Easy come, easy go?

[AnonymBruker]

I november og desember hadde en kollega det svært tøft. Uten å gå inn på detaljer, så var jeg der for henne og hjalp henne gjennom den tyngste perioden. Hun hadde det fortsatt tungt, men at jeg var der er en evig takknemlig for (hennes ord). Vi hadde det veldig fint sammen, og selv om jeg hjalp henne, var det selvhjelp i hjelpen jeg ga. Vi var gode venner og spiste lunsj sammen hver dag. Vi snakket om alt, og hadde det generelt veldig fint sammen. Det var en fin tid. Det var lovnader om at vi kom til å være venner i all fremtid. Hun kunne ikke gi slipp på meg etter alt jeg hadde gjort for henne. Jeg betydde utrolig masse for henne. 

Ganske brått (som var ventet) flyttet hun vekk fra problemene. Livet snudde seg, og alt ble nærmest perfekt. Nå er det nesten ingen kontakt. Sender jeg melding, får jeg ikke stort tilbake. 

I bunn og grunn ble jeg vel brukt. Nå trenger hun ikke meg mer. Og det er kanskje greit. Jeg hjalp i hvert fall henne. Men de lovordene kunne hun spart seg for. 

Vennskapet kom veldig kjapt. På et lite øyeblikk var det kun oss. Det var kun oss det handlet om. Easy come, tenkte jeg. Da blir det vel easy go også. Og jaggu fikk jeg rett...

Anonymkode: 65c0c...ca9

[AnonymBruker]

Her fikk du jo masse tilbake også, du skriver "og selv om jeg hjalp henne, var det selvhjelp i hjelpen jeg ga"  ❤️ 

Anonymkode: 16e6d...5c1

[AnonymBruker]

Dere hjalp vel på en måte hverandre, men synes det er litt ufølsomt bare å fade deg ut når hun får det fint igjen. Det gjør ikke en som virkelig er din venn.

Nå har hun flyttet, og hun tenker kanskje at det bare vil bli sporadisk kontakt via meldinger. Det blir ikke det samme som når dere kan møtes jevnlig. Jeg har heldigvis gode vennskap som er bevart selv om vi mye av livet har bodd på ulike steder, men da har begge vært interessert i å opprettholde kontakten, og vi har møttes så ofte om vi har hatt mulighet.

Anonymkode: 249b8...728