Så lei av å måtte trene opp igjen og igjen, blir veldig sliten av. Hvor finner man motivasjonen?

[AnonymBruker]

Jeg har i mange år trenet meg opp til å fungere normalt før sykdommen blomstrer opp igjen. Dette skjer egentlig oftere og oftere. 
Selv om jeg trener når jeg har mindre symptomer, så er det som om kroppen bare slutter å virke. Så må jeg etter noen uker sengeliggende, trene meg opp igjen. Jeg blir sp svak på kort tid. 
Vanligvis i normaltilstand går jeg 1-2 mil turer til skogs og til fjells, etter en runde sykdom så må jeg begynne på 1-2 km før jeg er helt utslitt. Sliter mye fatigue i sykdomsperioden. 
Nå har jeg ikke telling på hvor mange ganger dette har skjedd de siste årene. Legen mener jeg er svært uheldig og at jeg jobber bra. Likevel kjenner jeg mister motivasjon nå, hatt en ny runde og nå er det fryktelig tungt å komme igang. Jeg må eneste muligheten til å leve normalt, beholde jobben. 
Hvordan finner dere motivasjonen til å bare fortsette etter motgang gang på gang? 

Anonymkode: cd832...d42

[AnonymBruker]

Hei ❤️

Forstår det er vanskelig. Har det på samme måte. Å vite at man komme til å gå tilbake til scratch "snart" er veldig demotiverende.

Jeg prøver å tenke at jeg er takknemmelig for at jeg får se prosessen igjen og igjen, hjelper meg å tro på hvor fantastisk kroppen kan være og hvor viktig det er å ta vare på den. Både når det hjelper kosthold, hvile, trening, være snill mot seg selv på andre måter som jeg ikke var før.

Jeg er glad for at jeg i det hele tatt klarer å komme meg, jeg har blitt glad i å bli svett og utslitt - er som en slags rus nå. Å kjenne at jeg i det minste lever.

Ha selvfølgelig dager jeg ikke klarer å tenke sånn. Men da prøver jeg å utfordre kroppen med mental stimuli som hjernetrim, lesing, kroppsbevissthet. Men innimellom er det bare *dritt*. Og da forsøker jeg å tenke at sånn er livet for alle andre innimellom også, med deres utfordringer.

Spesifikke råd som har hjulpet meg mentalt: godt og sunt kosthold (lite ultraprosessert), nok sollys/d vitamin, regelmessig sosial kontakt, "stilletime" på lange dager/sykdomsperioder (jeg sitter på en stol i en halvtime og bare ser og hører på lydene i rommet hjemme), bytter ut smarttelefonen med en gammel telefon i noen uker her og der for å koble vekk, isbading.

 

Anonymkode: 6d1ee...03f

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom både sykdom og ulykke som har krevd at jeg måtte trene meg opp igjen fra ingenting før.

Så ble jeg syk av ny, kronisk sykdom. Etter noen år bra nok til å trene meg litt opp igjen, begynte å føle at jeg endelig så muligheten til et liv igjen. Så ble jeg dårligere igjen. Trente meg opp såpass at jeg kunne begynne å tenke tanken på at kanskje jeg kunne begynne å jobbe igjen etterhvert. Så ble jeg brått mye verre igjen og det tok et par år før jeg kunne begynne å trene litt mer igjen, men nå skal det svært lite til før kroppen streiker igjen, og slik har det vært i 2-3 år. Vanskelig å vite hva som trigger til forverring da jeg alltid holder meg godt innenfor det som kjennes greit.

Det blir tøffere for hver gang, det skal jeg innrømme. Jeg tror mange hadde gitt opp for lenge siden, noe selv leger har sagt til meg.

Men jeg har innsett at hva er egentlig alternativet til å fortsette å trene meg opp igjen? Det er å bli veldig mye dårligere på sikt.

Jeg forsøker å tenke positivt på det lille jeg gjør når jeg er virkelig dårlig, og selv om det er lite, så vet jeg at det lille jeg gjør i det minste hindrer at jeg blir enda svakere. Jeg ser at i perioder hvor jeg kan begynne å gå mer igjen, så er det egentlig overraskende hvor, relativt sett, godt jeg greier å holde kondisjonen. Men jeg er bevisst, går trapper der jeg kan. Velger bakker så sant jeg er i stand til det. Velger å gå bakker hjemover litt raskere enn jeg kanskje egentlig orker der og da, men uten å bli utslitt. Og dette har tydeligvis såpass stor effekt at jeg greier å ikke få helt elendig kondisjon (igjen, alt er relativt..).

Målet mitt for 2025 er å begynne å trene litt styrke, for jeg begynner å få en god del problemer med spesielt nakke og rygg fordi jeg ikke er sterk nok og har god nok stabiliseringsmuskulatur. Om jeg kommer meg litt mer opp enn jeg er akkurat nå, så tenkte jeg at jeg skal forsøke dette opplegget om maksimal styrke: https://www.himolde.no/forskning/grupper/fysiologi/treningsanbefalinger.html

Fordelen er maks effekt av minimal tidsbruk. Det ser ut til at jeg kan tåle å ta meg litt mer ut hvis det er veldig kortvarig. Har også testet ut noen steder nært her jeg bor hvor jeg kan bare gå meg litt varm og så gå bakker/trapper. Har sett at jeg får effekt selv bare med én "intervall", og uten at jeg da tar meg helt ut.

Jeg orker å fortsette fordi jeg vet at hvis jeg ikke gjør det så blir det verre. Jeg har også akseptert at det å være i denne situasjonen er en ensom opplevelse, da det er tilnærmet umulig å forstå hvor dårlig man faktisk kan være, uten at andre ser det. Det er til og med vanskelig for meg selv å forstå hvor dårlig jeg har vært, så kanskje er det ikke så rart det er vanskelig for friskere å forstå hvor dårlig jeg fremdeles faktisk er, selv om jeg ser helt frisk ut.

Tror det er et livsvalg man må ta, Ts, enten fortsette å gjøre det man vet er det eneste rette for ikke å bli dårligere, eller gi opp og faktisk bli mye dårligere.

Men tøft er det...

Anonymkode: 493b8...347

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hei ❤️

Forstår det er vanskelig. Har det på samme måte. Å vite at man komme til å gå tilbake til scratch "snart" er veldig demotiverende.

Jeg prøver å tenke at jeg er takknemmelig for at jeg får se prosessen igjen og igjen, hjelper meg å tro på hvor fantastisk kroppen kan være og hvor viktig det er å ta vare på den. Både når det hjelper kosthold, hvile, trening, være snill mot seg selv på andre måter som jeg ikke var før.

Jeg er glad for at jeg i det hele tatt klarer å komme meg, jeg har blitt glad i å bli svett og utslitt - er som en slags rus nå. Å kjenne at jeg i det minste lever.

Ha selvfølgelig dager jeg ikke klarer å tenke sånn. Men da prøver jeg å utfordre kroppen med mental stimuli som hjernetrim, lesing, kroppsbevissthet. Men innimellom er det bare *dritt*. Og da forsøker jeg å tenke at sånn er livet for alle andre innimellom også, med deres utfordringer.

Spesifikke råd som har hjulpet meg mentalt: godt og sunt kosthold (lite ultraprosessert), nok sollys/d vitamin, regelmessig sosial kontakt, "stilletime" på lange dager/sykdomsperioder (jeg sitter på en stol i en halvtime og bare ser og hører på lydene i rommet hjemme), bytter ut smarttelefonen med en gammel telefon i noen uker her og der for å koble vekk, isbading.

 

Anonymkode: 6d1ee...03f

Jeg svarte nettopp, og må bare si at jeg er veldig enig i det siste du skriver også.

Det å holde hodet igang er viktig, jeg leser mye, forsøker å gi meg selv utfordringer, og jobber også med balanse, kroppsbevissthet m.m. Utfordrer meg selv på å lese lengre tekster med litt mer fagstoff også. Forsøker å opprettholde nysgjerrigheten på verden, følge med.

Og det med sunt kosthold og ernæring er helt avgjørende!

Og når jeg er ute, enten det er bare såvidt utenfor døren eller jeg kan gå lenger, så er jeg opptatt av å være bevisst, legge merke til hva som skjer rundt meg, sette pris på de helt nære ting. Solskinn eller snø eller regn mot ansiktet, frisk luft, fugler, lyden av vind og bølger, årets første løvetann (som jeg så i forrige uke!), fargen på himmelen, glade unger som leker, dyr, andre mennesker. Det å være tilstede i øyeblikket.

Anonymkode: 493b8...347

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har i mange år trenet meg opp til å fungere normalt før sykdommen blomstrer opp igjen. Dette skjer egentlig oftere og oftere. 
Selv om jeg trener når jeg har mindre symptomer, så er det som om kroppen bare slutter å virke. Så må jeg etter noen uker sengeliggende, trene meg opp igjen. Jeg blir sp svak på kort tid. 
Vanligvis i normaltilstand går jeg 1-2 mil turer til skogs og til fjells, etter en runde sykdom så må jeg begynne på 1-2 km før jeg er helt utslitt. Sliter mye fatigue i sykdomsperioden. 
Nå har jeg ikke telling på hvor mange ganger dette har skjedd de siste årene. Legen mener jeg er svært uheldig og at jeg jobber bra. Likevel kjenner jeg mister motivasjon nå, hatt en ny runde og nå er det fryktelig tungt å komme igang. Jeg må eneste muligheten til å leve normalt, beholde jobben. 
Hvordan finner dere motivasjonen til å bare fortsette etter motgang gang på gang? 

Anonymkode: cd832...d42

Du bruker opp overskuddet. Det er ikke bra. Tydelig at du presser deg mer enn du egentlig tåler. Blir som å svømme i kvikksand det her...

[AnonymBruker]

Det er ikke det at du presser kroppen for hardt i de gode periodene da?

Anonymkode: 957c2...994

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hei ❤️

Forstår det er vanskelig. Har det på samme måte. Å vite at man komme til å gå tilbake til scratch "snart" er veldig demotiverende.

Jeg prøver å tenke at jeg er takknemmelig for at jeg får se prosessen igjen og igjen, hjelper meg å tro på hvor fantastisk kroppen kan være og hvor viktig det er å ta vare på den. Både når det hjelper kosthold, hvile, trening, være snill mot seg selv på andre måter som jeg ikke var før.

Jeg er glad for at jeg i det hele tatt klarer å komme meg, jeg har blitt glad i å bli svett og utslitt - er som en slags rus nå. Å kjenne at jeg i det minste lever.

Ha selvfølgelig dager jeg ikke klarer å tenke sånn. Men da prøver jeg å utfordre kroppen med mental stimuli som hjernetrim, lesing, kroppsbevissthet. Men innimellom er det bare *dritt*. Og da forsøker jeg å tenke at sånn er livet for alle andre innimellom også, med deres utfordringer.

Spesifikke råd som har hjulpet meg mentalt: godt og sunt kosthold (lite ultraprosessert), nok sollys/d vitamin, regelmessig sosial kontakt, "stilletime" på lange dager/sykdomsperioder (jeg sitter på en stol i en halvtime og bare ser og hører på lydene i rommet hjemme), bytter ut smarttelefonen med en gammel telefon i noen uker her og der for å koble vekk, isbading.

 

Anonymkode: 6d1ee...03f

 

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg har vært gjennom både sykdom og ulykke som har krevd at jeg måtte trene meg opp igjen fra ingenting før.

Så ble jeg syk av ny, kronisk sykdom. Etter noen år bra nok til å trene meg litt opp igjen, begynte å føle at jeg endelig så muligheten til et liv igjen. Så ble jeg dårligere igjen. Trente meg opp såpass at jeg kunne begynne å tenke tanken på at kanskje jeg kunne begynne å jobbe igjen etterhvert. Så ble jeg brått mye verre igjen og det tok et par år før jeg kunne begynne å trene litt mer igjen, men nå skal det svært lite til før kroppen streiker igjen, og slik har det vært i 2-3 år. Vanskelig å vite hva som trigger til forverring da jeg alltid holder meg godt innenfor det som kjennes greit.

Det blir tøffere for hver gang, det skal jeg innrømme. Jeg tror mange hadde gitt opp for lenge siden, noe selv leger har sagt til meg.

Men jeg har innsett at hva er egentlig alternativet til å fortsette å trene meg opp igjen? Det er å bli veldig mye dårligere på sikt.

Jeg forsøker å tenke positivt på det lille jeg gjør når jeg er virkelig dårlig, og selv om det er lite, så vet jeg at det lille jeg gjør i det minste hindrer at jeg blir enda svakere. Jeg ser at i perioder hvor jeg kan begynne å gå mer igjen, så er det egentlig overraskende hvor, relativt sett, godt jeg greier å holde kondisjonen. Men jeg er bevisst, går trapper der jeg kan. Velger bakker så sant jeg er i stand til det. Velger å gå bakker hjemover litt raskere enn jeg kanskje egentlig orker der og da, men uten å bli utslitt. Og dette har tydeligvis såpass stor effekt at jeg greier å ikke få helt elendig kondisjon (igjen, alt er relativt..).

Målet mitt for 2025 er å begynne å trene litt styrke, for jeg begynner å få en god del problemer med spesielt nakke og rygg fordi jeg ikke er sterk nok og har god nok stabiliseringsmuskulatur. Om jeg kommer meg litt mer opp enn jeg er akkurat nå, så tenkte jeg at jeg skal forsøke dette opplegget om maksimal styrke: https://www.himolde.no/forskning/grupper/fysiologi/treningsanbefalinger.html

Fordelen er maks effekt av minimal tidsbruk. Det ser ut til at jeg kan tåle å ta meg litt mer ut hvis det er veldig kortvarig. Har også testet ut noen steder nært her jeg bor hvor jeg kan bare gå meg litt varm og så gå bakker/trapper. Har sett at jeg får effekt selv bare med én "intervall", og uten at jeg da tar meg helt ut.

Jeg orker å fortsette fordi jeg vet at hvis jeg ikke gjør det så blir det verre. Jeg har også akseptert at det å være i denne situasjonen er en ensom opplevelse, da det er tilnærmet umulig å forstå hvor dårlig man faktisk kan være, uten at andre ser det. Det er til og med vanskelig for meg selv å forstå hvor dårlig jeg har vært, så kanskje er det ikke så rart det er vanskelig for friskere å forstå hvor dårlig jeg fremdeles faktisk er, selv om jeg ser helt frisk ut.

Tror det er et livsvalg man må ta, Ts, enten fortsette å gjøre det man vet er det eneste rette for ikke å bli dårligere, eller gi opp og faktisk bli mye dårligere.

Men tøft er det...

Anonymkode: 493b8...347

Takk for gode svar! Jeg kan ikke gi meg,  da blir livet sengeliggende i et mørktrom er ikke et alternativ, bare sliter voldsomt med å finne veien tilbake om og om igjen. 
Takk for gode råd, prøve å stille om hode litt, og naturen er fantastisk. Så jeg vet når jeg kommer igang igjen så vil det hjelpe å gjøre godt❤️

Takk, tar rådene med meg! 
Ts

Anonymkode: cd832...d42

[AnonymBruker]

Irak skrev (14 minutter siden):

Du bruker opp overskuddet. Det er ikke bra. Tydelig at du presser deg mer enn du egentlig tåler. Blir som å svømme i kvikksand det her...

Jeg er ikke Ts. Som hovedregel er det du sier riktig.

Men så er det de av oss som ikke presser oss overdrevent, som er påpasselig med å stoppe lenge før man føler man er sliten, som spiser sunt og hviler nok og ellers passer livsstilen og tilpasser alt etter formen... og likevel opplever å bli brått mye dårligere, uten at en selv eller leger forstår hvorfor.

Utfordringen i slike tilfeller er at man må gradvis øke belastning om man ønsker å bli bedre. Men når kroppen ikke gir noen signaler på at det er for mye, og man likevel blir dårlig, så er det tungt.

Selv er jeg blitt veldig god på også å vurdere dagsform, siste natt og siste tids søvn, kosthold, ev. andre belastninger i livet eller stress, og se på totalelastningen. Og likevel så skjer altså disse tilsynelatende tilbakefallene, uten at noen kan forklare hvorfor, hva det er som gjør at kroppen plutselig streiker igjen.

Det du sier stemmer som sagt for de fleste, men ikke for alle.

Uansett har du rett i at det å være i en slik situasjon føles som å svømme i kvikksand til tider...

Anonymkode: 493b8...347

[AnonymBruker]

Irak skrev (16 minutter siden):

Du bruker opp overskuddet. Det er ikke bra. Tydelig at du presser deg mer enn du egentlig tåler. Blir som å svømme i kvikksand det her...

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er ikke det at du presser kroppen for hardt i de gode periodene da?

Anonymkode: 957c2...994

Det kan jo være det også, men jeg gjør vesentlig mindre enn andre. Jeg velger bort mye i hverdagen som mye husarbeid, begrenser barnas aktiviteter, jobber redusert for å klare å gå tur (som da er min trening) 2-3 ganger i uken. Jeg er så stolt når jeg får til dette med rutiner, skogen, mammalivet, jobb. Mulig jeg må redusere mer, for det er nok kanskje sannsynlig at det er noe her også. 
Finne balanse, det er vanskelig. 
Beste er jo å være stabil. 
Ts

Anonymkode: cd832...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Det kan jo være det også, men jeg gjør vesentlig mindre enn andre. Jeg velger bort mye i hverdagen som mye husarbeid, begrenser barnas aktiviteter, jobber redusert for å klare å gå tur (som da er min trening) 2-3 ganger i uken. Jeg er så stolt når jeg får til dette med rutiner, skogen, mammalivet, jobb. Mulig jeg må redusere mer, for det er nok kanskje sannsynlig at det er noe her også. 
Finne balanse, det er vanskelig. 
Beste er jo å være stabil. 
Ts

Anonymkode: cd832...d42

Da mener jeg ikke at jeg jobber redusert FOR å gå tur, jeg jobber redusert for jeg ikke klarer å stå i 100% jobb. 
Må passe på å skrive riktig her

Ts

Anonymkode: cd832...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Det kan jo være det også, men jeg gjør vesentlig mindre enn andre. Jeg velger bort mye i hverdagen som mye husarbeid, begrenser barnas aktiviteter, jobber redusert for å klare å gå tur (som da er min trening) 2-3 ganger i uken. Jeg er så stolt når jeg får til dette med rutiner, skogen, mammalivet, jobb. Mulig jeg må redusere mer, for det er nok kanskje sannsynlig at det er noe her også. 
Finne balanse, det er vanskelig. 
Beste er jo å være stabil. 
Ts

Anonymkode: cd832...d42

Men du er syk så du kan ikke sammenligne deg med andre. Hva med at du prøver å ta det litt roligere den neste perioden du føler deg bra og ser om perioden varer lenger? 

Anonymkode: 957c2...994

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men du er syk så du kan ikke sammenligne deg med andre. Hva med at du prøver å ta det litt roligere den neste perioden du føler deg bra og ser om perioden varer lenger? 

Anonymkode: 957c2...994

*Sammenligne deg med andre friske personer.

Anonymkode: 957c2...994

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brudd og svar til dette 

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

 

Det kan jo være det også, men jeg gjør vesentlig mindre enn andre. Jeg velger bort mye i hverdagen som mye husarbeid, begrenser barnas aktiviteter, jobber redusert for å klare å gå tur (som da er min trening) 2-3 ganger i uken. Jeg er så stolt når jeg får til dette med rutiner, skogen, mammalivet, jobb. Mulig jeg må redusere mer, for det er nok kanskje sannsynlig at det er noe her også. 
Finne balanse, det er vanskelig. 
Beste er jo å være stabil. 
Ts

Anonymkode: cd832...d42

Hei! Jeg kan VARMT anbefale garmin klokke! Den har hjulpet meg enormt i å finne en slags stabilitet i hverdagen som ikke ble som jeg trodde den skulle bli ❤️

Anonymkode: 72642...206

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Men du er syk så du kan ikke sammenligne deg med andre. Hva med at du prøver å ta det litt roligere den neste perioden du føler deg bra og ser om perioden varer lenger? 

Anonymkode: 957c2...994

Synes det der er så vanskelig, for jeg sammenligner meg med andre. Føler mestring når jeg får til noe av det samme som andre får til. Jeg har nok litt vei igien til aksept. Jeg ser du har et poeng her, jeg bør nok begynne å skrive ned alt jeg gjør slik at jeg blir mer bevisst. 
Ts

Anonymkode: cd832...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hei! Jeg kan VARMT anbefale garmin klokke! Den har hjulpet meg enormt i å finne en slags stabilitet i hverdagen som ikke ble som jeg trodde den skulle bli ❤️

Anonymkode: 72642...206

Jeg har fønix 7s tror jeg, men helt ærlig. Jeg forstår ikke helt hvordan jeg skal lese av. 
Den klager på stress og søvn hele tiden, og har lavt body batteri. Sett litt nå etter jeg ble syk, den viser veldig ustabilt på alt, høyt stress også i søvne.
Kan du fortelle hvordan du bruker den? jeg er vant med appelwatch. Den er litt for oss "dumme" og ikke så komplisert 😂

Ts  

Anonymkode: cd832...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Synes det der er så vanskelig, for jeg sammenligner meg med andre. Føler mestring når jeg får til noe av det samme som andre får til. Jeg har nok litt vei igien til aksept. Jeg ser du har et poeng her, jeg bør nok begynne å skrive ned alt jeg gjør slik at jeg blir mer bevisst. 
Ts

Anonymkode: cd832...d42

Har du prøvd å snakke med en psykolog? 

Anonymkode: 957c2...994

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du prøvd å snakke med en psykolog? 

Anonymkode: 957c2...994

Ja, hatt noen timer. Hjulpet litt, fått litt verktøy, men det sitter i ryggmargen. Har igjen søkt litt hjelp til dette nå, for jeg jobber hele tiden for å bli frisk, men jeg har en sjeldent sykdom som er medfødt og vil aldri bli frisk. Har bare lært i hele barndommen at smerter overser vi, sliten finnes ikke. Jeg vet jeg aldri blir frisk, likevel er det noe i meg som ikke helt skjønner. 
Ts

Anonymkode: cd832...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, hatt noen timer. Hjulpet litt, fått litt verktøy, men det sitter i ryggmargen. Har igjen søkt litt hjelp til dette nå, for jeg jobber hele tiden for å bli frisk, men jeg har en sjeldent sykdom som er medfødt og vil aldri bli frisk. Har bare lært i hele barndommen at smerter overser vi, sliten finnes ikke. Jeg vet jeg aldri blir frisk, likevel er det noe i meg som ikke helt skjønner. 
Ts

Anonymkode: cd832...d42

Får håpe du får hjelp raskt da. Har du forresten prøvd psykomotorisk fysioterapeut?

Anonymkode: 957c2...994

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Får håpe du får hjelp raskt da. Har du forresten prøvd psykomotorisk fysioterapeut?

Anonymkode: 957c2...994

Ja, det har jeg, hjalp litt det også, men så faller jeg i samme mønster igjen. 
Uff, det er når man skriver ned slik, veksler tanker med andre at man forstår at det er ikke bare kronisk sykdom jeg sliter med. Sliter tydeligvis med hode også.. Det er jo godt mulig jeg gjør at jeg faller om og om igjen. 
Ts

Anonymkode: cd832...d42