Hvordan motivere seg til å fortsette å prøve, forbedre seg når man står mutters alene?

[AnonymBruker]

På grunn av tidligere mobbing og utestenging over veldig lang tid, sliter jeg i voksen alder med å bli likt av andre mennesker. Det må være noe med væremåten eller utstrålingen min, selv om jeg gjerne bidrar, hjelper, er hyggelig og positiv. Uansett hvor jeg kommer, så holder folk avstand. Jeg har hatt flere hobbyer som jeg rett og slett måtte legge på hylla, fordi mennesker i miljøet viste med hele seg at de ikke ville ha meg der.

Jeg har i det siste begynt med en hobby jeg virkelig brenner for, der jeg ønsker å lære, ønsker å bli bedre, ønsker å bli god (i denne hobbyen kan man bli veldig god i godt voksen alder også). Jeg møter ingen forståelse eller hjelp, og ingen tror på meg. Dette er et miljø der folk gjerne hjelper og lærer opp hverandre, utveksler erfaringer og omfavner nykommere som ønsker å tilegne seg kunnskap og erfaring. Jeg står mutters alene med alt. Flere har sagt at de ikke tror at jeg vil lykkes, når jeg spør om å være "gratis hjelpemann" hos andre med mye erfaring, får jeg bare et nei, når jeg prøver å komme i kontakt med noen og ber dem om å kontakte meg tilbake når det passer dem, så blir jeg aldri ringt opp. Samtidig så tar menneskene i miljøet gjerne imot dugnadshjelp, hjelp med administrative greier (tilskuddssøknader, sponsoravtaler og lignende) fra meg som den største selvfølgelighet. Er det sånn at jeg bare må gi opp her også? At jeg aldri kan høre til et miljø, at jeg aldri kan ha en hobby jeg brenner for? Jeg kan selvfølgelig forsøke å gå videre alene, lære alt fra scratch selv - men det vil medføre litt større helserisiko for meg, og ta mye lengre tid/kreve mye mer ressurser. Det vanlige i miljøet er at folk hjelper hverandre MYE. Så jeg vet ikke helt.

Når det gjelder at ingen har troa på meg, så har jeg opplevd det med alt i livet. Ingen trodde jeg ville bli gift eller få barn. Jeg var visst for spesiell, ikke pen nok, ikke tålmodig nok, ikke ditt og ikke datt. Jeg er i dag gift og har flere barn. Ingen trodde jeg ville fullføre høyere utdanning etter å ha blitt utsatt for en stor traume. Jeg fullførte to. Ingen trodde at min sidegeskjeft ville vokse til å bli jobb nummer to/karriere. Folk lo av meg, så på meg som en stakkarslig drømmer. Jeg klarte det i fjor.

Men alt dette kostet. Det kostet mye, emosjonelt og fysisk. Så jeg står nå foran et valg - gå "all in" for disse aktivitetene og bare gjennomføre, eller gi opp. Hva hadde dere gjort? Og hvordan motivere meg, når ingen tror på meg, og jeg føler at jeg stanger i en vegg?

Anonymkode: 9755c...089

[AnonymBruker]

Har du bearbeidet mobbingen, og utestengingeni terapi?

Anonymkode: 06ae4...41b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har du bearbeidet mobbingen, og utestengingeni terapi?

Anonymkode: 06ae4...41b

Nei. Vi har ingen psykolog her jeg bor (privat), og offentlig har 2-3 år ventetid. Fastlegen mener at det ikke er akutt hos meg, derfor langt nede på ventelista.

TS

Anonymkode: 9755c...089

[AnonymBruker]

Du skriver fra et perspektiv om at du ser andres væremåte veldig i verste mening. Det du skriver kan på et vis ikke stemme, rent objektivt. Du må jobbe med selvfølelsen og egenverdi.

Anonymkode: 51871...6c1

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

På grunn av tidligere mobbing og utestenging over veldig lang tid, sliter jeg i voksen alder med å bli likt av andre mennesker. Det må være noe med væremåten eller utstrålingen min, selv om jeg gjerne bidrar, hjelper, er hyggelig og positiv. Uansett hvor jeg kommer, så holder folk avstand. Jeg har hatt flere hobbyer som jeg rett og slett måtte legge på hylla, fordi mennesker i miljøet viste med hele seg at de ikke ville ha meg der.

Jeg har i det siste begynt med en hobby jeg virkelig brenner for, der jeg ønsker å lære, ønsker å bli bedre, ønsker å bli god (i denne hobbyen kan man bli veldig god i godt voksen alder også). Jeg møter ingen forståelse eller hjelp, og ingen tror på meg. Dette er et miljø der folk gjerne hjelper og lærer opp hverandre, utveksler erfaringer og omfavner nykommere som ønsker å tilegne seg kunnskap og erfaring. Jeg står mutters alene med alt. Flere har sagt at de ikke tror at jeg vil lykkes, når jeg spør om å være "gratis hjelpemann" hos andre med mye erfaring, får jeg bare et nei, når jeg prøver å komme i kontakt med noen og ber dem om å kontakte meg tilbake når det passer dem, så blir jeg aldri ringt opp. Samtidig så tar menneskene i miljøet gjerne imot dugnadshjelp, hjelp med administrative greier (tilskuddssøknader, sponsoravtaler og lignende) fra meg som den største selvfølgelighet. Er det sånn at jeg bare må gi opp her også? At jeg aldri kan høre til et miljø, at jeg aldri kan ha en hobby jeg brenner for? Jeg kan selvfølgelig forsøke å gå videre alene, lære alt fra scratch selv - men det vil medføre litt større helserisiko for meg, og ta mye lengre tid/kreve mye mer ressurser. Det vanlige i miljøet er at folk hjelper hverandre MYE. Så jeg vet ikke helt.

Når det gjelder at ingen har troa på meg, så har jeg opplevd det med alt i livet. Ingen trodde jeg ville bli gift eller få barn. Jeg var visst for spesiell, ikke pen nok, ikke tålmodig nok, ikke ditt og ikke datt. Jeg er i dag gift og har flere barn. Ingen trodde jeg ville fullføre høyere utdanning etter å ha blitt utsatt for en stor traume. Jeg fullførte to. Ingen trodde at min sidegeskjeft ville vokse til å bli jobb nummer to/karriere. Folk lo av meg, så på meg som en stakkarslig drømmer. Jeg klarte det i fjor.

Men alt dette kostet. Det kostet mye, emosjonelt og fysisk. Så jeg står nå foran et valg - gå "all in" for disse aktivitetene og bare gjennomføre, eller gi opp. Hva hadde dere gjort? Og hvordan motivere meg, når ingen tror på meg, og jeg føler at jeg stanger i en vegg?

Anonymkode: 9755c...089

Jeg tror mye av det såkalt negative foregår i ditt hode. Ville gått og snakket med noen slik at du kan få ‘’noen verktøy’’. Tror dette blir vanskelig å komme ut av/mestre alene ❤️ 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Du skriver fra et perspektiv om at du ser andres væremåte veldig i verste mening. Det du skriver kan på et vis ikke stemme, rent objektivt. Du må jobbe med selvfølelsen og egenverdi.

Anonymkode: 51871...6c1

Men hvordan kan jeg ellers se det, når jeg får "nei" overalt, samtidig som andre nykommere og medlemmer ofte får "ja"? Hvordan kan jeg tolke utsagnet "dette er nok ikke noe for deg, fordi du ikke er tøff nok/utholdende nok/sett inn det som passer"? Jeg vil gjerne se positivt på verden, derfor fortsetter jeg å spørre, derfor bidrar jeg fortsatt masse med dugnad og annen hjelp, derfor viser jeg interesse for menneskene og miljøet. Men får kun negativitet tilbake.

TS

Anonymkode: 9755c...089

[AnonymBruker]

Rødstrupa skrev (6 minutter siden):

Jeg tror mye av det såkalt negative foregår i ditt hode. Ville gått og snakket med noen slik at du kan få ‘’noen verktøy’’. Tror dette blir vanskelig å komme ut av/mestre alene ❤️ 

Har grunnet utestengning og dårlige sosiale antenner, ingen nære venner eller andre å snakke med. Mannen mener jeg overdriver, og at jeg kan finne en annen hobby. Men det har jeg jo prøvd mange ganger før, med samme resultat.

TS

Anonymkode: 9755c...089

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har grunnet utestengning og dårlige sosiale antenner, ingen nære venner eller andre å snakke med. Mannen mener jeg overdriver, og at jeg kan finne en annen hobby. Men det har jeg jo prøvd mange ganger før, med samme resultat.

TS

Anonymkode: 9755c...089

Ja, du har gitt årsak som har gitt visse virkninger. Men du har ikke fått verktøy til å finne nye innfallsvinkler, metoder og tankenes kraft til å gjøre en snuoperasjon. Lykke til🙃👍

Endret 4 timer siden av Rødstrupa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har grunnet utestengning og dårlige sosiale antenner, ingen nære venner eller andre å snakke med. Mannen mener jeg overdriver, og at jeg kan finne en annen hobby. Men det har jeg jo prøvd mange ganger før, med samme resultat.

TS

Anonymkode: 9755c...089

Akkurat den setningen sier en hel del om hvor mye av dette som handler om hvordan du ser og oppfatter ting. Det er ikke sånn at alle andre, overalt og i alle sammenhenger, har inngått en hemmelig avtale om at akkurat du skal trykkes ned, overses og utestenges. Jeg vil gjette på at dette er delvis confirmation bias (du ser og hører det du forventer) og delvis de dårlige sosiale antennene du nevner, det psykologen min kalte manglende sosial trening som følge av tidligere  mobbing og utestengning. 

Kan du ikke få med deg mannen (du har blitt gift - da kan jo ikke de sosiale evnene dine være så elendige) på denne hobbyen (eller en annen aktivitet) - som sosial støtte og som øyenvitne og tolk? Og finn en profesjonell å snakke med - det må ikke være en psykolog, og det er mange online alternativer. 

Anonymkode: 0e693...ba7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Nei. Vi har ingen psykolog her jeg bor (privat), og offentlig har 2-3 år ventetid. Fastlegen mener at det ikke er akutt hos meg, derfor langt nede på ventelista.

TS

Anonymkode: 9755c...089

Det finnes mange psykologer du kan ha videomøter med, det er bare å google.

Anonymkode: 06ae4...41b

[AnonymBruker]

Måten du skriver på og omtaler andre i innlegget ditt, er den representativ for hvordan du er i det virkelige liv? Jeg kjenner at jeg får lyst å ta avstand bare fra p lese innlegget, du virker veldig påtrengende, needy og kritisk til andre, ikke noe jeg verdsetter hos nye bekjentskaper. Kanskje du skal forsøke å ro deg litt ned i samtaler med nye folk?

Anonymkode: c3664...b7c