Fortelle barn familiehemmeligheter?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen er veldig uenige om en sak og jeg klarer ikke forklare godt nok hva jeg føler, mener og tenker. Han er hvertfall helt i den andre enden. Og begynner å krangle om at jeg er egoistisk og skjuler ting for barna. 

Saken er at jeg ikke har en pappa. Altså, jeg har en biologisk far ett sted der ute. Jeg vet litt om han, men han vil ikke ha kontakt med meg og aldri hatt det. Jeg ser ikke på han som en far/pappa.. Han har hatt mange sjanser på å ta kontakt, men aldri gjort det. (Han vet om meg). Barna vet at jeg ikke har en far.. Aldri vært noe spørsmål fra de. De er i tenårene nå. 

Jeg mener at barna ikke trenger å vite hvem denne mannen er. De trenger ikke vite at jeg vet hvem det er. Jeg tenker at det kan bli sårt at det finnes en bestefar der ute som ikke vil ha kontakt med de. Han vil heller aldri bli en bestefar i mime øyne. De har allerede en flott bestefar som har vært der fra dag 1. 

Mannen mener at jeg er egoistisk som ikke vil si noe om han til barna. De må velge selv om de vil gjøre noe for å finne han. Jeg tenker at det ikke kommer til å skje. Mannen ser sikkert for seg en romantisk happy ending, mens jeg ser for meg to barn som får vite at det finnes "familie" som ikke vil ha kontakt med de. Vi helt dypt uenige og jeg vet ikke hvordan vi skal løse det videre. Hvordan forklare det til barna? Jeg vil ikke si noe, men må vel nesten det.. 

Anonymkode: cb14b...444

[AnonymBruker]

Hvis de er i tenårene tenker jeg at det kan være på tide å fortelle om ham. Ikke navnet hans, det er ikke nødvendig. Men hemmeligheter har en tendens til å komme ut, før eller senere. Og dette er jo en hemmelighet som, selv om den er sår, ikke er av de aller verste. 
I min familie var det to mye verre hemmeligheter enn det som jeg ikke fikk vite før jeg var 40+. Begge de hemmelighetene var av en type som gjør at jeg absolutt ikke burde fått vite om dem som tenåring. Men jeg burde nok fått vite om dem minst 15 år før jeg faktisk fikk det. 

Anonymkode: 39938...91d

[AnonymBruker]

hvorfor skal man begynne å pakke informasjon på barna som de ikke en gang har bedt om å få? 

Anonymkode: 3f899...510

[AnonymBruker]

Har de spurt så ja. Ellers nei.

vesentlig forskjell

Anonymkode: f470b...816

[monican94]

det er kun du som bestemmer dette ikke mannen som ikke er den som har følt på hvordan dette er. Om barna spør selv kan du vurdere da, frem til det ville jeg faktisk ikke sagt noe 

[AnonymBruker]

Dette bestemmer du,ikke mannen din. Det er jo din familie. 

Anonymkode: 8ea7e...18c

[petterm]

Barna er i tenårene. De vet at alle har en biologisk far et sted. Så lenge de ikke spør hadde jeg latt det ligge.

[AnonymBruker]

Jeg tenker du fint kan la være å prate om ham, men jeg ville ikke latt de tro at du ikke vet hvem han er. Om de spør selv bør de få vite det. 

Anonymkode: ba190...2ea

[Brukerano]

Om dem spør er det ikke noe i veien med å fortelle. Men som en som har bestefar, tante og onkel som ikke ønsker kontakt så er det veldig sårt og vondt. Dem ønsker ikke det pga faren min. Og dette har alltid vært litt sårt for meg. Jeg er hans eneste barnebarn, og han ønsker ikke kontakt. 

[Hensatt]

Jeg mener barna har rett til å vite om sitt opphav. Han er like mye deres biologiske opphav som ditt. Spesielt nå som de er tenåringer. Å holde skjult informasjon om sin nærmeste familie til andre i sin nærmeste familie mener jeg er en uting. 

Det er også bedre at de får vite det av deg nå, enn at de senere får høre det "på bygda".

[AnonymBruker]

De har ikke spurt i senere tid. De spurte når de var mindre, men da slo de seg til ro med at jeg ikke har en pappa. De trengte aldri noe mer forklaring. 

De er vokst opp i en tid der det er vanlig med alenemødre og andre barn som ikke har kontakt med sine foreldre på en eller annen måte. Så de har vel bare tenkt at sånn er det. Det er på en måte ikke noe spesielt. 

Jeg syns og at dette er min "ting" å fortelle, klarer ikke forstå hvorfor han er så opptatt av dette. Jeg tror han er redd for at barna skal bli lei seg fordi vi ikke har sagt noe, men ja.. 

 

Ts

Anonymkode: cb14b...444

[AnonymBruker]

?? Tenåringer forstår jo selvsagt at du har en far. Jeg vet ikke hvem du prøver å overbevise med å si at du "ikke har noen far", for det er det nok ingen som tror på så fremt man er enig i sperm-møter-egg-teorien om hvordan et menneske blir skapt.

De har nok derimot skjønt (for lenge siden) at du ikke vil snakke om han eller ha noe med han å gjøre. Så dette er vel egentlig en ikke-sak. Spør de ikke så bryr de seg heller ikke, og hvorfor skal de det? Etter alt å forstå har de tre andre besteforeldre som dusjer dem med oppmerksomhet og penger så det er nok ikke noe savn i hverdagen.

Anonymkode: 45e29...4d2

[AnonymBruker]

Hensatt skrev (26 minutter siden):

Jeg mener barna har rett til å vite om sitt opphav. Han er like mye deres biologiske opphav som ditt. Spesielt nå som de er tenåringer. Å holde skjult informasjon om sin nærmeste familie til andre i sin nærmeste familie mener jeg er en uting. 

Det er også bedre at de får vite det av deg nå, enn at de senere får høre det "på bygda".

Ikke nødvendigvis. Jeg fikk vite noen ting, fæle ting, som jeg helst skulle ønske de tok med seg i grava.

 

Anonymkode: 833bf...3d8

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp i fosterhjem, og har ikke fortalt om dette til mine barn enda. Vi får se når den tid kommer. Jeg tenker at de minst må være i tenåringsalder, samt at det må være naturlig å fortelle det, og at de eventuelt spør og ønsker å vite mer om familiehistorien.

Anonymkode: fade6...560

[AnonymBruker]

Jeg mener dine barn har rett til å vite, Ts. Men det kan godt vente til de alle er myndige.

Er det noe livet har lært meg så er det at situasjoner man ikke kan forestille seg i dag kan komme til å skje. Noe kan skje som gjør at det er til dine barns beste å vite hvem bestefaren er og vite om hans familie. Ikke ta fra dem den muligheten.

 

Anonymkode: 3ff1e...618

[AnonymBruker]

Mannen din har ikke rett til å ha en mening om det en gang. Dette er din historie, selv om hans barn riktig nok deler noe dna med en mann de ikke vet om. 
 

hvs godt ser han for seg at skal komme ut av å fortelle at «mamma sin biologiske pappa heter Trygve Hansen og han vil ikke ha kontakt med mamma»?? 
 

en ting er om barna har spurt, men har de ikke det, så er det ikke informasjon de bør mates med. De spør når de er klare og interesserte, kanskje når de selv blir foreldre. 
 

du som mor bør likevel passe på at det ikke blir et ikke-tema slik at de tør å spørre om  de lurer. For det kan hende de lurer og at de ikke spør fordi de er redde for å såre deg.

lag i alle fall et familietre på my heritage eller noe med hans navn og fødselsdato slik at informasjonen ligger der om de en gang søker opp

Anonymkode: 4799d...214

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg og mannen er veldig uenige om en sak og jeg klarer ikke forklare godt nok hva jeg føler, mener og tenker. Han er hvertfall helt i den andre enden. Og begynner å krangle om at jeg er egoistisk og skjuler ting for barna. 

Saken er at jeg ikke har en pappa. Altså, jeg har en biologisk far ett sted der ute. Jeg vet litt om han, men han vil ikke ha kontakt med meg og aldri hatt det. Jeg ser ikke på han som en far/pappa.. Han har hatt mange sjanser på å ta kontakt, men aldri gjort det. (Han vet om meg). Barna vet at jeg ikke har en far.. Aldri vært noe spørsmål fra de. De er i tenårene nå. 

Jeg mener at barna ikke trenger å vite hvem denne mannen er. De trenger ikke vite at jeg vet hvem det er. Jeg tenker at det kan bli sårt at det finnes en bestefar der ute som ikke vil ha kontakt med de. Han vil heller aldri bli en bestefar i mime øyne. De har allerede en flott bestefar som har vært der fra dag 1. 

Mannen mener at jeg er egoistisk som ikke vil si noe om han til barna. De må velge selv om de vil gjøre noe for å finne han. Jeg tenker at det ikke kommer til å skje. Mannen ser sikkert for seg en romantisk happy ending, mens jeg ser for meg to barn som får vite at det finnes "familie" som ikke vil ha kontakt med de. Vi helt dypt uenige og jeg vet ikke hvordan vi skal løse det videre. Hvordan forklare det til barna? Jeg vil ikke si noe, men må vel nesten det.. 

Anonymkode: cb14b...444

Hvor gamle er de? Jeg tenker at i voksen alder bør de få vite det en gang. Men  når du syntes det er ok, tenker jeg. 

Mulig dette er noe som må modnes litt his deg også

Anonymkode: 3fb52...be4

[AnonymBruker]

Jeg er av den oppfatning at man skal være åpne med barna om det meste, spesielt når det komme til "familiy lore" som vi kaller det her, alt etter alder og eventuell interesser og ting som faktisk er viktig å vite.

Selv har jeg ikke kontakt med min mor og når mitt barn var lite så sa jeg at hun bodde langt vekke og var syk. Var lite spørsmål om henne for å være helt ærlig, men vi har lite familie. Når barnet mitt ble eldre rundt 11-12 så ble det naturlig å fortelle mer fordi hvor og hvordan jeg vokste opp forklarer mye av hvorfor vi har så lite kontakt med familien på den siden og så det det viktig at de vet hvordan ting liker an og grunnen for at det er slik. Er for øvrig jeg som ikke ønsker kontakt med den siden der fordi det er ustabilt.

Vi er åpne her i huset om ALT, jeg synes det er viktig, spesielt fordi det var så mye konflikter, hemmeligheter og drit når jeg var liten. Et av mine verste mareritt før jeg fortalte alt var at noe skulle skje meg og at mitt barn endte opp med å får kontakt med dette mennesket. Man vet jo aldri.

Dette er din greie og det er du som bestemmer hva og om du vil fortelle men jeg synes du skal fortelle at du vet hvem han er men han ønsket ikke deg og du ønsker ikke han i ditt liv nå. Enkelt og greit, det skjønner de når de er så store. 

Anonymkode: f15d6...836

[AnonymBruker]

De er 15 år. Så de er unge, men samtidig så er de jo tenåringer og snart voksne. 

Ts

Anonymkode: cb14b...444

[AnonymBruker]

Dette tror jeg tenåringene tåler godt å få høre. Hadde såre hemmeligheter i min familie også, som barn skjønte jeg at det var "noe" men turte ikke spørre fordi jeg var redd for å såre. Så døde mamma og nå kan vi ikke snakke om det. Jeg har fått vite via andre, men det er likevel sårt at mamma ikke stolte nok på meg som tenåring til at hun ville si noe. Og jeg skal love deg at de historiene man selv spinner i hodet ofte er mye verre enn virkeligheten. Tipper tenåringene dine har tenkt på hva som har skjedd mellom deg og din far og at sannheten er langt mindre ubehagelig enn det de har kokt sammen i eget hode. Vis at du har tillitt til tenåringene sine, jeg tror ikke de kommer til å ønske å oppsøke bestefar når du forteller hvor landet ligger. 

Anonymkode: 9a27b...a05