si at dere skal være særboere eller la han flytte inn. Så kan han bestemme selv om det er greit for han eller om han vil gå videre.

Anonymkode: cbb68...013

Dummeste jeg har hørt! Man bruker ulik tid på å komme dit at man finner ut om man vil flytte sammen eller ei. Jeg er selv i et forhold som har vart i 1,5 år, og ingen av oss to ønsker å flytte sammen enda, men på lengre sikt, om noen år når hans barn er ute av redet. Veien blir til mens man går, og for noen tar det noen år før man tar et så stort steg som å flytte sammen.

Anonymkode: 2f249...e9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dummeste jeg har hørt! Man bruker ulik tid på å komme dit at man finner ut om man vil flytte sammen eller ei. Jeg er selv i et forhold som har vart i 1,5 år, og ingen av oss to ønsker å flytte sammen enda, men på lengre sikt, om noen år når hans barn er ute av redet. Veien blir til mens man går, og for noen tar det noen år før man tar et så stort steg som å flytte sammen.

Anonymkode: 2f249...e9f

Da har dere sammen bestemt dere for å være særboere. Tydligvis har ikke ts tatt den samtalen enda.

Anonymkode: cbb68...013

[hrk123]

Jeg og min mor var i en lignende situasjon i sin tid. Hun møtte en mann som gradvis flyttet inn uten at noen hadde snakket med meg om det. Jeg opplevde det som vanskelig og invaderende, og løste situasjonen med å flytte til en kjæreste så fort jeg ble myndig. Hadde han ikke flyttet inn hadde jeg nok bodd hjemme litt lenger, noe som hadde spart meg en forhastet evakuering av redet og et par triste år i en by der jeg ikke kjente så mange. 

Det var først i voksen alder at vi snakket om det og at det viste seg at han aldri hadde spurt henne om å få flytte inn. Det hadde bare skjedd. 

Som tenåring viste jeg aldri misnøye over at mannen flyttet inn, men trakk meg heller tilbake. Var mesteparten av tiden på rommet mitt og lignende før jeg til slutt flyttet. 

Poenget mitt er at det høres ut som at han prøver å "snike" seg inn som en del av husstanden, og at dersom dette er tilfelle så synes jeg det er viktig at alle dere som allerede bor der synes det er hyggelig. Jeg vil tro at han er mye hos dere fordi han synes det er koselig og trives hos dere, men for meg blir det uansett ugreit dersom han ikke respekterer dine/deres grenser. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

1,5 år er alt for raskt å flytte sammen da man har barn. Og spesielt tenåringer.

Kanskje du kan ha en rolig prat med han, hvor du forklarer at du er ikke klar for å flytte sammen ennå. Og at du trenger noen dager for deg selv hver uke. 

Jeg er selv alene med 2 tenåringer, og hadde aldri orket å ha kjæresten min her daglig. Han er her ca 2 dager i uken. Og vi har vært sammen i 3 år. 

Anonymkode: 4e084...1c2

Men ikke alle trives med å bare være pulevenner, vet du. Mannen TS har sex med, trives ikke. Han vil ha forhold, ikke booty calls to ganger i uka.

Anonymkode: 7a17c...ede

[AnonymBruker]

Du må snakke med ham om dette.

Jeg har en kjæreste, men har vært veldig tydelig på at jeg ønsker ikke samboerskap og jeg vil være særboer iallfall til yngste er flyttet hjemmefra.

En samtale må til. Du må være tydelig på hva du ønsker, vil og godtar. Og så må han velge om det er noe han kan leve med eller om forholdet tar slutt. 

Anonymkode: 36a16...331

[AnonymBruker]

Du må i allefall stoppe det nå, eller i går helst. 

Jeg var sammen med en fyr på denne måten, nå hadde ikke vi barn da, men etter rundt 1 år ble det litt slik med oss som hos dere, jeg ble mer og mer der, hadde mer ting der osv, tenkte at det var en slags overgang til å bo sammen. Så en dag kommer han og er nesten desp etter å forklare at han er ikke klar ovs, vil ikke bo sammen nå. Jeg følte meg dum som bare det der jeg satt. Jeg ble såret også, han kunne sagt fra med en gang, men i stede hadde han heller gått rundt og lata som det var ok for ham og. 

Du må slutte med de hintene og si ting rett ut, noen som et forelsket ser ikke hint, de vil jo nærmere deg. 

Trist hvordan du sitter her og skriver om ham mens han bare er glad i deg og vil være nær. 

Anonymkode: 388f5...7e1

[AnonymBruker]

Du må jo bare ta en prat om det.

Start med å etablere hvorfor du ikke er klar for å flytte sammen enda. Er det fordi du vil vente til tenåringene er ute av redet? Eller er det andre årsaker?

Det er jo mulig dette er en prat litt om personligheter, om man er mer introvert eller ekstrovert, for eksempel. Jeg trenger veldig alenetid, jeg trenger mitt private rom, jeg trenger å sove alene og våkne alene av og til. Jeg foretrekker å være særboer. Det betyr ikke at jeg elsker mindre enn andre folk gjør.

Tenk over hvorfor du trenger å vente med at han skal flytte inn og forklar det på en måte som han forstår. Som du ser på noen av svarene i tråden, så er det jo noen som tar det som at du ikke er interessert i forhold i det hele tatt. Men det trenger jo ikke være sant, og du kan ikke endre personligheten din og grensene dine kun fordi du er redd for å såre. Du må være tydelig her. Det er en del av et forhold, alle møter jo på ting hvor man er forskjellige og da må man forklare hvordan man er, så er det en del av kjærligheten at den andre forstår og aksepterer og respekterer.

Når det er etablert og det er forståelse og enighet så pensler du inn på at han i praksis omtrent har flyttet inn allerede. 

Anonymkode: c57fc...0d2