Trenger tips til å uttrykke hva jeg mener på en forståelig måte

[AnonymBruker]

Hei, kan noen hjelpe meg å sortere litt tanker eller med tips til hva jeg kan si og eller gjøre.

Situasjonen er slik. Når jeg sier noe eller har en mening om ting så skal samboer alltid (98 % av tiden) komme med et svar som begynner med; "men har du tenkt på/det tror jeg ikke fordi" og lignende som bunner i at han har bedre kjennskap til emnet/problemstillingen, ifølge ham selv, enn meg. Spesielt i relasjon til andre mennesker.

Dersom vi er i et middagsselskap og jeg kommenterer at det var interessant hvordan den ene personen ytret en mening og siden endret meningen fort fordi noen i nærheten sa noe motsatt. Så får jeg som svar at nei, men det var jo bare å tilpasse sine meninger til samtalepartneren med en undertone av at nå er jeg bare negativ ferdig snakka.

En annen gang hadde vi en samtale og jeg kommenterte fordi det var relatert til samtaleemnet at det var morsomt hvordan en person ikke "read the room" mtp flerfoldige kommentarer om noe nøytralt og ufarlig, som gjaldt de fleste i rommet, og her ikke innså dette. Her kommenterte samboer at hun snakket jo bare ut ifra sitt eget synspunkt og det må vel være lov. Igjen med en undertone av at jeg er negativ.

Mitt synspunkt er at dette bare er observasjoner, de påvirker ikke min helhetlige mening om et annet menneske på noe drastisk vis og de påvirker jo ikke hans mening om en person heller. Det er en for det meste nøytral observasjon eller et synspunkt jeg kommer med fordi jeg syns det var interessant eller morsomt. Hvorpå han alltid skal "forsvare" personen/e som jeg kommenterer om.

Altså jeg angriper dem jo ikke og jeg er jo heller ikke negativ til dem, men det kjennes som om han alltid må si det motsatte eller "forsvare" andre uten at det er noe angrep. Dette får meg da til å føle meg som en faktisk negativ og teit persom, nesten som en sladrehank som skal rakke ned på andre. Imens det jeg egentlig for meg selv tenker er at det er interessant å se på mennesker i relasjon til hverandre uten at jeg noensinne har tenkt at det var dumt og at "nå skal jeg henge ut noen".

I de, heller vage, eksemplene som er nevt ovenfor så gjaldt det felles venner, som han riktignok har kjent lengst, men da skal hans mening veie sterkest fordi han kjenner dem best. Dette ble nevnt i etterfølgende diskusjon. Det er det samme med hunden som han tok med inn i samboerskapet, det er hans hund og dermed teller ikke min mening, om f.eks at hunden kunne trengt mer mosjon, fordi han kjenner den best. Altså ikke en gang nok til å vurdere det i noen sekunder. Jeg tenker ikke at han skal si ja la oss gjøre det nå, men tenke gjennom det ihvertfall.

Problemet for meg er at han ikke lar det være rom for at jeg kanskje har et poeng her og der. Eller at ja det var morsomt, eller at han ihvertfall kan VURDERE det jeg sier i noen sekunder før han kommer med sitt men. For det er virkelig på sekundet og automatisert at når jeg sier noe så kommer det med en gang et svar på at det er motsatt. Det kjennes nå nesten som om vi aldri har vært enig i noe uten at han er den som har luftet sin mening først og jeg har vært enig. Annet enn f.eks farge på vegger 

Men hvordan kan jeg uttrykke dette, for jeg har forsøkt. Det jeg vil er at det ikke skal være så automatisk bunnet i en "jeg vet jo bedre og du er så negativ holdning". Jeg mener selv at jeg evner å se både det positive og negative i mennesker og at jeg like ofte kommenterer på ting fordi jeg syns det er interessant, kjekt og positivt, men likevel tolkes det som om det er utelukkende negativt ment fra min side. 

Skal jeg heller bare holde kjeft og snakke om været? Eller skal jeg la være å uttrykke ting som jeg vet at jeg nesten helt sikkert blir tolket som negativ for. 

Tillegg: Når jeg tenker meg om så er det ikke spesielt i forhold til menneskelige relasjoner for jeg har til og med uttrykt ting som det var litt kaldt i gulvet akkurat i dag og fått som svar, men du tror ikke du bare er vant til å ha det veldig varmt da. Men det er nok de situasjonene som plager meg mest.

Anonymkode: be440...0cf

[AnonymBruker]

Hm. Den er litt vanskelig.

Jeg har en i nær relasjon som er sånn. Det blir det litt sånn at jeg starter setninger med det jeg vet hun vil si. Som i "dette er jo sikker på grunn av *ditt og datt som du vet de vil svare*, men *sett inn din mening*.

Du skriver godt her, og virker som du kan artikulere det du mener på en god måte. Har du hatt en samtale med han om det? Du mener ikke å rakke ned på folk, men du observerer ting i menneskelige interaksjoner. Og en del av å ha et bånd og være på bølgelengde er jo å være litt av samme mening og oppfatning, og kunne diskutere andre mennesker og hvordan de er. Sånn rent metaforisk og satt litt på spissen så føler jeg meg nærmere en person når vi omtrent bare kan se på hverandre og se at vi begge tenker det samme og himler med øynene (innvending) liksom. Det er kanskje ikke verdens mest romantiske ting på papiret å sitte og "hate" sammen, men det er jo en av tingene jeg falt for med min kjæreste, at vi deler de samme observasjonene, som jo også kan være positive, men også kan være negative. Og som oftest egentlig bare helt nøytrale. For det du observerer, ser ikke jeg på som noe utelukkende negativt. Du har observert og oppfattet. Og vil høre hva han tenker om det.

Så bidrar han ikke, han skal bare snu det. Noen folk er veldig defensive og skal se det beste i alle. Det kan bli litt krampaktig. Det kan ligge noe fra barndommen her, kanskje han har blitt kritisert mye, hvem vet. 

Så har jeg bare lest din side her, noen folk er jo sykt negative hele tiden og da er det lett å gå inn med korreks. Ikke at jeg sier du er det, men jeg har jo holdt den type "forsvarstaler" jeg også når noen har sagt noe om noen andre som jeg er uenig i.

Anonymkode: 8b55c...a79

[Mona123]

Jeg kan til tider være lik samboeren din, når jeg snakker med folk som kommer med lite gjennomtenkte forslag, kommentarer eller synspunkter. Det blir ofte oppfattet som negativt, fordi de ikke kommer med en løsning. Og løs snakk gir meg virkelig ingenting. 

Et eksempel, jeg har en kollega som neste hver eneste dag kommer med "gode forslag" eller kommentarer på ting. Når jeg bruker tid til å lytte, kommer vi ofte frem til at hun ikke har noen forslag på hvordan vi skal endre på ting eller hvorfor hun tenker slik. Det har dessverre bare blitt at jeg ikke gidder å bruke tid på å jatte med, da dette ikke gir meg noenting. Jeg kutter bare hele samtalen. Hun forventer rett og slett at jeg skal endre mening eller endre på noe uten å kunne gi meg noen god grunn eller forventer at jeg skal gjøre noe for å forandre på ting. Sier ikke at dette er bra, men det er bare et resultat. 

Så når du for eksempel sier at hunden trenger mer mosjon, hvordan legger du dette frem? Starter du rett på konklusjonen (hunden trenger mer mosjon) eller har du heller en samtale som åpner til god diskusjon der du også ønsker å presentere at du godt kan gjøre det? "Jeg har tenkt på en ting, jeg har lagt merke til at hunden ofte er rastløs, hva tror du dette kan komme av? Jeg lurer på om det kan at den trenger mer mosjon, hadde det vært ok om jeg prøvde å gå mer tur med den?" 

 

 

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig, ut fra det du beskriver her, så forstår jeg han, og har medfølelse med han.

Det du beskriver her;

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

og jeg kommenterer at det var interessant hvordan den ene personen ytret en mening og siden endret meningen fort fordi noen i nærheten sa noe motsatt

..er jo bent frem pinlig oppførsel fra din side. Det er ikke rart han føler for å forsvare den andre, særlig ikke hvis det er hans venner i utgangspunktet. 

Anonymkode: fdcbf...e83

[AnonymBruker]

Dere er for ulike i personlighet, og i tillegg dårlig på kommunikasjon. Dette forholdet vil bli drepen i lengden. 

Du kan gjøre et forsøk på å ikke ytre din mening først, men gå inn i diskusjonen med et spørsmål. "Hva synes du om det som skjedde i den situasjonen?", f.eks. Da får du sjekket om han virkelig mener det han sier, eller om han tilpasser sin respons til å hva du allerede har sagt. 

Anonymkode: 6228e...a87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

 

..er jo bent frem pinlig oppførsel fra din side. Det er ikke rart han føler for å forsvare den andre, særlig ikke hvis det er hans venner i utgangspunktet. 

Det kommer ikke veldig godt fram om dette skjedde i selskapet, eller på tomannshånd. Jeg velger å tro at ts har antenner nok til å ikke kommentere andres oppførsel, med vedkommende til stede. 

Anonymkode: 6228e...a87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det kommer ikke veldig godt fram om dette skjedde i selskapet, eller på tomannshånd. Jeg velger å tro at ts har antenner nok til å ikke kommentere andres oppførsel, med vedkommende til stede. 

Anonymkode: 6228e...a87

Hun har jo uansett kommentert det overfor han. Og det er åpenbart at hun mener det er hennes rett, ellers hadde hun ikke bedt om hjelp til å få gjennomslag for sitt syn, hun hadde forsøkt å dempe seg selv litt. 

Anonymkode: fdcbf...e83

[AnonymBruker]

Kommentarene eller synspunktene mine kommer oftest i sammenheng med en samtale, som at vi snakker om den middagen eller konserten vi var på og hva vi syns og der vi begge kommer med synspunkter. På den måten er ikke synspunktene mine et problem som må løses, det er eksempelvis ingenting i veien med å endre mening, så dermed kommer jeg ikke med løsninger i slike tilfeller. Ettersom det er relatert til samtalen ellers opplever ikke jeg at det kan tolkes dithen at det ikke er gjennomtenkt heller, selvsagt kan det skje, men jeg vil tro at det i de fleste tilfeller er relevant og gjennomtenkt og enkelte ganger for humorens skyld.

Angående eksempelet med hunden så var det i sammenheng med at jeg syns den virket litt rastløs og innledet en samtale på bakgrunn av det. Om hva det kunne skyldes og at den muligens trenger mer mosjon.

I forholdet vårt er det ikke slik at vi har tenkt at noen ting er adskilte ansvarsområder, basert på samtaler vi har hatt om emnet og hva hver av oss gjør i hverdagen, men at vi begge bidrar, så dermed er det underforstått at begge ville gått tur med hunden, altså inkludert meg selv. Det tror jeg, uten å kunne si det nøyaktig 100% at min samboer (faktisk ) ville vært enig i. Vi gjør også ofte ting sammen.

Jeg forventer på ingen måte at det er han som skal ta imot forslag jeg kommer med eller uten å mukke gjøre det jeg sier. Det er helt greit om han sier at jeg hører deg, har tenkt, og er uenig.

Det jeg savner er at han hører hva jeg sier, tar det på alvor for eksempel ved å tenke "hm hunden er rastløs og samboer tenker den trenger mer mosjon, kan det være det? Og deretter kommer frem til nei eller ja. Men ikke at det automatisk er et nei fordi det er jeg som sier det. Jeg er rimelig sikker på at om hans far eller venner sa akkurat det samme så hadde han tenkt over det, selv om ikke svaret nødvendigvis hadde vært annerledes.

Anonymkode: be440...0cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

det. Jeg er rimelig sikker på at om hans far eller venner sa akkurat det samme så hadde han tenkt over det, selv om ikke svaret nødvendigvis hadde vært annerledes.

Anonymkode: be440...0cf

Men det er fordi de er menn og det er forventet at de prater sammen om ting. 

Hva om du finner en venninne du kan prate med, fremfor å forvente at mannen din skal være som en venninne?

Anonymkode: fdcbf...e83

[AnonymBruker]

Angående kommetaren med å skifte mening så var det selvsagt ikke under selve middagen. Vi snakket om den i etterkant, han spurte hva jeg syns,  vi snakket litt om mat og vi snakket litt om menneskene der. Han sa noe om en samtale de hadde ved andre enden av bordet og jeg snakket om samtalen ved min side av bordet. Blant annet om hva det ble snakket om og at jeg bet meg merke i at den ene personen siden endret mening på bakgrunn av hva noen andre sa og hvordan det ledet samtalen i en annen retning. Og sa jeg syns det var interessant at hun skiftet mening.

Dere må jo bare tenke det er pinlig, og det hadde jeg selv tenkt om det var for å sette fingeren på at man endrer mening og at det på noe vis ikke er lov, eller at det skulle latterliggjøres. Jeg er tilfeldigvis av den oppfatning at man kan endre mening når som helst på bakgrunn av hva som helst, så jeg velger å tro at det heller ikke var det min samboer regerte på. Det han svarte var jo at det var for å tilpasse seg sin samtalepartner. Og gjennom akkurat denne forklaringen begynner jeg å tenke på at det kanskje er jeg som mistolker den negative undertonen og at han heller muligens vil ytterligere utvide samtalen?

Anonymkode: be440...0cf

[AnonymBruker]

Dere er veldig ulike. Du liker å prate mye, liker å bruke mange ord for å si noe som kunne vært sagt med langt færre ord, liker å sladre, liker å bruke tid på å snakke om detaljer og ting som mannen din synes er uviktig. Han foretrekker en samtale som er «to the point», faktabasert og ikke følelsesstyrt, og ikke så svevende og ordfylt som det du liker. 

Anonymkode: 5d01c...715

[AnonymBruker]

I ett forhold hander slike samtaler, for meg, å få en validering på at mine observasjoner og tanker er riktige eller helt feil. Jeg sliter fort med at jeg kverner lenge på ting som har blitt sagt, jeg kan kjenne på at jeg får stikk uten å forstå hvorfor og da får jeg en tilbakemelding fra min mann om at "Nei du gjorde ikke noe galt". Slike samtaler handler om å støtte hverandre og å veilede hverandre til å stå godt i situasjoner og noen ganger om å se hvordan man kan endre måten man tenker om andre på og hvordan man kan endre egen væremåte på.

Anonymkode: 81399...972

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Angående kommetaren med å skifte mening så var det selvsagt ikke under selve middagen.

Du brukte ordet er, presens, så det er ingenting selvsagt ved dette. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dersom vi er i et middagsselskap og jeg kommenterer

Om du sliter med å gjøre deg forstått, så kan slike ting også være medvirkende.
 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dere må jo bare tenke det er pinlig

Jeg synes det er pinlig å kommentere hver lille ting en annen kvinne gjør, ja, og særlig overfor en mann. Da fremstår man lett som veldig usikker og kompetitiv, og det er ikke et trekk som mennesker liker. Du kjenner sikkert selv noen som hakker, hva tenker du om de?

Kan fint uttrykke min mening om en kvinne overfor min mann, men da er det snakk om gjentagende mønster som enten er positivt og jeg skryter av det, eller negativt og blir brukt som forklaring på at jeg ikke ønsker så mye kontakt med vedkommende. 

Anonymkode: fdcbf...e83

[AnonymBruker]

Men du ER jo kritisk til personene han velger «forsvare», ts. Du velger tolke dem til det verste, han til det beste.

Og dersom han kjenner dem - og liker dem, og du kjenner dem noe dårligere (og trolig misliker dem?) så blir det slik.

Øv på å tolke folk til deres beste, ts. Slik du ønsker selv å bli tolket. (spør deg selv «om noen sa dette om meg, hva ville jeg følt?» før du sier noe som helst. Og dersom svaret er «det ville jeg følt var dårlig gjort» så sier du det - aldri noensinne - høyt) 

Anonymkode: f8af4...164

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

kritisk

 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men du ER jo kritisk til personene han velger «forsvare», ts. Du velger tolke dem til det verste, han til det beste.

Og dersom han kjenner dem - og liker dem, og du kjenner dem noe dårligere (og trolig misliker dem?) så blir det slik.

Øv på å tolke folk til deres beste, ts. Slik du ønsker selv å bli tolket. (spør deg selv «om noen sa dette om meg, hva ville jeg følt?» før du sier noe som helst. Og dersom svaret er «det ville jeg følt var dårlig gjort» så sier du det - aldri noensinne - høyt) 

Anonymkode: f8af4...164

Jeg prøver virkelig å forstå hva du mener, for jeg har jo ikke tolket disse menneskene på noe vis og særlig ikke på verste vis. Dersom noen sa om meg at jeg endret mening, javel jeg gjorde jo det. Eller dersom noen påpekte at jeg ikke leste rommet så ville jeg nok tenkt uff kanskje jeg ikke gjorde det, men ettersom emnet jeg ikke leste det på var veldig nøytralt og ufarlig så hadde jeg nok ikke tenkt videre på det heller.

Jeg påpekte for min samboer at jeg syns det var noe som nettopp var morsomt eller interessant. Ikke på noe punkt har jeg sagt at det var dumt, teit, eller brukt noen ord som viser at jeg gir handlingen mening annet enn for min humor og interesse. 

Å være kritisk mot noen for meg, vil være å si "hun endret mening. Det syns jeg ble feil og det ville jeg aldri ha gjort selv" som et eksempel, for ordens skyld kunne jeg fint ha funnet på å endre mening altså. 

Er det virkelig kritisk å påpeke ting som man syns er morsomme eller interessante på noe vis? Om det oppfattes slik av majoriteten så kan jeg faktisk tenke meg å slutte med det og å holde meg til været For det er ikke på noe vis meningen å ytre kritikk, men som jeg også sa, så syns jeg ikke at jeg gjør det så lenge jeg holder meg unna negative tolkninger på observasjonene jeg gjør.

Og jeg er selv bevisst på å så langt det går å holde meg til å kommentere om andre på en nøytral eller positiv måte. Jeg har selvsagt mine øyeblikk der jeg kan buse ut med at jeg er så lei den og den på jobben, men det er heller unntaksvis.

Anonymkode: be440...0cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Du brukte ordet er, presens, så det er ingenting selvsagt ved dette. 

Om du sliter med å gjøre deg forstått, så kan slike ting også være medvirkende.
 

Jeg synes det er pinlig å kommentere hver lille ting en annen kvinne gjør, ja, og særlig overfor en mann. Da fremstår man lett som veldig usikker og kompetitiv, og det er ikke et trekk som mennesker liker. Du kjenner sikkert selv noen som hakker, hva tenker du om de?

Kan fint uttrykke min mening om en kvinne overfor min mann, men da er det snakk om gjentagende mønster som enten er positivt og jeg skryter av det, eller negativt og blir brukt som forklaring på at jeg ikke ønsker så mye kontakt med vedkommende. 

Anonymkode: fdcbf...e83

Ja jeg ser nå hvordan de to setningene kan tolkes som om jeg sa det i selve selskapet, men for å klargjøre så var det på tomannshånd med samboer.

Anonymkode: be440...0cf

[AnonymBruker]

Mona123 skrev (3 timer siden):

Jeg kan til tider være lik samboeren din, når jeg snakker med folk som kommer med lite gjennomtenkte forslag, kommentarer eller synspunkter. Det blir ofte oppfattet som negativt, fordi de ikke kommer med en løsning. Og løs snakk gir meg virkelig ingenting. 

 

Men en ting som muligens er litt på siden av dette, men muligens også relevant - det er ikke alltid man sier noe for og få en løsning! Noen folk skal alltid komme med råd og løsninger, som det ikke er noe grunnleggende galt med. Men man sier av og til ting man ikke ser etter en løsning på, men bare vil lufte og prate om og bli lyttet til og forstått. I noen situasjoner er det bare irriterende når noen skal komme med løsninger. Det er ikke alltid det som er poenget med en samtale.

Anonymkode: 8b55c...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei, kan noen hjelpe meg å sortere litt tanker eller med tips til hva jeg kan si og eller gjøre.

Situasjonen er slik. Når jeg sier noe eller har en mening om ting så skal samboer alltid (98 % av tiden) komme med et svar som begynner med; "men har du tenkt på/det tror jeg ikke fordi" og lignende som bunner i at han har bedre kjennskap til emnet/problemstillingen, ifølge ham selv, enn meg. Spesielt i relasjon til andre mennesker.

Dersom vi er i et middagsselskap og jeg kommenterer at det var interessant hvordan den ene personen ytret en mening og siden endret meningen fort fordi noen i nærheten sa noe motsatt. Så får jeg som svar at nei, men det var jo bare å tilpasse sine meninger til samtalepartneren med en undertone av at nå er jeg bare negativ ferdig snakka.

En annen gang hadde vi en samtale og jeg kommenterte fordi det var relatert til samtaleemnet at det var morsomt hvordan en person ikke "read the room" mtp flerfoldige kommentarer om noe nøytralt og ufarlig, som gjaldt de fleste i rommet, og her ikke innså dette. Her kommenterte samboer at hun snakket jo bare ut ifra sitt eget synspunkt og det må vel være lov. Igjen med en undertone av at jeg er negativ.

Mitt synspunkt er at dette bare er observasjoner, de påvirker ikke min helhetlige mening om et annet menneske på noe drastisk vis og de påvirker jo ikke hans mening om en person heller. Det er en for det meste nøytral observasjon eller et synspunkt jeg kommer med fordi jeg syns det var interessant eller morsomt. Hvorpå han alltid skal "forsvare" personen/e som jeg kommenterer om.

Altså jeg angriper dem jo ikke og jeg er jo heller ikke negativ til dem, men det kjennes som om han alltid må si det motsatte eller "forsvare" andre uten at det er noe angrep. Dette får meg da til å føle meg som en faktisk negativ og teit persom, nesten som en sladrehank som skal rakke ned på andre. Imens det jeg egentlig for meg selv tenker er at det er interessant å se på mennesker i relasjon til hverandre uten at jeg noensinne har tenkt at det var dumt og at "nå skal jeg henge ut noen".

I de, heller vage, eksemplene som er nevt ovenfor så gjaldt det felles venner, som han riktignok har kjent lengst, men da skal hans mening veie sterkest fordi han kjenner dem best. Dette ble nevnt i etterfølgende diskusjon. Det er det samme med hunden som han tok med inn i samboerskapet, det er hans hund og dermed teller ikke min mening, om f.eks at hunden kunne trengt mer mosjon, fordi han kjenner den best. Altså ikke en gang nok til å vurdere det i noen sekunder. Jeg tenker ikke at han skal si ja la oss gjøre det nå, men tenke gjennom det ihvertfall.

Problemet for meg er at han ikke lar det være rom for at jeg kanskje har et poeng her og der. Eller at ja det var morsomt, eller at han ihvertfall kan VURDERE det jeg sier i noen sekunder før han kommer med sitt men. For det er virkelig på sekundet og automatisert at når jeg sier noe så kommer det med en gang et svar på at det er motsatt. Det kjennes nå nesten som om vi aldri har vært enig i noe uten at han er den som har luftet sin mening først og jeg har vært enig. Annet enn f.eks farge på vegger 

Men hvordan kan jeg uttrykke dette, for jeg har forsøkt. Det jeg vil er at det ikke skal være så automatisk bunnet i en "jeg vet jo bedre og du er så negativ holdning". Jeg mener selv at jeg evner å se både det positive og negative i mennesker og at jeg like ofte kommenterer på ting fordi jeg syns det er interessant, kjekt og positivt, men likevel tolkes det som om det er utelukkende negativt ment fra min side. 

Skal jeg heller bare holde kjeft og snakke om været? Eller skal jeg la være å uttrykke ting som jeg vet at jeg nesten helt sikkert blir tolket som negativ for. 

Tillegg: Når jeg tenker meg om så er det ikke spesielt i forhold til menneskelige relasjoner for jeg har til og med uttrykt ting som det var litt kaldt i gulvet akkurat i dag og fått som svar, men du tror ikke du bare er vant til å ha det veldig varmt da. Men det er nok de situasjonene som plager meg mest.

Anonymkode: be440...0cf

Enten så er han kverulerende eller så er du mer negativ enn det du tror, eller du har vært det før. Begge dine observasjoner du nevner her er negative, den ene insinuerer at en person ikke har ryggrad, den andre at en person ikke har sosiale antenner. Kan være du har gjort tilfeldig utvalg, ikke vet jeg?

Jeg kan bli sånn hvis jeg er med den ene venninna mi. Hun ser alt i et negativt eller vanskelig lys. Jeg merker at jeg straks begynner å prøve og skyte inn et men eller en positiv korrigering. Men med andre, som er mer balansert, er jeg ikke sånn. Ellers synes jeg det er bra han beskytter sine venner. Men samtidig må han kunne innrømme feil eller ta til seg noe, som at hunden trenger mer mosjon.

Når jeg ser den siste setningen din så tenker jeg: kverulant. Og da reiser hårene seg på ryggen min, for jeg har datet en og jeg holdt på å skjære av meg hodet av irritasjon.

Hvordan tar man opp dette? Anbefaler deg å samle opp eksempler og si at det er utrolig slitsomt at han alltid, hva enn det er, om det er denne kulden i gulvet, så skal han motsi deg. Hvis du tenker dette er tilfellet. Si at han alltid skal si seg uenig i det du sier og at han kverulerer. Spør om han legger merke til det selv eller be ham om å 1 hel dag prøve å la være å motsi det du sier. Kverulanter vil legge merke til instinktet sitt ganske fort.

Anonymkode: 785f8...f81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dere er veldig ulike. Du liker å prate mye, liker å bruke mange ord for å si noe som kunne vært sagt med langt færre ord, liker å sladre, liker å bruke tid på å snakke om detaljer og ting som mannen din synes er uviktig. Han foretrekker en samtale som er «to the point», faktabasert og ikke følelsesstyrt, og ikke så svevende og ordfylt som det du liker. 

Anonymkode: 5d01c...715

Tull. Når han til og med skal si seg uenig i hvordan hun opplever gulvtemperaturen, så handler det ikke om fakta. Da er det en slags kommunikasjonsstil, kverulering. Og det handler om følelser.

Anonymkode: 785f8...f81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kommentarene eller synspunktene mine kommer oftest i sammenheng med en samtale, som at vi snakker om den middagen eller konserten vi var på og hva vi syns og der vi begge kommer med synspunkter. På den måten er ikke synspunktene mine et problem som må løses, det er eksempelvis ingenting i veien med å endre mening, så dermed kommer jeg ikke med løsninger i slike tilfeller. Ettersom det er relatert til samtalen ellers opplever ikke jeg at det kan tolkes dithen at det ikke er gjennomtenkt heller, selvsagt kan det skje, men jeg vil tro at det i de fleste tilfeller er relevant og gjennomtenkt og enkelte ganger for humorens skyld.

Angående eksempelet med hunden så var det i sammenheng med at jeg syns den virket litt rastløs og innledet en samtale på bakgrunn av det. Om hva det kunne skyldes og at den muligens trenger mer mosjon.

I forholdet vårt er det ikke slik at vi har tenkt at noen ting er adskilte ansvarsområder, basert på samtaler vi har hatt om emnet og hva hver av oss gjør i hverdagen, men at vi begge bidrar, så dermed er det underforstått at begge ville gått tur med hunden, altså inkludert meg selv. Det tror jeg, uten å kunne si det nøyaktig 100% at min samboer (faktisk ) ville vært enig i. Vi gjør også ofte ting sammen.

Jeg forventer på ingen måte at det er han som skal ta imot forslag jeg kommer med eller uten å mukke gjøre det jeg sier. Det er helt greit om han sier at jeg hører deg, har tenkt, og er uenig.

Det jeg savner er at han hører hva jeg sier, tar det på alvor for eksempel ved å tenke "hm hunden er rastløs og samboer tenker den trenger mer mosjon, kan det være det? Og deretter kommer frem til nei eller ja. Men ikke at det automatisk er et nei fordi det er jeg som sier det. Jeg er rimelig sikker på at om hans far eller venner sa akkurat det samme så hadde han tenkt over det, selv om ikke svaret nødvendigvis hadde vært annerledes.

Anonymkode: be440...0cf

Det er faktisk også noen menn som gjør dette mest med kvinner/dama si: 

 

Anonymkode: 785f8...f81